Lei en ruin/kunsten å trylle bort valuta.

Det kommer en tid i de fleste menneskers liv, da foresattes noenlunde trygge havn må forlates efter flere nokså tydelige hint, og man må stole på sine egne to ben og inntekt. Enten ved lovlydig arbeid, politisk virksomhet, eller andre lyssky aktiviteter med beskjeden strafferamme.

En ung persons første møte med en selvstendig tilværelse, består ofte av mye nudler, dårlige vaner, og et marked for en type mennesker hvis store mål er å flå troskyldige intetanende ungdommer for alt de eier og har, hva nå enn det måtte være for noe i en slik fase i livet. En rusten bil og en bunke CD-plater regnes ikke som formue i særlig grad fant jeg fort ut.

Omgitt av nips og tilfeldig krimskrams donert av de man inntil nylig delte hjem med, sitter man i sin lille hybel i en kald kjeller og varmer seg på et stearinlys stappet nedi en flaske, mens man lurer på om nudler kan spises kalde for å spare strøm. Svaret på det er forøvrig ja. Knas.

Enhver som ikke tilbringer store deler av dagen med hodet nedi en vaskebøtte, enten av nødvendighet eller av den morsomme akustikken en bøtte kan by på, skjønner at å leie, enten det er hus, bil, hage eller videospiller, er svært dårlig butikk i lengden. Det er faktisk ikke butikk i det hele tatt.                                                                                   Efter en stund vender men gjerne nesen i retning boligmarkedet, et marked som tar sikte på å ruinere oss alle i generasjoner, derav begrepet generasjonsbolig. En pose nyvaskede tomflasker hjelper lite som egenkapital, og jobben din dekker knapt nok utgiftene man allerede har. 

At det er bedre å eie enn å leie er altså allment anerkjent, og de fleste søker efter dette prinsipp med varierende hell.

I næringslivet derimot, er leie og leasing siste mote, om man kan bruke det utrykket om en heller dårlig forretningspraksis som har foregått ganske lenge. Denne tanketomme sløserivirksomheten har også nå nådd store deler av statlig forvaltning, der leies det av hverandre over lave sandaler og høye heler helt til man blir lei hele opplegget. Regnskaper og regninger sendes mellom byråer og konsulenter og meglere som bare hvitsnippede og bukseskjørtbærende individer kan. 

Kreativ bokførsel og en urokkelig tro på at det å leie tak over hodet, konsulenter til så å si alt fra renhold til vaktmester, og alt annet man trenger, sprer seg som en farsott av det litt mindre heldige slaget. Overskudd av denne praksisen blir borte hvert år, gjerne til øyer i karibiske strøk eller til banker i land som er kjent for trekantet sjokolade og en svært veldrevet statlig jernbane. De er også flinke med urverk i nevnte land.

Kommuner har funnet det populært å leie ut parkeringsplasser, parker og andre ubrukelig arealer til firmaer som ser sitt snitt til å flå en stakkars bilist, enten denne skal på handletur eller sykehus, så ligger de på lur. Man skulle nesten tro at dette hadde noe for seg, om man da altså er så heldig å befinne seg i rette enden av denne pengestrømmen som effektivt, og uten nevneverdig blygsel, er rettet ut av felleskassen og rett i private lommer. Hva skal en fattig kommune med penger, de har jo ingen fra før.

Men hvis vi for et øyeblikk innbiller oss at det å leie er bra, så la oss endelig gjøre det ordentlig. Vi kan for eksempel leie ut Norge til Norge, for på den måten synliggjøre kostnadene ved å ha så mange fylker. I andre rekke så kunne man kanskje leid ut noen fylker til andre land. Østfold kan lett leies ut til Sverige, og Telemark ligger bare i veien når jeg skal til Sørlandet, så det kan leies ut til Island, eller Grønland. Jeg vet at Bergen er forsøkt solgt permanent, men så langt har ingen meldt sin interesse.

Vi kan hyre inn et mye billigere kongehus, og leie ut vårt eget til en nasjon som ikke har eget, eller som syns at de kongelige man er belemret med enten er for gamle eller er mindre fotogene enn man kunne ønsket. Jeg vet ikke helt hvordan det står til med innleide monarker, men det skulle ikke forundre meg om det et eller annet sted i Afriken kunne være en herre, i tung tigermønstret kappe og lettvint forhold til statens midler, som på kort varsel kunne stille opp innen 17.mai. 

Min store undring er, hvorfor en så tåpelig økonomisk modell som å leie, og som man bruker all energi på å komme seg ut av, blir varmt omfavnet av en gruppe mennesker som har skikkelig fine diplomer og papirer på at de kan noe om penger. 

Man kunne være fristet til å tro at det lå noe snuskete bak.

Uten hvit snipp.

T.

Kilder:

-Kilden kjøpesenter utlånt på deltid.

-Tanker som sammenfaller med mine egne konspirasjonsteorier.

-Lånekortet fra biblioteket.

-Tilfeldig sammenraskede opplysninger.                                                                           

-Finansakrobatnytt med bilag, selv det om håndverk for bemidlede.                                 

-En bok jeg har skrevet selv hvor nesten alt er nesten sant, nesten.

 

Denne tekst ble opprinnelig publisert på min personlige Facebook. Alle rettigheter tilhører skribenten.

 

 

 

 

Forbrukermakt grepet i halsen. Gi meg pengene dine.

Få ting opptar oss mennesker mer enn penger. Vi elsker penger, vi kjøper ting med dem, og noen bader i dem virker det som. Vi kan ikke få nok simpelthen. Men penger er også kjedelig. Det er kjedelig å tjene dem, og det er usannsynlig kjedelig å bruke dem på ting man ikke liker, slik som skatt og avgifter.

Men uten dem, så føler man seg litt tilsidesatt, man er ikke en del av forbrukerkarusellen. For det er jo slik i dag, at vi blir foret med reklame dag ut og dag inn for ting vi kan kjøpe, men som vi egentlig ikke trenger. Verden er skapt sånn, i kapitalismens velsignede navn.

Noen har greid på mirakuløst vis å grafse til seg skikkelig mye penger, ja, millioner sies det. Dette er mennesker vi har lært oss å se opp til, vi beundrer deres dårlige smak innen klær, kjøretøy og valg av ektefelle, og sier: jaggu er han/hun smart som har så mange penger. Men er det virkelig så?

For noen år tilbake ble en mobilgründer hyllet opp i tynnere luftlag for sin geniale idé om å selge firmaet sitt. Fyren ble styrtrik over natten, og alt var såre vel, en stund. Men, pengene forsvant like fort som de dukket opp, og nå prøver han desperat å stable noe like lønnsomt på sine ben, med varierende hell, mest uhell efter hva jeg har funnet ut. Det skulle ikke forbause meg om han en dag dukket opp på min dør for å selge meg en støvsuger for at sige det slig..

Vi har også en gruppe smartinger som har gjort det til karriere å løpe rundt på en plen sammen med andre, sparke en rund dings inn i et nett, for senere innkassere en helt sinnsyk slump med penger. Vi snakker hopetall her, hvor mye nå det måtte være. Ingen av disse, hverken ballsparkende, syklende eller hoppende ”stjernene” fremstår som NASAs førstevalg til dyptgripende forskning akkurat. Men penger, det har dem! Dog ikke så lenge, de er like flinke bokholdere som fulle sjømenn.

Bedrifter får heller ikke nok penger. Der tynes de ansatte til det ytterste for å lage noe de kaller profitt, noe de må ha hvert år, og gjerne mer for hvert år som går. Skjer ikke det, er det krise. Da må noen gå, og resten får ikke lønn, hvis man da ser bort fra han på toppen, da. Han må gjerne få tyve millioner i bonus, gjerne mer og for å greie seg. 

Hvis man må ha 20 millioner for å greie seg, hvert år, da er man ikke smart, da er man stokk støvende steine dum! Et alvorlig tilfelle for luksusfellen!

For å holde orden på alle milliardene man tjener, så bruker man noe som kalles bokholder. Ingen videre sexy yrkestittel, men det forekommer meg en tanke kjedelig, beklager det.

Her har dog Hollywood kommet med en løsning. For en tid tilbake kom actionfilmen ”The Accountant” på kino, eller ”Bokholderen” som den burde hete på vårt sprog.

Jeg var ikke først i køen for å se den. En bevæpnet Ben Affleck, bokholder av yrke, med noe uoppgjort med noen skikkelig slemme folk, muligens andre bokholdere med urent mel i posen. Her skal en bokholder ordne opp, for første gang! Tipper det gikk så pennehus og skrivemaskiner nesten veltet på gulvet! Jeg syns en regnskapsassistent med automatgæver, er like upassende som peanøtter i fårikål.

De er glade i våpen der borte, altså i USA. De er så glade i dem, at de utstyrer kontoransatte med dem. Det skytes her og der, til litt glede, men og endel forargelse. Det er en klar ulempe når presidenter og skoler blir mål for skyteglade. Skjønt, førstnevnte er det en viss uenighet om i våre dager..

Oppi alt dette virrvaret av våpen, makt og riksdaler, sitter det noen høyt oppe. Velfødde betrakter de en verden som rives i filler. Mye vil ha mer sies det, og det er nok ganske korrekt i vår tid. 

Vi gir avkall på fundamentale behov, til fordel for noe vi tror er frihet, frihet til å sørge for at noen ganske få, skal få alt, mens vi som ikke har arvet, stjålet eller bedratt, sitter igjen med smuler. Det er liten tvil om at det går lukt nedover mot avgrunnen hvis det skal fortsette slik.

Tausheten senker seg over første klasse, der sitter det kun noen få, med en pengesekk ingen har sett maken til. Alt dette med vår nesegruse beundring og bifall.

Å tro at det drypper litt ned på oss, må være vår tids største livsløgn.

Noen som har en tier til en kaffe?

T.

Kilder:

Filmene ”The big short”, ”Inside job”, ”Too big to fail” og ”Flåklypa Grand Prix”. Sistnevnte en heroisk filmatisering av da en mystisk ørkenfyrste, uselvisk blåste liv i en forblåst og tilårskommen bygd som sårt trengte kapital.

Denne tekst er tidligere publisert på min høyst personlige Facebook. Rettighetene er mine, ikke dine.