Prolog.
Det var en spesielt ond aften, da en ond skikkelse trådte ut på gangbroen som gikk fra ferjen og ned på kaien. Dette forblåste og forbitrede sted. De onde skoene knirket lett før de traff den våte, men avgjort onde asfalten. Skikkelsen rundet et skur og fant en spesielt ond pall med presenning over. Den kom dagen i forveien. Ja, presenningen var også ond, slik som skikkelsen som fant den. Det er duket for onde gjerninger!
Men nok om det, her er årets påskekrim.
Kap I. Return til Fisknes.
Mye hadde skjedd ute i havgapet siden mordsakene i 2017, som hadde rystet øysamfunnet langt nedi den lille grunnen som fritidsbåtene gikk på grunn hver sommer.
Kalenderen viste 2019 og det nærmet seg påske. Alle gledet seg.
De fleste hadde kommet seg av sjokket, og det var nå nesten to år siden noen var funnet døde i fjæren eller dyttet nedi tønner. Brennende drivhus hørte også fortiden til, noe som gledet øyens botanikkentusiaster.
Til tross for tidligere meningsforskjeller og avvik i alder, så hadde de to lensmennene fra henholdsvis Bygden og Fisknes funnet hverandre, og deres forhold var en åpen hemmelighet, særlig siden bryllupet ble dekket av Se og Hør, Laagendalsposten og Berlingske Tidene. Åge-Kurt Nielsen med sitt Ibsenske utseende var en morsom kontrast til Niels Kurtnes sitt noe friskere oppsyn, men sammen var de nå som dynamitt!
Siden de groteske drapssakene, hadde bevilgningene økt i en slik grad, at de hadde investert i en diger politibåt. Den hadde blålys og en sånn kjekk liten propell foran som gjorde den lett å manøvrere i trange sund og smug. De var klare for alt! Sammen bodde de med tekoppene sine på Mortnes, i det litt pussige huset som lignet en trompet sett litt på skrå ovenfra.
Vi skal ikke dvele for meget ved de to lenspersoner, det nærmer seg påske og noen skal dø eller noe. Dette er tross alt en påskekrim, ikke en romantisk historie fra Starlett, og beskrivelse av to herrer som diskuterer tekopper sammen er mer enn hva denne forfatter kan tåle. De likte også å (SENSUR) en bunt purre.
For å lege sår og traumer, hadde det ikke stått på humanitær innsats. Det var donert nye duker til ferjenes kafeer, og som ikke det var nok, så hadde det populære heavypoporkesteret Return tilbudt seg å spille for dem. Øyenes innbyggere hadde høflig avslått og funnet på unnskyldninger for å slippe og få Return på dørene, men nå kunne de liksom ikke si nei, siden det var påske og sånn. Som en av de få lærde hevdet, så var påsken feiringen av gjenoppstandelse fra de døde, så litt bustete permanent og skrålete sang kunne de da sannelig tåle.
Denne lærde, som så skråsikkert uttalte seg om påskens budskap og buskap, var en av lærerne ved den lokale Steinerskolen på Fisknes. Abraham Reke. Han var svært delaktig i reparasjon av gjerdet som ble påkjørt, og engasjerte seg sterkt i alt mulig som skjedde på øyen. Han var den eneste som kjøpte avokado på samvirkelaget. Ingen vet hvor denne skjeggete person kom fra. Dialekten var ubestemmelig, ja nesten litt utenlandsk, og det var det ingen som snakket der ute, noe som fornøyet og ergret kravstore turister. Håret var samlet med en strikk på toppen av hodet, noe som gav han et festlig utseende som sådan.
Nå var det imidlertid Return som sto i søkelyset, de kunne komme når som helst, og det skulle holdes stor konsert med dette legendariske orkesteret. Begge ferjene, Skrotfjord og Brillefjord, måtte trå til for å få fraktet alt utstyret og hårsprayen til Fisknes, og midt oppi dette logistiske kaos sto denne Abraham Reke.
«Kom igjen da dere, dette blir gøy dere».
Ordene kom fra en overstadig engasjert Reke, slik som bare lærere kan være, før de mister alle illusjoner om sin misjon og blir til vanlige mennesker igjen. Innsamlingen av europaller for å lage en scene hadde tatt hele vinteren, men nå skulle det bli fint, en ordentlig konsert!
På kvelden var alt klart. Scenen var dekorert med ting som Steinerskolen hadde laget. Ull, bivoks, tørkede blader og mose sto i temmelig skarp kontrast til v-gitarer og marshall-veggen. Bandet var innlosjert på motellet, hvor de fikk hvile og få seg en ordentlig mikrobølgemiddag før de gikk på scenen i sine trange bukser og enorme hårmanker.
Alle var spente, for nå hørte man de klassiske lydene som kjennetegner starten på en konsert. Lydmenn som prøver å telle, gitarer som lager feil lyd, basser som er ustemte og noen dunkelyder fra trommene. Mye av dette var helt nytt for folk på Fisknes, så de gav litt nølende applaus til noen lett forvirrede roadies. De takket dog pent. Forvirrede stemmer mente at dette var helt konge, helt til noen påpekte at orkesteret hadde enda til gode å innfinne seg, så det skulle bli enda bedre, muligens.
Og ganske riktig, nå ble scenen fylt opp med hår, stilige gitarer og benklær som ikke overlot spesielt mye til fantasien.
HELLO FISKNES!!!
Midt på scenen sto en kar med mikrofon, og som frekt nok insisterte på å telle opp på et fremmed språk. Og i det alle hadde til hensikt å starte på en megahit, gikk hele scenen i luften med et brak!
Mose, permanent og dekor ble slynget rundt som papirfly, og alt som var på scenen forsvant i løse luften.
Konserten måtte utsettes.
Kap II. Europalleblues.
Tilskuere til århundrets begivenhet kom efterhvert fortumlet til seg selv, og kunne nå konstatere at der hvor det for litt siden sto et verdensberømt orkester, var det nå bare rester igjen av scene og dekor. Det lød forsiktig applaus igjen, helt til noen igjen påpekte at dette ikke var helt som forventet, selv med et orkester av en slik karakter. De var rett og slett sprengt i luften! Og det var i slike tilfeller man lett kunne rettferdiggjøre den store politibåten, for nå skulle det rykkes ut, så vannsøyler og anker sto til værs!
Realitetene gikk nå opp for innbyggerne på Fisknes, noe kriminelt hadde funnet sted like foran nesen på dem, og et av Norges mest folkekjære musikanter hadde trådt ut av tiden på voldsomt vis. Mirakuløst nok hadde alle unntatt orkesteret unnsluppet den voldsomme eksplosjon, noe mediene i eftertid aldri unnlot å nevne i alle artiklene som ble skrevet efterpå. Her hadde en spesialist i å ta livet av 80-tallet vært på ferde, så det var bra det lokale lensmannskontoret hadde en så fin båt og kunne rykke ut så fort.
Nielsen og Kurtnes var på saken, de hadde brukt hele vinteren på å se Derrick, så denne saken skulle de nok klare og løse. De to kjekkasene hadde hørt eksplosjonen, men tenkte ikke over det før telefonen ringte fra andre siden av sundet mellom Mortnes, hvor de bodde, og Fisknes.
På kaien hersket det kaos, for det var der konserten skulle avholdes, men nå var den enda mer rotete enn vanlig, og folkene om mulig enda mer forvirret.
Her går det for seg som vanlig lo Åge-Kurt.
I en rykende haug med europaller sto nå representantene fra ordensmakten og betraktet det som visstnok skulle være restene av Return.
Ja, her går det for seg, gjentok Åge-Kurt.
De mumlet litt seg i mellom og ble enige om at noe slikt var litt i overkant av hva man kunne ønske seg, selv for to Derrick-entusiaster med fin ny politibåt. Og efterhvert som de undersøkte åstedet, ble det mer og mer klart for dem at det verste var i vente og helt uunngåelig. De måtte få tak i en obdusent litt fort, og den nærmeste var han med klarinetten som de begge mislikte sterkt. Max Pådragsnes!
Mens de irriterte seg over at de snart måtte se igjen klarinettnissen, kom det om mulig en enda mer irriterende person bort til dem, Abraham Reke, han skulle selvfølgelig ta litt ansvar og være sånn flink siden han hadde vært ganske ansvarlig for hele spetakkelet. Han ble umiddelbart mistenkt, så de la han i bakken og satt på håndjern og samtidig skviste en avokado han hadde i lommen sin. Håhåhå, vesle Reke! Kurtnes kunne ikke dy seg.
Det var bare å taue ham inn til samvirkelaget hvor de fortsatt hadde kontor på bakrommet. Her skulle det avhøres!
Kap III. Eksotisk mat og dans.
Mysende mot et speil med en liten sprekk i hjørnet, sto en nybarbert skikkelse med to tatoverte terninger på halsen. Han studerte sitt eget håndarbeide og om mustasjen var rett og pen nok til å vise seg offentlig med. Det var vår venn Max Pådragsnes, Obdusent og klarinettentusiast. Han hadde akkurat avsluttet arbeidet for dagen på sitt kontor og laboratorium da telefonen på pulten hans ringte.
Stemmen i andre enden husket han igjen, og minnene om eventyret i havgapet ble brutalt dratt frem som en kasse LEGO under sengen. Budskapet var festlig nok, men det hastet, Max måtte komme seg til Fisknes så fort som mulig!
Kalosjer, frakk og koffert ble slengt sammen og det bar ut døren, ned mot jernbanestasjonen og forhåpentligvis et tog i retning Bygden. Han ruslet fort men muntert gjennom gatene i hovedstaden, plystret på en wienerpølsevals da han brått kom på at han burde kjøpe noe å spise til reisen. Han likte forsåvidt serveringstilbudet på toget, lefser utgått på dato og varm brus, men han følte for noe mer, så han stakk innom en butikk hvor tingene var ordnet litt på måfå, men innehaveren var desto koseligere. Butikken var ikke en del av dagligvaremonopolene, såpass kan vi avsløre.
Halvannen time senere, etter å ha stått i kø foran en billettautomat og strevd med å få denne til å skjønne hvor og når han skulle til Bygden, kunne Max endelig ta plass i toget. Det var malt i gyselige farver og med en ubegripelig logo som ingen likte. Den store jernbanemassakeren hadde satt ut strekningen Hovedstaden-Bygden på anbud. Toget som gikk dit fikk nye farger, og fire direktører ble satt til å bestemme over restene. «Se toget, ta bussen!» var slagordet deres. Bygden Railways hadde et stykke å gå når det kom til reklame.
Toget lusket seg avsted i bedagelig tempo, så der hadde lite endret seg. Max kunne erindre en reise til Kragerø i 1984. Det var det året de ikke dro til Strømstad fordi hans far mente Kragerø var utland nok. Det var en skuffende reise og ferie, særlig da det gikk opp for dem at Kragerø, som var flott, ikke var utlandet, men Norge. Ikke bra.
Vår tatoverte venn betraktet de andre reisende med en viss avsky, som vanlig. Ingen var propert antrukket for en togreise, det var treningstøy og t-skjorter så langt øyet kunne se, og alle satt med nesen i en telefon og tok ingen notis av at i alle fall én hadde kledd seg for en reise med toget.
Brått ble lyden av tog og skinner avbrutt av høylytt banking. Panikken bredte seg som mykt smør på nybakt brød, nam nam. Hadde toget sporet av, igjen?? Men det var ingen fare, det var Max som ordnet seg aftensmat. To nysmadrede kokosnøtter skulle smake nå smatt smatt, så la han reisehammeren tilbake i vesken sin.
Efter alt bråket meldte konduktøren sin ankomst. Den nye uniformen, hvis den fortjente en slik benevnelse, hadde vært omtalt i avisen. Det var en mintgrønn haremsbukse og en jakke med skulderputer. Begge deler var nok fint i 1985, men ikke i dag, og i alle fall ikke som uniform. Max brakk seg litt da han viste frem billetten sin og fikk efterpå en liten pakke tildelt. Han undret seg over hva dette var for noe, og den ille bekledde konduktør kunne fortelle at siden dette var nattog uten sovevogner, så fikk hver passasjer en pose med et pledd og en sovetupé til å ha på hodet. Nå manglet bare løsneser, det ville fullbyrdet scenen.
Ute på Fisknes, i kaos og tumulter, har en ond skikkelse trukket seg litt tilbake og igjen funnet sin onde palle med den fryktelig onde presenningen. Han leter frem saker og ting mens han mumler litt for seg selv, som om noe har gått galt, men som var litt gøy likevel.
Kap IV. En gåte fremført med eurytmi.
Til tross for navnet, så var ikke eurytmi nasjonaldansen til EU, men det var med dette medium Abraham Reke nå forsøkte å bevise sin uskyld ovenfor våre lenspersoner.
De skjønte lite, og ba Reke om å sette seg mens de ga ham litt applaus. Det var tross alt en gripende forestilling med innslag av flagrende silke og spennende bevegelser, de ble enige om det i det lille rommet bakerst i samvirkelaget.
Nå, Reke, hvor var De i aften like før scenen eksploderte?
Åge-Kurt var bryskere enn vanlig, mens Niels holdt seg mer i bakgrunnen, i den grad det var mulig i det vesle kottet.
Stakkars Abraham, oppkalt etter en figur i tøyseboken Bibelen som han var. Han stotret frem at han var da like ved da det smalt, han var jo nesten helt ansvarlig for kvelden, så han var jo oppriktig lei seg for at det hadde gått så galt.
Men så De noe mistenkelig, ja utover det opplagte, et 80-talls orkester opptre foran en folkemengde?
Reke ristet på hodet så dotten håret var samlet i beveget seg frem og tilbake og så skikkelig dumt ut. Han hadde ikke sett noe spesielt. Eller? Han tenkte litt, før han utbrøt at jo, kvelden før, mens han la mose utover pallene som skulle være scene, la han merke til at det under pallene lå masse suvenirer fra et annet kjent orkester.
Hvilket orkester ville begge vite!
«TNT», kom det fra en litt usikker Reke.
Hvordan i all verden kunne suvenirer gå i luften slik? Niels noterte på et ark med store bokstaver; TNT?
Men hvordan suvenirer var det under der? Nøkkelringer, slipsnåler, eller sånne små troll det sto TNT på kanskje?
Reke tilbød seg en ny oppvisning, noe som ble nedstemt. Han kunne heller male, ja, hvis det fantes noe vannmaling på stedet?
Niels og Åge-Kurt himlet litt med øynene, men fant noe malesaker helt tilfeldig i en skuff.
Nå malte Reke så godt han kunne, og det gikk opp for de fleste i rommet at det ikke dreide seg om eksploderende suvenirer, men ordentlig dynamitt, sånn til å sprenge ting med.
Noen har hatt til hensikt å utradere et helt orkester! Åge-Kurt kom fort til en slik konklusjon, og Niels var enig, og nå er De, lille Reke, mistenkt for drap og ulovlig bruk av dynamitt!
Reke var fjetret.
-Drap?
-Ja, drap. Hører De dårlig?
-Nei, men altså, ingen er vel drept?
-Ikke det?
Begge lensmennene var litt forvirret, særlig da det banket på døren og en gjeng med eldre herrer meldte seg. Ikke bare var håret svidd av, men de steinvaskede dongeribuksene hadde enda flere hull enn tiltenkt og man kunne se skulderputene gjennom hullete gensere. Det var de sørgelige restene av Return, og nå ville de hjem.
Åge-Kurt som åpnet døren målte opp herrene med sitt skarpe blikk og runde små briller.
-Dere kan da umulig være Return? Return er jo et orkester med bustefjols, ikke sånne snauklipte bajaser som dere. I tillegg ser dere jo helt sprengt ut!
-Vi er sprengt.
-Ja, der ser dere.
Niels kom til, han kjente igjen bandet, han var ikke helt sprengt heller, selv om, ja, dere vet. Jo, det var faktisk det populære orkesteret, tro det eller ei, og den hardhendte behandlingen med dynamitt hadde gjort dem nesten ugjenkjennelig. Platesalget kom til å stupe fremover.
For en suppe!
Kap V. Døden og den flyvende ferje.
Nyheten om Returns ubetimelige gjenoppstandelse hadde selvsagt ikke nådd frem til Max som lå sammekrøllet i et togsete. Konduktøren lettet på hans sovetupé og kunne meddele at de mot all formodning var i Bygden om litt. Hvis det ikke var for muligheten for en grotesk obduksjon og vaffel på ferjen, så hadde nok første tog hjem vært mer fristende. Jobben kom dog først, så etter at toget gikk i nødbrems på Bygden kollektivterminal, kunne Max gå av og rusle de siste meterne ned til kaien hvor ferjen lå klar.
Inni den fornemme ferje, D/S Skrotfjord, tok nå Max plass i kafeteriaen som han pleide, vaffel og te, på ekte imitert porselen. En god start, tenkte han.
Tåken lå tett og tung over Fisknes og ferjen brukte lang tid på å finne frem. Åge-Kurt hadde sagt seg villig til å hente Max på kaien denne morgen, han visste hvor lite Niels likte ham, så dette var en pen gest sånn sett. Sammen med det forhenværende orkesteret hadde de alle overnattet på motellet til neste morgen. Frokosten hadde gjort samtlige en tanke uvel, så nå lå de mer eller mindre henslengt i resepsjonen uten mål og mening.
Med et dump gikk den gamle ferje i kaien og Åge-Kurt fikk øye på den kjente skikkelse som Max tross alt var.
Her har det gått for seg pep det fra Max. Den enerverende stemmen var den samme, sammen med den overlegne holdningen man finner hos folk som hevder å bo sentralt i landet.
Han ble informert om saken, og at objektene for obduksjon faktisk var i live.
«Jasså?» Max var ikke overbevist. «Vi får nå se da hvordan det har seg med dette orkesteret Deres». Åge-Kurt forsto mer og mer Niels´ mishag ovenfor denne løken fra Hovedstaden.
Sammen trådte de inn i motellets resepsjon og fant en gjeng litt her og der. Åttitallet var ille, men dette så verre ut, det luktet dynamitt og tannkrem over det hele. Max dro frem lommekniven og gikk bort til første og beste for å obdusere.
-Neimen i helvete, jeg er da i live!!
-Ja så sannelig, har De snakket med en lege om dette?
Det kom til tumulter i resepsjonen, og det var like før det skulle hyttes med never før det hele ble avbrutt med et enda større brak, mye større enn konserten i forveien kunne skilte med.
Hell yeah! Pyro!!
Kap VI. En baguette under armen.
Hagbjert Flyndre, seniorfiskeforsker og garneier, var fortsatt beskjeftiget i sitt institutt hvor nye fiskeprodukter ble forsket på. Denne tåkete morgen skulle han til å arkivere noen viktige resultater om blandingen av sild og makrell i en spesielt utviklet syltelake da han fikk øye på noe rart utenfor. Oppå en knaus sto en person han ikke kjente igjen, med en liten boks på bakken med et håndtak på toppen. Personen vinket til Flyndre, som la merke til noen rare ledninger som gikk fra boksen og under kontoret hans i brakken. Hagbjert vinket fornøyd tilbake til mannen på knausen, som vinket litt før han trykket håndtaket ned i boksen han sto ved. Det smalt godt, og denne gangen sto godeste herr Flyndre altfor nære. Han våknet i det hinsidige, fikk et trekkspill tildelt, og det bar nedenunder til herr Djevel og alle vennene hans.
Han døde på ordentlig altså, og man serverer ikke infernalske fiskeprodukter ustraffet.
Skikkelsen på knausen smilte fornøyd for seg selv, pakket sammen den rare boksen sin og svant hen et lurt sted mens rester av brakke og Flyndre dalte ned i utvalgte vedskjul.
På et kontor vi ikke har vært innom enda sitter en eldre dame, hun sorterer viktige papirer, slik som Flyndre gjorde før han møtte sitt endelikt. Hun tenner seg en sigar og noterer seg at kaffekoppen er tom da den onde telefonen ringer. «ja, hvem er det?». Oppdrag utført lyder det fra en spraket telefonlinje. «Godt. Og alt er borte?».
Stemmen i andre enden unnskylder litt.
«Det kom noen i veien».
«Faen».
I motellets resepsjon ble obduksjon, utsjekk, innsjekk og alle andre former for sjekking brått avsluttet da det store braket kom.
Åge-Kurt og Niels løp ut for å se, kun for å bli overøst med vrakgods og rester av fisk, noe som fort avslørte hva som hadde gått i luften.
«Flyndre?» Niels så på sin makker og ektemann med en forvirret mine.
Åge-Kurt tittet på det som falt ned og konkluderte med det samme, det var Flyndres brakke som kom dalende i småbiter.
De fattet mot og løp i retning av kløften hvor Flyndres brakke pleide å befinne seg. Tandempolitisykkelen de pleide bruke hadde noen kastet i sjøen, så de måtte ta sine ben fatt. Iført sine fineste politihatter løp våre lensmenn i retning lukten av dynamitt og råtten fisk, og på veien trampet de nesten ned en dypt opprørt Guttorm Stang, Flyndres trofaste håndlanger og eneste venn.
Bruskorker, arkivskap, fiskerester og en forkullet Flyndre spredt utover den trange kløften, avslørte en grufull forbrytelse. Eller var det forskning som hadde gått i luften? Her måtte det efterforskes på moderne manér.
Klarinettkonserten som spontant oppsto i motellets foajé måtte avsluttes, Flyndre var omsider død.
Kap VII. Tro og Kniv.
«Her går det for seg». Max var munter da han ytret disse ord, fornøyd som han var når han entret åstedet som oste av alt som var vemmelig. Leverpostei, kaviar, fermentert makrell.
Midt oppi haugen av skrot lå den forhenværende Flyndre, nå var han lik seg selv, temmelig død. Noen ville si det var en forbedring.
Niels Kurtnes var den sprekeste i kløften, så han fortsatte løpingen rundt åstedet for å samle spor, og spor, det fant han. Først sine egne, men også noen andres, på toppen av en knaus like ved, med utsikt ned mot kløften hvor Flyndres brakke tidligere stod. Det hele var underlig, han vinket ned til Åge-Kurt og Max som prøvde å lempe liket av Flyndre nedi en pose.
Så snublet han over noen merkelige ledninger. Var dette et slags spor? Så fall var det et merkelig spor, for det var hverken skinner eller noe sånt.
Ledningene strakk seg ned mot der brakken lå i fillebiter. Niels fulgte ledningene og kom snart sammen med Max og Åge-Kurt som prøvde å gjøre seg nyttige i haugen. De hadde akkurat fått Flyndre i posen og var sånn sett fornøyd med det.
Det bar mot samvirkelaget og kjølerommet, samtidig kunne de ta rede på hvordan det sto til med Guttorm Stang, Flyndres eneste venn sånn sett. Han må jo ha blitt en smule opprørt over dette?
Ganske riktig, Stang var temmelig utav seg, for ikke si beveget. Han vandret ørkesløst på kaien når de tre kom slepende med liket.
Det var ikke bare Return som nå ville returnere til fastlandet, når det ble kjent for øyens innbyggere eller hva man skal kalle dem, at Flyndre var historie, ble det fort folksomt på kaien. Hvem ville bli neste offer?
Åge-Kurt gjorde nå et stort nummer av å være lensmann, og stanset folkestrømmen og sa at alle skulle avhøres som vitner. Køen på fem personer løste seg opp og alle gikk hjem. Motellet serverte sprengt torsk den kvelden, helt i tråd med stedets sedvanlige smakløshet.
Bak et skur på kaien sitter den onde skikkelsen og venter. Pallen er tom, og den onde presenningen har han sikkert gjemt eller brettet skikkelig pent sammen i tilfelle den kan brukes igjen. For selv om man er ond, er det også viktig å tenke på miljøet. Det er mørkt, selvfølgelig, for det er ikke spesielt skummelt når ting foregår i dagslys.
Kap VIII. Et egg i ermet.
Stille flyter elvene i EU, og stille er en robåt med onde hensikter der den flyter bort fra åsted, utested og motell.
Avhørene av øyens personer var anstrengende og lite fruktbare. Ingen hadde sett eller hørt noe som helst, ja bortsett fra de to smellene så klart, men utover det, intet.
Åge-Kurt og Niels gikk ut for å trekke frisk luft etter at sistemann var sendt hjem. De betraktet havet, sin egen fjonge politibåt og at ingen av ferjene lå til kai.
Hvem i all verden ville ta livet av Flyndre undret de to seg, eller egentlig ville spørsmålet heller være om hvem som IKKE ville ta livet av ham, men så smakløs kunne man ikke være, det var en oppgave for motellet.
De to grublet og undret i beste detektivstil da de ble avbrutt av et høylytt skrik fra et sted bortenfor kaien. De løp bort for å undersøke.
Det var Abraham Reke, han sto i vannet til knes og gråt og bar seg, noen hadde stjålet robåten hans!
To muligheter åpenbarte seg for våre kjekke og velpleide lensmenn. For det første var det en utmerket mulighet til å unnslippe kontoret, klarinetten og vemmelige obduksjoner. Og for det annet kunne de nå cruise rundt i båten sin på jakt etter den stjålne robåt.
Cruising var en hyggelig aktivitet de begge satte pris på.
De fyrte opp den flotte båten, satt på blålys og en kassett med Village People. Jakten var i gang!
For å gjøre det hele enda tøffere brukte de radio, og med den kalte de opp alle andre enheter og sa at de var på jakt etter en robåt som het Rudolf. Responsen lot vente på seg, de var alene om dette.
Kap IX. Rideskole for sjøhester.
En tur rundt Fisknes med en såpass stor og rask båt som den Åge-Kurt og Niels nå fartet rundt i tok ikke lang tid, derfor bestemte de seg for å ta en runde rundt Mortnes også, da kunne de se huset de bodde i. Når de rundet sydspissen av Fisknes kunne de se hjem, og fra den vinkelen lignet huset en balalaika. Stemningen ble litt trykket ombord, selv om de bare var to, og på utkikk efter en sånn båt man må ro selv.
Det var forøvrig Niels sin tur til å se i kikkerten, og han brukte den flittig mot alle tenkelige steder hvor man kunne tenkes å kunne finne en båt som må ros for hånd.
Like bak huset som kunne se ut som en tuba i mørket, tittet Niels nå på den store fabrikken som lå der. De hadde lenge lurt på hva som ble laget der, men ikke tatt seg bryet med å finne ut av det, selv om de var omtrent nærmeste nabo.
Runden rundt Mortnes skulle vise seg å bære frukter, de fikk øye på en båt med årer og den drev av seg selv uten noen i. Tyven hadde dukket unna. Typisk!
Da de fikk fisket til seg den løsaktige robåt, fikk de øye på en presenning som lå i den. Dette var merkelig, og mer undring tiltok. Dette er helt klart bevis ytret Niels, og se, det er en presenning fra fabrikken på Mortnes. Jøje meg!
De ble enige om å knyte robåten skikkelig godt fast til sin egen hurtiggående båt slik at den ikke stakk av igjen, også kunne jo Reke få den igjen senere, da blir han nok glad.
Og apropos gjenstander på avveie, så ville nok fabrikken ha igjen presenningen sin også, og de bestemte seg for å levere den omgående. Så flinke de er!
En svett sikkerhetsvakt med svære vannblemmer på hendene tok dem i mot når de ringte på, han spurte sint hva det gjaldt og ble svært brydd når han fikk en våt presenning stukket i de vonde hendene.
-Her, denne er Deres.
-Au!
Vakten var synlig misfornøyd.
Fornøyd med seg selv og egen innsats, vurderte de to lensmenn om de skulle stikke hjem for en kopp te, eller levere båten tilbake til Reke. Han var sikkert dypt fortvilet over tapet.
De snudde seg bort fra den sure og svette vakten og gikk rett på en figur de aldri hadde sett maken til før. Kledd litt som Max Pådragsnes, den ekle obdusent, men med bowlerhatt og en ekstremt gøyal mustasje.
«Pardon», kom det fra den underlige karakter, han smøg seg forbi dem og ble hilst velkommen inn av vakten.
Merkverdig.
Kap X. Call of the Stenbit.
I det tromboneformede huset til Åge-Kurt og Niels, kokte det nå livlig i vannkokeren. De skulle ta seg en kopp hadde de funnet ut, og det tok ikke lang tid før to rykende kopper fra DS Skrotfjord sto på bordet mellom dem. Koppene fra MS Brillefjord sto i oppvaskmaskinen.
Når de så ut vinduet fra kjøkkenet, så de faktisk rett opp på fabrikkens kontordel. Et vindu sto på gløtt og det veltet røyk ut derfra, som vanlig. En dame med sigar kunne ses der inne, og denne underlige mann med bowlerhatten.
De forsøkte å nøste opp trådene i saken. Hvem sprengte Return, og var det den samme som senere sprengte Flyndre? Kunne båttyveriet ha noe med saken å gjøre? Hvem kunne være så ond, stjele båter og sprenge folk på den måten der?
Niels tittet ut vinduet og på fabrikken. Teen var drukket opp og ingen hadde bakt noe, så det ble med det. Te.
-Lurer på hva de lager der inne? Niels undret høylytt.
-Vi kunne jo spørre den sure vakten hvis vi gidder?
-Han var i overkant sur, da.
-Og hendene hans så fæle ut.
-Typisk hvis man har rodd.
Niels stanset opp. Begge så på hverandre, ristet på hodet, det var ikke tid til det, de måtte til fabrikken, fort!
De var heldigvis påkledd, så det tok ikke lang tid før de sto foran porten til fabrikken, den var låst og vakten borte og det røkfylte vindu var lukket.
-Søren, nå får vi ikke greie på noen ting! Åge-Kurt var bister.
Så tittet de opp og kunne se hva som sto på et skilt over porten: Ond Margarin AS.
Æsj.
Hva skulle de gjøre? De kunne ikke bare bryte seg inn i en fabrikk sånn uten videre, selv om den laget margarin. Så fikk de øye på en båt som la fra kai, en temmelig fin en, med motor og sånn som er kjekt hvis man ikke orker å ro selv. Den flotte båt satte opp farten i retning Bygden. Våre tapre lensmenn kastet ikke bort mer tid på margarin, her skulle det jaktes, og om mulig ville de få vite om det virkelig ble laget margarin i fabrikken.
Blinkende blålys og ABBAs greatest hits runget utover havet med en liten robåt som het Rudolf på slep, de hadde glemt den, og den levde nå et farlig liv der den ble kastet over bølgene som et slips på julebord. Knowing me, knowing you. Ahaaaa!!
Nå var det ingen tvil, den frekke båttyven hadde konspirert med sigardamen på fabrikken og lurt med seg en raring i bowlerhatt, og nå prøvde de å stikke av! De raske båtene kjørte sikksakk mellom ferjene som nesten krasjet med hverandre i forvirringen. Det hele kunne sees godt fra kaien på Fisknes, og der sto nå Max Pådragsnes i et blodig forkle og betraktet det hele. Han tok en pause fra arbeidet.
«Her går det for seg» sa han, og brettet sammen lommekniven sin med et smil.
Kap XI. Vi går i garnet.
Påtalemyndighetenes fremste våpen i bekjempelsen av maritime forbrytelser kom nå til sin rett, den elleville båtjakten var i ferd med å få sin avslutning når kaien i Bygden nærmet seg.
Politibåten var kjøpt på en politibåtmesse i Frankfurt, og hadde installert det aller beste innen antikjeltringteknologi. Niels trykket på en knapp, og en tøff luke foran åpnet seg, og med et smell skjøt det ut et svært antibåttyvgarn, spesialkonstruert for å fakke båttyver.
Tenk at man kunne være så forutseende.
Resten gikk som en lek, nesten. De frekke båttyver ble samlet sammen og senere på kvelden skulle alle kort på bordet i beste detektivstil.
Alt som kunne flyte ble tauet tilbake til Fisknes for det endelige oppgjør, og tradisjon tro ble nok en gang peisestuen til Guttorm Stang benyttet.
Guttorms mor ble henrykt, satt på kaffe og fant frem rullekake. Hun var lei av å spise all fårikålen selv.
I stuen var nå alle samlet. Abraham Reke, som var lykkelig over gjenforeningen med sin elskede Rudolf, båten altså. Return satt sammenstuet i en toseters sofa og den onde sikkerhetsvakten satt på en pinnestol ved siden av sigardamen, som insisterte på krakk av ukjente årsaker. Den underlige med bowlerhatt ble stående litt for seg selv sammen med stumtjeneren, han virket litt utilpass med det hele.
Åge-Kurt og Niels smilte lurt, og tok frem hver sin lakrispipe. Dette ble jo helt topp!
Men hvem var nå damen med sigar? Hun ble anmodet om å forklare seg, hvilket hun gjorde, da hun innså at slaget var tapt og livsverket lå i ruiner likevel.
Damen med sigar het Hilda-Hulda Ullevollvoll, hun var direktør i Ond Margarin AS.
Forretningen hadde gått dårlig, så hun hadde startet et prosjekt sammen med Hagbjert Flyndre, siden han forsket på fisk og sånn. Sammen lagde de en rekke prototyper som skulle forsøkes på verdensmarkedet. Margarin med fruktsmak, Sardiner i krem, Makrell i nougat og andre ting. Hele prosjektet falt i grus da pengene tok slutt, så da var det bare en ting å gjøre, nemlig å rydde Flyndre av banen og heve forsikringssummen.
Alle mumlet seg i mellom og var enige om at jo, det var jo det eneste man kunne gjøre når ting gikk ad honduras, selv om det var ulovlig. Men sett fra et påskekrimperspektiv, så var det helt korrekt tenkt.
Mannen med bowlerhatt og fransk aksent av alle tilfeldige ting ble sint. Han var forsikringsagent, og fikk her servert hele lureriet mitt i mustasjen! Dette var uhørt, men som de andre insisterte på, korrekt i henhold til påskekrimloven.
Det ble smattet litt på lakrispiper mens agenten roet seg. Hjernen bak udåden, altså sprengningene var direktør Ullevollvoll og hennes onde håndlanger sikkerhetsvakten, hvis navn var Jerry Tandemsykkelseter.
Bustefjolsorkesteret ville gjerne vite hvorfor nettopp de ble sprengt, og grunnen til det var fordi Flyndre skulle stå på scenen den kvelden og lese dikt. Noe gikk galt tydeligvis, noe direktøren var litt lei seg for, da.
Så slik gikk det til denne gangen. Den onde direktør ble satt i røkecelle og den onde håndlanger havnet i spesialavdelingen for onde håndlangere.
Nielsen og Kurtnes høstet mye heder og ære for denne saken, og ble omtalt i vaffelpresser landet over.
Slutt.
Epilog.
På et tog i retning Hovedstaden sitter to velkledde herrer litt unna hverandre. Der toget skumper avsted som før, møtes blikkene til disse to, den ene med klarinett, den annen med lorgnett. De blir enige om å dele reisen sammen, siden de er de eneste som er propert antrukket. Når sulten melder seg trekker begge to kniv, rekker en hånd nedi sine respektive håndvesker og trekker opp hver sin ananas-nam-nam.
Det smakte med den søte ananas, men hysteriet som fulgte med de store knivene gav en litt bitter eftersmak. Nuvel.
De ble enige om en lefse fra automaten neste gang.
Helt. Slutt.
Alle navn på dyr, steder, personer eller farkoster, enten til havs eller på land er temmelig tilfeldige altså. Lover.
Alle rettigheter og sånn tilhører forfatteren, altså meg.