Kap. 1. På knallert og en kvikk en før lunsj.
Påsken 1977, tettstedet Geithol et eller annet sted i Hallingdal:
En måneskives lys kaster sølv over de snedekte vidder, og i den stjerneklare natt er det ekstra koldt, selv i april. Før våren tar til seg all sne og lar gress og trær få utfolde seg igjen, er det fortsatt litt igjen av dette hvite som omfavner vårt rike. Den siste rest av sne er dog ytterst besværlig, og det å løpe over skaredekte vidder er en tung affære. Andpusten og utmattet løper en mann over skaren, hvert skritt er som bly, og til slutt er det for meget, så meget at ansiktet borer seg gjennom skaren, river i ansiktet som en pisk. Han snur seg til brummingen av en motor og to frontlys på et slags kjøretøy som blender bort månens lys. Det var ikke slik påsken skulle bli når han hadde kjørt i land i Kristiansand noen dager tidligere.
Mamma mia! For et beist, tenkte han, da han fikk se hva som kom rullende innover ferjelemmen. Glinsende i rustrøde farver og buldrende som et uvær! En skarp kontrast til en lyseblå Vespa som hadde kjørt hele veien fra Milano til Hirtshals, og som nå sto klar for den siste biten mot Hallingdalen. Men først måtte den forsere Fred Olsens ferjelem og statsbanenes buldrende skiftelokomotiv som skulle trekke ut vogner fra jernbaneferjen han var kommet med. Han hadde aldri opplevd et lignende skue! Så flott, så majestetisk, og temmelig bra, egentlig.
Mario Sega som var hans navn, og som nå var vitne til et unikt stykke samferdselshistorie der han sto klar med sin moped, rede til å ta fatt på den norske fjellheim for litt påskeferie, også henne, da.
Mario hadde lenge gledet seg til dette, en ekte påskeferie som han hadde lest om i ukebladet han fant på et tannlegekontor i Toscana. I det samme magasin hadde han og sett en hjemme-hos-reportasje med noe av det vakreste han hadde sett; en norsk sangerinde.
Lykken sto den lille grabukk bi, for hun skulle opptre like ved der han planla sin ferie, pussig nok.
Vespaens blåaktige røk kunne ikke konkurrere med det digre lokomotivet som akkurat dro ut fra ferjen, men dens entusiasme for oppgaven sto ikke tilbake for noe, ei heller sjåførens iver! Efter en lang omvei via Drammen og Hønefoss hvor han fikk ristet av seg noen forsmådde ektemenn, ankom han Geithol, tungt duftende av sjømat!
Turen opp til familiehytten var som vanlig besværlig, men med sitt nyvunne diplom og stilling som obdusent og patolog i Hovedstaden, var det med friskt mot vår venn Max Pådragsnes (han ja! Dere husker sikkert Max fra tidligere? Ikke det? Neivel!) fant veien frem for en uke med hvile og hygge, samt velfortjent påskeferie, syntes han selv. Han syntes generelt meget godt om seg selv, men det er en annen sak. En koie på et halvt snes kvadratmeter skulle gjøre nytte som bolig de kommende dagene, og medbrakt hermetikk skulle gjøre oppholdet til en drøm av de sjeldne.
Lite visste han at dagene som skulle komme ville by på alt annet enn ro og hygge, tvert imot!
På hytten sin har Max åpnet en ny boks med erter kjøtt og flesk, hermetikk fra øverste hylle, både hva smak og konsistens angikk. Boksen sto i alle fall på hyttens høyeste hylle før den ble tilberedt. Boksen fungerer som gryte humret Max fornøyd der det så smått begynte å boble i gule erter, noen slintrer av kjøtt og en gjennomsiktig klump fett. Han satte seg til utenfor i den beryktede solvegg for å innta nok et måltid med en eim av blikkboks og utsikt fra en snehaug, da en person åpenbarte seg.
-Neimen, er det ikke deg, Max?
-Jo, Max ble brydd av forstyrrelsen og gjennomsøkte sitt indre for å omerindre hvem dette mennesket var.
-Husker du ikke meg, da? Jens, Jens Beksvart?
Jens var bygdens altmuligmann, ubestridt bygdetulling og dynamittentusiast.
-Å jo, selvsagt, god dag, Jens. Max svelget en munnfull og ventet på neste spørsmål, ubetimelig som det enn måtte være.
-Jasså, påskeferie? Fint i fjellet nå, ikke sant, og god mat har du og ser jeg?
Max ble om mulig enda mer brydd, særlig over denne joviale og kameratslige tilnærming og bruken av «du».
-Jeg er på påskeferie, som De ser.
-De? Jens ble usikker, er vi dis, liksom?
-Ja, er vi ikke det?
-Jaja, det er vel sånn dere prater i byen, det?
-Det forekommer meg som høyst unaturlig å tiltale fremmede med du, kom det skarpt fra Max.
-Samma det, åssen går det med den karen da? Ble det noe greie på de der studiene dine eller?
-Ja, jeg er obdusent eller patolog om De vil, med fast ansettelse hos påtalemyndighetene, om De ville vite.
-Høres jækla flott ut det, selv er jeg arbeidsledig snekker.
– Så De er uten fast arbeide?
-Høhø, ja, alle her oppe er arbeidsledige, men jobber for det. Hever trygd og lønn, fint opplegg.
-Høres ut som svindel.
-Kall det hva du vil, blir gode penger av det.
-Men det er jo ulovlig, De kan bli arrestert?
-Neppe, lensmannen her oppe er arbeidsledig han og, samme opplegg.
-Dette er jo umoralsk, et nesepek til vårt samlede samfunn.
-Tull, vi går i kjerka på søndager og da er alt greit har vi lært. Ja, presten er..
– Arbeidsledig?
-Riktig!
Max ristet på hodet, det var enda verre enn han husket fra sine dager som ung, og på ferie med foresatte i samme hytte. Han og Jens Beksvart hadde omgåttes den gang, som venner. Men det var lenge siden nå.
-Du får kose deg med maten, jeg skal på samfunnshuset, det er konsert i kveld, hele bygda kommer. Ta med noe hjemmebrent og legg fra deg disingen å ta deg en tur, blir moro!
-Konsert? Max undret seg. -Tja, litt kultur har da aldri skadet?
Hytten var både møllspist og falleferdig, og ikke helt slik han husket. At en hel familie kunne finne på å stappe seg inn i noe slikt år efter år fremsto nå som noe underlig, så han fant frem tversoversløyfe og gamasjer, låste den knirkete dør og gikk. Det kunne neppe bli verre enn å tilbringe tid i en rønne.
Eller?
Kap. 2. En flaggstang i stjerten.
Samfunnshuset i Geithol var en vakker gammel trebygning, et forhenværende bedehus, slik man gjerne finner over hele landet, men som nå tjente til mer hyggelige aktiviteter, noe som ergret bygdens prest ganske mye. Her var Vigdis Windeltrapp i full gang med forberedelsene til kveldens arrangement. Selveste Krinoline Flagstang sto på plakaten, og det var denne plakaten Vigdis hadde spikret opp over alt i anledning konserten.
Vigdis var bygdens primus motor for omtrent alt som skulle skje, hun jobbet som musikklærer, skrev i lokalavisen og anmeldte alt som skjedde med terningkast. Hun kjørte også en militær feltvogn, noe som var usedvanlig praktisk når hun trengte å ta noen snarveier for å rekke alt hun var med på og skulle anmelde. Den var alltid full av diverse musikkinstrumenter, alt fra triangel til trekkspill, luftgitar og bratsj! Som en kuriositet var hun Geithols eneste som ikke hevet trygd i tillegg til fast gasje.
Foran sminkespeilet, et slikt med en haug lyspærer, var Krinoline i full sving med å pudre fjeset og påføre alle lag med sminke som en opptreden krever. Godt hjulpet av sin assistent Lene Stöl, som var heavy metal-entusiast og således temmelig kulturelt begavet. De to hadde jobbet sammen lenge nå og kjente hverandre godt, i alle fall efter datidens standarder. Krinoline var selverklært diva, hadde nesten vært med i melodi grand prix, og vært med i en del ukeblader som den gang som nå tok for seg kjendiser i alle sjikt.
I salen var det munter stemning blant de oppmøtte. Noen var der fordi det var noe som skulle skje, andre hadde gått feil, men ble likevel siden de var i en tilstand hvor befatning med motorkjøretøy ikke er anbefalt. Utenfor sto en nydelig liten Vespa, og innenfor var også Mario som gledet seg mer enn noen til det som skulle skje.
Max hadde omsider innfunnet seg, og han dro umiddelbart kjensel på sin barndomsvenn Jens som hadde vært der en stund allerede, og som var noe ute av stand til å spille Ludo, eller andre brettspill om det skulle være ønskelig.
Max gikk dit han antok man kunne få seg noe til å leske sin strupe, og ble tildelt en halv kopp kaffe før han fikk sagt noe. Nuvel, tenkte han, noe perpleks. Pulverkaffe i plastbeger. Han ble oppmerksom på en annen som hadde et minst like avmålt forhold til sin tildelte dose kaffe, det var Mario, som der og da lignet en mann som hadde mistet alt og vurderte om livet var verdt å fortsette. Han fikk akutt hjemlengsel, og om det ikke var for at han snart skulle få bivåne det vakreste han noensinne hadde sett, så hadde han reist hjem på flekken!
Så ble lysene i salen dempet, og scenelyset gikk på. Vigdis kom til syne, for hun skulle presentere denne store begivenhet som seg hør og bør. For å komme til orde hadde hun medbrakt sin megafon, det eneste instrumentet som er i stand til å overdøve god gammeldags bygderølp og grabukker fra Italien på frierferd!
Vigdis var myndig, og godt kjent for de fleste som var der, så når hun trykket inn knappen på sin megafon og talte ble det stille. Så sa hun:
-Mine damer og resten av dere, vi er i kveld så heldige å få hit en av vår tids store artister innen ostepop og gamle svisker, så ta vel imot, ingen ringere enn Krinoline Flagstang!!
Applaus, jubelrop, roping efter skogens konge og et helhjertet mamma mia runget ut i salen i det Krinoline, med malplassert selvtillit og sitt uskarpe bebrillede blikk som vitnet om et underutviklet åndsliv, omsider entret scenen. Akkompagnert av en grammofon begynte hun nå å synge, og sangene «Norvegia i skogen», «min Brie alltid lukter», «ridderost med pels», samt noen gamle svisker ble avsunget på hennes egen måte. Vel, sang og sang, Vigdis som sto bak sceneteppet og bivånet det som utspant seg på scenen ble mer og mer betenkt over sitt valg av artist til å underholde. Krinolines stemme kunne i beste fall sies å være interessant, men for de fremmøtte var det guttural raping, høylytte hvin og ulyder de fleste, selv i publikums tilstand ville funnet sjenerende. Mellom sangene, hvis de fortjener å bli omtalt som noe slikt, avslørte hun sin knirketemme, et fenomen som mange år senere skulle bli populært blant influensere og kjendiser av tvilsom karakter. Og da hun begynte på noe som skulle være lokale folkeviser hadde Vigdis fått nok! Hun trampet inn på scenen og røsket med seg Krinoline og dyttet henne inn på bakværelset. Lene Stöl var snarrådig, hun satte på en plate med Boney M, og med det ble publikummet, som var noe satt ut, igjen livlig og klar for spetakkel og rølp! Det gamle bedehus hadde sett mye rart gjennom sin levetid, og denne aften var intet unntak.
Man kunne være enig med Geithols presteskap og andre møbler om at fanden hadde kommet på besøk, igjen!
På bakværelset utspant det seg nå scener som i Dantes inferno, for Vigdis var alt annet enn nådig i sin bedømmelse av Krinolines opptreden, ferdigheter innen sangkunsten og musikalitet som sådan. Antrekk og sminke fikk også gjennomgå, sånn for alle tilfellers skyld, alt fremført via megafon.
Krinoline, nå med en durabelig bakoversveis, takket for denne konstruktive, men noe høylytte tilbakemelding, og ba om at assistenten, Lene Stöl ble sendt inn.
Vigdis forlot værelset i det Lene kom inn. Hun så at Krinoline var noe mismodig, hun lukket vinduet som sto åpent, og tenkte at det kanskje var den kalde trekken derfra som gjorde henne litt nedtrykt og ille til mote.
-Vil De ha Deres aftens nå? Spurte Lene.
-Ja takk, De kan sette frem min skål nå, sa Krinoline.
Hun ville alltid ha en skål med riskrem efter sine opptredener, uansett når på året det var, og nå fikk hun den slik hun ønsket.
Lene trakk seg tilbake, og når riskremen ble fortært krøp kulden atter igjen rundt husvegger og tak, og de som ikke var falt i søvn allerede, snublet rundt og fant sikkert frem til sin bopel eller hytte utpå morgenkvisten.
Krinoline satt fra seg en halvspist skål, betraktet seg selv i speilet der hun satt.
-Bittert, mumlet hun for seg selv.
Så falt hun sammen og ble liggende urørlig på gulvet, alene.
Kap. 3. Dødens korsett.
Hodepine, følelsen av en altfor liten mopedhjelm, og behovet for vann, helst i store mengder. Dette var følelsen til Max Pådragsnes der han våknet, til alt hell i sin egen hytte.
Konserten kvelden i forveien var heldigvis nå kun et vagt minne. Det han husket var en halv kopp pulverkaffe, som plutselig var en full kopp med noe som smakte kjemisk og sterilt, ikke ulikt det han brukte på sitt laboratorium. Men han pleide ikke drikke det, i alle fall ikke så ofte.
-Å herregud for en aften, mumlet han.
Så banket det på døren, og enhver lyd av noe styrke var som å få en slegge i hodet, selv for Max, som på denne tiden relativt sett fortsatt var å regne som en ung mann.
-Hvem er det, stønnet Max mens han så efter en bøtte i tilfelle behovet meldte seg.
-Det er lensmannen, er De patolog Pådragsnes?
-Ja, hvordan det? Max undret seg over ryktespredningen i Geithol, den var verre enn før.
-Du må komme, det har skjedd et drap. Lensmannen var utålmodig og banket igjen.
-Du?
-Ja, Du?
Max følte straks et snev av ubekvemmelighet og stakk hodet nedi en sinkbøtte, og derfra lød det: -Et øyebrøøøølghhhhh.
Han var ikke helt i form, Max.
Lensmann Varg Vedovn sto utenfor Max sin hytte og ventet med sin kollega Storfinn Besök da en elg plutselig dukket opp, som om noen hadde ropt efter den. Den trakk seg tilbake da Varg trakk våpen.
Så dukket Max ut av døren, noe blek, men fattet og ulastelig antrukket. Han ble plassert på en sneskuter, med Varg i front og Storfinn bak, og der følte han seg som mellom både bark og vedstabel der ferden gikk tilbake til samfunnshuset.
-Det er vel ikke ny konsert vel, spurte Max høyt når de nærmet seg.
-Ingen fare, hu skrikhalsen er dau, ropte Varg.
-Er De sikker på det, ropte Max.
-Det må nesten du avgjøre, avsluttet Varg.
Intelligent dialog er alltid bortkastet fremført på sneskuter, eller når man overværer andre arrangementer hvor høy lyd inngår, så Max unnlot å spørre om fler detaljer der skuteren for over busker og trær, han hadde sant å si mer enn nok med å holde seg fast, og sitt indre på plass. Max undret seg over hvilken gal vitenskapsmann som fant opp et slikt redskap da Varg skrenset inn på parkeringsplassen foran det tidligere bedehus og alle falt av. Måtte jeg aldri mer måtte fraktes av noe slikt igjen, tenkte Max, der han reiste seg og børstet av smuss og støv fra bakken han for et øyeblikk siden hadde stiftet nærgående bekjentskap med.
Så gikk de innenfor, for der lå det et lik og ventet på dem, sammen med Vigdis og Lene, som var høyst levende, noe Max fastslo temmelig fort. Han kunne jo en del om sånt.
På en hytte like ved satt Mario og reflekterte over tilværelsen og det han hadde opplevd kvelden før. Han hadde kledd seg pent, funnet en bukett blomster som han planla å forære Krinoline efter konserten, men alt som skjedde efter at hun entret scenen var som en sløret drøm. Ikke bare hadde han smakt noe av det ufyseligste han kunne forestille seg, men sangerinden han hadde drømt om i alle disse måneder var heller ikke helt slik han hadde forstilt seg. Hennes skjønnhet var udiskutabel, iført en rubinrød kjole og med briller i tråd med tidens mote, hadde Marios hjerte nesten stoppet opp da hun gikk frem på scenen. Men i det hans hjerte skulle til å bli satt i brann av overstrømmende begjær som kun en Italiener kan fremvise, sluknet ilden brått når hun begynte å synge. Buketten visnet i skuffelse, og Mario visste ikke helt hva han skulle tro.
Han var riktignok døpt og troende katolikk, og fra barnsben var han indoktrinert med en klippefast tro på himmel og helvete. Dette må da være et slags limbus, tenkte han. Diskret puttet han fingre i hvert øre, så kunne i det minste late som at det som kom fra scenen var vakkert å lytte til, noe han ikke var alene om kunne han se.
Men nå satt han som så mange andre, med dundrende hodepine og bitre minner, i den grad det var mulig å huske noe som helst.
Buketten fikk hun i alle fall, såpass husket han på i sin noe forvirrede og animerte tilstand i møte med norsk sprit og kaffekultur. På den annen side fant Mario det hele litt sjarmerende, og forsøkte å finne et Italiensk ord for rølp før han la seg til for å hvile ut siste rest av gårdagen, og samle sine tanker før neste trekk i livets kabal. Aller helst ville han bort fortest mulig, men akkurat nå sto det en elg utenfor og sperret veien, noen hadde visst ropt etter den, der også, og Mario var ikke bevæpnet med annet enn charme som elgen ikke bet på. Flukten måtte vente.
Kap. 4. Sprettkniv og en vissen bukett.
På bakværelset, som nå var blitt til et åsted, lå Krinoline på gulvet slik Vigdis hadde funnet henne denne tidlige morgen. Vigdis var kommet for å rydde og ordne efter gårdagens baluba og hadde funnet henne liggende på gulvet.
Lensmennene trampet inn i rommet med en arroganse som er typisk for personer med en viss urettmessig bemyndigelse og begynte å se seg omkring. Max fulgte snart efter og noterte for sitt indre det han så. På gulvet lå den avdøde, sammen med noe som kunne ligne et par store vinduer, men som viste seg å være brillene hennes. På et bord sto en bøtte med en blomsterbukett oppi. Ingen pen oppsats, der de var stappet nedi med toppen først. På sminkepulten sto det også en skål, riskremen fra dagen før.
-Se her! Sa Storfinn og tok opp den lille skålen med riskremen. Og før noen fikk sagt noe, tok han skjeen og jafset i seg en god munnfull.
-Riskrem er det beste jeg vet, kan ikke la noe sånt gå til spille vet dere. Tror jaggu jeg fant mandelen også.
-Mandel? Max undret seg, det samme gjorde Varg, som burde stoppet sin assistent i å spise opp bevismateriale.
Ja, det smaker skikkelig mandel av dette her, fortsatte Storfinn, og litt bittert.
Så falt han sammen og ble liggende like livløs som Krinoline.
-Den riskremen må ha gått ut på dato, utbrøt Varg. -For en idiot! Det er den tredje på kort tid som begår sånne tabber i tjeneste.
-Vel, det er kanskje noe underlig å spise juledessert i påsken, nesten upassende vil noen sikkert mene, men den var neppe gått ut på dato, men heller forgiftet. Max var som vanlig skråsikker i sin sak, og tilbød seg nå å bistå den gjenværende lensmann med og løse denne sak. Så dro han frem en sprettkniv, for med den kunne han både obdusere og skremme kjeltringer på samme tid! Og nå var det attpåtil to lik, så det var bare å skynde seg før det dukket opp flere!
Varg takket, noe motvillig, og sa det var greit, og i samme øyeblikk stakk Vigdis nesen inn døren og sa hun kunne gjerne hjelpe til hun også. Inntil da hadde hun sittet utenfor bakværelset og trøstet Lene, som var både betuttet og befippet, samt litt utav seg virket det som.
Nå ble Lene spurt ut om hva hun hadde foretatt seg den skjebnesvangre kvelden i forveien, og hun forklarte. Etter konserten hadde hun servert riskremen slik hun pleide, lukket vinduet for den kalde trekken og så trukket seg tilbake for kvelden.
-Og De merket ikke noe usedvanlig? Spurte Max.
-Nei, eller jo, litt, svarte Lene. -Hun virket litt nedfor, sa ingenting, men bare stirret tomt nedi skålen og sa jeg kunne gå.
-Så det var ikke De som forgiftet henne? Sa Varg.
Lene ble synlig opprørt over anklagen og Vigdis tok henne i forsvar, og spurte om ikke vinduet kunne være et viktig spor.
-Sikkert ikke, svarte Varg arrogant. -Åpne vinduer er da helt vanlig når man ikke betaler for strømmen selv!
Max gikk bort til vinduet, studerte karmene rundt og bemerket intet unormalt, så han åpnet det og tittet ut og fikk øye på noe høyst besynderlig. -Kom og se, ropte han.
Og straks sto fire hoder måpende gjennom et lite bedehusvindu, som en kvartett gullfisk som har fått øye på en katt.
-Hva er det der, spurte Varg.
-Noen har laget en engel i sneen, sa Max.
-Hvorfor i helvete har noen gjort det, sa Lene.
-Idioter! Det er jo et spor, sa Vigdis.
Og ganske riktig, det kunne se ut som om noen hadde laget en slik sneengel utenfor, dog noe klosset og ikke spesielt estetisk, det kunne mer se ut som om noen hadde hoppet ut av vinduet og forsøkt å svømme videre i sneen.
Kan man få svømmeknappen hvis man bakser og kaver lenge nok i sne? Hvem vet.
Nå klatret alle fire ut av vinduet for å betrakte denne avantgardistiske gjengivelsen av et velkjent religiøst motiv; engelen. Alle var enig i det ironiske med en fallen engel utenfor et forhenværende bedehus, men fotsporene som gikk fra kunstverket avslørte at her var noe temmelig håndfast på ferde, kanskje en mistenkt i saken til og med!
Sporene gikk litt langs bedehusveggen, litt bortom en snehaug, og litt sånn frem og tilbake og hit og dit, både på to ben og alle fire kunne det se ut som, før de stoppet opp på parkeringsplassen, der det kvelden før hadde stått et meget underlig kjøretøy, i alle fall årstiden tatt i betraktning.
Alle hadde lagt merke til den lyseblå lille Vespa, og sporene efter den var nå lette å følge, for de gikk på kryss og tvers, samt noen runder rundt utvalgte grantrær i retning hyttefeltet like ved. Vanligvis går man rundt en enebærbusk, men det er til jul, nå var det jo påske, og da kjører man visstnok rundt grantrær med moped. Akk ja, er det ikke vakkert når forskjellige kulturer og tradisjoner møtes slik?
Kap. 5. Motordur og moll.
For å følge spor, det være seg fra dyr, mennesker eller små og store motorkjøretøy, så er en terrenggående militær feltvogn særdeles velegnet, og det var nettopp en slik Vigdis hadde. Den sto parkert på taket til bedehuset, noe som både var litt upraktisk, litt tøft, og fordi hun kunne som hun sa det selv. Også var det noe med gratis parkering oppå der, noe som også var greit siden hun ikke hevet trygd sammen med alminnelig lønn som alle andre.
-Hopp inn folkens, kommanderte Vigdis fornøyd etter å ha rygget ned fra taket.
-Vi kunne tatt sneskuteren min, kom det fra Varg.
-Ikke tale om, sa Max. -For det første er det ikke plass til alle på den, og for det andre ligner den mest på en håndmikser, og den slags er ikke egnet til å jage livsfarlige mordere!
Dette var faktisk sant måtte Varg medgi, og det sto faktisk i bruksanvisningen til sneskuteren. «Ockelbo 300 snöskoter fär ej användas till å jaga livsfarliga kriminella», sto det, og som kjent skal man gjøre slik det står i bruksanvisninger, selv om man er mann.
Den lille kvartett stablet seg inn i feltvognen, den var jo laget for krig, så en og annen lumpen kriminell kunne den lett hamle opp med, det sto faktisk i bruksanvisningen, og den hadde Vigdis selvsagt lest!
Max noterte seg et rundt hull i taket, et slikt man har en maskingæverskytter stikkende ut av. Han krabbet opp av hullet og så at der hvor man normalt hadde et skikkelig fint maskingevær, var det montert en enda finere klarinett. Fra hullet kunne han nå være utkikk, og spille litt om det skulle trekke ut i tid dette her, og det gjorde det!
Sporene var lette nok å følge, men de gikk hit og dit og på kryss og tvers, og det begynte å mørkne og gå mot aften da de nærmet seg en hytte, og i en haug utenfor lå den søte lille Vespa. De antok at den var kjørt slik italienere kjører ting, og at den ble parkert deretter.
Mario våknet til lyden av den militære feltvogn og dens frontlys som stirret inn vinduene i den lille hytten han hadde leid. Var det elgen som var tilbake, nå med lys i geviret? Han ble redd, for hva det nå enn var på utsiden fant han det best å flykte, så han krabbet ut gjennom et vindu på baksiden og begynte å løpe i den tunge sne.
Og når månen kastet sitt sølv over landskapet og den kolde natt tar til, løper Mario for livet med en feltvogn i hælene. Dette var i alle fall ikke noe han hadde sett for seg når han hadde bestemt seg for å gjøre alvor av sine ferieplaner og reise nordover.
Nå lå han igjen og kavet i sneen, og så hørte han noen som ropte gjennom en megafon.
-Stans der, hendene i været! Spillet er over!
Det var Varg, som nå hadde klatret opp det lille hullet i taket som snakket. Max sto litt brydd ved siden av, for det var ikke all verdens plass i det lille hullet som i utgangspunktet var beregnet til én.
Mario, som på reisen til Norge hadde lært seg en god del norsk ved hjelp av den berømte boken «impara il norvegese molto velocemente”, eller oversatt; «Lær deg norsk kjempefort!» lurte på nå hvilket spill det dreide seg om? Men han gjorde som han ble bedt om, og han fant seg snart omringet av en litt aparte bande mennesker, hvis kjensel han kun hadde vage minner om.
-Si meg, hva gjelder det, spurte Mario.
-De er arrestert for drapet på Krinoline Flagstang og min kollega Storfinn Besök, kunne Varg informere.
-Men hun er da ikke død?
-Jo, hun er faktisk det, som en sild.
-Sild?
-Ja, det er en slags fisk.
-Men jeg har da ikke drept henne, eller Deres kollega!
-Kanskje ikke, men De er mistenkt nr. 1, vi vet De var i bakværelset hennes i går aften.
Ordvekslingen kunne minne om en duell, slik man ofte ser i såkalte spagettiwesterns, men her var kun sheriffen, eller Varg om dere vil, bevæpnet. Og selv om Mario forsøkte å bedyre sin uskyld, hjalp dette lite, for alle hadde mer eller mindre bestemt seg for at dette var kjeltringen de lette etter. Ikke bare hadde han forgiftet Krinoline, men også Storfinn som hadde tatt for seg av den forgiftede riskrem.
Det så mørkt ut for vår italienske venn, og det ble både mørkt og kaldt der de sto utendørs da Max dro kjensel på en hytte like ved.
-Vi kunne søke ly for natten der inne, sa Max.
Etter den lange kjøreturen i variabel komfort syntes alle at dette virket smart, det kom røk fra pipen, så det var sikkert noen hjemme også, og sant å si, det var skrekkelig kaldt nå!
De banket på, men i det samme en frossen hånd traff døren gled den opp, og inne var det mørkt, og veldig, veldig stille.
Kap. 6. Piperens på gamle tomter.
En typisk norsk hytte i 1977 var enkle greier, stort sett fire vegger og tak, en vedovn eller peis og en brisk eller to. En enkel videreutvikling av den gamle koie, som er en oppgradering fra teltet, som i sin tid avløste soving under åpen himmel.
Det var en enkel liten hytte de søkte ly i, denne lille ansamling av mistenkte, mistenkelige og folk som mistenkte de mistenkte. Hytten var i seg selv mistenkelig, den var øyensynlig varm, men lysene slukket. Varg gikk først, forsiktig mens han så etter om noen kunne gjemme seg der inne. Etter fulgte Mario, i håndjern, og etter han Kom Max som passet på at Mario ikke stakk av igjen. Vigdis og Lene kom etter, for å passe på at ingen av herrene gikk seg vill.
-Her være stille som i den ørken, hvisket Mario.
-Beksvart, sa Max.
-Ja, det er virkelig mørkt her, hvisket Varg.
-Jeg mener det er Beksvart.
-Vi kan se det, kom det skarpt fra Vigdis.
Max hadde kjent seg igjen, selv i mørket, han hadde jo vært der før.
-Det er hytten til Jens Beksvart, fortsatte Max, jeg kjenner den igjen nå.
Varg ledet an, og sa høyt:
-Jens, er du her?
-Nei, lød en stemme bak et forheng.
-Nei, da så, svarte Varg.
-Bare gå igjen, det er ingen her, kom det fra forhenget.
Varg trakk våpen, for nå ante han at noe meget suspekt utspilte seg rett foran hans og de andres neser. Han ble brått bister, og glefset:
-Kom ut derfra, med hendene i været din lømmel!
Og ganske riktig, det var Jens, og nå kom han frem fra sitt skjulested.
-Hva vil dere meg, hvem er alle sammen, og hva gjør dere her? ville Jens vite.
-Du er mistenkt for drap, sa Varg strengt.
Han kom så frem, og i lyset fra noen glør i bunnen av en temmelig stor peis, ja nærmest overdimensjonert for den vesle hytten, så alle at det var Jens Beksvart som hadde prøvd å gjemme seg.
I peisens sparsommelige lys var de nå samlet under samme tak, og de var jo alle mer eller mindre under mistanke. Men hvem?
Alle mistenkte Mario, for hadde han ikke vært innom bakværelset samme aften?
Jens var jo også til stede, og han var jo mistenkelig i alle henseende.
Lene? Efter alle årene som assistent, kunne hun ha fått nok? Særlig siden det ikke hadde hjulpet hennes egen karriere som vokalist i heavy metal-bandet Sort Sæbebad.
For ikke å snakke om Vigdis, som så ivrig hadde fått Krinoline til bygden, og siden blitt så sint som en fiolin når hun fikk høre henne synge? Du snakker om svindel og falsk markedsføring!
Så var det Max, som var så ivrig efter å praktisere sitt yrke på omtrent hva det skulle være?
Alle til stede følte seg nå mer eller mindre under lupen, og Varg voktet over dem som en ulv over sitt bytte, eller en halling over sin femøring, som fortsatt var en mynt i omløp i 1977.
Alle hadde på en eller annen måte tatt noen skjebnesvangre livsvalg, gode som dårlige, og påskefjellets ro er kanskje en glimrende mulighet til å reflektere over nettopp dette.
Jens hadde muligens rekord i merkelige og ikke minst dårlige livsvalg, og det han gjorde nå føyet seg pent inn i rekken av tåpeligheter signert herr Beksvart.
Imens de andre satt på en brisk, som også tjente som sofa på dagtid, og Varg voktet utgangsdøren, gikk Jens nærmere peisen, den var faktisk ganske stor denne peis, stor nok til at Jens kunne krabbe inn i den. Max ble oppmerksom på dette, og ropte på Varg.
-Herr Vedovn, ropte Max, som til tross for hastverket valgte å være ytterst formel.
-Nei, det er peis her, ser De ikke det? Svarte Varg.
-Nei, Beksvart! I peisen!
-Ja, det er vanlig det, man brenner jo ting inni der.
-Se da, Jens prøver å stikke av gjennom peisen!!
-Så sannelig, stopp ham!!
Jens var nå godt på vei opp pipen, så man kunne bare se føttene som sprellet i det lille lyset som glohaugen under gav fra seg. Han hostet og kavet seg vei oppover da noe falt ut av baklommen og la seg i glørne, og det som falt ned var noe man overhodet ikke burde fyre med for å holde varmen!
Det begynte å frese i en lunte og alle skjønte at de nå var i stor fare. Pipen var opptatt, så de løp mot døren, den siste tilgjengelige utveien før alt håp var ute.
Den stjerneklare og stille natt ble brått avbrutt av et brak og en hytte som gikk i luften, bokstavelig talt! Vegger og tak flakset rundt som om det var fest i et kråkereir, og ut av pipen flakset Jens, som mer enn noen nå lignet en ordentlig kråke.
Peis og pipe raste sammen og ble liggende i en røys, så ble det stille, kun knitring fra ting som hadde tatt fyr kunne man høre, men ikke stort mer.
Var det ute med alle sammen, eller var de bare ute en tur?
Kap. 7. Lasso rundt den røde rubin.
En rubinrød soloppgang vekket til live en gruppe mennesker som på forskjellig vis var slynget rundt i fjellheimen. En nysgjerrig elg tittet frem fra et kratt, og mellom rester av det som hadde vært en liten koselig hytte med en litt for stor peis, krabbet den ene og den andre frem fra den rykende ruin. Til og med Jens, som efter en brutal ferd hadde landet med hodet først i en snehaug. Bare hans ben stakk opp, og det var ved hjelp disse han ble trukket frem, noe fortumlet, som resten for øvrig også var. Mario var den som var mest misfornøyd, han hadde for tredje gang stiftet et noe ublidt bekjentskap med hård sne og skare.
Varg kommanderte hele hurven inn i Vigdis sin feltvogn og insisterte på at de skulle dra til samfunnshuset for en endelig oppklaring, og ikke minst oppvarming, for det var like før de frøs i hjel hele gjengen.
Vel tilbake hvor det hele startet, utførte nå Max en rask obduksjon med sin sprettkniv, med Vigdis som hjelpende hånd og ivrig tilskuer. Hun skulle senere anmelde obduksjonen i lokalavisen og gi den terningkast seks, hvilket Max syntes så godt om at han siden gikk hen og fikk tatovert terningkastet som et minne om denne saken, som var en av hans aller første.
Det var dog ingen tvil, det var gift, nærmere bestemt hydrogencyanid, som kan smake av bitter mandel, og som er perfekt når man velger riskrem eller grøt som mordvåpen.
Men hvem av denne nå lurvete bande kunne det være? Det spant seg et nett av uvisshet rundt hver og en av dem.
Duften av de tidligere festligheter hang fortsatt tungt i både tak og vegger, i gulvet også.
En eim av tapt uskyld, slikt som fortrenger tidligere tiders strenge formaninger om et liv i fornektelse og bønn.
Med dette som bakteppe vandret nå Varg frem og tilbake over gulvet, mens resten satt på hver sin pinnestol, siste rest av møblement som hadde overlevd i noenlunde brukbar forfatning.
Løse tråder måtte samles, nøstes opp, for hvem av de som satt der var den skyldige?
De så nervøst på hverandre, kanskje i frykt for å bli uskyldig dømt?
Varg hadde tenkt nøye, og henvendte seg nå til Lene som satt nervøst på kanten av sin stol.
-Det var du som serverte Krinoline riskremen, stemmer?
Hun nikket, tittet ned i gulvet, synlig brydd.
-Og det var intet unormalt utover dette, stemmer?
-Nei, hun fikk sin skål, så tok jeg min og gikk ut.
-Så det var to skåler?
-Ja, jeg pleide å spise en selv også, svarte Lene.
-Men aldri i samme rom?
-Nei, jeg gikk som regel for meg selv, hun var jo litt.. Lene dro på det, som om noen våket ondt over henne, slik Krinoline hadde gjort disse årene hun hadde jobbet for henne.
-Si det som det er, fortsatte Varg, -fortell oss nå hva som, skjedde på bakværelset.
-Jeg kom inn med to skåler, som jeg pleide, satt de fra meg på bordet før jeg lukket det åpne vinduet. Så gav hun meg den ene skålen og takket for all hjelp, og det var litt rart, normalt sa hun veldig lite, var så kald og diva-aktig, men nå så hun opp på meg og smilte faktisk i det hun rakte meg riskremen.
-Pleide hun ikke gjøre det?
-Nei, de siste årene hadde suksessen gått henne til hodet, men så hadde hun begynt å lese anmeldelser av konsertene, og blitt enda mer merkelig, særlig etter at hun hørte meg synge da jeg ryddet i noen papirer og fakturaer.
-Var hun sjalu, undret Varg.
-Tror De? De mener vel ikke at? Det kan ikke være?
Lene sank sammen på stolen sin igjen, hun kunne ikke tro det. Vigdis satt ved siden av, la en hånd på Lenes skulder og sa: -Det er ikke din skyld at du kan synge og har talent, og ikke høres ut som skruer i en kjøttkvern.
-Eller som en ustemt sekkepipe, sa Max.
-Eller, eller, eller, som en soprano som har blitt overkjørt av en Vespa, den dame var jo helt terribile, kom det fra Mario.
-Har da hørt verre ting her før, lo Jens.
-Hysj på deg Jens, Vigdis kvinnet seg opp, -Du mangler jo alle mulige former for gehør og lider av kronisk sprengte trommehinner, hører jo knapt deg selv snakke!
Jens trakk på skuldrene, som han pleide, uanfektet av det hele.
-Saken er klar, Lene, syng for oss, kommanderte Varg.
-Hva? Her, nå? Lene ble usikker, nervøs.
Så rensket hun stemmen, begynte forsiktig på en fransk sang som het «Si tu t’imagines», en sang som Juliette Gréco hadde sunget, og som brakte henne både berømmelse og beundring, fra de laveste til de fineste kretser i Paris.
Nå ble den fremført av Lene Stöl i et gammelt bedehus, og den lille forsamling satt som fjetret når hun sang:
Si tu t’imagines, si tu t’imagines, fillette, filletteSi tu t’imagines qu’ça va, qu’ça va, qu’ça va durer toujoursLa saison des za, saison des za, saison des amoursCe que tu te goures, fillette, fillette, ce que tu te goures
-Bella mia! Det er det vakreste min øre har fått i en hode! Mario var vekket til live og blitt overstrømmende, i tråd med sitt opphav og ildfulle personlighet.
-For en vakker opptreden, Vigdis gav spontant en sekser på stedet!
Alle klappet, reiste seg, bukket og neiet, så pent var det. Litt brydd av oppstyret satt Lene seg ned og ba Varg fortelle hvem og hvordan saken nå lå an.
-Takk, Lene, dette var noe ganske annet, for å si det forsiktig. -Min hypotese er som følger; Krinoline prøvde å forgifte deg, men tok feil av skålene med riskrem når du lukket vinduet, og på den måten endte hun sine dager for egen hånd, eventuelt skål om man vil.
-En fremragende hypotese, som om jeg skulle sagt det selv, kom det fra en selvgod Max, som fortsatte:
-Til å være arbeidsledig lensmann er De sannelig litt av en skarp traktor på jordet!
-En hvafornoe?
-Og hva med meg, spurte Jens, hva har jeg gjort?
-Ingenting, lo Vigdis, du kan få leke med dynamitt en stund til, bare ikke spreng hytta di igjen!
Den røde rubin hadde slått en lasso rundt seg selv, falt for eget grep, og gått i sin egen felle.
Og når en fullmånes lys atter igjen kaster sølv over Geithols hus og hytter, og et forhenværende bedehus, knatrer muntert en knallert av sted, til Milano på en lyseblå Vespa, med Mario Sega og Lene Stöl.
Han kom langtifra for en skjønnhet, men fant en sangfugl, den grabukken!
FINE. (Ituliensk for slutt. God påske!)
