For de av oss med en litt for godt utviklet nysgjerrighet på rare ting, så er vel verdensværelset et sted som har skapt undring for flere av oss gjennom uminnelige tider. Planetenes baner ble tidlig kartlagt i oldtiden, stjerner ble fort tillagt litt vel mye betydning, til tross for deres astronomiske distanse til jorden og evne til å påvirke lysår unna. Den nærmeste koblingen til eget stjernetegn er at jeg synes ganske godt om skalldyr. Men vi betviler at alle som er født i stjernetegnet til vekten er noen tjukkaser. Dog kunne horoskopet til baderomsvekten vært ganske interessant.

Det er hevdet at efter at noen eftersigende smarte mennesker fant opp atombomben, så begynte det å dukke opp underlige lys på himmelen. Ingen kunne si hva det var, og da «noe» styrtet, var myndighetene raskt på banen med å dekke over det hele. Kanskje det bare var noe tull, hvem vet? Den mest konspiratoriske delen i meg sier at når noen i dress og mørke briller sier at noe er tull, så er det noe de prøver å dekke over. Og sånne ting, ja det er jo alltid spennende!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Nå er det veldig påfallende hvor hysterisk dårlig fotografiske gjengivelser man har av alle disse fenomener. En simpel lysende prikk som fyker rundt er ikke spesielt forklarende, selv om noen av oss så inderlig ønsker at dette er beviset for intelligent liv, hva nå enn det skal bety i vår tid? Det er ikke alt vi som mennesker foretar oss som fortjener merkelappen intelligent.

Men hva er det disse tusener av mennesker har sett? Er det besøk fra en annen planet? Er det noe greier myndigheter driver med av uvisse årsaker? Eller er det bare en konsekvens av lettsindig omgang med rusmidler? Uansett hva det er, så har det alltid vært litt vel mye latterliggjøring av de som plutselig har fått øye på noe rart. Og hvis man prøver å forske på det, litt mer seriøst, så er det ikke måte på hvor idiot man er. Vi hadde ikke kommet så langt hvis vi pekte nese til alle som lurte på ting her i verden.

Med de fysiske lover vi så langt kjenner til, så er det temmelig usannsynlig at vi blir besøkt av noen fra andre planeter. Nærmeste mulige planet hvor det teoretisk kan være liv i en eller annen form, er så langt unna at en reise til og fra ville tatt skikkelig lang tid. Offentlige etater kunne nok tenke seg å ha kontor der, da dette ville effektivisert saksgangen betraktelig. Men foreløpig må det bli med tanken, for er det en ting som kjennetegner verdensværelset, så er det at det er gigantisk!

Det er og en litt skremmende tanke, at midt i dette gigantiske universet, så er vi alene. Kan det være mulig? I følge en efterhvert fantasiløs filmindustri må det bugne av liv der ute, og deres yndlingsnarrativ er at det som eventuelt måtte være der ute, de er ikke spesielt vennligsinnet av seg. I flere filmatiseringer blir vi besøkt av sivilisasjoner med urent mel i posen, noe som må være et ekstra stort sjokk for glutenallergikere! Og selv om disse langveisfarende åpenbarer teknologi vi bare kan drømme om, så vinner vi menneskene over dem, og det er alltid kjekt når man har kostet på seg en kinobillett.

I den litt mer fantasifulle enden av ovennevnte industri, blir en hel galakse gjenstand for vår oppmerksomhet, og vår drøm om kontakt med andre der ute blir bare mer påtrengende. Bare de er snille, altså.  Men hva skjuler seg inni en flyvende asjett? Er det grønne menn/kvinner/transpersoner? Og hva er det de vil? Hvis noen tar seg bryet med å reise i et godt snes lysår for å besøke oss, burde vi ikke få lov til å hilse på dem ordentlig uten at militære myndigheter legger lokk over dem? Og har de laservåpen, kule romskip og snakkende roboter?

En annen mulighet er at de som eventuelt tar turen har funnet voyagersondene, hørt musikken og sett dette vovede billed vi har sendt ut, og tenkt å nei, enda en sånn planet som sender smuss uten å ha blitt bedt om det. Igjen, det var noe med intelligent liv og sånn, og selv i verdensværelset bør det herske en viss sans for sosiale normer.

Uansett hva og hvem som måtte være der ute, så kan jeg forstå de holder en viss distanse, for slik vi mennesker herjer med planeten og hverandre, så er det nok lenge til noen virkelig intelligente gidder snakke med oss.

I mellomtiden får vi skue lengselsfylt mot den klare stjernehimmel, se stjerneskudd og funklende stjerner, og kanskje en dag, så er også vi verdige nok til å få delta i hva som enn måtte foregå der ute. For her på jorden er det bare tøys!

T.

Som herre av min tid anerkjenner vi på alle måter den kampen kvinner har ført for å få sin rettmessige plass i samfunnet, det er til alles beste. Mitt daglige virke, som i sin tid var høyst mannsdominert, er kvinners inntreden overhodet ingen ulempe, tvert om. Og sett på verdensbasis, er fortsatt de fleste kriger startet av menn, gjerne med et litt pussig ego, men det er en annen sak.

Som mangeårig eneboer, nærmeste huleboer, ser man dog ting litt fra utsiden, og når vi stirrer inn i nåtiden, ser man mangt og meget, og det er langt fra pent. De aller fleste borgere av Norges middelklassesamfunn, som jeg velger å ta utgangspunkt i, består av to foresatte og halvannet barn. Nå er ikke jeg biolog, men allerede her ser jeg et problem.

Efter normalen er begge foresatte i fast arbeide av noe slag, og det er vel og bra. Huslån, eller lån på en hybel til langt over varmepumpen, som heldig nok er på bakkeplan hører med. Utad virker det hele ideelt, et drømmesamfunn, alle er glade og de halvannet avkom har plass på skole eller barnehave, slik at foresatte kan neglisjere den delen av oppveksten også.

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Hjemme hersker diverse duppeditter og fjernsynet som barnevakt mens de foresatte krangler om hva, og ikke minst hvem som skal varme middag i mikroen, eller de krangler om hvorfor ingen har satt på vaskemaskinen.

Akk ja, hvilke strabaser! Også må det vaskes, og den lille dingsen som støvsuger har gomlet i seg ukens tredje marsvin, så den er ute av drift. Hvordan gjør man sånt igjen? Holde rent?

Det er nok ikke bare idyll, og når husets kvinne har funnet seg en slask som gikk glipp av førstegangstjeneste og oppdragelse hjemmefra, og kvinnen selv heller ikke har lært opp og ned på en vaskebøtte, så er katastrofen er faktum.

Kvinnekamp er vel og bra, men oppvask, klesvask og matlaging skjer ikke av seg selv, og tro det eller ei, mange menn i dag kan dette, vi har lært det, enten hjemme eller av oss selv!

Jeg anerkjenner min egen generalisering her, men en noenlunde husholdning krever litt arbeid enten man vil det eller ei. Man kan stå i sine rødeste strømper å brøle til vaskebøtten, men gulvet blir ikke rent av det. Man kan brøle til en mann om det samme, og resultatet kan variere noe. I mellomtiden plinger det lystig i mikroen, og nok et næringsfattig måltid står for døren.

Man kan skrive bøker om gamle kjønnsroller, og jeg tror noen bare er der, fordi vi biologisk er litt hver for oss, men husarbeid, det må alle kunne.

Kanskje er det en god forandring på vei i verden? Vi menn har lært, enten av oss selv, eller ved hjelp av vidois på internettet, hvordan man koker en saus som smaker, vasker gulv og holder huset i pen stand, hvordan man piller ut hamstere fra støvsugere, og ikke minst forklarer yngre mennesker hvordan livet fungerer i møte med tungt maskineri.

For det er nå slik, kjære venner (og uvenner, hei på dere!), at kvinnekamp har skapt en generasjon menn som har anerkjent deres plass, og hyller den på alle måter, og tatt den konsekvens at vi har lært husstell. Og så kommer dere og vil ha en mann?

Vi nærmer oss kjernen i mitt buskap, mener budskap. Altfor ofte får jeg gleden av at samtale med kvinner, rundt min egen alder, som overhodet ikke behersker hjemmets nødvendigheter. Før var mannens rolle å skifte dekk, nå gjør vi alt, og dere? Intet!

Vi retter nu en streng pekefinger mot alle dere som sitter der i gymnastikktøy uten å bedrive gymnastikk, mann eller kvinne, eller hva De nu identifiserer Dem som, som lurer på hvorfor ikke det finnes en applikasjon for å vaske og stelle. Det kalles armer og ben, kjære bolledeig, og svette er et naturlig produkt av et velholdt hjem.

I den moderne tids neonlys må det være lov å påpeke at enkelte aspekter av vår tid har spilt falitt. Det het seg at veien til mannens hjerte gikk gjennom maven, og at kvinner syntes godt om diamanter. Jeg skal gjerne kjøpe diamant, men da skal det stå noe på bordet som er bedre enn det jeg kan lage selv, og da skal hun være god!

I mellomtiden vasker jeg gulvene selv, da vet jeg det blir rent!

Sorry, not sorry.

T.

Det er svært meget med denne verden vi lever i som er grunnleggende galt. Det kan være kjipe sykdommer, krig, sult eller andre uhumskheter verdenssamfunnet ikke gidder å fikse med mindre det skulle lønne seg økonomisk, da får som kjent flere piper en annen lyd.

Det er også andre ting vi uten helt vite hvorfor tidvis føler det må rettes fokus på, og for dette har vi funnet opp verdensdagen! En dag som liksom skal løse problemet, endre fokuset, og få oss alle til å føle at vi bryr oss. Det er sikkert godt ment mye av dette, men for enkelte må slike dager føles som en real nesestyver. Verdensdagen for nesestyvere savner bare en dato, og da kan vi krysse det problemet av listen også.

Vi kan begynne med de litt enkle og uskyldige dagene. Det finnes en jazzdag og en poesidag henholdsvis 30.april og 21.mars. På disse dagene, da skal det jazzes og leses poesi! Jeg har ikke sett så mye av det de dagene, så her trengs det tiltak. Noe sier meg at disse dagene kunne vært slått sammen, også kunne en av dagene vært viet til andre kulturelle uttrykk som enda ikke har sin egen dag.

På verdensdagen for enker, som forøvrig er 23.juni, skal vi alle rette fokus på de som er blitt enker, eller de som ønsker å bli det. Jeg er usikker på hvilke tiltak eller fokusområder som gjelder den dagen, men en egen dag har de i alle fall. Den internasjonale dagen for lykke faller på 20.mars, og noen ville nok tenkt at disse to kunne vært på samme dag. De om det.

Verdens synsdag som er den 10.oktober, faller morsomt nok på samme dag som dagen for psykisk helse. Dette er en dag da vi seende kunne dekket for øynene en hel dag for å føle litt på problematikken som blinde må gjennomgå hver dag. Men også her ser vi at ingen bryr seg om sånt, hverken om de blinde eller de som har en hverdag mer krevende enn andre. Det er ikke alt som ligger utenpå men, med en egen verdensdag så får det være godt nok. Resten av året må man klare seg selv, som vanlig.

Det er naturligvis meget godt tenkt alt dette, enten man retter fokus på melk, jazz, barnearbeid, funksjonshemmede, sivil luftfart, toaletter, turisme eller diabetes. Alt dette har sin egen dag, og jeg kan merke at med litt løsaktig oppmerksomhet så blir alt så meget bedre.

5. Juni er miljøverndagen. Da er det viktig å kildesortere skikkelig, ikke kaste skrot i busk og kratt, og gjerne skifte ut sitt billed i sosiale medier med et tre eller noe annet grønt og flott.

Å, som vi bryr oss, dere, virkelig!

Resten av året gjør vi som vi pleier; hver person for seg selv.

Vi skal vel ha for forsøket i det minste, eller bare ha en verdensdag for ingenting, hele året!

T.

Kilder: Ja.

I dette avsnitt av Tormod hytter med neven, tyr vi til massegeneraliseringer, men adressaten burde være kjent nok, så her kjører vi på! De av dere som velger å ta anstøt av dette nyter ingen medfølelse i denne omgang men bes lese nøye før dere slår dere løs over tastaturet.

For de av dere som fortsatt anvender det nu litt avdankede, men likefullt fungerende mediet Facebook, kjenner nok til fenomenet. Kommentarfeltene renner over av dem, og deres evne til å kommentere står i de fleste tilfeller til stryk. Men det gjør ingenting, stor eller liten bokstav, kommaregler, skrivefeil over en lav sko, selv fra mennesker som så avgjort burde vite bedre! Det hele gjort dobbelt irriterende med en frekk Giphy, sånn bare for å vise at man tross alder og livets harde skole, behersker det moderne EDB. At samme gjeng stadig blir hacket kommer nok av at de bruker knyttneven når de hamrer på tastene sine, det er i alle fall mye som tyder i den retning.

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Kjenner De Dem igjen? De burde kanskje avslutte og lese dette omgående. Ikke det? Neivel.

De unge har for lenge siden fått nok av foresattes og besteforeldres pinligheter fremført for åpen mikrofon og rømt til andre sosiale plattformer, mens vi som er litt mellom bark og vedstabler sitter igjen og humrer lett for oss selv.

Bør man gjøre narr av slike mennesker? Ja, så absolutt. Det var en gang en generasjon som vokste opp i skyggen av krigen. Ja, den krigen. Landet og verden som sådan var stort sett preget av optimisme, og muligheten for å breie seg litt var tilstede. Jeg erindrer nabolaget mitt, der middelklassefamilier levde på svære arealer, i alle fall sett med dagens briller, og det er de jeg bruker her.

Utover etterkrigstiden lød det nærmest som et mantra: klipp deg og få deg en jobb. Høres litt lettvint ut, gjør det ikke? Men sett litt stort på det, så var det ikke langt unna sannheten. Med en lett vannkjemmet sleik kunne man faktisk få en noenlunde greit betalt jobb, en som kunne fø en liten familie med hus og hjem. Høres greit ut det, ikke sant? Kan man få jobb sånn i dag? Neppe.

I dag kan man heller si mantraet lyder: Klipp deg, ta fire fem utdannelser, mastergrader, bachelor i gud vet hva, og De kan kanskje få en jobb med minstelønn. Kanskje.

Terskelen for å få et liv som forrige generasjon fikk med enkle midler virker uoverstigelig, og for en skoletrett ungdom i dag, er det ikke bare å gå til en arbeidsgiver og spørre. Gjør man det blir man sikkert kjeppjaget, eller gjort til latter. Muligheten for at vedkommende som avviser slik fikk jobben sin ved nettopp å møte opp, uten fagbrev eller andre diplomer, men pen i tøyet og hårmanken under noenlunde kontroll, er overveiende sannsynlig.

Verden går fremover sies det, og det er forsåvidt en fin ting, men vi har så lett for å glemme ting på veien. En generasjon karret til seg alt som fantes; tomter, hytter, jobber, biler og båter. De sitter i mange tilfeller i nedbetalte hjem og gnikker og gnur på det de rasket sammen. Og for all del, mange har jobbet og slitt for sine goder, og det er heller ikke dere jeg peker min skumleste pekefinger mot!

Så hvem er det De nu peker fingeren mot vil dere spørre? Jo, det er de som ikke skjønner hvorfor dagens unge voksne ikke har stort hus, gjerne med tre stuer, to biler, hytte, gjerne to av dem og, og hvorfor en hel generasjon nå ikke lenger bryr seg om sølvtøy og servise som bare brukes til fint, og alskens nips og spetakkel. Vi har ikke råd, og vi gir faen. Det materielle jaget vi ble innpodet med er totalt meningsløst, og flere og flere av oss ser at muren vi så for oss å komme over en dag, den er bare uendelig høy. Jeg brukte tyve år. TYVE! Og føler fortsatt at jeg sitter på gal side mens festen er på den andre siden.

Jeg tegner et bilde av en utvikling som ikke er slått ut i full blomst her i landet enda, men vi ser den komme, fortere enn vi liker. I andre deler av verden så har det kommet altfor langt, og motløsheten brer om seg.

Og i mellomtiden sitter en hel generasjon på toppen av sine små fjell av skrot og skrammel og formaner at bare man klipper seg så ordner det seg nok lille venn. Beklager, men det skal mer til, altfor mye mer til.

Noen kaller dem dessert-generasjonen, men flere og flere har fått nok av denne selvgode gjengen og sier bare; ok, boomer!

Uten irriterende giphy til slutt.

T.

Kilder:

En panda som kjeder seg (nettsted for søvnløse)

Kommentarfelter og facebook-grupper for folk som har levd for lenge.

Studier av boligmarkedet over tid.

Det var en tid, for et godt snes år siden, at man som yngre person måtte delta i andres bursdager, eller enda verre; delta i sin egen!

Heldigvis kan man som voksen velge å avstå fra den slags, og hvis man vil holde vekten på et moderat nivå, så er det å holde seg langt unna et godt råd fra meg. Man vil også spare seg for tidlig tinitus, men det er en helt annen sak.

Som bruker av diverse sosiale medium er man dog ikke forskånet fra å se en viss utvikling når det kommer til kaken, og da den hjemmebakte typen. Jeg er selv skyldig i fremvisning av egne begrensede kokekunster her og der, og fremholder at jeg kun er en glad amatør som slumper meg frem til mangt og meget. Men kaker, det er det lite av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Jeg kan svakt erindre at uansett anledning, så dukket det opp noe som smakte litt av sjokolade, sur melk og svidd bunn. Drysset med et tynt lag kokos og med en enslig seigmann plassert i midten, så var det servert. Kaken jeg skriver om er naturligvis den klassiske langpannen, og den bakes nok fortsatt i de tusen hjem når noen skal feires. Trygt og godt, men nu er den på vikende front.

Jeg nevnte den enslige seigperson. Plassert på noe som fremsto som en god kvadratmeter kake gjorde den et ensomt og litt trist inntrykk. Mutters alene i et hav av kokos sto den der og ventet på sin skjebne, en kort gjesteopptreden på en dekorert papptallerken, og så strake veien inn i gapet på en heldig gjest som fikk pynten, for det er hva den lille seige tingest skulle være. Pynt.

For hva er vel en kake uten pynt og dekor? Det er fortsatt en kake, men efterhvert som årene gikk og velstanden i samfunnet har økt, har også pyntingen av kakene tatt seg noe opp. Noen begynte kanskje å legge ut noen tynt spredde nonstop, seigpersonen fikk selskap av en seigperson til, kanskje enda fler og. Så ble det en pynteting på hver bit oppskåret kake, og alle gledet seg over dette. I rettferdighetens navn er dette bra tenkt, altså.

På et tidspunkt som sammenfaller med en av vår tids største unødvendigheter, influensere, dukket den amerikanske cup-cake opp. Små porsjonskaker, hvor dekor og pynt betyr alt, og innholdet er like tomt som ovennevnte unødvendighet. Disse skulle bakes av allerede overbelastede småbarnsforesatte, og pyntes så overdådig som mulig. Fine kaker, utvilsomt gode, om man liker litt kake til smågodtet sitt.

Det er sikkert fortsatt trendy med slike koppekaker, men skal man virkelig følge med i tiden, så er det kun en ting som gjelder, og her følger en kort instruks for hvordan arvtageren til langpannen skal se ut:

Man baker en kake, rund, firkantet, trekantet eller hva man gidder. Skjær den opp så den kan fylles med krem, enda mer krem, og litt smågodt fra løsvektavdelingen. Klapp hele sulamitten sammen, og dekk så med glasur eller krem, gjerne i en glorete farve. Jo høyere kake jo bedre. Så dekorerer man med fire kilo smågodt i løsvekt, Sytten kvikklunsjer, Fem plater firkløver, ti poser seigpersoner og en slikkepinne til å sette på toppen.

Voila og bånn appetitt! Fjern alt knuselig og søk dekning.

Med disse bildene på sin indre netthinne, merker jeg at oldtidens langpanne med sin beskjedne pynt og litt beske smak faktisk hadde noe for seg; man sto ikke i fare for å pådra seg livsstilsykdommer om man ble invitert til et selskap.

Og til dere som har små mennesker i hus, så kan dere fortelle om den gangen vi bare fikk brus på lørdager. Ikke bare har vi sikret en ny generasjon diabetikere, men med slike skrekkhistorier er vi også sikret en ny traumatisert generasjon sengevætere.

Uten krem og pynt.

T.

Kilder:

Kaker som ikke smaker. (Kjipt forlag 1970)

Cupcakes og sminke. (Teit forlag 2012)

I en akutt mangel på julestemning, fikk jeg for en tid siden den gode idé å ta et gjensyn med statskanalens flaggskip innen julekalendere, i alle fall av den fjernsynsbaserte typen.
De velkjente toner fra dens kjenningsmelodi fylte min stue, men der stoppet også all idyll.
Sannelig var bildene julete nok, med falsk sne og det hele, men så dukket denne skomaker opp i den velkjente skuespiller Henki Kolstads skikkelse.

Ikke et vondt ord om han, overhodet. Han har jo brakt så mye annen glede i de tusen hjem med sine prestasjoner, og vi skynder oss å nevne hans roller i de gripende mesterverkene Olsenbanden. Men så ble han tilbudt en rolle som skomaker, med en snakkende tøffel som sin beste venn, og vi med dagens briller må bare gremmes.

Vår nasjonale rikskringkasting har meget flott på sitt repertoar, som for eksempel reisedokumentaren Professor Drøvels Hemmelighet. Så hvorfor dette? Hvis målet var å kjede noen ihjel før jul, så må vi si at målet er oppnådd hundre prosent. Og dette er laget for barn? Jeg kan ikke meget om yngre mennesker, og egen erindring fra den gangen dette ble sendt første gang er syltynn. Men dette er jo bare himmelsk kjedelig, og jeg vil tippe at for en energisk knott som er høy på julekaker og forventninger om julen, så må dette likestilles med en eller annen form for straff.

Efter at den kjente musikken har svunnet hen rettes kamera mot nevnte skomaker, og han skal da fremstå som en godhjertet og skøyeraktig eldre mann. Sett med dagens briller ser han mer ut som en dement tulling som ikke har fått manus, i alle fall ikke et velskrevet et, for dialogen er bare pinlig, og vi aner at motivet er å frembringe kjedsomhet på grensen til tortur. Dette er bare vondt å se på.

Egne studier av kommentarfelt hver gang denne kalender debatteres viser bare hvor lite folk egentlig husker av dette makkverk. Det er jo så koselig, skrives det. Andre innvender at det er så hyggelig og at det ikke bli jul uten. Hyggelig? Er det det her dere kaller hyggelig??
Det er riktignok førti år siden dette ble laget, og da kunne man sende hva som helst, for det var ingenting annet å se på likevel, en hel nasjon fanget foran skjermen! Vi må jo si at hva som regnes som underholdning har endret seg noe med årene, men dette? Likte folk dette, eller var vi så sulteforet at vi godtok hva som helst? En kjapp titt på annet som ble sendt den gangen kan tyde på det, men fortsatt er det slik at folk henfaller til mer og mer spekulative underholdningskonsepter, og denne kalender, den faller i mine øyne i samme kategori.

Men den sterkt persilleavhengige tøffelen under disken synes jeg er et formildende element, samt de fantastiske dukkefilmene fra arbeider og bondeparadiset DDR han snurrer frem. I disse filmene ble høyteknologi av ypperste klasse vist frem, noe som satt resten av den frie verden skikkelig på plass! Et fint avbrekk i den ellers kleine dialogen med de få kundene og naboene som kommer innom.
Det er også mye annet som med dagens øyne ville fått øyenbryn til å havne i nakken på de fleste om det ble laget i dag, men det skal ikke jeg gå inn på her og nu.

Så får vi heller finne frem de klassikere som har tålt tidens tann, slike om alkoholiserte hovmestere, racerbilløp i rurale strøk, og for ikke å glemme historien om den bitre millionær som blir skremt til døde for så å bli en snill og god mann igjen. Selv skal jeg ta et efterlengtet gjensyn med min gode venn Ebenezer Blackadder, som starter som en godhjertet figur, men som ender som ond og sarkastisk villmann efter besøk av en ånd med hang til brennevin.

Og med disse ord, ønsker jeg alle som har orket å lese så langt en fryktelig god jul!

T.

Kryp inn i deg selv, forsvinn.

Ikke la jordens overflate se deg mer.

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Bli inne, borte.

Minnet forduftet.

Bli ett med jorden.

La luften ta deg.

Duften av ditt svik.

Smaken av ditt bedrag.

Ett glimt kun.

Et siste minne, av ditt hjerte.

Så rent, så stille.

Et minutt. En time.

Tid finnes ikke med deg.

Som limt til marken.

Mine føtter står stille.

Jeg synker, jeg dør.

Et minutt, en time, tiden sluker meg.

Tiden har forlatt meg.

Du som alltid var.

Den som alltid stod der.

Nå gripes vi alle, av alt.

Uten lyd, uten tårer, uten tanker.

Synker, stille.

Min flukt gjør av med min forstand.

Slik glemmer jeg alt.

Et glass, så tomt.

Ditt beger, så fullt.

Hører støvet legger seg.

Dekker alle minner, vonde.

Føde er som aske, kast den.

Storm himmelen, som en ulv!

Alt jeg har mistet.

Alt jeg savner, borte.

Et liv levd, likevel borte.

Så tankeløst og unødig.

Hvordan kunne vi vite.

Dybden i mine sår, gror aldri.

Kniven skar for dypt.

Til beinet.

For alltid.

Som sønderrivende angst.

En brann som aldri slukner.

Må alltid reise meg igjen, se litt.

Se hvordan verden fortsatt reiser, uten meg.

Se liv leves, uten meg.

Ble jeg ikke med?

Var ikke jeg en del av dette?

Aldri ble jeg brakt i lyset, fikk ikke se.

Gjemt bort, glemt.

Åpnet mitt hjerte, for bare bli knust.

Igjen.

Forlat meg, slik jeg forlater deg.

Slik høsten fortærer sommer.

Slik sommer jager vår.

Slik er mitt siste minne.

Riv meg i filler, spytt meg ut.

Ditt siste måltid.

La meg sove.

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Et liv jeg skulle levd.

Uten sorger.

La meg sove, nå.

Bruk meg opp, kast meg.

Din siste tanke.

Jeg vil bare sove.

Se mitt blikk, sluknet.

Et glimt av håp.

I mørket er jeg fri.

Dans mellom trærne, vær fri.

Vær naken.

Uten noen er jeg alt og ingenting.

Hør lyden av tomhet, stille.

Rop høyt igjen.

Og igjen.

Grip hardt, kjenn smerten.

Lukk øynene.

Sov, sov, sov.

Ikke se, ikke rør, det brenner.

Ikke si noe.

Ikke sov, ikke nå.

Det er opptil snesevis av år siden verden ble rystet i grunnvollene av et nytt og voldsomt fenomen, som skulle hjemsøke og plage de mer snerpete av oss, og lage et dypt hull i en skare mennesker som inntil da hadde sverget sin troskap til jazzen. 

Rockemusikken var kommet, og den holder fortsatt hoftefester i sving, samt forargede hyttende never knyttet. Akkurat sånn skal det være, rock er tøft, og rock er fortsatt egnet til provokasjon av så vel foresatte som prester. Kult!!

Men hva handler rock om, spør De kanskje? Verdens tøffeste musikkgenre må da handle om noe? Selvsagt gjør den det! Det handler om flussete bentøy, og tøffe t-skjorter og andre stilige elementer. Ellevill frisyre, gjerne lange som sådan hører til. Men musikken har ofte også et budskap, og det skal fremføres skikkelig, skikkelig høyt, gjerne over elleve på forsterkeren. Naboklager hører til, og er regnet mer som et adelsmerke man oppnår etter mye rocking.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Men vi må selvsagt ta for oss tekstene, for de handler ofte om ordentlig tøffe greier. Banning kan forekomme, og her må jazzen stå skolerett, for tekstene der holder faen ikke mål! (badudadadejåjåjåwuewue, seriøst??)

Først og fremst handler det om rock. Litt abstrakt begrep muligens, men slike detaljer kan andre henge seg opp i. (Peker på et knippe jazzentusiaster som sammenligner fotformsko)

Vi lister herunder opp noen punkter som rockemusikk kan handle om:

1. Det må rockes.
2. Vi ønsker å rocke
3. Alle må rocke
4. Hvorledes rock bør utføres (en slags vokal bruksanvisning)
5. Jeg vil rocke. (dyp tekst sett fra et personlig ståsted)
6. Grunner til å rocke.
7. Rock er best.
8. Hvis De ikke rocker er De skikkelig dust.
9. Rock egner seg godt rundt urverk. 
10. Under alle omstendigheter bør det og må det rockes.
11. Rock er tøffest.
12. Foresatte som ikke liker rock er utrolig kjipe.
13. Kule biler, fine damer og tøffe typer, brennevin, narkotiske midler og skinnjakker og mer rock, så klart.
14. Rock og øl er bra greier.
15. Man blir aldri for gammel til rock!

Til slutt understreker vi at rock er best fremført med bred benføring, det skal brukes elektriske gitarer og ekte trommer, og hvis noen skal synge, så skal vedkommende se skikkelig tøff ut. En rockegruppe må også ha et usedvanlig stilig navn, noe som sier seg selv, egentlig.

Skal De bedrive rock i aften?

God sommer!

T.

Rettighetene til denne tekst tilhører forfatteren, som også er svært glad i rock!

God aften ærede lesere. La oss vende nesene mot et lite hotell, langt inni en skog, hvor et lite knippe mennesker har samlet seg for å feire påske og lade sine flateste batterier. Året er 1950, så det er mye eplenikkers og fjonge hodeplagg, selv her ute i ødemarken. 

Her hvor elgen holder hoff skulle man tro det kun var fred og fordragelighet, men vi skal smertelig erfare at her hersker det både ondskap og sjofelheter. På med gamasjene, for sneen er dyp og døden lusker i granbaret. Dette er årets påskekrim, håper jeg.

Kap 1. På truger gjennom salaten.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Fjølnes hotell ligger et godt stykke inni en skog som merkelig nok grenser til Sverige, og like ved tettstedet Gravbjergsnes, uten at det betyr noe sånn sett. Hotellet drives av direktør B. Eismann, en ambisiøs hotelleier med bred erfaring i å gå konkurs.

Denne aften er hotellets restaurant sparsommelig opplyst og befolket. Ved et bord i et hjørne sitter herr og fru Planke. De diskuterer lavmælt seg imellom, selv om ingen hadde hørt dem hvis de hadde hevet stemmen en tanke.

-Nu, kjære, nu er det like før alt er i havn.

Det er herr Planke som henvender seg mellom suppeslurpingen til sin kone.

-Ja, nu skal det bli andre boller og bakverk i appelsinmarmeladen svarer hun muntert.

-De første tubene ventes i landet før 17.mai, så da rekker vi å få se de første hvite smil på den store dag.

-Din far ville vært stolt, hvilken fremragende forretningsmand De har blitt.

-Takk, kjære, De vet dette betyr svært meget for oss, og nasjonen.

-Og tennene.

-Ja, de også.

De smiler begge fornøyd til hverandre og inntar resten av suppen, den smaker godt, det er de begge enige om. Et hint av mandler gir suppen et eksotisk preg, om enn noe merkelig for en ordinær ertesuppe.

Et par bord bortenfor sitter en herre alene, han er akkurat ferdig med suppen, har tent en sigar og venter på et lite glass konjakk. På bordet ligger et tidsskrift han abonnerer på. 

Det er hans foretrukne lektyre, selv på ferier. Han mumler misfornøyd mens sigarrøken legger seg som en sky rundt bordet hans. Gjennom to hull i tidsskriftet bivåner han restaurantens gjester, og så snart konjakken har funnet sitt siste hvilested trekker han seg tilbake til sitt lille værelse for kvelden.

I den tidvis røkfylte restauranten er det også noe som kunne ligne en bar. Efterkrigstidens strenge rasjonering til tross, så kunne den by på et knippe mer eller mindre interessante drinker på aftenen. Det var her skihelten og hotellets ubestridte kjekkas, Henry Flimmer hadde innfunnet seg efter middagen. Nå hadde han sett seg ut en pen dame som han gjerne kunne tenke seg en lett konversasjon med. 

Det var den mystiske, men vakre Coco Djambo-Kanel. Hun betraktet menyen av drinker og andre leskende saker da Flimmer som en fersk tannpirker smøg seg mellom bordene, slik en tannpirker ville gjort mellom nypussede tenner. 

-God aften, frøken. Må vi få tillate oss med Deres uinnskrenkede tillatelse å få spandere noget fra barens meny? Flimmer var i sitt ess, og regnet med å ikke ville komme til kort, eller ende som en stokk.

-Jo takk, hvis De insisterer. Coco valgte en drink som het Ai-ai-ai.

Og mens Solo og noe blankt ble blandet sammen, inntok Flimmer en av sine kjekkeste positurer ovenfor den pene dame.

Disse fruktfatene fant øyensynlig fort tonen som de sier, og vi kan bare tenke oss til hvorledes en slik aften kunne ende, godt hjulpet av ai-ai-ai.

Flimmer var forøvrig en typisk mann for sin tid. Sjarmerende, med bølgefønet hårmanke godt innsmurt med brylkrem, og et bredt glis ingen kunne motstå. Og som alle andre menn på den tiden, totalt hjelpeløs til selv de enkleste oppgaver i hjemmet, så det hastet litt med å finne en noenlunde oppegående ektefelle før fasaden raknet.

Sent den samme aften ankommer de siste gjester med buss. En bråkete gjeng med yngre mennesker fra Bærum eller deromkring. Eplekjekke som få, men de blir av den slukørede typen når de får vite at restauranten er stengt for denne aften, så de blir sendt på sitt store værelse uten aftens, hele gjengen.

Uti skogen og den kolde sne, der hvor elgen vimser rundt med sitt og ugler skremmer livet av folk med sine lyder, der vandrer en skikkelse.

Skikkelsen lager ikke spor i sneen som folk og dyr ville gjort, og det kommer ingen lyd selv om det mørke oppsynet beveger seg langsomt mellom trærne før den stanser opp, trekker frem et lite pergament med to navn på. Det lyder en svak men fornøyd hveselyd, før de knoklete fingre krøller sammen lappen med navn. Han snur seg rundt, det er arbeid som skal gjøres. Ljåen legges på skulderen for nå er det påske, og det er alltid travelt da.

Kap 2. De første planker i dødens hyttevegg.

Det er en kjent sak at ertesuppe, og gjerne store mengder av den vil kunne gi visse medisinske komplikasjoner, men sjelden av en slik art at man plutselig befinner seg utendørs.

Men det var utendørs de nå befant seg, ute i skogen, ansikt til ansikt med en høy hettekledt skikkelse med ljå. 

– Kom med meg, sa en hvesende lav stemme, den siste vandring har begynt.

Herr og fru Planke forsto ikke helt, men fulgte lydig etter skikkelsen.

Ingen lagde spor i sneen, og ingen frøs i kulden. Vandrende sjeler i natten later ikke til å bry seg med slike detaljer. De store forretninger, båtlasten med tannpasta som var ventet, et forretningsimperium basert på nordmenns fremtidige hang til oralhygiene, alt ble visket bort over natten. De burde holdt seg til appelsinimport. 

Da morgenen opprant dagen etter, slik den gjerne gjør, var det til en typisk vårlig og meget påskeaktig dag, gjerne en slik man ser på postkort. Solen strålte gjennom grantoppene og varmet veggene på Fjølnes hotell. Gjestene som lå henslengt i sine respektive senger, i alle fall noen av dem, ville snart få kjenne den beskjedne varmen vårens første sol kan tilby.

Direktør Eismann var som vanlig i full sving med sitt arbeide. På kjøkkenet var man i gang med frokostserveringen, og det ble kokt havre og skåret kneip. 

Eismann tok en tur ut i restauranten hvor det snart skulle vrimle av sultne turister, og fikk øye på to skikkelser som allerede var på plass ved et bord i hjørnet. Han luntet kjekt over og spurte muntert om de var sultne siden de allerede var på plass? Han fikk ikke noe svar. De to satt litt foroverlent, helt stille. Tomme blikk nedi bordet, livløst.

Eismann kremtet forsiktig, prøvde å få noe respons fra de to, men det var intet. Lyden av gjester som romsterte på sine værelser skapte en aldri så liten panikk, han grep fatt i noen gardiner og kastet de over de to livløse gjestene.

Det var herr og fru Planke som satt der igjen fra dagen før, og nå var de steindøde, begge to. Frarøvet livet og på vei til å melde seg for englekoret. De var ikke mer.

Direktør Eismann var ikke ukjent med døden, hotelleier som han var, men det var alltid så ubeleilig, særlig når døden hadde danset vals i restauranten og tatt til seg to av gjestene. 

Han måtte ringe lensmannen, servere frokost og sørge for at ingen oppdaget at det satt to døde mennesker der. Han hadde ikke tid til å flytte dem, så gode råd var dyre som man sier. Og er det noe som forstyrrer appetitten så er det to lik i salen.

I tettstedet Gravbjergsnes har politiinspektør og lensmann Conrad Bøtte akkurat satt seg ned bak pulten sin og blar muntert i gårsdagens morgenavis. Så langt ute på landet må man kunne ikle seg opptil flere hatter, men han ergret seg over at man ikke kunne heve lønn etter hvor mange hatter man gikk med. 

Det ringte plutselig i telefonen, noe som var litt uvanlig, og nokså tidlig. Han var ikke nedlesset i arbeide her ute, og han som drømte om å jage kvegtyver, elgskjendere, grensekrenkere og blåbærplukkere, så seg nødt til å nøye seg med kjedeligere oppgaver, inntil nå!

Stemmen i den andre enden var hotelldirektøren, stemmen skalv når han fortalte at to mennesker hadde møtt sin skaper.

-Jasså, sa Bøtte, var ikke det hyggelig for dem, da?

-Nei, repliserte Eismann, de har sparket bøtten.

-Har jeg fått sparken? Bøtte skjønte ikke helt.

-Vi har et ex-ektepar ved hotellet.

-Slikt sladder angår meg ikke. Bøtte ble irritert.

-De misforstår, det er to som hviler i fred her på hotellet.

-Jamen kan de ikke få hvile da, hvis det er så om å gjøre?

Bøtte syntes det var vel tidlig med slike tulletelefoner, og Eismann i andre enden som satt under kontorpulten sin for at ingen skulle høre ham ble mer og mer desperat.

-Det er to lik her! Eismann hvisket høylytt.

-Det er da ikke uvanlig, at to ting er helt like mener jeg.

-To døde mennesker!

-Og de er helt like?

-Hva?

Nå kviknet Bøtte til, han forsto omsider hva det dreide seg om! To lik, samtidig! Drap! Eller hendig uhell? 

-Jeg kommer med en gang, ikke rør noe. 

Bøtte kastet på seg hatt og frakk og la i vei mot hotellet. Endelig skulle han få noe annet å gjøre enn å sortere hatter og løsneser, et drap tralala, fine greier!

Konjakken fra kvelden i forveien hadde gitt herr H. Röthen-Tanngard en lett hodepine, men han hadde bestemt seg for å ikke la det komme i veien for noe som helst. Han fant frem neste gjenstand. Sepe for de tusind hjem, han plystret muntert. Egentlig hadde han ikke forstand på husmorens førstevalg innen rengjøring, men hadde fått noen gode råd i en butikk en gang. Men først skulle det smake med litt frokost, og det ville være greit å få den i seg før Bærums budstikkere våknet. Han siktet til den obsternasige gjengen med fremtidige skipsredere og trofékoner som kom i går aften.

Men først, en frokost!

Kap 3. To lys ved et bord.

Diskresjon var en æressak for Conrad Bøtte, lensmann som han var, og meget pertentlig som person. En snedig mustasje hadde han også, og noen stilige kinnskjegg. 

Ingen utenom direktøren merket seg hans ankomst, og nå ble han ført inn i den tomme restauranten. Den underlige fasongen to gardiner får når de draperer to forhenværende lys levende mennesker hadde ikke vekket oppsikt blant det øvrige klientellet. De hadde spist sin havregrøt, drukket sin melk og smurt sin kneip før de forvant ut til sne og andre hyggelige aktiviteter som for gangs skyld ikke foregikk i hotellets knirkende senger.

Det ene gardinet ble fjernet, noe som avdekket liket til herr Planke. 

Bøtte begynte med sine undersøkelser og erklærte den sammensunkne kroppen som død. Direktøren som så på var temmelig sikker på at den erklæringen ville komme for fru Planke som satt like ved. Og ganske riktig, Bøtte erklærte begge to som døde.

Men hvordan? Eismann spurte ivrig, og Bøtte undersøkte mere.

-Gift, sa plutselig Bøtte.

-Nei, jeg er nok ugift, svarte en litt usikker Eismann.

-Nei, altså disse her to.

-Å ja, ja de var da gift, herr og fru, som De ser.

-De er drept av gift.

Bøtte kunne tidvis være temmelig skråsikker, og nå var intet unntak.

-Forgiftet? Her på mitt hotell?

Eismann ble blek, nok en konkurs banket i det fjerne og nok en gang måtte han bli påført slik skam en konkurs medfører.

De ble enige om at det ville være til alles beste å få flyttet likene til kjølerommet før noen andre fikk se dette og bli engstelige. Eismann var engstelig nok, han kom på at det kunne være noe med maten på hotellet, og ble om mulig enda blekere da dette gikk opp for ham. Bøtte fikk roet han ned ganske fort, hvis det var noe med maten så ville nok resten av hotellet ligget for døden for lenge siden. Nei, dette dreide seg nok om en mer målrettet og presis morder!

Eismann pustet lettet ut, takk og lov for presisjonsdrapspersoner!

På femtitallet revolusjonerte vaskemiddelet Milox de tusen hjem. Enkelt og lettvint kunne husmoren få skinnende rene gulv og nyte disse helt til mann og barn kom subbende inn døren fra skole og arbeide. Men pass nu endelig på, nyvaskede gulv må man trå forsiktig på, ellers kan det gå Dem ille.

Han gjentok ordene fra reklamen for seg selv og satt korken på flasken med vaskemiddelet, den burde kanskje gjemmes sammen med andre saker og ting av dubiøs karakter? Nuvel, alt til sin tid tenkte han og la alt i sin koffert. Så pusset han tennene sine og var nu klar for en vakker dag i solen og skogen! Men hvem er nu dette? Følg med så får De se!

Kap 4. En hotellromodyssé.

Dagen gikk mot kveld, noe som var like vanlig her som i resten av verden, og de første gjestene begynte å komme inn etter den lange dagen i det fine været. Enda var ingen informert om det som mer og mer kunne virke som et drap, og det var til Bøttes fordel, for ikke si direktør Eismann som fryktet for livet til både seg selv og livsverket sitt.

Bøtte satt seg diskret til i resepsjonen og betraktet gjestene som fornøyd trampet inn da han la merke til en spesiell person. Kledd som en eventyrer med bremmet hatt med krokodilletenner i, og en dialekt som stammet fra Egersund med australsk aksent. Mistenkelig, tenkte Bøtte, meget mistenkelig! Han fulgte etter opp trappen og gjennom en gang. Gangen var ganske lang, for den ble bygget sånn den gang. Gangen, altså. 

Midtveis i gangen fant den eventyrlig kledde døren til sitt værelse, men Bøtte fikk brått øye på noe i enden av gangen. I det svinnende dagslyset kunne han se en pike i blå kjole som sto med en kjærlighet på pinne. Hun sto helt stille, urørlig og de tomme øynene betraktet alt og ingenting på samme tid. Kulde bredte seg, og piken ble borte mens barnelatter kunne høres mellom veggene. 

Det må være et annet påskemysterium som foregår her samtidig med mitt, tenkte Bøtte der han strenet gjennom korridoren som lignet en gang og bort til døren som tilhørte værelset til første mistenkte i denne ytterst pikante sak!

Bøtte banket på døren, og herren som åpnet var en doktor ved navn Bruce Berentzen. 

I tillegg til å være lege, var han også eventyrer, og reiste verden rundt for å oppleve spennende ting. Oppholdet ved Fjølnes hadde ikke helt svart til forventningene kunne han noe oppgitt meddele, men nå var han plutselig mistenkt i en drapssak, og det hadde han ikke vært før. Moro!

Avhøret som fulgte avslørte ikke så mye. Dr.Berentzen hadde også spist ertesuppe i restauranten kvelden før. Han hadde sett ekteparet Planke, men ikke lagt merke til noe utover det. Han fortalte om herr Flimmers poseringskunster og om en som leste et magasin i en røksky for seg selv.

Bøtte noterte alt og grublet litt. Grublingen ble avbrutt av støy utenfra. Det var de eplekjekke ungdommene fra Bærum som var på vei til sitt værelse, og det gikk ikke stille for seg. Animert av sol og medbrakt Genever var de klar for litt afterski som de sa. 

Dr. Berentzen dro frem en koffert full av brus fra Egersund, og tilbød en flaske til lensmannen som fortsatt grublet over tingenes tilstand på det lille værelset. Han takket ja, en skarve brus kan vel neppe regnes som bestikkelse av ordensmakten.

De åpnet sine flasker og snuste på innholdet og var enige om at brusen holdt høy kvalitet. 

De skulle til å skåle da et brak etterfulgt av skriking og andre lyder som preger en prekær situasjon fylte hotellets ganger.

Lensmannen tittet på doktoren og sa: jeg kunne behøve litt assistanse her.

-Ingen problem, mate, lød det fra doktoren. Fri for anklager ventet det mest sannsynlig noe spennende. 

Den lange reisen til Fjølnes lot til å betale seg likevel!

Kap 5. Det Swedenborgske venterom.

Hvileløst vandrer han omkring med sin ljå, utålmodig og ventende på neste vandring med sjeler til den siste reise. Et nytt pergament dukker opp, som en himmelsk personsøker. De knoklete fingrene åpner den lille lappen, og ser flere navn. Mange dobbeltnavn, efternavn som vitner om mennesker som i sin levetid enten ble født med sølvskjeer i skuffen, eller fikk karret til seg noen underveis. Men nå er det vår mann med hette og ljå sin tur til å karre til seg, for et pent knippe nye sjeler står om litt klar til å bli hentet.

Det skraper i ben når den hettekledde gnir seg dødsfornøyd i hendene. Storfangst!

Berentzen og Bøtte satt fra seg brusen sin, og beveget seg ut i gangen og mot det rom de antok den kraftige lyden hadde kommet fra. Bråk og leven hørte riktignok hoteller til, men det var plutselig blitt veldig stille, og ganske riktig, stillheten hadde sin grunn, og den var høyst udelikat.

Da døren ble åpnet fikk man se hva som hadde skjedd, og det var ikke noe pent syn. Hvis man ikke visste bedre kunne man forledes til å tro en bombe hadde gått av inni der, og det var ikke langt unna slik det så ut.

Holy makrellsandwich, utbrøt dr. Berentzen.

Rommet var fylt av henslengt golfutstyr, knuste lamper, bagasje og tøy overalt. Også var alle ungdommene fra Bærum der, døde, alle som en.

Først dobbeltdrap og nå massemord tenkte Bøtte for seg selv.

De to analyserte rommet med sine skarpe blikk, og det kunne nesten se ut som et uhell, og noe som kunne minne om en slags beretning ble formulert av de to.

Det så ut til at noen hadde sklidd på badegulvet og mistet en flaske Champagne. Korken hadde gått av og truffet en annen midt i fjeset. Denne personen omkom umiddelbart og falt så oppi en seng hvor en tredje person satt på enden. Den tredje person ble slynget opp i taket hvor en takvifte kappet av hodet på vedkommende. Kropp og hode ble slynget rundt og en fjerde person prøvde å berge hodet fra å treffe vinduet, med det resultat at begge to, eller hodet og denne person, forsvant ut gjennom vinduet. Begge ble funnet døde nedenfor. Den som startet uhellet lå død på badegulvet. De harde flisene og den skarpe kanten på badekaret hadde gjort sitt.

Øvrig inventar ble knust av kroppen som fikk noen runder i takviften før alt bokstavelig talt falt til ro igjen.

Da direktør Eismann dukket andpusten opp og fikk se hva som hadde skjedd, falt han sammen i fortvilelse. Skal vi alle dø spurte han fortvilet, er dette slutten?

I alt ståket ovenpå dukket en person opp i resepsjonen, han ønsket å sjekke ut, hvis det kunne la seg gjøre? Hvem var dette?

Kap 6. En sæbeoperette.

Den vakre dagen med solskinn hadde brått endret karakter. Ikke bare var flere av hotellets gjester sjekket ut på en hodeløs måte, men været hadde plutselig blitt grått og overskyet, og så hadde en tåke lagt seg over stedet så tett at det å finne veien ut derfra var håpløst. 

Hotellets kjølerom var overfylt, så man ble enige om å bare lempe de døde ungdommene ut av vinduet og la de ligge i sneen utenfor. Så kunne de skrapes sammen og sendes hjem til våren, en løsning de gjenlevende var enige om.

På et annet værelse hygget Flimmer og Djambo-Kanel seg. De hadde ikke hørt så mye av alt ståket, og det lille de hadde hørt hadde de ikke tenk så mye over da de hadde nok av andre ting å drive med der inne. Flimmers kjekkaserier og poseringskunster hadde båret frukter, og nå lå han utstrakt over sin seng så kjekt det bare var mulig. Det var da begge fikk øye på noe merkelig som stakk ut av en koffert, en flaske Milox vaskemiddel og en liten flaske som det ikke sto noe på, men innholdet luktet sterkt av mandel. Flimmer lurte på hva begge deler var, for vaskemidler hadde han aldri befattet seg med før, det hadde hans mor sørget for. 

Den pene Djambo-Kanel undret seg over hvorfor disse gjenstander lå der de lå, men Flimmer skjønte lite, det var åpenbart ikke hans saker, han visste jo ikke en gang hva det var!

Ble man utsatt for et lite pek her ute i skogen?

De forsto enda mindre da det banket på døren og lensmannen ville ha en samtale.

Under tvil godtok Bøtte forklaringen til Flimmer om at han ikke visste noe om disse mystiske gjenstander som plutselig hadde dukket opp. Dr. Berentzen undersøkte såpeflasken fra Milox og den lille flasken og konstaterte at dette var gift, og av den typen man ofte hører om i påskemysterier som dufter og smaker mandel, ja, som påskemarsipan! Dr. Berentzen ble oppglødd. Noen her på hotellet prøver å ta livet av noen og legge skylden på andre, men hvem?? Flimmer ble enda mer spørrende og spurte; er noen døde?

Den pene damen var like lite informert, så det var to spørsmålstegn som hadde funnet sammen. Hun var forøvrig av den formening at det burde hete Paradis hotell eller noe, for det hadde vært innmari knæsj som hun uttrykte det. Akk ja. 

Men såpe og gift, hvordan kunne dette henge sammen? Bøtte tenkte høyt sammen med dr Berentzen. De hadde trukket seg litt tilbake mens de lot direktøren informere de få gjenlevende på hotellet at ingen fikk dra og at det hadde skjedd noen mindre komplikasjoner hos enkelte gjester som han sa. 

Det var én gjest som mottok denne nyheten ekstra dårlig, Röthen-Tanngard hadde prøvd å komme seg av gårde da han skulle på en viktig tannkremkonferanse som han sa, men nå måtte han være igjen her, og det ergret ham.

Bøtte og dr.Berentzen gikk tilbake til rommet til de antatt forulykkede unge, de var enige om at det måtte ha startet på badet, så de gikk inn dit hvorpå både lensmann og doktor holdt på så skli overende. Gulvet var såpeglatt! Livsfarlig erklærte begge da de omsider fikk krabbet ut derfra til tryggere omgivelser. Noe betuttet så de på hverandre, hvem i all verden er det som tar livet av folk ved hjelp av et badeværelse?

(Ja, Agatha Christie, dette tenker jeg ville vært temmelig snedig. Hva?)

Det var egentlig bare å gjøre som seg hør og bør i enhver påskekrim, samle alle i peisestuen! 

Ute i den kalde skog, en skikkelse vi har hilst på før vandrer rundt og venter på nye sjeler å vandre med. Nærheten til Sverige til tross, han begynte å bli utålmodig.

Kap 7. Ingen har tid til å dø.

Peisestuen, det lar seg liksom ikke gjøre å løse et påskemysterium uten å samle en rekke mennesker i peisestuen. Så dette er intet unntak, de få gjenlevende ble samlet der.

I det de samlet seg kunne alle høre den underlige barnelatteren igjen, noe som var rart, for det var ingen barn til stede. Alle frøs på ryggen, selv om Bøtte beroliget alle med at det var et annet påskemysterium i nærheten hvor en av karakterene hadde gått feil, men jo, for all del, hun er jo litt ekkel.

Samlet i stuen satt nå herr H. Röthen-Tanngard, Coco Djambo-Kanel, Henry Flimmer og direktør B. Eismann. De kunne vært flere, men som vi har sett ligger to på kjølerommet og fire ligger i en haug ute i sneen. Og hvis de var fulltallige, ja da hadde det ikke vært behov for å samles på denne måten, det må vi ikke glemme.

Lensmann Conrad Bøtte sto og fortalte hvorfor de nå var samlet. Dr. Bruce Berentzen bidro ved Bøttes side med utfyllende detaljer på sin snedige dialekt med kraftig australsk aksent.

Röthen-Tanngard tok ordet, var litt sur og mente at det som hadde skjedd åpenbart var uhell.

-Smakte noen av dere suppen i går? Den var fryktelig, kan dø av sånt!

Eismann ble fornærmet! 

-Hvordan våger De, den oppskriften er fra min mor, og den er fremragende!

Dr. Berentzen stanset munnhuggeriet som var i ferd med å utarte seg.

-Den soup er uskyldig. God var den ikke, men ikke så cruel at den kunne drepe noen.

Han fortsatte:

-Mister and Mrs Planke ble forgiftet, men hvorfor aner vi not.

Bøtte meldte seg, og spurte Denne Röthen hva han egentlig drev med? Var det noe med tannkrem, stemmer?

Han resignerte litt, og nikket. Han drev Röthen-Tanngards tannkremer AS.

-Interessant, sa Bøtte. Han dro frem gårdagens morgenavis som han hadde tatt med seg i baklommen. 

-Her står det noe interessant om avdøde herr Planke, han var i ferd med å gjøre det skarpt innen tannkremimport, hva sier De til dét, herr Tanngard?

Han greide ikke styre seg og mistet besinnelsen, noe som for en herre er noe ukarakteristisk.

Stemmeleiet ble hevet.

-Javel, Planke drev meg til konkursens rand! Her var jeg på nippet til å skape meg en gigantbedrift, men så kom denne fjotten og ødela alt, sammen med disse skipsrederne fra Bærum.

-Så De tror ikke bare det var litt uheldig å selge tannkrem under eget navn? Jeg mener, Röthen-Tanngards tannkremer, hører De selv hvor selvmotsigende dette høres ut?

Gjenstanden for nok en fornærmelse, herr Röthen-Tanngard, fikk nok, han var avslørt, kortene måtte på bordet.

Djambo-Kanel og Flimmer lurte på hvilket kortspill de skulle spille, men de ble bedt om å bare være stille, de kunne neppe bidra med noe med sitt begrensede intellekt, men desto flottere utseende.

Nå var morderen av herr og fru Planke avslørt, men tok han virkelig livet av disse unge menneskene også? Nasjonens fremtid, de som skulle overta foresattes imperier av skip og motehus?

-Grrrr, morderen freste av sinne. 

-Ja, jeg ville hevne meg på disse skipsrederne som ikke ville gjøre forretninger med meg, derfor måtte de også dø.

Bøtte tok frem håndjern og proklamerte at på bakgrunn av de siste hendelser, er De nu under kongens arrest.

-Ha! Ikke så fort! Dere kniper meg aldri, lusete lømler og knehøner!

Nå dro han frem en tollekniv, og truet nå peisestuens gjester og bad dem holde seg unna.

-Dere tror dere er så smarte som fant ut av mine onde planer, men hvem av dere hadde kommet på å ta livet av noen ved hjelp av et badeværelse? Hva??

(Igjen, Agatha Christie, hva synes De?)

Det var på tide å rømme syntes han, så han kastet seg dramatisk gjennom et vindu og la i vei ut i sneen.

Bøtte var kanskje ikke så kjent med så mye action som dette, men han ropte at det ville være livsfarlig å forfølge en så diabolsk morder, attpåtil med kniv! 

-For alt vi vet kan han drepe oss alle med en utedo om så er!

Dr.Berentzen var øyensynlig ikke imponert, hverken av kniv eller rømningsforsøk, så han utbrøt:

-Kniv? Det der? Det er da ingen knife, men dette er!

Så dro han opp av buksene sine noe digert ingen hadde sett siden vikingtiden sikkert!

-Iaktta følgende, sa doktoren, og kastet kniven sin, som var adskillig større.

Den svære kniven roterte som hoftene på en eksotisk danserinde og forvant ut vinduet efter rømlingen hvorpå man hørte en dump lyd, et au og en kropp som traff sneen.

Jeg tok visst for mye Müllers Tran kom det fra doktoren!

Gjestene så på hverandre, vel vitende om at den onde morder var død, og alle fant doktorens replikk såpass festlig at det brøt ut spontan latter og klasking av egne lår i tråd med tidens måter å uttrykke glede og fornøyelse.

Så slik gikk det til, og påsken ble feiret uten at flere døde, noe alle var fornøyd med.

Epilog.

En forfjamset person våkner i sneen, reiser seg og prøver å børste av seg da han oppdager at han står ansikt til ansikt med en høy hettekledd skikkelse med ljå. Den hvesende stemmen sier han må bli med, for det er jeg som er døden.

-Døden? Men jeg er da ikke… Röthen-Tanngard ser seg over skulderen og ser en stor kniv som står mellom skulderbladene.

-Det var som fandens!

Døden gnir seg nok en gang i knoklete fingre og den sporløse vandringen tar til.

God påske!