I dette avsnitt av Tormod hytter med neven, tyr vi til massegeneraliseringer, men adressaten burde være kjent nok, så her kjører vi på! De av dere som velger å ta anstøt av dette nyter ingen medfølelse i denne omgang men bes lese nøye før dere slår dere løs over tastaturet.
For de av dere som fortsatt anvender det nu litt avdankede, men likefullt fungerende mediet Facebook, kjenner nok til fenomenet. Kommentarfeltene renner over av dem, og deres evne til å kommentere står i de fleste tilfeller til stryk. Men det gjør ingenting, stor eller liten bokstav, kommaregler, skrivefeil over en lav sko, selv fra mennesker som så avgjort burde vite bedre! Det hele gjort dobbelt irriterende med en frekk Giphy, sånn bare for å vise at man tross alder og livets harde skole, behersker det moderne EDB. At samme gjeng stadig blir hacket kommer nok av at de bruker knyttneven når de hamrer på tastene sine, det er i alle fall mye som tyder i den retning.
Kjenner De Dem igjen? De burde kanskje avslutte og lese dette omgående. Ikke det? Neivel.
De unge har for lenge siden fått nok av foresattes og besteforeldres pinligheter fremført for åpen mikrofon og rømt til andre sosiale plattformer, mens vi som er litt mellom bark og vedstabler sitter igjen og humrer lett for oss selv.
Bør man gjøre narr av slike mennesker? Ja, så absolutt. Det var en gang en generasjon som vokste opp i skyggen av krigen. Ja, den krigen. Landet og verden som sådan var stort sett preget av optimisme, og muligheten for å breie seg litt var tilstede. Jeg erindrer nabolaget mitt, der middelklassefamilier levde på svære arealer, i alle fall sett med dagens briller, og det er de jeg bruker her.
Utover etterkrigstiden lød det nærmest som et mantra: klipp deg og få deg en jobb. Høres litt lettvint ut, gjør det ikke? Men sett litt stort på det, så var det ikke langt unna sannheten. Med en lett vannkjemmet sleik kunne man faktisk få en noenlunde greit betalt jobb, en som kunne fø en liten familie med hus og hjem. Høres greit ut det, ikke sant? Kan man få jobb sånn i dag? Neppe.
I dag kan man heller si mantraet lyder: Klipp deg, ta fire fem utdannelser, mastergrader, bachelor i gud vet hva, og De kan kanskje få en jobb med minstelønn. Kanskje.
Terskelen for å få et liv som forrige generasjon fikk med enkle midler virker uoverstigelig, og for en skoletrett ungdom i dag, er det ikke bare å gå til en arbeidsgiver og spørre. Gjør man det blir man sikkert kjeppjaget, eller gjort til latter. Muligheten for at vedkommende som avviser slik fikk jobben sin ved nettopp å møte opp, uten fagbrev eller andre diplomer, men pen i tøyet og hårmanken under noenlunde kontroll, er overveiende sannsynlig.
Verden går fremover sies det, og det er forsåvidt en fin ting, men vi har så lett for å glemme ting på veien. En generasjon karret til seg alt som fantes; tomter, hytter, jobber, biler og båter. De sitter i mange tilfeller i nedbetalte hjem og gnikker og gnur på det de rasket sammen. Og for all del, mange har jobbet og slitt for sine goder, og det er heller ikke dere jeg peker min skumleste pekefinger mot!
Så hvem er det De nu peker fingeren mot vil dere spørre? Jo, det er de som ikke skjønner hvorfor dagens unge voksne ikke har stort hus, gjerne med tre stuer, to biler, hytte, gjerne to av dem og, og hvorfor en hel generasjon nå ikke lenger bryr seg om sølvtøy og servise som bare brukes til fint, og alskens nips og spetakkel. Vi har ikke råd, og vi gir faen. Det materielle jaget vi ble innpodet med er totalt meningsløst, og flere og flere av oss ser at muren vi så for oss å komme over en dag, den er bare uendelig høy. Jeg brukte tyve år. TYVE! Og føler fortsatt at jeg sitter på gal side mens festen er på den andre siden.
Jeg tegner et bilde av en utvikling som ikke er slått ut i full blomst her i landet enda, men vi ser den komme, fortere enn vi liker. I andre deler av verden så har det kommet altfor langt, og motløsheten brer om seg.
Og i mellomtiden sitter en hel generasjon på toppen av sine små fjell av skrot og skrammel og formaner at bare man klipper seg så ordner det seg nok lille venn. Beklager, men det skal mer til, altfor mye mer til.
Noen kaller dem dessert-generasjonen, men flere og flere har fått nok av denne selvgode gjengen og sier bare; ok, boomer!
Uten irriterende giphy til slutt.
T.
Kilder:
En panda som kjeder seg (nettsted for søvnløse)
Kommentarfelter og facebook-grupper for folk som har levd for lenge.
Studier av boligmarkedet over tid.
