For de av oss som har tatt seg bryet med å lese litt historie eller høre besteforeldre prate om annet enn været og andre trivielle ting, så har vi lært at for lenge siden var det krig her i landet, på ekte! Nå var riktignok stridighetene kortvarige og de som valgte å slåss og sånn, de gjorde det godt kamuflert i skog og kratt. Misforstå meg rett, enkelte gjorde en umenneskelig innsats for noe de trodde på, mens andre fant ut av dette i siste liten, sånn like før kongen kom hjem igjen og det var relativt trygt å briske seg i anorakk og med et hjemmesnekret gevær.
Det er skrevet snesevis av bøker om emnet, fra de som opplevde krigen, og fra de som i senere tid føler det som sin plikt å rette moralske pekefingre mot folk som forlengst er avgått med døden. Det er en enkel øvelse å moralisere i eftertid, og det formelig raser i samtidens glasshus når stener kastes med selvtilfreds iver fra såkalt intellektuelle med mastergrad i ordkløveri og moralsk forargelse.
For en tid tilbake ble vi gjort oppmerksom på at noen yngre mennesker tok til orde for å fjerne deler av historieundervisningen som omhandlet krigen og slike fæle ting. De kunne jo bli lei seg, stakkars. Og dette er samme generasjon som sitter hjemme og leker verdens barskeste Rambo og slakter for fote med sine edb-spill. Si meg, hva feiler det folk?
De aller tøffeste i dag brysker seg voldsomt med å si at hadde det vært meg hadde jeg nektet! Ja, man kunne sannelig prøve, men den gangen gjorde man faktisk som man fikk beskjed om, utrolig nok, uten at det skal unnskylde de forkasteligheter som ble begått. Helt utenkelig i dag? Kanskje. I dag får man ikke kids til å klippe plenen en gang. Det er dog godt mulig at en trussel om en rasjon bly i pannebrasken ville fått noen og enhver til å kaste seg over plener og snehauger hvis den ble presentert passe bestemt. Men, nok om ubrukelig ungdom, jeg var sikkert temmelig ubrukelig selv, men jeg har avtjent både verneplikt og trasket milevis med plenklipper!
Da den kolde krig herjet som verst kunne vi som vokste opp bli utsatt for litt av hvert. Overalt var det bomberom, sånn i tilfelle. Og med mindre man var en fare for seg selv og sine omgivelser og ble identifisert som mann, så skulle man i militæret. Vi hørte stadig fortellinger fra besteforeldre, falmede minner om den vonde tid og at dette ikke måtte skje igjen. Noen fortalte med stor iver, mens andre, av uvisse årsaker, var mindre meddelsomme. Utvilsomt en traumatisk tid, og for en generasjon som lærte at det var best å holde tett, så var belastningen stor nok. Sett med dagens kontaktlinser så kunne flere hatt godt av å lufte litt, men som vi har lært så var det bare de ordentlig gale som gikk til psykolog og traumer fantes jo ikke, for det hadde man kollektivt gått inn for. Vi som ble født noen år senere fikk den tvilsomme fornøyelsen å frykte en nært forestående atomkrig. Vi har faktisk vært temmelig nær noen ganger, og det er bare flaks at vi i dag kan overlate denslags til de mer fantasiløse deler av Hollywoods filmindustri.
Krig er en kreftform vi mennesker kunne kurert, men så lenge vi lar oss styre av geriatriske imbesile tullinger, så er jeg redd den kuren uteblir. Hvis man føler en liten smule angst for atomkrig, så skjønner jeg det godt, og det er helt i orden å snakke om det.
Alternativet er flytende selvmedisinering og utelukkelse fra samfunnet, og vi har ingen Erik Bye til å tale deres sak mer, han er død, som håpet om evig fred på jord.
T.