Det kommer en tid i de fleste menneskers liv, da foresattes noenlunde trygge havn må forlates efter flere nokså tydelige hint, og man må stole på sine egne to ben og inntekt. Enten ved lovlydig arbeid, politisk virksomhet, eller andre lyssky aktiviteter med beskjeden strafferamme.
En ung persons første møte med en selvstendig tilværelse, består ofte av mye nudler, dårlige vaner, og et marked for en type mennesker hvis store mål er å flå troskyldige intetanende ungdommer for alt de eier og har, hva nå enn det måtte være for noe i en slik fase i livet. En rusten bil og en bunke CD-plater regnes ikke som formue i særlig grad fant jeg fort ut.
Omgitt av nips og tilfeldig krimskrams donert av de man inntil nylig delte hjem med, sitter man i sin lille hybel i en kald kjeller og varmer seg på et stearinlys stappet nedi en flaske, mens man lurer på om nudler kan spises kalde for å spare strøm. Svaret på det er forøvrig ja. Knas.
Enhver som ikke tilbringer store deler av dagen med hodet nedi en vaskebøtte, enten av nødvendighet eller av den morsomme akustikken en bøtte kan by på, skjønner at å leie, enten det er hus, bil, hage eller videospiller, er svært dårlig butikk i lengden. Det er faktisk ikke butikk i det hele tatt. Efter en stund vender men gjerne nesen i retning boligmarkedet, et marked som tar sikte på å ruinere oss alle i generasjoner, derav begrepet generasjonsbolig. En pose nyvaskede tomflasker hjelper lite som egenkapital, og jobben din dekker knapt nok utgiftene man allerede har.
At det er bedre å eie enn å leie er altså allment anerkjent, og de fleste søker efter dette prinsipp med varierende hell.
I næringslivet derimot, er leie og leasing siste mote, om man kan bruke det utrykket om en heller dårlig forretningspraksis som har foregått ganske lenge. Denne tanketomme sløserivirksomheten har også nå nådd store deler av statlig forvaltning, der leies det av hverandre over lave sandaler og høye heler helt til man blir lei hele opplegget. Regnskaper og regninger sendes mellom byråer og konsulenter og meglere som bare hvitsnippede og bukseskjørtbærende individer kan.
Kreativ bokførsel og en urokkelig tro på at det å leie tak over hodet, konsulenter til så å si alt fra renhold til vaktmester, og alt annet man trenger, sprer seg som en farsott av det litt mindre heldige slaget. Overskudd av denne praksisen blir borte hvert år, gjerne til øyer i karibiske strøk eller til banker i land som er kjent for trekantet sjokolade og en svært veldrevet statlig jernbane. De er også flinke med urverk i nevnte land.
Kommuner har funnet det populært å leie ut parkeringsplasser, parker og andre ubrukelig arealer til firmaer som ser sitt snitt til å flå en stakkars bilist, enten denne skal på handletur eller sykehus, så ligger de på lur. Man skulle nesten tro at dette hadde noe for seg, om man da altså er så heldig å befinne seg i rette enden av denne pengestrømmen som effektivt, og uten nevneverdig blygsel, er rettet ut av felleskassen og rett i private lommer. Hva skal en fattig kommune med penger, de har jo ingen fra før.
Men hvis vi for et øyeblikk innbiller oss at det å leie er bra, så la oss endelig gjøre det ordentlig. Vi kan for eksempel leie ut Norge til Norge, for på den måten synliggjøre kostnadene ved å ha så mange fylker. I andre rekke så kunne man kanskje leid ut noen fylker til andre land. Østfold kan lett leies ut til Sverige, og Telemark ligger bare i veien når jeg skal til Sørlandet, så det kan leies ut til Island, eller Grønland. Jeg vet at Bergen er forsøkt solgt permanent, men så langt har ingen meldt sin interesse.
Vi kan hyre inn et mye billigere kongehus, og leie ut vårt eget til en nasjon som ikke har eget, eller som syns at de kongelige man er belemret med enten er for gamle eller er mindre fotogene enn man kunne ønsket. Jeg vet ikke helt hvordan det står til med innleide monarker, men det skulle ikke forundre meg om det et eller annet sted i Afriken kunne være en herre, i tung tigermønstret kappe og lettvint forhold til statens midler, som på kort varsel kunne stille opp innen 17.mai.
Min store undring er, hvorfor en så tåpelig økonomisk modell som å leie, og som man bruker all energi på å komme seg ut av, blir varmt omfavnet av en gruppe mennesker som har skikkelig fine diplomer og papirer på at de kan noe om penger.
Man kunne være fristet til å tro at det lå noe snuskete bak.
Uten hvit snipp.
T.
Kilder:
-Kilden kjøpesenter utlånt på deltid.
-Tanker som sammenfaller med mine egne konspirasjonsteorier.
-Lånekortet fra biblioteket.
-Tilfeldig sammenraskede opplysninger.
-Finansakrobatnytt med bilag, selv det om håndverk for bemidlede.
-En bok jeg har skrevet selv hvor nesten alt er nesten sant, nesten.
Denne tekst ble opprinnelig publisert på min personlige Facebook. Alle rettigheter tilhører skribenten.