Prolog.

Det var en spesielt ond aften, da en ond skikkelse trådte ut på gangbroen som gikk fra ferjen og ned på kaien. Dette forblåste og forbitrede sted. De onde skoene knirket lett før de traff den våte, men avgjort onde asfalten. Skikkelsen rundet et skur og fant en spesielt ond pall med presenning over. Den kom dagen i forveien. Ja, presenningen var også ond, slik som skikkelsen som fant den. Det er duket for onde gjerninger!           

Men nok om det, her er årets påskekrim.

Kap I. Return til Fisknes.

Mye hadde skjedd ute i havgapet siden mordsakene i 2017, som hadde rystet øysamfunnet langt nedi den lille grunnen som fritidsbåtene gikk på grunn hver sommer.

Kalenderen viste 2019 og det nærmet seg påske. Alle gledet seg. 

De fleste hadde kommet seg av sjokket, og det var nå nesten to år siden noen var funnet døde i fjæren eller dyttet nedi tønner. Brennende drivhus hørte også fortiden til, noe som gledet øyens botanikkentusiaster.

Til tross for tidligere meningsforskjeller og avvik i alder, så hadde de to lensmennene fra henholdsvis Bygden og Fisknes funnet hverandre, og deres forhold var en åpen hemmelighet, særlig siden bryllupet ble dekket av Se og Hør, Laagendalsposten og Berlingske Tidene. Åge-Kurt Nielsen med sitt Ibsenske utseende var en morsom kontrast til Niels Kurtnes sitt noe friskere oppsyn, men sammen var de nå som dynamitt! 

Siden de groteske drapssakene, hadde bevilgningene økt i en slik grad, at de hadde investert i en diger politibåt. Den hadde blålys og en sånn kjekk liten propell foran som gjorde den lett å manøvrere i trange sund og smug. De var klare for alt! Sammen bodde de med tekoppene sine på Mortnes, i det litt pussige huset som lignet en trompet sett litt på skrå ovenfra.

Vi skal ikke dvele for meget ved de to lenspersoner, det nærmer seg påske og noen skal dø eller noe. Dette er tross alt en påskekrim, ikke en romantisk historie fra Starlett, og beskrivelse av to herrer som diskuterer tekopper sammen er mer enn hva denne forfatter kan tåle. De likte også å (SENSUR) en bunt purre.

For å lege sår og traumer, hadde det ikke stått på humanitær innsats. Det var donert nye duker til ferjenes kafeer, og som ikke det var nok, så hadde det populære heavypoporkesteret Return tilbudt seg å spille for dem. Øyenes innbyggere hadde høflig avslått og funnet på unnskyldninger for å slippe og få Return på dørene, men nå kunne de liksom ikke si nei, siden det var påske og sånn. Som en av de få lærde hevdet, så var påsken feiringen av gjenoppstandelse fra de døde, så litt bustete permanent og skrålete sang kunne de da sannelig tåle.

Denne lærde, som så skråsikkert uttalte seg om påskens budskap og buskap, var en av lærerne ved den lokale Steinerskolen på Fisknes. Abraham Reke. Han var svært delaktig i reparasjon av gjerdet som ble påkjørt, og engasjerte seg sterkt i alt mulig som skjedde på øyen. Han var den eneste som kjøpte avokado på samvirkelaget. Ingen vet hvor denne skjeggete person kom fra. Dialekten var ubestemmelig, ja nesten litt utenlandsk, og det var det ingen som snakket der ute, noe som fornøyet og ergret kravstore turister. Håret var samlet med en strikk på toppen av hodet, noe som gav han et festlig utseende som sådan.

Nå var det imidlertid Return som sto i søkelyset, de kunne komme når som helst, og det skulle holdes stor konsert med dette legendariske orkesteret. Begge ferjene, Skrotfjord og Brillefjord, måtte trå til for å få fraktet alt utstyret og hårsprayen til Fisknes, og midt oppi dette logistiske kaos sto denne Abraham Reke. 

«Kom igjen da dere, dette blir gøy dere». 

Ordene kom fra en overstadig engasjert Reke, slik som bare lærere kan være, før de mister alle illusjoner om sin misjon og blir til vanlige mennesker igjen. Innsamlingen av europaller for å lage en scene hadde tatt hele vinteren, men nå skulle det bli fint, en ordentlig konsert!

På kvelden var alt klart. Scenen var dekorert med ting som Steinerskolen hadde laget. Ull, bivoks, tørkede blader og mose sto i temmelig skarp kontrast til v-gitarer og marshall-veggen. Bandet var innlosjert på motellet, hvor de fikk hvile og få seg en ordentlig mikrobølgemiddag før de gikk på scenen i sine trange bukser og enorme hårmanker.

Alle var spente, for nå hørte man de klassiske lydene som kjennetegner starten på en konsert. Lydmenn som prøver å telle, gitarer som lager feil lyd, basser som er ustemte og noen dunkelyder fra trommene. Mye av dette var helt nytt for folk på Fisknes, så de gav litt nølende applaus til noen lett forvirrede roadies. De takket dog pent. Forvirrede stemmer mente at dette var helt konge, helt til noen påpekte at orkesteret hadde enda til gode å innfinne seg, så det skulle bli enda bedre, muligens.

Og ganske riktig, nå ble scenen fylt opp med hår, stilige gitarer og benklær som ikke overlot spesielt mye til fantasien. 

HELLO FISKNES!!!

Midt på scenen sto en kar med mikrofon, og som frekt nok insisterte på å telle opp på et fremmed språk. Og i det alle hadde til hensikt å starte på en megahit, gikk hele scenen i luften med et brak! 

Mose, permanent og dekor ble slynget rundt som papirfly, og alt som var på scenen forsvant i løse luften.

Konserten måtte utsettes.

Kap II.  Europalleblues.

Tilskuere til århundrets begivenhet kom efterhvert fortumlet til seg selv, og kunne nå konstatere at der hvor det for litt siden sto et verdensberømt orkester, var det nå bare rester igjen av scene og dekor. Det lød forsiktig applaus igjen, helt til noen igjen påpekte at dette ikke var helt som forventet, selv med et orkester av en slik karakter. De var rett og slett sprengt i luften! Og det var i slike tilfeller man lett kunne rettferdiggjøre den store politibåten, for nå skulle det rykkes ut, så vannsøyler og anker sto til værs!

Realitetene gikk nå opp for innbyggerne på Fisknes, noe kriminelt hadde funnet sted like foran nesen på dem, og et av Norges mest folkekjære musikanter hadde trådt ut av tiden på voldsomt vis. Mirakuløst nok hadde alle unntatt orkesteret unnsluppet den voldsomme eksplosjon, noe mediene i eftertid aldri unnlot å nevne i alle artiklene som ble skrevet efterpå. Her hadde en spesialist i å ta livet av 80-tallet vært på ferde, så det var bra det lokale lensmannskontoret hadde en så fin båt og kunne rykke ut så fort.

Nielsen og Kurtnes var på saken, de hadde brukt hele vinteren på å se Derrick, så denne saken skulle de nok klare og løse. De to kjekkasene hadde hørt eksplosjonen, men tenkte ikke over det før telefonen ringte fra andre siden av sundet mellom Mortnes, hvor de bodde, og Fisknes. 

På kaien hersket det kaos, for det var der konserten skulle avholdes, men nå var den enda mer rotete enn vanlig, og folkene om mulig enda mer forvirret.

Her går det for seg som vanlig lo Åge-Kurt. 

I en rykende haug med europaller sto nå representantene fra ordensmakten og betraktet det som visstnok skulle være restene av Return. 

Ja, her går det for seg, gjentok Åge-Kurt.

De mumlet litt seg i mellom og ble enige om at noe slikt var litt i overkant av hva man kunne ønske seg, selv for to Derrick-entusiaster med fin ny politibåt. Og efterhvert som de undersøkte åstedet, ble det mer og mer klart for dem at det verste var i vente og helt uunngåelig. De måtte få tak i en obdusent litt fort, og den nærmeste var han med klarinetten som de begge mislikte sterkt. Max Pådragsnes!

Mens de irriterte seg over at de snart måtte se igjen klarinettnissen, kom det om mulig en enda mer irriterende person bort til dem, Abraham Reke, han skulle selvfølgelig ta litt ansvar og være sånn flink siden han hadde vært ganske ansvarlig for hele spetakkelet. Han ble umiddelbart mistenkt, så de la han i bakken og satt på håndjern og samtidig skviste en avokado han hadde i lommen sin. Håhåhå, vesle Reke! Kurtnes kunne ikke dy seg.  

Det var bare å taue ham inn til samvirkelaget hvor de fortsatt hadde kontor på bakrommet. Her skulle det avhøres!

Kap III.  Eksotisk mat og dans.

Mysende mot et speil med en liten sprekk i hjørnet, sto en nybarbert skikkelse med to tatoverte terninger på halsen. Han studerte sitt eget håndarbeide og om mustasjen var rett og pen nok til å vise seg offentlig med.  Det var vår venn Max Pådragsnes, Obdusent og klarinettentusiast. Han hadde akkurat avsluttet arbeidet for dagen på sitt kontor og laboratorium da telefonen på pulten hans ringte.

Stemmen i andre enden husket han igjen, og minnene om eventyret i havgapet ble brutalt dratt frem som en kasse LEGO under sengen. Budskapet var festlig nok, men det hastet, Max måtte komme seg til Fisknes så fort som mulig!

Kalosjer, frakk og koffert ble slengt sammen og det bar ut døren, ned mot jernbanestasjonen og forhåpentligvis et tog i retning Bygden. Han ruslet fort men muntert gjennom gatene i hovedstaden, plystret på en wienerpølsevals da han brått kom på at han burde kjøpe noe å spise til reisen. Han likte forsåvidt serveringstilbudet på toget, lefser utgått på dato og varm brus, men han følte for noe mer, så han stakk innom en butikk hvor tingene var ordnet litt på måfå, men innehaveren var desto koseligere. Butikken var ikke en del av dagligvaremonopolene, såpass kan vi avsløre.

Halvannen time senere, etter å ha stått i kø foran en billettautomat og strevd med å få denne til å skjønne hvor og når han skulle til Bygden, kunne Max endelig ta plass i toget. Det var malt i gyselige farver og med en ubegripelig logo som ingen likte. Den store jernbanemassakeren hadde satt ut strekningen Hovedstaden-Bygden på anbud. Toget som gikk dit fikk nye farger, og fire direktører ble satt til å bestemme over restene. «Se toget, ta bussen!» var slagordet deres. Bygden Railways hadde et stykke å gå når det kom til reklame.

Toget lusket seg avsted i bedagelig tempo, så der hadde lite endret seg. Max kunne erindre en reise til Kragerø i 1984. Det var det året de ikke dro til Strømstad fordi hans far mente Kragerø var utland nok. Det var en skuffende reise og ferie, særlig da det gikk opp for dem at Kragerø, som var flott, ikke var utlandet, men Norge. Ikke bra.

Vår tatoverte venn betraktet de andre reisende med en viss avsky, som vanlig. Ingen var propert antrukket for en togreise, det var treningstøy og t-skjorter så langt øyet kunne se, og alle satt med nesen i en telefon og tok ingen notis av at i alle fall én hadde kledd seg for en reise med toget.

Brått ble lyden av tog og skinner avbrutt av høylytt banking. Panikken bredte seg som mykt smør på nybakt brød, nam nam. Hadde toget sporet av, igjen?? Men det var ingen fare, det var Max som ordnet seg aftensmat. To nysmadrede kokosnøtter skulle smake nå smatt smatt, så la han reisehammeren tilbake i vesken sin.

Efter alt bråket meldte konduktøren sin ankomst. Den nye uniformen, hvis den fortjente en slik benevnelse, hadde vært omtalt i avisen. Det var en mintgrønn haremsbukse og en jakke med skulderputer. Begge deler var nok fint i 1985, men ikke i dag, og i alle fall ikke som uniform. Max brakk seg litt da han viste frem billetten sin og fikk efterpå en liten pakke tildelt. Han undret seg over hva dette var for noe, og den ille bekledde konduktør kunne fortelle at siden dette var nattog uten sovevogner, så fikk hver passasjer en pose med et pledd og en sovetupé til å ha på hodet. Nå manglet bare løsneser, det ville fullbyrdet scenen.

Ute på Fisknes, i kaos og tumulter, har en ond skikkelse trukket seg litt tilbake og igjen funnet sin onde palle med den fryktelig onde presenningen. Han leter frem saker og ting mens han mumler litt for seg selv, som om noe har gått galt, men som var litt gøy likevel. 

Kap IV.  En gåte fremført med eurytmi.

Til tross for navnet, så var ikke eurytmi nasjonaldansen til EU, men det var med dette medium Abraham Reke nå forsøkte å bevise sin uskyld ovenfor våre lenspersoner.

De skjønte lite, og ba Reke om å sette seg mens de ga ham litt applaus. Det var tross alt en gripende forestilling med innslag av flagrende silke og spennende bevegelser, de ble enige om det i det lille rommet bakerst i samvirkelaget.

Nå, Reke, hvor var De i aften like før scenen eksploderte?

Åge-Kurt var bryskere enn vanlig, mens Niels holdt seg mer i bakgrunnen, i den grad det var mulig i det vesle kottet. 

Stakkars Abraham, oppkalt etter en figur i tøyseboken Bibelen som han var. Han stotret frem at han var da like ved da det smalt, han var jo nesten helt ansvarlig for kvelden, så han var jo oppriktig lei seg for at det hadde gått så galt.

Men så De noe mistenkelig, ja utover det opplagte, et 80-talls orkester opptre foran en folkemengde? 

Reke ristet på hodet så dotten håret var samlet i beveget seg frem og tilbake og så skikkelig dumt ut. Han hadde ikke sett noe spesielt. Eller? Han tenkte litt, før han utbrøt at jo, kvelden før, mens han la mose utover pallene som skulle være scene, la han merke til at det under pallene lå masse suvenirer fra et annet kjent orkester.

Hvilket orkester ville begge vite! 

«TNT», kom det fra en litt usikker Reke.

Hvordan i all verden kunne suvenirer gå i luften slik? Niels noterte på et ark med store bokstaver; TNT? 

Men hvordan suvenirer var det under der? Nøkkelringer, slipsnåler, eller sånne små troll det sto TNT på kanskje?

Reke tilbød seg en ny oppvisning, noe som ble nedstemt. Han kunne heller male, ja, hvis det fantes noe vannmaling på stedet?

Niels og Åge-Kurt himlet litt med øynene, men fant noe malesaker helt tilfeldig i en skuff.

Nå malte Reke så godt han kunne, og det gikk opp for de fleste i rommet at det ikke dreide seg om eksploderende suvenirer, men ordentlig dynamitt, sånn til å sprenge ting med.

Noen har hatt til hensikt å utradere et helt orkester! Åge-Kurt kom fort til en slik konklusjon, og Niels var enig, og nå er De, lille Reke, mistenkt for drap og ulovlig bruk av dynamitt!

Reke var fjetret. 

-Drap? 

-Ja, drap. Hører De dårlig?

-Nei, men altså, ingen er vel drept?

-Ikke det?

Begge lensmennene var litt forvirret, særlig da det banket på døren og en gjeng med eldre herrer meldte seg. Ikke bare var håret svidd av, men de steinvaskede dongeribuksene hadde enda flere hull enn tiltenkt og man kunne se skulderputene gjennom hullete gensere. Det var de sørgelige restene av Return, og nå ville de hjem.

Åge-Kurt som åpnet døren målte opp herrene med sitt skarpe blikk og runde små briller.

-Dere kan da umulig være Return? Return er jo et orkester med bustefjols, ikke sånne snauklipte bajaser som dere. I tillegg ser dere jo helt sprengt ut!

-Vi er sprengt.

-Ja, der ser dere.

Niels kom til, han kjente igjen bandet, han var ikke helt sprengt heller, selv om, ja, dere vet.                                                                                                                                                                                            Jo, det var faktisk det populære orkesteret, tro det eller ei, og den hardhendte behandlingen med dynamitt hadde gjort dem nesten ugjenkjennelig. Platesalget kom til å stupe fremover.             

For en suppe!

Kap V. Døden og den flyvende ferje.

Nyheten om Returns ubetimelige gjenoppstandelse hadde selvsagt ikke nådd frem til Max som lå sammekrøllet i et togsete. Konduktøren lettet på hans sovetupé og kunne meddele at de mot all formodning var i Bygden om litt. Hvis det ikke var for muligheten for en grotesk obduksjon og vaffel på ferjen, så hadde nok første tog hjem vært mer fristende. Jobben kom dog først, så etter at toget gikk i nødbrems på Bygden kollektivterminal, kunne Max gå av og rusle de siste meterne ned til kaien hvor ferjen lå klar.

Inni den fornemme ferje, D/S Skrotfjord, tok nå Max plass i kafeteriaen som han pleide, vaffel og te, på ekte imitert porselen. En god start, tenkte han.

Tåken lå tett og tung over Fisknes og ferjen brukte lang tid på å finne frem. Åge-Kurt hadde sagt seg villig til å hente Max på kaien denne morgen, han visste hvor lite Niels likte ham, så dette var en pen gest sånn sett. Sammen med det forhenværende orkesteret hadde de alle overnattet på motellet til neste morgen. Frokosten hadde gjort samtlige en tanke uvel, så nå lå de mer eller mindre henslengt i resepsjonen uten mål og mening.

Med et dump gikk den gamle ferje i kaien og Åge-Kurt fikk øye på den kjente skikkelse som Max tross alt var. 

Her har det gått for seg pep det fra Max. Den enerverende stemmen var den samme, sammen med den overlegne holdningen man finner hos folk som hevder å bo sentralt i landet. 

Han ble informert om saken, og at objektene for obduksjon faktisk var i live.

«Jasså?» Max var ikke overbevist. «Vi får nå se da hvordan det har seg med dette orkesteret Deres». Åge-Kurt forsto mer og mer Niels´ mishag ovenfor denne løken fra Hovedstaden.

Sammen trådte de inn i motellets resepsjon og fant en gjeng litt her og der. Åttitallet var ille, men dette så verre ut, det luktet dynamitt og tannkrem over det hele. Max dro frem lommekniven og gikk bort til første og beste for å obdusere.

-Neimen i helvete, jeg er da i live!!

-Ja så sannelig, har De snakket med en lege om dette?

Det kom til tumulter i resepsjonen, og det var like før det skulle hyttes med never før det hele ble avbrutt med et enda større brak, mye større enn konserten i forveien kunne skilte med.

Hell yeah! Pyro!!

Kap VI. En baguette under armen.

Hagbjert Flyndre, seniorfiskeforsker og garneier, var fortsatt beskjeftiget i sitt institutt hvor nye fiskeprodukter ble forsket på. Denne tåkete morgen skulle han til å arkivere noen viktige resultater om blandingen av sild og makrell i en spesielt utviklet syltelake da han fikk øye på noe rart utenfor. Oppå en knaus sto en person han ikke kjente igjen, med en liten boks på bakken med et håndtak på toppen. Personen vinket til Flyndre, som la merke til noen rare ledninger som gikk fra boksen og under kontoret hans i brakken. Hagbjert vinket fornøyd tilbake til mannen på knausen, som vinket litt før han trykket håndtaket ned i boksen han sto ved. Det smalt godt, og denne gangen sto godeste herr Flyndre altfor nære. Han våknet i det hinsidige, fikk et trekkspill tildelt, og det bar nedenunder til herr Djevel og alle vennene hans.

Han døde på ordentlig altså, og man serverer ikke infernalske fiskeprodukter ustraffet.

Skikkelsen på knausen smilte fornøyd for seg selv, pakket sammen den rare boksen sin og svant hen et lurt sted mens rester av brakke og Flyndre dalte ned i utvalgte vedskjul.

På et kontor vi ikke har vært innom enda sitter en eldre dame, hun sorterer viktige papirer, slik som Flyndre gjorde før han møtte sitt endelikt. Hun tenner seg en sigar og noterer seg at kaffekoppen er tom da den onde telefonen ringer. «ja, hvem er det?». Oppdrag utført lyder det fra en spraket telefonlinje. «Godt. Og alt er borte?».

Stemmen i andre enden unnskylder litt. 

«Det kom noen i veien».

«Faen».

I motellets resepsjon ble obduksjon, utsjekk, innsjekk og alle andre former for sjekking brått avsluttet da det store braket kom. 

Åge-Kurt og Niels løp ut for å se, kun for å bli overøst med vrakgods og rester av fisk, noe som fort avslørte hva som hadde gått i luften.

«Flyndre?» Niels så på sin makker og ektemann med en forvirret mine.

Åge-Kurt tittet på det som falt ned og konkluderte med det samme, det var Flyndres brakke som kom dalende i småbiter. 

De fattet mot og løp i retning av kløften hvor Flyndres brakke pleide å befinne seg. Tandempolitisykkelen de pleide bruke hadde noen kastet i sjøen, så de måtte ta sine ben fatt. Iført sine fineste politihatter løp våre lensmenn i retning lukten av dynamitt og råtten fisk, og på veien trampet de nesten ned en dypt opprørt Guttorm Stang, Flyndres trofaste håndlanger og eneste venn. 

Bruskorker, arkivskap, fiskerester og en forkullet Flyndre spredt utover den trange kløften, avslørte en grufull forbrytelse. Eller var det forskning som hadde gått i luften? Her måtte det efterforskes på moderne manér. 

Klarinettkonserten som spontant oppsto i motellets foajé måtte avsluttes, Flyndre var omsider død. 

Kap VII. Tro og Kniv.

«Her går det for seg». Max var munter da han ytret disse ord, fornøyd som han var når han entret åstedet som oste av alt som var vemmelig. Leverpostei, kaviar, fermentert makrell.

Midt oppi haugen av skrot lå den forhenværende Flyndre, nå var han lik seg selv, temmelig død. Noen ville si det var en forbedring.

Niels Kurtnes var den sprekeste i kløften, så han fortsatte løpingen rundt åstedet for å samle spor, og spor, det fant han. Først sine egne, men også noen andres, på toppen av en knaus like ved, med utsikt ned mot kløften hvor Flyndres brakke tidligere stod. Det hele var underlig, han vinket ned til Åge-Kurt og Max som prøvde å lempe liket av Flyndre nedi en pose. 

Så snublet han over noen merkelige ledninger. Var dette et slags spor? Så fall var det et merkelig spor, for det var hverken skinner eller noe sånt.

Ledningene strakk seg ned mot der brakken lå i fillebiter. Niels fulgte ledningene og kom snart sammen med Max og Åge-Kurt som prøvde å gjøre seg nyttige i haugen. De hadde akkurat fått Flyndre i posen og var sånn sett fornøyd med det.

Det bar mot samvirkelaget og kjølerommet, samtidig kunne de ta rede på hvordan det sto til med Guttorm Stang, Flyndres eneste venn sånn sett. Han må jo ha blitt en smule opprørt over dette?

Ganske riktig, Stang var temmelig utav seg, for ikke si beveget. Han vandret ørkesløst på kaien når de tre kom slepende med liket.

Det var ikke bare Return som nå ville returnere til fastlandet, når det ble kjent for øyens innbyggere eller hva man skal kalle dem, at Flyndre var historie, ble det fort folksomt på kaien. Hvem ville bli neste offer?

Åge-Kurt gjorde nå et stort nummer av å være lensmann, og stanset folkestrømmen og sa at alle skulle avhøres som vitner. Køen på fem personer løste seg opp og alle gikk hjem. Motellet serverte sprengt torsk den kvelden, helt i tråd med stedets sedvanlige smakløshet.

Bak et skur på kaien sitter den onde skikkelsen og venter. Pallen er tom, og den onde presenningen har han sikkert gjemt eller brettet skikkelig pent sammen i tilfelle den kan brukes igjen. For selv om man er ond, er det også viktig å tenke på miljøet. Det er mørkt, selvfølgelig, for det er ikke spesielt skummelt når ting foregår i dagslys.

Kap VIII. Et egg i ermet.

Stille flyter elvene i EU, og stille er en robåt med onde hensikter der den flyter bort fra åsted, utested og motell. 

Avhørene av øyens personer var anstrengende og lite fruktbare. Ingen hadde sett eller hørt noe som helst, ja bortsett fra de to smellene så klart, men utover det, intet.

Åge-Kurt og Niels gikk ut for å trekke frisk luft etter at sistemann var sendt hjem. De betraktet havet, sin egen fjonge politibåt og at ingen av ferjene lå til kai. 

Hvem i all verden ville ta livet av Flyndre undret de to seg, eller egentlig ville spørsmålet heller være om hvem som IKKE ville ta livet av ham, men så smakløs kunne man ikke være, det var en oppgave for motellet.

De to grublet og undret i beste detektivstil da de ble avbrutt av et høylytt skrik fra et sted bortenfor kaien. De løp bort for å undersøke.

Det var Abraham Reke, han sto i vannet til knes og gråt og bar seg, noen hadde stjålet robåten hans!

To muligheter åpenbarte seg for våre kjekke og velpleide lensmenn. For det første var det en utmerket mulighet til å unnslippe kontoret, klarinetten og vemmelige obduksjoner. Og for det annet kunne de nå cruise rundt i båten sin på jakt etter den stjålne robåt. 

Cruising var en hyggelig aktivitet de begge satte pris på.  

De fyrte opp den flotte båten, satt på blålys og en kassett med Village People.            Jakten var i gang!

For å gjøre det hele enda tøffere brukte de radio, og med den kalte de opp alle andre enheter og sa at de var på jakt etter en robåt som het Rudolf. Responsen lot vente på seg, de var alene om dette.

Kap IX. Rideskole for sjøhester.

En tur rundt Fisknes med en såpass stor og rask båt som den Åge-Kurt og Niels nå fartet rundt i tok ikke lang tid, derfor bestemte de seg for å ta en runde rundt Mortnes også, da kunne de se huset de bodde i. Når de rundet sydspissen av Fisknes kunne de se hjem, og fra den vinkelen lignet huset en balalaika. Stemningen ble litt trykket ombord, selv om de bare var to, og på utkikk efter en sånn båt man må ro selv.

Det var forøvrig Niels sin tur til å se i kikkerten, og han brukte den flittig mot alle tenkelige steder hvor man kunne tenkes å kunne finne en båt som må ros for hånd. 

Like bak huset som kunne se ut som en tuba i mørket, tittet Niels nå på den store fabrikken som lå der. De hadde lenge lurt på hva som ble laget der, men ikke tatt seg bryet med å finne ut av det, selv om de var omtrent nærmeste nabo.

Runden rundt Mortnes skulle vise seg å bære frukter, de fikk øye på en båt med årer og den drev av seg selv uten noen i. Tyven hadde dukket unna. Typisk!

Da de fikk fisket til seg den løsaktige robåt, fikk de øye på en presenning som lå i den. Dette var merkelig, og mer undring tiltok. Dette er helt klart bevis ytret Niels, og se, det er en presenning fra fabrikken på Mortnes. Jøje meg!

De ble enige om å knyte robåten skikkelig godt fast til sin egen hurtiggående båt slik at den ikke stakk av igjen, også kunne jo Reke få den igjen senere, da blir han nok glad.

Og apropos gjenstander på avveie, så ville nok fabrikken ha igjen presenningen sin også, og de bestemte seg for å levere den omgående. Så flinke de er!

En svett sikkerhetsvakt med svære vannblemmer på hendene tok dem i mot når de ringte på, han spurte sint hva det gjaldt og ble svært brydd når han fikk en våt presenning stukket i de vonde hendene. 

-Her, denne er Deres.

-Au!

Vakten var synlig misfornøyd.

Fornøyd med seg selv og egen innsats, vurderte de to lensmenn om de skulle stikke hjem for en kopp te, eller levere båten tilbake til Reke. Han var sikkert dypt fortvilet over tapet. 

De snudde seg bort fra den sure og svette vakten og gikk rett på en figur de aldri hadde sett maken til før. Kledd litt som Max Pådragsnes, den ekle obdusent, men med bowlerhatt og en ekstremt gøyal mustasje.

«Pardon», kom det fra den underlige karakter, han smøg seg forbi dem og ble hilst velkommen inn av vakten.

Merkverdig.

Kap X. Call of the Stenbit.

I det tromboneformede huset til Åge-Kurt og Niels, kokte det nå livlig i vannkokeren. De skulle ta seg en kopp hadde de funnet ut, og det tok ikke lang tid før to rykende kopper fra DS Skrotfjord sto på bordet mellom dem. Koppene fra MS Brillefjord sto i oppvaskmaskinen.

Når de så ut vinduet fra kjøkkenet, så de faktisk rett opp på fabrikkens kontordel. Et vindu sto på gløtt og det veltet røyk ut derfra, som vanlig. En dame med sigar kunne ses der inne, og denne underlige mann med bowlerhatten.

De forsøkte å nøste opp trådene i saken. Hvem sprengte Return, og var det den samme som senere sprengte Flyndre? Kunne båttyveriet ha noe med saken å gjøre? Hvem kunne være så ond, stjele båter og sprenge folk på den måten der?

Niels tittet ut vinduet og på fabrikken. Teen var drukket opp og ingen hadde bakt noe, så det ble med det. Te. 

-Lurer på hva de lager der inne? Niels undret høylytt.

-Vi kunne jo spørre den sure vakten hvis vi gidder?

-Han var i overkant sur, da. 

-Og hendene hans så fæle ut.

-Typisk hvis man har rodd.

Niels stanset opp. Begge så på hverandre, ristet på hodet, det var ikke tid til det, de måtte til fabrikken, fort!

De var heldigvis påkledd, så det tok ikke lang tid før de sto foran porten til fabrikken, den var låst og vakten borte og det røkfylte vindu var lukket. 

-Søren, nå får vi ikke greie på noen ting! Åge-Kurt var bister.

Så tittet de opp og kunne se hva som sto på et skilt over porten: Ond Margarin AS.

Æsj. 

Hva skulle de gjøre? De kunne ikke bare bryte seg inn i en fabrikk sånn uten videre, selv om den laget margarin. Så fikk de øye på en båt som la fra kai, en temmelig fin en, med motor og sånn som er kjekt hvis man ikke orker å ro selv. Den flotte båt satte opp farten i retning Bygden. Våre tapre lensmenn kastet ikke bort mer tid på margarin, her skulle det jaktes, og om mulig ville de få vite om det virkelig ble laget margarin i fabrikken.

Blinkende blålys og ABBAs greatest hits runget utover havet med en liten robåt som het Rudolf på slep, de hadde glemt den, og den levde nå et farlig liv der den ble kastet over bølgene som et slips på julebord. Knowing me, knowing you. Ahaaaa!!

Nå var det ingen tvil, den frekke båttyven hadde konspirert med sigardamen på fabrikken og lurt med seg en raring i bowlerhatt, og nå prøvde de å stikke av! De raske båtene kjørte sikksakk mellom ferjene som nesten krasjet med hverandre i forvirringen. Det hele kunne sees godt fra kaien på Fisknes, og der sto nå Max Pådragsnes i et blodig forkle og betraktet det hele. Han tok en pause fra arbeidet.

«Her går det for seg» sa han, og brettet sammen lommekniven sin med et smil.

Kap XI. Vi går i garnet.

Påtalemyndighetenes fremste våpen i bekjempelsen av maritime forbrytelser kom nå til sin rett, den elleville båtjakten var i ferd med å få sin avslutning når kaien i Bygden nærmet seg.

Politibåten var kjøpt på en politibåtmesse i Frankfurt, og hadde installert det aller beste innen antikjeltringteknologi. Niels trykket på en knapp, og en tøff luke foran åpnet seg, og med et smell skjøt det ut et svært antibåttyvgarn, spesialkonstruert for å fakke båttyver.

Tenk at man kunne være så forutseende.

Resten gikk som en lek, nesten. De frekke båttyver ble samlet sammen og senere på kvelden skulle alle kort på bordet i beste detektivstil.

Alt som kunne flyte ble tauet tilbake til Fisknes for det endelige oppgjør, og tradisjon tro ble nok en gang peisestuen til Guttorm Stang benyttet.

Guttorms mor ble henrykt, satt på kaffe og fant frem rullekake. Hun var lei av å spise all fårikålen selv.

I stuen var nå alle samlet. Abraham Reke, som var lykkelig over gjenforeningen med sin elskede Rudolf, båten altså. Return satt sammenstuet i en toseters sofa og den onde sikkerhetsvakten satt på en pinnestol ved siden av sigardamen, som insisterte på krakk av ukjente årsaker. Den underlige med bowlerhatt ble stående litt for seg selv sammen med stumtjeneren, han virket litt utilpass med det hele.

Åge-Kurt og Niels smilte lurt, og tok frem hver sin lakrispipe. Dette ble jo helt topp!

Men hvem var nå damen med sigar? Hun ble anmodet om å forklare seg, hvilket hun gjorde, da hun innså at slaget var tapt og livsverket lå i ruiner likevel.

Damen med sigar het Hilda-Hulda Ullevollvoll, hun var direktør i Ond Margarin AS.

Forretningen hadde gått dårlig, så hun hadde startet et prosjekt sammen med Hagbjert Flyndre, siden han forsket på fisk og sånn. Sammen lagde de en rekke prototyper som skulle forsøkes på verdensmarkedet. Margarin med fruktsmak, Sardiner i krem, Makrell i nougat og andre ting. Hele prosjektet falt i grus da pengene tok slutt, så da var det bare en ting å gjøre, nemlig å rydde Flyndre av banen og heve forsikringssummen. 

Alle mumlet seg i mellom og var enige om at jo, det var jo det eneste man kunne gjøre når ting gikk ad honduras, selv om det var ulovlig. Men sett fra et påskekrimperspektiv, så var det helt korrekt tenkt.

Mannen med bowlerhatt og fransk aksent av alle tilfeldige ting ble sint. Han var forsikringsagent, og fikk her servert hele lureriet mitt i mustasjen! Dette var uhørt, men som de andre insisterte på, korrekt i henhold til påskekrimloven.

Det ble smattet litt på lakrispiper mens agenten roet seg. Hjernen bak udåden, altså sprengningene var direktør Ullevollvoll og hennes onde håndlanger sikkerhetsvakten, hvis navn var Jerry Tandemsykkelseter.

Bustefjolsorkesteret ville gjerne vite hvorfor nettopp de ble sprengt, og grunnen til det var fordi Flyndre skulle stå på scenen den kvelden og lese dikt. Noe gikk galt tydeligvis, noe direktøren var litt lei seg for, da.

Så slik gikk det til denne gangen. Den onde direktør ble satt i røkecelle og den onde håndlanger havnet i spesialavdelingen for onde håndlangere.

Nielsen og Kurtnes høstet mye heder og ære for denne saken, og ble omtalt i vaffelpresser landet over.

Slutt.

Epilog.

På et tog i retning Hovedstaden sitter to velkledde herrer litt unna hverandre. Der toget skumper avsted som før, møtes blikkene til disse to, den ene med klarinett, den annen med lorgnett. De blir enige om å dele reisen sammen, siden de er de eneste som er propert antrukket. Når sulten melder seg trekker begge to kniv, rekker en hånd nedi sine respektive håndvesker og trekker opp hver sin ananas-nam-nam. 

Det smakte med den søte ananas, men hysteriet som fulgte med de store knivene gav en litt bitter eftersmak. Nuvel.

De ble enige om en lefse fra automaten neste gang.

Helt. Slutt.

Alle navn på dyr, steder, personer eller farkoster, enten til havs eller på land er temmelig tilfeldige altså. Lover.

Alle rettigheter og sånn tilhører forfatteren, altså meg.

Her for en tid tilbake ble vi alle gjort oppmerksom på at en ubuden gjest var kommet til landet. Forrige gang dette skjedde var den høyst synlig og støyende, og var her i fem år. Denne gjesten er dog noe stille av seg, men ikke mindre alvorlig av den grunn. Den er dødelig. Noen hevder den ikke er det, men de om det og andre ting.

Vi snakker selvsagt om pandemien som plager oss, og som griper inn i alles hverdag enten vi vil eller ei. Den er en ubuden gjest, og den lar seg ikke jage med antikke gevær eller hytting med neven. Men har man en vaskefille og en håndfull sprit, så er mye gjort. Noe vi med tiden lærte var noe den forrige okkupant også satte pris på under de rette omstendigheter. Vi setter forøvrig ompamusikk og tvilsom omgang med surkål i skammekroken for denne gang. Vi retter søkelyset mot vaskefillen, eller rettere sagt de som bruker slike i sin arbeidshverdag. Denne er til dere.

Plutselig ble noen mennesker som før gikk ubemerket blant oss ekstremt viktige, og de vi strengt tatt ikke hadde bruk for ble sendt hjem med beskjed om å holde seg der inntil videre. Mange er der fortsatt, noe vi generelt er fornøyd med.

Renhold ble over natten helt ekstremt viktig, og vi ropte alle på en yrkesgruppe som har gått for lut og kaldt vaskevann i årevis. Og hva fikk så disse plutselige heltene beskjed om? Dere må vaske mere. Enda mere! 

Slitne kropper måtte slite lenger enn før, for dette er ingen lett jobb må vite. Jeg blir jo sliten og lei efter en lett runde i huset, og kan bare forestille meg hvordan en godt voksen person må ha det efter å ha vasket en hel skole på kveldstid, eller hundrevis av busser og jernbanevogner nattestid. Det er tøffe mennesker dette her, og viktige!

Nå skulle man i sin enkle forstand tro at viktige jobber lønnes derefter. Hvis så var tilfelle, ville renholdere vært de rikeste av oss, noe de så avgjort ikke er. Det er nemlig slik at denne yrkesgruppen stadig går ned i lønn. Ja, ned, ikke opp. Har De gått ned i lønn i jobben din? 

Det er en helt uhørt ting, og det skjer hele tiden. De må nemlig være konkurransedyktige får de høre, derfor må de snart jobbe gratis, betale for vaskevannet og fillene selv og egentlig være på arbeidet døgnet rundt. Tenk at det finnes mennesker og arbeidsgivere som synes det er greit å behandle folk slik? 

Vil man konkurrere begynner man som regel med idrett, i jobben sin burde man slippe sånt hysteri. Anbud høres så flott ut, men vi dreper folk i prosessen, og tjener svært lite på det i det lange løp. 

Det er ganske underlig at vi kan sette finansspekulanter og andre hvitsnippforbrytere høyere enn renholdere. La oss glemme dem som flytter papirer for S. Vindel og sønn AS, eller spekulerer aksjer for Bugge&Bugge på Aker brygge (kjent slumområde utenfor Oslo, red.anm). Papirene er verdiløse og kan flyttes over i en makuleringsmaskin sammen med diplomet fra BI. 

La oss heller applaudere de som står ansikt til ansikt med basiller og virus, armert med salmiakk og en våt mopp. Og la de få en lønn de kan leve av, hvor vanskelig kan det være i verdens rikeste land?

Halvhjertet applaus fra de som burde åpnet pengesekken, og ikke minst sørget for bedre arbeidsbetingelser, blir som en skitten fille slengt i ansiktet på mennesker som allerede ligger nede. 

Hvis du er en av de som alltid har lurt på hvorfor det er rent rundt deg, som lurer på hvorfor du ikke blir akutt syk hver gang du besøker et badeværelse, og som aldri har sett en utslitt mopp og bøtte med grått vann. Her er noe til deg; en våt og skitten fille i fjeset! 

Skulle det fortsatt være for dyrt med profesjonelt renhold, så er det lov å vaske selv. 

Lykke til.

T.

Endelig ser det ut til at vi kan redde kloden, redde den fra all forferdelig påvirkning som vår livsstil påfører den. Nei, det skal fortsatt sendes reality på tv, men dette dreier seg om noe annet. Dog kunne en umiddelbar stans i slike programmer ha noe for seg.

Her for en tid tilbake som ikke er så lenge siden enda, fant man ut at ved å la vær å bruke sugerør, ja, endog bannlyse dette gastronomiske hjelpemiddel, så kan det ha en meget fordelaktig påvirkning på miljøet. Havene blir rene, luften frisk, og dyrene i Afrika atter en gang lykkelige.

Dette nusselige lille røret, som i årtier har gjort det lettere og festligere å innta flytende føde, enten det er saft, brus eller andre tungt avgiftsbelagte rusmidler, har altså nå blitt utpekt som den ultimate synderen. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Dette har ikke gått noen hus forbi, og dette utløser naturlig nok et felles raseri som vil ingen ende ta. Restauranter, om man kan kalle det det, har sluttet å tilby sugerør når man kjøper sitt måltid, som forøvrig kommer i en diger haug med engangsemballasje. Kunder kan hånlig og med dyp selvrettferdig indignasjon, påpeke at dette ellers fornemme spisested begår en aldeles utilgivelig forbrytelse ved å tilby sugerør. Hvordan våger De!?

Endelig har allmuen fått en felles fiende, og det rases og skjennes i stort monn. Bloggere og Instagram-kjendiser viser stolt frem sine miljøvennlige veganske og biologisk nedbrytbare sugerør laget av havre, bøk og kvae. Nåde dem som dukker opp med et plastrør blant heklede bleier og engangsbestikk, som selvsagt er helt greit.

At alt annet vi forbruker, det være seg biler, sko, klær eller trampoliner, kommer med store båter fra fjerne himmelstrøk, som hver seg spyr ut mer eksos og annen djevelskap enn noen klarer med sin egen automobil gjennom et helt liv, er det ingen som tar særlig notis av. Det er sugerøret sin feil!

Men det er klart, dumper man store mengder av disse festlige plastrørene i hagen, eller prøver å mate endene i parken med dem, så går det naturligvis galt. En svane med sugerør i halsen, gjerne med en gøyal knekk i enden, er ikke noe ideal akkurat. Jeg tror våre bevingede venner vil ha noe i mot akkurat det.

Så kom vi altså endelig dit, at ved å kaste alle sugerør, nye som gamle, så vil alt bli bra igjen. Isen ved polene kommer tilbake, isbjørnen er nok en gang velfødd og blank i pelsen, der den jager hvalross og polfarere før den hopper til sjøs for å legge en blåhval i bakken og gi den en solid omgang kokos. Kjøttmeisen er ikke lenger selvlysende av radioaktivitet og fjordene er ikke lenger plugget igjen av forgiftende oppdrettsanlegg, eller hvordan var nu akkurat det der?

Det er alltid lettest å mobbe den minste og som ikke kan ta igjen, et lite sugerør kan ikke måle seg mot et digert containerskip i så henseende, eller massiv forsøpling av elver og hav fordi man ikke vet eller gidder bedre. Skulle vi ikke heller resirkulert litt gammelt tankegods før vi gyver løs på sugerøret?

Med knekk på toppen, god helg.

T.

Kilder:

Tror dere jeg gidder å sjekke sånt?

Dette notat ble skrevet, publisert og unnfanget uten bruk av sugerør eller papptallerkener. Første gang mangfoldiggjort på min personlige Facebook-profil. Alle rettigheter tilhører meg.

Efter flere år som arbeidstager i flere bedrifter av varierende størrelse, har man erfart flere pussige måter å lede på, for ikke si å bli ledet. Det har flommet over av ledere i alle mulige avskygninger. Mellomledere og halvledere ramler ut av skapene som gjenglemte buktalerdukker. Toppsjefer og direktører likeså.

Mange unge i dag ønsker å bli ledere, det spiller ingen rolle hva man skal lede, men lede skal man, uansett! De tar kurs og skoler, og drømmer om den store jobben på toppen av næringskjeden.

Men hva er det som er så tiltalende der oppe?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ledere må delta på endeløse seminarer på hoteller uten minibar, og møter som ender i enda flere møter om de forrige møtene. Det hele ender i hotellbaren, hvor man for en stakket stund tror man har kommet frem til noe kontruktivt.

Arbeidsoppgavene er også himmelropende kjedelige, det er papirarbeid og telefoner. Som en altfor lang marerittaktig skoledag.

Også må man gå Birken. Det skal sykles og gås på ski eller hoppestokk til man ser stjerner og oppdager nye galakser. Hvilken leder man blir av å følge flokken!

Å kunne lede er et talent, noe som faller seg naturlig for den enkelte. Under førstegansgtjenesten hvor jeg avtjente verneplikten, kom dette tydelig frem. Den simpleste menig kunne utvise lederkvaliteter langt over hva noe befal hadde evner til. Man kan ikke lære seg slikt.

Når noe går galt i en bedrift, må som regel konserndirektøren uttale seg i media. Da kommer det fort frem at vedkommende ikke har den fjerneste anelse om hva han eller hun driver med, enten de produserer gift eller tomflasker. En god leder delegerer dette til kommunikasjonsdirektøren, da går det virkelig galt avsted, for denne skjønner jo ingenting.

Mange av disse unge fremadstormende spirene vil nok bli skuffet den dagen de lander toppjobben, bare for å finne ut at man ikke er blitt noe annet enn en glorifisert sekretær, med ansvar for kaffemaskinen og en bunke rapporter ingen kommer til å lese likevel.

Postverket ble i sin tid latterligjort for sine fantasifulle titler hos sine ansatte. Overpostpakkmester er for meg en mye mer megetsigende tittel enn human resource manager. For ikke glemme alle disse festlige konserndirektørene med alle sine fjollete undertitler, sleng på noen forkortelser i tillegg, og det hele er enda mer komplett ubegripelig.

Det er ingenting galt med å være snekker, rørlegger, renholder, postbud, skuespiller, tannpleier, omsorgsarbeider eller lokomotivfører. Et av disse yrkene vet jeg med sikkerhet er et av verdens fineste. Men vi skal alle ledes ihjel, av en gruppe mennesker som aldri har sett en kost eller et skrujern i hele sitt liv. Men fine diplomer, det har dem, de måtte bare få noen andre til å henge dem opp for seg.

Aldri før har så få, blitt ledet så dårlig, av så mange.

T.

Kilder:

1. St.prp 14 og 5, uten de der vedleggene som vi ble enige om på det seminaret, tror de ligger i en taxi, ikke spør.

2. Go away you nozy bastard.

3. Egenproduserte overheadfoiler skrevet med en skikkelig fin tusj.

4. He’s not the Messiah, he’s a flatulent git!

5. Grønnsaksdisken på Coop Mega.

Denne tekst ble opprinnelig publisert på min høyst personlige Facebook-profil. Alle rettigheter tilhører meg!

Vi er et friluftselskende folk, ingenting gleder en nordmann mer, enn en god tur ut av huset. Aller helst skal man opp på et fjell av noe slag, gjerne et som andre har hørt om også, som f.eks: Skinnflya, Rævknatten, Gnomheimen, Konnerudkollen eller Ullandhaugtårnet. Vi pakker snippvesken eller sekken med mat og drikke, har man barn og ektefelle så pakker man disse også, enten de vil eller ei.

Vel fremme nytter man tiden til litt hygge. Man tar bilder av seg selv til sosiale medier, og fremstår på alle måter som en kjernesunn familie eller enslig friluftsperson, om man måtte ta turen helt alene.

Så pakker man pent sammen, før man tusler hjem med sine sure små, og gjør seg klar til å høste anerkjennelse for bragden fra sine nærmeste perifere bekjente.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Slik har vi holdt på her siden vikingtiden, bortsett fra i gamle dager, da måtte man be folk hjem for å se på runene man ristet etter sist man var i Vinland, eller senere; se på fotoalbumet, dere vet, den gjenstanden hvor de mange pinlige øyeblikkene er samlet og som man håpet foreldre ville holde skjult for evig tid. I dag ligger alt på facebook, det er jo like hemmelig.

Trangen til å utforske verden er noe vi i vesten har i oss av en eller annen grunn, og spesielt da fjellene, mektige som de er der de rager til himmels. Et av de største på denne kloden heter Mount Everest, som med sine ganske mange meter på strømpelesten når omtrent opp i skyene, ja jeg tror faktisk det gjør det.

Denne samlingen av stein er naturligvis oppkalt etter en av de første hvite menneskene som så det først, som seg hør og bør. Lokalbefolkningen har sikkert sitt eget navn, men det er helt uvesentlig, vi fant det først!

Gjennom de siste årene har flere tusen forsøkt å klatre i dette fjellet, først og fremst for å nå toppen. Bare tenk på utsikten! Der oppe kan man ta sine selfies og konstatere at jaggu var det høyt her, mens sherpaene som bar alt pikkpakket tar seg en røyk og en pust i snøen, før man må bære sakene til en stivfrossen egosentrisk bleiking ned igjen. Utvilsomt en stor bragd å gå så langt, men her skal jeg jammen legge det lengste håret jeg finner i suppen til disse folkene.

For en stund siden leste jeg en interessant artikkel om nettopp dette fjellet, og hvordan 5000 idioter som i sin egoistiske trang til å beseire en knaus med mye snø og lite oksygen, har påvirket Mount Everest. Det ser ikke ut der oppe!

Det første man lærer når man skal ferdes ute, er å ta med seg søppelet hjem igjen, det skal ikke under noen omstendighet være igjen i naturen. Det er regel nummer en. Denne gjelder åpenbart ikke på verdens høyeste fjell, der skal man til topps, koste hva som helst.

Fjellet er dynget ned i telt, skrot og alt hva et menneske som oppholder seg et sted over lengre tid klarer å legge fra seg. Enkelte blir av ganske åpenbare årsaker offer for permanent bevegelseshemming, og er således unnskyldt, men dere andre kan lære å rydde opp efter seg.

I militæret ble tremila underkjent om man ikke kunne stille til oppstilling dagen etterpå, jeg syns noe av det samme burde gjelde her også; greier man ikke dra med seg søppelet ned igjen, er turen underkjent. Du kan slette selfien du prøvde å ta uten å få med de røykende sherpaene eller helikopteret til Kim Jong Un. Skamme seg! Hundeeiere bruker hundepose når den firbente har gjort sitt, hvorfor ikke lage en klatrepose? Gjerne en som rommer hele klatreren.

Jeg syns de burde slutte med denne tåpelige klatringen og heller se etter nye områder å utforske. Hva med havdypene? Flere tusen meter rett til bunns der ingen andre har vært før. Jeg stiller med båt om noen vil prøve, jeg garanterer en opplevelse utenom det vanlige!

I flere år sto følgende å lese på skilt montert på statsbanenes avtreder; Vennligst forlat toilettet i den stand De selv ønsker å finne det. En god regel spør De meg, og noe man søker å efterleve så langt det er mulig. Så om De kommer inn på et slikt avtrede, og finner en haug med teltstenger, oksygenflasker og matrester, ja da vet du hva som har vært her før deg.

Nyt naturen, men forlat den slik De selv ønsker å finne den. Jeg liker den best uten tomme ølbokser og gamle engangsgriller. Nei, jeg har ikke glemt dere heller.

God sommer.

Denne tekst ble opprinnelig publisert på min personlige Facebook-profil. Alle rettigheter tilhører meg, altså forfatteren.

Jeg liker museer. Å gå på museum er både interessant, almendannende og spennende. Også er det stille der. Man kan gå mellom gamle gjenstander og betrakte pilspisser, kurver og hodeskaller fra nesten hundre år tilbake i fred og ro. Alle som går der gjør det samme, vi tenker, reflekterer og ser for oss livet slik det kunne arte seg for ganske mange år siden. Fredelig.

Blant de mer ukultiverte og den massen av mennesker vi kjenner som folk flest, er et museum fryktelig kjedelig. Tåredryppende kjedelig. Det skjer jo ingenting der! Men det er jo nettopp det som er poenget. Et museum skal vise ting som har skjedd, det skal ikke skje mer, og på et museum for krigshistorie eller masseutryddelse, så skal man være svært glad for akkurat det.

Det finnes dog unntak, slike som levende museer som viser hvordan ting ble gjort før med mer virksomme hjelpemidler, enten det er med øks, klypetang eller maskiner. Men også dette er for enkelte hysterisk kjedelig. De om det.

Jeg liker at det er litt kjedelig, litt stille og litt traust, det er en egen ro over det. Det er ikke for alle å beskue et knippe trebiter i en glassmonter som en gang lå oppå vannet i form av en farkost med seil. Beinrester, fossiler, sardinbokser, tresko, kjevler eller tungtvann, slike ting liker vi! La oss få ha den siste kjedelige bastion vi som liker det.

For vi lever dessverre i kapitalismens tvangstrøye, og ingenting, selv ikke et museum for trekkspill klarer seg uten penger, og for å finansiere denne uvanen, må man tiltrekke seg noen med penger, selv de som ikke liker å se på ting i glassmonter. Derfor blir det hele året busset folk fra hele verden, enten de vil eller ei, rundt for å se på nips fra 1700-tallet og hardingfeler. De aner ikke hva de ser på, de skjønner ingenting av hva guiden sier, og det hele er temmelig bortkastet. Men, når man først har tatt turen fra Japan til Hokksund, så kan man like godt sjekke innom et museum for råtten fisk.

Denne poengløse masseturismen kommer dog med en litt lei prislapp, såfremt vi ikke klarer å narre alle som kommer til å ta Hurtigruten. Hurtigruten er nemlig vår nærmeste arv fra Vikingtiden, der blir man nemlig flådd i det man setter foten ombord. Prisen for denne turismen er at de tingene vi prøver å bevare for eftertiden, det være seg skosåler eller stabbur, forvitrer og blir ødelagt. Det offentlige har ikke midler så klart, fordi det er stor nød blant de aller rikeste, så de måtte få skattelette, stakkars.

På Bygdö ligger det noen gamle båter. Vi er svært stolte over disse, for de er enormt gamle. Men her blir det busset inn horder av mennesker. Vi er jo svært stolte over disse som sagt, og alle må få se dem, uansett hvor i verden du er fra, eller uansett hvor lite interessert du er. Bygningen disse meget skjøre gjenstandene ligger i, er efter hva jeg har lest, noe som kan minne om en trampoline. Disse båtene blir rystet i filler av alle som kommer for å ta selfies foran dem. De syns sikkert at båtene var grusomt kjedelige å se på, og at de var stygge og svarte. Kunne vi ikke lempet disse menneskene inn i et sirkustelt med god wifi-dekning i stedet for å la dem trampe i filler kulturminner? Så kan vi som synes godt om enormt gamle båter, sure skosåler og skjeve stabbur få lov å se på dem i fred.

Selv om jeg morer meg stort over å se tenåringer med hodet plantet i mobilen, bli dratt rundt av sine foresatte til de mest støvete stedene på jorden. Der tenåringer får kramper i ørene av enda et museum for tinnkrus og bukkehorn, og hvor disse uinteresserte blir møtt med bunad og smaksprøver på velling og vanngrøt. Slikt fryder meg, og jeg mener nok at dette er litt nødvendig av og til, men ikke alltid, ikke for folk som ville vært like fornøyd med å se et tre som står litt for seg selv.

En annen ting er at enkelte museer nå fremstår som en fornøyelsespark. Bråkete, fæle, glorete fornøyelsesparker. Det må skje noe, det må lages lyd, folk må bli aktivisert, for de mangler fantasi selv, og ingen vil støtte et museum for rips, så de må lage et hoppeslott av rips, eller var det nips? Jeg vet ikke. Galt er det uansett, for gamle ting går i stykker når man hopper på dem, og et museum for gamle knuste ting er det enda ikke marked for, enda.

Og i mens busses de rundt, hordene. Vikingskipene forvandles til støv og skjeve stabbur blir enda skjevere av tjukke amerikanere som skal ha bilde av seg selv på taket av dem.Er det slik vi forvalter kulturminner og krimskrams fra oldtiden?

Besøk endelig et museum, men forvent ro og muligheter for stille refleksjon, mens man stille går mellom gamle frakker og støvler, i fred og ro.

Og la et museum få lov til å være kjedelig. Gamle ting har bråket nok, og det syns jeg vi skal respektere.

T.

Kilder:

Min egen kjellerbod.

Denne tekst ble opprinnelige publisert på Facebook. Alle rettigheter og sånne ting tilhører skribenten.

Midt i Gudbrandsdalen, i indrefileten av brunost, vafler og uvettig bruk av rømme. I et skogsholt langs den vakre Lågen, hvor hjelmbekledde, eventyrsøkende vestkantborgere har latt seg befrakte i gummibåt i et håp om litt adrenalin i sitt vannkjemmede liv. I dette eventyret av et land sitter dem og drømmer.

Hvem er det som drømmer vil De kanskje nu spørre? Jo, det er innfødte nordmenn. Like norske som furu, torsk og oppdrettslaks drømmer dem om et land langt borte. Og før dette blir for mye av en klisjé, skal jeg komme nærmere et slags poeng, eller videre i saken om De vil.

Iført cowboyhatt og bekledning man normalt finner i en slags avantgardistisk western-film, sitter altså rotnorske menn og kvinner og drømmer om Amerika. Akk ja, Amerika, hva ville verden vært uten?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er for all del ikke noe galt med disse menneskene, men jeg undrer litt på hva de drømmer om? Med hver sin overdimensjonerte bil eller van om man vil, med sørstatsflagget vaiende i antenner og juletrær drømmes det, mens diabetes med alle tall i alfabetet sniker seg innpå. Drømmen har sin kostplan må vite, og den er ikke anbefalt om man tenker å feire sin alderdom uten større medisinske komplikasjoner. Glem frokost i det grønne, her skal alt i frityren!

Selvfølgelig er det tøft med biler som lager vakuum i alle oljebrønner som finnes og som får julekort fra oljefondet hvert år, og cowboyhatt, ingenting er tøffere enn det! Man kan høre dem si det; howdy! Med alle mulige norske dialekters aksent. Fra Flekkefjord i sør, til et sted skikkelig langt nord. Og de drømmer, om Amerika, om karbonader med ost, hver dag!

En gang var Amerika bra. Det var skikkelig bra. Vi liker det slik det var, hvis man ser bort fra den groteske rasismen som regjerte og som egentlig gjør det helt opp til vår tid. Men det var mye bra også. Noe skjedde, og det er ikke nytt, og det er langt fra bra.

Derfor lurer jeg på hva våre venner drømmer om, her i Norge. Vil de bare ha en diger bil, fet livstil, bokstavelig talt, eller er det noe mer?

Kanskje de ønsker seg mer håndvåpen, slik som der borte? Man får jo inntrykk av at man kan eie et helt arsenal hvis man bare vil, sånt er jo så strengt her i landet. Hva er galt med å valse inn på Coopen på Ringebu med et maskingevær på ryggen, sånn i tilfelle? Er det det de drømmer om? Eller drømmer de om et land der noen få eier alt og resten ingenting, for det er sånn det har blitt. Og hva med helsetilbudene, som er kun for de rikeste blitt, og de få som får forsikring? Er det slik de vil ha det her i landet og? Eller er det bare uskyldige drømmerier om noe som en gang var bra. Den gang cola var sunt og hvitt brød det eneste som fantes.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg er litt bekymret. Derfor. 

Fordi i dette landet, et av verdens beste har jeg latt meg informere om, finnes det mennesker som synes at dagens Amerika er helt framifrå. Det er ikke våre venner midt i bunad og husmannskostland med sørstatsflagg på den bensintomme Chevroleten.

Nei, det er politikere, og de er merkelig nok folkevalgte. Men ikke av meg, det kan jeg love på tro og ære.

De snakker hardt og nedsettende om noe de tror er sosialisme, og sier utrolig mye ufint om oss som er litt uenige. De snakker varmt om det frie marked, kapitalismens fortrinnlighet og frihet. De snakker overraskende mye om frihet, som om de var de eneste som forstår hva ordet betyr. Frihet. De har copyright på ordet virker det som, vi som er uenige er både kommunister, sosialister og det som verre er, hva nå enn det måtte være. Frihet har vi i alle fall ikke peiling på.

Tilgi min frekkhet her, men jeg syns det er helt greit at det ikke er lov å vase rundt med tunge skytevåpen hvor som helst. Jeg syns også det er en fin ting at alle som trenger det, får medisinsk hjelp når det trengs uten å måtte ruineres av griske kapitalister. Det er frihet for meg. Frihet fra gribber, frihet fra folk hvis eneste talent er å utnytte andre. Frihet fra sinnsyke, griske pengepugere. 

De samme folkene som ønsker å vri hvert øre ut av hver og en av oss, er merkelig nok de samme som skriker og gråter over at skatt er ran. At noen vil ha mine penger, og bruke dem på felleskapet? Nei, det er ran. Men å selge nødvendige medisiner for overpris til døende, det er helt i orden. Si meg, hvem er mest kriminell her?

Kapitalismen har bragt oss mye fint, men den fungerer bare med evig vekst, noe som er fysisk umulig. Den har også mistet alle hemninger og kontroll, og den har blitt offer for en av de mindre aktverdige sidene ved oss mennesker; grådigheten.

De må gjerne drømme i skogholtet sitt, men den forblir nok det, en drøm. Jeg likte den, den var fin. Men nå er Elvis død, oljen er snart brukt opp og grillen har sluknet, og det er ikke kult med automatgevær på Prix.

Og apropos grådighet, en bibelsk dødssynd, så er noen av dem som snakker aller varmest om kapitalisme, kristne. Eller, de tror de er kristne og digger Jesus og sånn.

Nå kjenner ikke jeg Jesus personlig, men hvis han noen gang har vandret på denne jorden, så har han nok vært en sånn jævla sosialist, for det er sånn soga om denne sandalbekledde snekkergutten fra innerst i Midtøsten blir fremstilt i populærlitteraturen om ham.

Før syns jeg Amerika var kult, nå er jeg voksen.

Uten stjerner og striper, eller hammer og sigd.

T.

Kilder:

-Telefonkatalogen fra 1984.

-Ditt distrikt.

-Elloskatalogen.

-Pravda, samlede verker.

-Tomi Lahrens dagbok.

Denne tekst er tidligere publisert på Facebook. Alle rettigheter tilhører forfatteren, om jeg kan kalles noe slikt.

Av Tormod Askeland

Del I. 

En tønne til begjær.

Ingen ville tro det, men det sto i noen aviser at det hadde skjedd, og selvsagt pirret det nysgjerrigheten hos allmuen. Hva var det som foregikk der ute i havgapet?  Dagsrevyen hadde det som sak like før sporten og spenningen steg, særlig for den som brydde seg.

Siden 1986 hadde livet på den lille øyen Fisknes i Hysefjord og Sognane gått stadig nedover, skjønt noe gikk også oppover, slik som den samlede kroppsvekt til øyens innbyggere og drivhusene, det ble stadig flere drivhus. 

Slik som på øyer flest i den skakkjørte nasjonen Norge, så gikk livet for seg uten at noen tenkte mer over det. Nok en øy med lav sosial moral og slett livsførsel.        Stedet hadde sin egen privéterterforsker, det var i alle fall det Børt Gribbsnes presenterte seg som. Han var en kjent skikkelse på øyen, og gikk mye ledig og gjorde lite, da hans yrke var lite efterspurt. Børt livnærte seg på oppsparte vaskemidler og det han kunne finne i fjæren når været tillot det.

En dag i oktober våren 2017 forsvinner Børt nesten helt sporløst. Gunnhild Silkebekkseter var den siste som brydde seg, for hun hadde ikke bodd der siden 1987. Eller var det sant?

På det enorme fiskeforskeinstituttet jobbet seniorfiskeforsker Hagbjert Flyndre ufortrødent med arbeidet sitt. Han var en av de få som faktisk var sysselsatt med noe på Fisknes, og det var folk svært glade for, for han var ellers en pest og plage, så det var bra han holdt seg med arbeidet. Flyndre hadde fått inn en meget viktig tønne med sild som en del av et stort prosjekt som endelig skulle ødelegge svenskenes hegemoni på sürströmningsmarkedet, og han sto og trippet på lasterampen når den stygge varebilen til brødrene Flesknesmoen rygget inn for å levere lasten. Det var Siv og Laila som kom, oppkalt efter norske statsministre.

Endelig er dere her, utbrøt Hagbjert. Siv og Laila hørte ikke, de satt jo inni bilen, og motoren lagde masse motorlyder. Det kom et brak når bilen kjørte rett i lasterampen, og da ramlet bakdørene av, igjen. Laila stanset motoren, stumpet røyken og kom ut av bilen med en røyksky hengende efter seg. Sa du noe, smattet Laila, og pirket seg i fortennene med en gaffel fra ferjen. Ja, svarte en lett opphisset Hagbjert, som nå hadde flyttet seg for ikke å få to bakdører over seg. Jeg sa endelig er dere her med tønnen min som dere har hatt på lageret deres i fire år! Nå kom Siv ut av bilen også, med caps og crocs var hun et snedig skue. De yndige frøkner tok tak i den beryktede tønne og satte den foran Flyndre som gikk fra å være jovial og gøyal, til å skifte fullstendig farve i ansiktet. Hvem har åpnet tønnen min, skrek en nå overdrevent sint Flyndre til de bedårende fruentimmer. Damene tittet på tønnen, hverandre, så tønnen, så på herr Flyndre, så hverandre, før de med sitt vanlige lyriske språk forklarte at de ikke hadde rørt den stinkende tønnen. Deres skjønne og velartikulerte tale, som for det meste bestod av grynting, var viden kjent og eftertraktet blant de mindre kresne herrer på øyen.

Flyndre var fortsatt utav seg, og var på gråten. Fire års nitidig forskning rett i avtredet! Jeg må åpne tønnen, tenkte han, han jaget de fjonge krembollene avgårde og bilen ble startet og forsvant ut porten med dørene skramlende etter seg. Nå ringte han sin assistent, det var vedhandler Guttorm Stang, en voksen person, muligens mann, som omtalte seg som forretningsmann når han fant noen å snakke til, vanligvis turister.

Kan ikke du ta på deg lue eller noe når du går ute i solen brummet Flyndre. Guttorm Stang var svært skallet, og solskinnet laget så sjenerende gjenskinn at det hadde kommet til flere farlige situasjoner på øyen. Han rotet opp en lue av lommen, den kjøpte han på en konsert han var på, den eneste såvidt han husker. Nå sto det Vassendgutane over hele den tidlige hårløse pannen. Noen har rotet til forskningen min brølte Flyndre av full hals. Forskning? Stang betraktet Flyndre noe spørrende, med det vanlige uttrykket man gjerne finner på en fisk i et litt for lite akvarium. Ja, forskning! Hva tror du jeg har drevet med i disse årene her på instituttet, drevet dank, eller enda verre, rosemaling? Du har vel bare ventet i fire år på at silden i denne tønne skulle bli tilstrekkelig råtten, for så å servere den til oss som bor her som en delikatesse, sa Stang, mens han prøvde å virke smartere enn en kråkebolle med eget huslån. Det er det frekkeste! Se nå og få opp denne tønnen, så får vi se hvor galt det har gått. Det er enda en mulighet for at ikke alt er ødelagt likevel. Flyndre angret bittert på at han hadde betrodd en så viktig oppgave til øyens ubesudlede jomfruer, men det var for sent, tønnen måtte åpnes.

Og efter mye lirking og dirking med hammer og neglesaks, løsnet lokket og en redselsfull stank bredte seg over lasterampen, så over omtrent hele øyen, den var ikke så stor som innbyggerne ofte ville gi inntrykk av. De tittet oppi tønnen, og begge mistet sitt respektive munn og mæle. Fisken var sannelig råtten nok, men det var noe annet oppi der, og det var ingen fisk. 

Del II. 

En fiskefarse.

På Grøtnes høyfjellshotell sitter Gunnhild Silkebekkseter i kafeen, med utsikt over havgapet. Kafeen pleide å være røykfylt og full av turister, samt en og annen fastboende som hadde gått feil. Nå var det ikke like mange, så hun stumpet nikotinplasteret i kaffekoppen og betraktet utsikten i retning Fisknes. Hun sukket, smilte til noe som kunne vært en fornem kelner, før hun gikk ut. Vil vi se henne igjen?

Telefonen til Hagbjert Flyndre begynte å ringe, den kunne lett høres fra lasterampen med tønnen, og i det Guttorm Stang skulle til å påpeke at det ringte, snerret Flyndre et hardt «jada» før han gikk for å ta den. Telefonen altså. Det var en av øyens beboere som ringte, hen kunne strengt fortelle at luktesansen var forstyrret av noe som var enda verre enn det som pleide å forstyrre den. Flyndre prøvde å unnskylde og la på. Ute på rampen hadde Stang gjenvunnet herredømmet over sine sinnsbevegelser, og spurte hva de skulle foreta seg nå. Ja, hva i hule gjør vi nå, undret Flyndre seg, her står vi med en tønne hvis innhold ikke er helt som forventet eller i tråd med innholdsdeklarasjonen, og den eneste som kunne hjulpet oss med å efterforske den, ja han ligger oppi tønnen ute av stand til å bidra med stort mer enn å skape unødig ekstraarbeide.

De alt annet enn muntre herrer ble ikke muntrere av sakens vending, for oppi tønnen lå selveste Børt Gribbsnes den tredje, eller III om man vil, og det ville vel for mye forlangt å få han til å efterforske sitt eget drap, for drept, det var han, uten tvil! Og en annen ting; han lå der, sammen med restene av sild, uten parykken sin, hans kjæreste eiendel. Finner vi parykken, finner vi drapspersonen, men vi må vel ringe til lensmannen først mumlet Stang. Næmmen goddag, har vi fått besøk av herr Hjerne her på vår fineste rampe. Flyndre var syrligere enn han pleide, Stang skammet seg.

Lensmann Niels Kurtnes hadde en enebolig kjøpt kontant på den lille naboøyen Mortnes. Han hadde akkurat sortert sin samling av tekopper fra ferjen som bandt øyene sammen med fastlandet da telefonen ringte. Siden alle koppene var helt like, så var det egentlig ikke så mye å gjøre med samlingen, så han hadde også tid til å tørke støv av hans portrettfotografi som var tatt da han deltok i Idol i 2004. Det var også da han skiftet til sitt nuværende navn. Han vant ikke, så han ble politimann i Oslo like efter, men var nå lensmann i havgapet. Ingen vet helt hvorfor, kanskje det var utsikten til å få en skikkelig stor samling tekopper? Hvem vet.

Siden han holdt røret tett inntil øret, så er det ingen andre enn Kurtnes selv som hørte hvem som ringte, men siden han plutselig fikk hastverk og raste avgårde i sin lille yacht over til Fisknes, er det nokså nærliggende å tro at det var fiskeforskeinstituttet og den ubegripelig vemmelige tønne som var målet for denne hårreisende reise. 

Klokken nærmet seg 10:53, men var bare 10:47 foreløpig, den 3 mars 2017.

På kaien i Fisknes ble lensmannen møtt av lokal skøyer, som med påtatt lespende tale forsøkte å more Kurtnes med en av sine imitasjoner av karakteren Oluf. E det læinsmajnnen så kjæm, tøyset han. Dra til helvete din kødd, repliserte Kurtnes. Han hadde ikke tid til tøv. Nå måtte han finne politisykkelen som han hadde på øyen og komme seg til fiskeforskeinstituttet fortere enn svint, det passet dårlig med tilårskommen humor, spesielt av det imiterte slaget. Den uheldige skøyer trakk seg tilbake og hjem til sin mor, ordentlig lei seg.

Personalet på ferjen var veldig glad den dagen lensmannen fikk seg egen båt, da fikk dem endelig ha koppene sine i fred. Merkelig fyr det der var et vanlig munnhell uti fjordmunningen.

Svett og andpusten kastet Kurtnes fra seg sykkelen i en hekk. Forbannet sykkel fra Biltema snerret han også, han virket usedvanlig misfornøyd med kjøpet, samt at noen hadde stjålet setet.

Stang sto på lasterampen og tok i mot den svettende representant fra ordensmakten, og for å lette på stemningen begynte han også med en lignende imitasjon fra kaien. «næmmen e det ikkje hajn…» HOLD KJEFT DITT VEDTRE! Kurtnes hadde ikke vært så sint siden han kom på 78.plass i Idol, og han var minst like svett den gangen også.

Tønnen står her borte, Stang pekte på den og kom borti den med den litt skjeve pekefingeren sin og fortsatte; Flyndre er inne. I tønnen, undret den svette. Nei, på kontoret.

Han holder vel på med rosemalingen sin igjen.

Hæ?

Hold kjeft, ok?

Ok.

Taushet bredte seg, slik som lukten, som egentlig hadde avtatt noe, men eimen av noe man ikke ønsker på frokostbordet var fortsatt hjertelig tilstede sammen med avdøde.

Flyndre kom ut, han skulle til å si noe, men Kurtnes rakk med sitt blikk å stoppe nok en enveismonolog fra Lofoten og vitser om hva man skulle gjort uten havet. Han gikk skamfull mot tønnen, han hadde respekt for Kurtnes, for han hadde heiet voldsomt på han da han sto på scenen og sang «hun er så høyyyyy». At en så fin sang på norsk kunne tape, det hadde fjetret Flyndre i alle år efterpå. Plagiat var ikke et ord som preget Flyndres vokabular, noe som hans forskning også bar preg av. Torsk i tomat er fortsatt ikke et innarbeidet frokostpålegg vil vi skynde oss å nevne.

Fy faen som det stinker! Kurtnes brakk seg da han så oppi tønnen, og dette var det meningen at folk skulle spise, fortsatte han med enden på slipset foran nese og munn. Stor suksess i Sverige dette, kom det stolt fra tønnens innehaver. Det er i Sverige, kom det via et sort slips, dette er jo bare grotesk.

Han betraktet tønnens innhold og kunne se at stakkars Børt hadde sild stukket inn i ørene, nesen og hele munnen full. Tvangsforet, tenkte Niels, tvangsforet med dette fryktelige fiskeprodukt. Det ble rent for mye, og lensmannen kastet seg rundt den lille Moelvenbrakken som utgjorde både rampe og institutt og vomiterte kraftig ved dens bakside. Et uønsket gjensyn med kaviar og leverpostei preget nå den ene veggen som på en pølsevogn en lørdagskveld, forskjellen lå i at nå var det lensmannen selv som sto for underholdningen. Klokken var 11:17, den var blitt så meget nu.

Etter nok en gang å ha utsmykket brakken, var nå lovens forlengede arm rede til å efterforske. Hvor er parykken, spurte nå Kurtnes. Stang så sitt snitt til å imponere, og fortalte stolt at den var borte. Flyndre himlet med øynene og sparket Stang hardt i leggen. 

Del III.

Vårofferet.

Grøtnes høyfjellshotell og turistheim var på alle måter typisk for sin funksjon. Spartansk utrustede rom, felles sanitæranlegg i gangene og en streng innehaverinne godt opp i årene, sikkert nesten femti. Hotellet lå på kanten av fjellet, ved et stup rett ned i havet. Det var 400 meter ned og mang en siste reis for opptil flere julebordsgjester.

Den røde kjolen til den lett aldrende Gunnhild Silkebekkseter blafret i vinden som sto inn fra havet og øyene der ute, og hadde hotellet kostet på seg et minimum av overvåkningskameraer, så ville de kanskje fanget en dame i rød kjole, som la fra seg brillene på et bord og svevde utover stupet og ut av tiden.

Det var blitt 4. mars 2017, og frokosten var ryddet bort sammen med gjestene. 

Ingen så henne.

Det skulle ta noe tid før fru Silkebekkseters fravær ble bemerket, et helt døgn faktisk, da stuepiken noterte seg at rommet, nr 2511, var uberørt. 

Vaktmesteren trakk på skuldrene da nyheten ble spredt, han var opptatt med å se på nyhetene. Noe hadde skjedd ute på Fisknes, så hvem brød seg om en dame som sikkert bare var nede i bygden en tur?

Den strenge innehaverinden var også like lite interessert, men ringte for moro skyld ned til bygdens lensmannskontor for å høre. Bygden lå i skyggen av Grøtnes, så ingen hadde tatt seg bryet med å gi stedet noe ordentlig navn, de sa bare bygden, så da ble det sånn.

Lensmannen i bygden, en fjern slektning av sin egen tippoldefar, lovte å komme oppom dagen etter hvis været tillot det. Veien opp til Grøtnes var en tofelts vei med gode autovern og belysning, og det hadde aldri vært nødvendig med kolonnekjøring de fire kilometerne opp dit. Den var heller ikke spesielt bratt.

Ute i havgapet ventet nok et offer, og det i en tønne. Det tok tre dager før Kurtnes orket å begynne noen obduksjon, også måtte han vente på en eller annen person i hvit frakk fra rikskriminalkommisariatet som var skikkelig god til å grave i døde ting, og særlig mennesker. Æsj. Å obdusere med lommekniven sin hadde Kurtnes fått kjeft for før, så den tabben ville han nødig gjenta.

Del IV

Korken sprettes og vi går ombord.

Bygdens lensmann var bedagelig anlagt og heller ikke så kjent som kjendisen ute i havgapet, eller lerken fra Mortnes som han yndet å si. Han samlet også tekopper, men fra en annen ferje. Vi kan si at personalet på den ferjen var minst like irritert over dette som på den annen. Han het forøvrig Åge-Kurt Nielsen, en ganske voksen mann med digert kinnskjegg og små runde briller som på fritiden likte å imitere Henrik Ibsen, derav manken i fjeset. Han underholdt ofte på gamlehjem når han ikke drev dank på lensmannskontoret.

I hotellets resepsjon ble nå gjesteboken endevendt og det ble flittig notert i en blokk. Damens navn ble klart for dem og lensmannen kunne raskt finne hennes profil på sosiale medier, kun for å måtte bla seg gjennom delinger fra klokt og nyttig og altfor mange inspirerende sitat. Siste post var lagt ut 4. mars klokken 07:41 og lød: The seed is strong. Lensmann Nielsen likte ikke tv-serier med drager, vold og likekjønnet kjærlighet, så han forsto ikke hva dette skulle bety. Dog noterte han seg at det var tidlig å legge ut noe så tilsynelatende meningsløst like før frokost. Så la han merke til noe rart; vaktmesteren, den litt yngre Perry Rutebilseter, også bare kalt «brusen» som hadde på seg en altfor stor lue, og på den sto det med store bokstaver: Freddy Kalas. Som svoren Ibsen-entusiast og tekoppsamler, var også dette noe den eldre lensmannen ikke skjønte noe av. Det var ikke for ingenting at hele fylket ble avskrevet som landets kulturelle ørken, sett bort fra biblioteket som kunne skilte med en komplett samling av sagaen om isbilfolket. Landets eneste i følge enkelte kilder.

Den forsvunne Gunnhild Silkebekkseters bagasje ble nå tatt hånd om og lagret på et sikkert sted hos den strenge innehaverinden i tilfelle eieren dukket opp igjen. Lensmann Nielsen så seg fornøyd med erterforskningen og ville nå hjem. Hotellet serverte kun kaffe og det var sent.

På ferjen D/S Skrotfjord satt en herre fra Oslo, i håndvesken hadde han den hvite frakken sin og i ferjens kafé satt han nå og drakk te fra en pappkopp. Underlig, tenkte denne østlendingen, det pleide da å være ordentlige kopper her før? Også her jobbet det en streng dame, og hun stekte vafler, masse vafler. Her skulle det ikke lages noen sveler nei! Dette var allment kjent for ganske mange. Skulle man ha sveler måtte man bytte ferje. Søsteren til kafeteriaens ubestridte dronning, var den bryske innehaveren på Grøtnes.

Ferjen gjorde noen byks, men den flotte pappkoppen var nesten tom, så det gikk greit for båtens eneste gjest denne dagen. Hadde den vært full derimot, da måtte han nok bedt om en serviett.

Det var obdusenten og fritidsklarinettisten Max Pådragsnes som satt på ferjen over til Fisknes. En litt tynn herre med en stripe til bart på underleppen og kalosjer, ulastelig antrukket med slips og dress og to terninger med seks øyne tatovert godt synlig på halsen. Et minne efter hans aller første obduksjon tidlig på 70-tallet. Det var like før han kunne gå av ferjen, dette gyngende uhyre som var som skubbet ut av en annen tid. Max kunne se en kjent skikkelse på kaien, det var Niels Kurtnes selvfølgelig, og han var utålmodig.

Hun er så høøøøyyyyyy nynnet Max stille for seg selv. Det var en fin sang.

Del V.

Døden bruker ikke frimerker.

Den enslige Moelvenbrakken som utgjorde fiskeforskeinstituttet var ikke den eneste arkitektoniske forbrytelsen i dette lille øysamfunnet. Én ting var brakkens sparsommelige dekorasjon og beliggenhet, dypt nedi en kløft, den var også usedvanlig dårlig montert og skjev. Det ene vinduet falt stadig ut og det sydøstlige hjørnet manglet en skikkelig pilar, så her sto brakken oppi en haug med bruskorker. 

Byggherren for dette tvilsomme mesterverket var eieren til øyens andre forskningskompleks og som var satt opp på den sydlige spissen av dette forblåste stedet de kalte Fisknes, det var hasjentusiasten og strikkebokforfatter Pål-Hercules Pot-Bang-Hansen.

Pot-Bang-Hansen hadde bodd på Fisknes så lenge han kunne huske, så rundt en tre-fire år cirka. Han var oppkalt etter flyforsvarets eneste virksomme jagerfly, siden hans far var skipskaptein i det karibiske hav og kommunist. Han ble oppfattet som en litt henslengt type, nærmest som et stykke rekved, bare med briller og hettegenser. Videre var han flink til å nynne og trengte ikke stokk når han gikk tur med mopedhjelmen sin.

Pot-Bang-Hansen hadde unnagjort morgenens gjøremål i øyens andre fasilitet for forskning, en kolossal bygning i glass og betong, helt grusom å se til og den skar i øynene til alle som passerte den, ikke ulikt de fleste bygningene i hovedstaden. Gardinene på ferjen ble trukket for når den seilte forbi, så stygg var den. Det var et drivhus, og det var her forskningen til Pot-Bang-Hansen foregikk. Det var flere drivhus på øyen, men dette var det aller styggeste av dem.

Pot-Bang-Hansen kom ut av døren, så seg om, og gikk inn igjen da han kom på at skoene var igjen inne. Tre timer senere kom han ut igjen, da uten hatt, noe han aldri brukte. Han rettet på brillene og gikk ned mot stranden nedenfor. Der pleide han å fiske krabber med bare nevene og sanke skrot, men nå hadde han fått øye på noe, noe som kunne være skikkelig fint. Fargen på det han så minnet han om 17.mai, eller den gangen hans far flagget for siste gang tidlig på nittitallet da Sovjetunionen ble oppløst. Det var noe rødt, og med sitt åndsfraværende vesen, ble han stående og se på dette røde i fire timer. Han ble ekstremt fysen, og etter den slitsomme måpingen tok han nå sine skjeve ben fatt og gikk for å se hva det var som var vasket opp i fjæren. 

Nede i Fisknes sentrum, midt mellom de to husene der, der hadde påtalemyndighetene leid et lite kontor som var akkurat passelig for stedets lensmann. Det var bakerst i stedets samvirkelag, så Niels Kurtnes var prisgitt butikkens åpningstider for å komme seg inn og ut av kontoret sitt. Fordelen var tilgang på et stort kjølerom, og det var der den avdøde Børt Gribbsnes III nå var anbragt. Butikken opplevde svært lav omsetning disse dagene.

Max Pådragsnes våknet tidlig om morgenen den 7.mars. Møtet og gjensynet med Niels kvelden i forveien hadde manglet varme og broderlig hengivenhet, og minnet om den strenge damen i ferjens restaurant hadde gjort ham urolig. Men det var arbeid som skulle gjøres, og han hadde noe motvillig avtalt å møte Kurtnesen som han sa nedi sentrum. Spaserturen fra motellet var ikke lang, men han gikk feil og måtte klatre over et gjerde og gå rundt et stort drivhus. Enda et av disse vederstyggeligheter pep hans hese stemme og dialekt fra Bogstad. 

Sa du noe? Det var Niels, han hadde hørt den mumlende hvesingen fra Max som kom rundt hjørnet på drivhuset.

Neida, det var ikkeno. Max løy, Niels visste godt at Max ikke kunne utstå Fisknes, og nå var det attpåtil noen som var skikkelig død her, men det ville man ta rede på når obduksjonen var ferdig.

Inne på samvirkelagets kjøleværelse sto det en kasse bananer og en pose med pilsnerøl, Niels hadde kastet en kasse med IPA som var kommet med varene forrige uke. Nå var lageret også preget av en lukt som ikke var spesielt god og en plakat av Samantha Fox.

Fin hun der, påpekte Max ovenfor Niels. Han nikket og pekte på det hvite svøpet som lå over liket. Javisst var Samantha en flott kvinne, og plakaten pyntet godt opp der inne, det kunne ingen være uenig i. De betraktet nå begge dette ikonet og Niels var overbevist om at han kunne nynne megahiten Touch Me mye bedre enn Max.

Mens han tenkte på noen klarinetter han en gang så i et butikkvindu i Wien, obduserte nå Max Pådragsnes liket med lommekniven sin. Det var utvilsomt vemmelig, så detaljene må vi henvise til rapporten som ble skrevet året etter, men vemmelig, det var det. 

For det første var liket fullt av mat, eller noe som skulle forestille mat, en slags fiskerett som Max husket fra sin barndoms ferier i Strømstad. Akk ja, tilbud på nötkött mimret han. 

Max konkluderte ganske tidlig at mannen som lå på bordet var død, men årsaken var ikke forspisning, all maten til tross, nei, den var nok mer voldsom enn som så. Han var kvalt med tau og vaffelrøre, eller var det svelerøre? Max Pådragsnes var obdusent, ikke baker. Han tørket av lommekniven sin på et frimerke og så seg fornøyd med innsatsen. Han overlot jobben med å teipe fast løse deler og hull til Niels, selv dro han for å spise middag.

Mens Niels teipet sammen Børt tonet en sang ut fra radioen i bakgrunnen, en sang som virket litt kjent og som hørtes ut som den ble sunget gjennom et stort mellomrom i fortennene. Den var på engelsk, og det snakket ikke Niels, så han slo av.

Oppe på Grøtnes har Perry Rutebilseter endelig funnet litt tid for seg selv, og med nystemt luftgitar står han foran et speil og mimer etter en sang på radioen. Han danser og gjør seg til og later som han gjør tilnærmelser ovenfor piker. «Må vi få by på en brus» sier Perry frekt og forførerisk inn i speilet og blir med ett oppmerksom på noe gult som stikker ut under den store Freddy Kalas-luen. Han dytter det bort, trekker på skuldrene og skrur opp lyden på radioen. Nå kan nesten hele hotellet høre Bergens nasjonalsang høyt og tydelig.

She’s so haaaaaaiiiiiaaaaaaiiiiiii

Del VI

Et hår i suppen.

Hadde det ikke vært for at Niels Kurtnes, fortsatt lensmann i havgapet, var så lite språkmektig av seg, så hadde han kunnet glede seg over den fine sangen på radioen, samt nyhetsutsendingen som kom etterpå, for den hadde spennende nytt fra Grøtnes og Bygden, en uhyre interessant forsvinningssak. Nå måtte Niels vente på posten, eller sjekke internett, noe som var blitt ganske vanlig, selv her ute på Fisknes.

Hva Niels tenkte på i det Pot-Bang-Hansen kom stormende inn på samvirkelaget skal være usagt, men det var neppe spesielt oppsiktsvekkende eller dypt filosofisk. Han ble brått revet ut av tankene, hva de nå enn var, for nå sto denne irriterende hasjbaronen og indremonologsforfatteren foran ham, andpusten og ukarakteristisk vill i blikket.

Jøje meg, utbrøt Niels, synet var uvanlig, begynt å trene?

Den nå gjennomsvette svarte kort; et lik, der ute, han pekte i retning sitt eget drivhus, det stygge, før blikket hans landet trygt i sjokoladehyllen. Han var fortsatt jævlig fysen.

På Fisknes motell satt nå Max Pådragsnes i restauranten og saumfarte menyen, han ville gjerne starte med en suppe, så biff med løk. Han ventet spent på servitøren, men etter en ganske stor mengde minutter ispedd 14 sekunder, ble han gjort oppmerksom på at restauranten, som ikke hadde duker på bordene, hadde begynt med et nytt konsept fra storbyen. Maten måtte bestilles ved en disk, også fikk han den ved bordet ganske lang tid etterpå. Det sto også Benny’s overalt, noe Max også irriterte seg over, de kunne skrevet Bennys, vi er i Norge, fortsatt.

Det hørtes et pling, som fra en mikrobølgeovn, og like etter var aftenens første rett klar til servering; suppe, husets spesialitet, glovarm i kantene og ganske kjølig i midten. Max gledet seg.

Det var nå tid for hovedrett, og dette var høydepunktet. I følge menyen var det kun de beste råvarene, tilberedt med største omhu av de erfarne kokkene som jobbet der. Det karakteristiske plinget hørtes fra kjøkkenet og en litt uvanlig tolkning av en klassisk rett ble båret frem foran motellets eneste gjest. Servitøren, som også var kveldens kokk, ble overøst med komplimenter, aldeles nydelig var det. Max anmodet om dessertkartet når biffen var fortært, men denne kulinariske sensasjonen måtte vente, for nå sto Niels der, og med seg hadde han et stykke rekved med briller og hettegenser. Begge hadde inntatt den samme villskapen i blikket og det gjorde Max urolig. Et nytt lik hadde dukket opp, så det var bare å kvesse lommekniven!

I Bygden hadde nå Åge-Kurt Nielsen endelig fått trykket opp plakater og sendt ut efterlysning av Gunnhild Silkebekkseter, den gikk landet rundt uten at allmuen lot seg gripe nevneverdig, uansett hvor hjerteskjærende en slik sak måtte være. En ny sesong av Paradise farmen on the beach hadde startet, og det var mer usømmeligheter og blondiner enn i noen utgave av Playboy. Nasjonen hadde virkelig sluttet å dyrke hodet til fordel for baken. Det var lite jazz og lyrikk i avisene for tiden, det må vi kunne påpeke, og Gunnhilds forsvinning endte som en notis i skyggen av silikonberg.

Ute på Fisknes hastet nå tre skikkelser avsted, liket måtte bringes til kjøleværelset før samvirkelaget stengte for kvelden, ellers måtte de vente til i morgen tidlig, og det var liksom bare for dumt. 

Det tre herrene betraktet nå liket av en dame, hun hadde fortsatt rød kjole på seg og hadde nok tilbrakt noe tid i vannet, men fortsatt gjenkjennelig for de som måtte ha kjent henne. Hun var sterkt forslått og kjolen hadde rifter, så mange rifter at man kunne se konturene av en logo på 

t-skjorten under, den hadde Niels sett før: Idol

Del VII

Ovenfra og ned.

Arbeidsmengden tårnet seg opp for vår ærede lensmann, fra å være nærmest underbeskjeftiget, hadde han nå to lik og en øy full av eksentriske tullinger som han hadde fått nok av for lenge siden, og da hadde han ikke regnet med den blærete klarinettentusiasten fra Oslo. Niels hadde jaget den oppblåste treblåseren inn på kjøleværelset sammen med liket av damen, som han enda ikke visste hvem var, og begynte å avhøre vitner i saken om Børt. Han var fortsatt drept, så der hadde lite endret seg.

Pot-Bang-Hansen hadde nesten fått nervesammenbrudd etter den fysiske tildragelsen det var å krysse øyen to ganger på samme dag, så han ble sendt hjem med en pose Bamsemums som takk for hjelpen. Nå og da kunne faktisk Niels være generøs og gavmild.

Nå gjorde Niels Kurtnes, lensmann som han tross alt var, noe som lignet mer på politiarbeid. Han begynte med å etterlyse en gul parykk, først internasjonalt, til Interpols store fornøyelse, så i fylket, noe som virket litt mer hensiktsmessig.

Niels var heldig, for et av de første vitnene han kom i kontakt med hadde faktisk sett Børt noen dager tidligere. Vitnet bablet i vei, og Niels noterte flittig. Etter en lang og helt meningsløs historie som innbefattet vitnets slekt og historie på øyen, samt misnøye med samvirkelagets utvalg av økologisk mat og vegansk fiskeagn, ble endelig den siste observasjonen av Børt i live bragt på bane.

Vitnet kjente jo godt til øyens eneste privéterterforsker, og de hadde sågar samtalet denne kvelden. Det var slik at Børt gjerne vil ha seg en øl og dro derfor ned til Fisknes sentrum for å dra på puben, noe som i seg selv var litt rart, for det fantes ingen pub på øyen. Børt var kjent for å tøffe seg iblant, og det å drikke øl på pub, det tenkte han nok var en stilig ting å gjøre midt i uken.  Det anonyme vitnet fortalte nå Niels at Børt hadde tatt pent farvel og gått mot sentrum og kaien, og tidspunktet hadde ikke vært til å ta feil av, det var rundt klokken 19, like før siste ferje fra Bygden la til kai. 

Som om ikke denne ordflommen var nok, hørtes nå en ny lyd som var litt uvanlig på Fisknes, selv om talestrømmen fra vitnet var støyende nok, dog interessant.

Redningshelikopteret «Sjøkonglen» kalte opp Fisknes lensmannskontor og Niels Kurtnes, det var det som laget lyd ovenfra. Litt av en lyd, litt som stemmen til innehaverinden på Grøtnes.

Helikopteret var motvillig sendt ut for å lete etter en dame som kanskje hadde forsvunnet i sjøen, dette ble meddelt via politiradioen. Niels syntes det var ordentlig tøft å endelig kunne snakke i den slik som han hadde sett på tv. 

Over Mortnes svevde nå denne hvite støyende sjøfuglen, det kunne Niels se fra der han sto, så han kalte dem opp og sa at det var funnet et lik som lignet det de lette etter, så de kunne egentlig bare fly hjem igjen.

Helikopterpiloten svarte skikkelig stilig, ten four, også fortsatte han; det er et hus her som ser ut som en sekkepipe ovenfra.

Det er mitt hus og det er en gitar (han hadde designet det selv), svarte en illsint Niels, så nå kan dere fly til helvete! Han hyttet med neven mot helikopteret der oppe.

«Ten four». 

Helikopteret forsvant flaksende av gårde, for piloten var ikke spesielt flink, noe flysykeposene kunne bevitne.

Vitnet ble nå vitne til noe helt annet; et drivhus som sto i lys lue, og da Niels snudde seg kunne han også dele vitnets syn. Øyens styggeste drivhus hadde omsider skrevet seg selv ut av tiden i en stram eim av jazz og poesi.

Det var tomt for sjokolade og søtsaker innen kvelden var omme. 

En god dag for samvirkelaget!

Del VIII.

En siste brus før teppet faller.

Den fylkesvise etterlysningen av både parykk og vitner til Børt Gribbsnes IIIs bortgang, hadde tvunget Bygdens lensmann til å foreta seg noe. Tekoppene fra M/S Brillefjord måtte vente, han måtte til Grøtnes, for nå var den forsvunne gjesten mest sannsynlig funnet, og det var jo skikkelig moro! Og når han likevel skulle opp dit, kunne han også etterforske litt hvis han kom på det. Han satte seg i politibilen og la i vei oppover.

Det var like før det var på tide å bruke blinklyset for å svinge inn til høyfjellshotellet, da lensmann Åge-Kurt Nielsen la merke til en fyr på sykkel som i vill fart forsvant i retning bort fra hotellet. Den store luen syklisten hadde på lignet en hjelm, men på baksiden lyste noe gult, litt som den berømte og flotte hockeysveisen vi husker fra 80-tallet.

Stilig, tenkte Nielsen og svingte inn på tunet foran hotellet, i beundringen av frisyren han nettopp var vitne til glemte han å blinke, og strengt talt var det ikke nødvendig heller da hotellet lå i enden av veien.

Ute på Fisknes hadde Kurtnes fått nok av vitner, babbel og fornærmelser fra oven, så han gikk til sitt kontor for å se hvordan det gikk med obduksjonen av kvinnen fra havet. 

Man skulle tro at slike hendelser ville vekke oppsikt der ute, men nærheten til Grøtnes og stedets ulykksalige julebordsgjester hadde nesten gjort det til en vane å finne pent kledde lik i fjæren. Det merkelige nå var at det var nesten påske.

Max hadde gjort en mesterlig obduksjon, i alle fall mente han det selv. Kvinnen var en kvinne, voksen, hun var død og hadde klær på seg. Dødsårsaken var fall fra stor høyde og møte med noe hardt i upåvirket tilstand. Hun hadde ikke spist mye de siste dagene før sin død, men en vaffel hadde hun hatt tid til, og det noterte Max ned på et ark da Niels dukket opp fra sine fornedrende avhør ute.

Han strenet bort til bordet og fikk nå se at ikke bare var hun obdusert, men Max hadde også pyntet litt på henne med litt leppestift og pudder. Dette var naturligvis høyst uvanlig, men det gjorde at Niels fikk et uttrykk i ansiktet som var like sjeldent som en ærlig politiker.

Kunne det være mulig, etter alle disse årene? Niels så på Max, som forbauset betraktet en blek lensmann som med tårer i øynene bablet like usammenhengende som et vitne, det eneste forståelige som kom fra ham var et stotrende «mor», så besvimte han. Max var snarrådig og rakk akkurat å slenge en sakkosekk under den fallende lensmann, og reddet således dagen.

På Fisknes kai legger ferjen til etter dagens siste tur, og av ferjen stiger ferjerestaurantens strenge matrone, den vaffelstekende Erna Harlem Flesknesmoen. Hun bor sammen med sine døtre, Siv og Laila som vi hilste på tidligere. Dette er øyens vakreste damer, som til tross for sin sjarme og skjønnhet fortsatt er ugifte.

Erna labber i vei, grasiøst og hjulbeint mot huset, hvor døtrenes varebil med nyteipede dører står klar til nye oppdrag. I dag står de yndiges livrett på menyen: Makrellikål, en maritim variant av den litt mer utbredte men minst like fryktelige fårikål. De hadde sjelden middagsgjester i det huset.

De små saloondørene som utgjør inngangspartiet på Grøtnes høyfjellshotell blir slått opp både plutselig og voldsomt da bygdens lensmann dukker opp. Han simpelthen elsket disse dørene, og følte seg veldig selvsikker når han gikk gjennom dem, for selv om han mest av alt likte Ibsen, så var han også svært glad i cowboyfilmer. Hvorfor et hotell som var så utsatt for vær og vind hadde slike upraktiske dører var en gåte, men kule var dem, enten man var cowboyentusiast eller brukte gåstol.

Åge-Kurt kunne nå fortelle om sakens forløp, at kvinnen var funnet og at Børt fra Fisknes var drept. Den ellers strenge innehaverinden slo hendende sammen i glede, dette var moro! Han fortalte så at Børts gule parykk, hans varemerke så å si, også var borte. Ingen av de tilstedeværende hadde sett noe slikt, men det var da det demret for ham, Perry! Hvor er Perry??

Åge-Kurt kastet et sultent blikk på saloondørene, ikke bare måtte han finne Perry, han måtte også forsere dørene i hastverk, dét var tøft det!

Perry hadde akkurat låst fast sykkelen sin da hotellets velkjente dører ble slengt opp. Stilig, tenkte Perry beundrende, men med ett mistet han motet, om han noen gang hadde vært i besittelse av noe slikt. Da han hadde hørt at det ble etterlyst en gul parykk fikk han panikk og prøvde å stikke til Bygden for å ta et fly utenlands. Han syklet feil og endte på hotellet igjen, og dessuten var det ikke flyplass i Bygden heller, så nå sto han ansikt til ansikt med mannen som gjorde alt for å sette Henrik Ibsen på kartet; Lensmann Åge-Kurt Nielsen.

Spillet var tapt, Perry «brusen» Rutebilseter brøt sammen mens de blafrende saloondørene roet seg poetisk i bakgrunnen.

Del IX

De døde spiller sjelden klarinett.

Hagbjert Flyndre satt på kontoret sitt og betraktet mangelen på utsikt. Brakken var som kjent nedi en kløft, så det var ikke rare greiene. Vinduet hadde også falt ut, igjen, så kald trekk sto rett inn. Men det var ikke trekk eller mangel på vindu som bekymret, det var dels hans ruinerte forskning, og det faktum at han i går kveld hadde spist opp alt han hadde av sjokolade. Han prøvde å ringe Pot-Bang-Hansen, han måtte se og få på plass det vinduet igjen, også kunne det hende at han hadde mer digg å spise, for han pleide ha det borti det stygge drivhuset.

Ingen svarte telefonen, så Flyndre tok vadestøvlene fatt og gikk opp på en knaus like ved så han kunne se om Pot-Bang-Hansen var på jobben sin, eller hjemme hos seg selv som lå like ved. 

Den friske sjøluften boret seg inn i hvert av Flyndres nesebor, noe som vekket han fra dvalen

og minnene om kunst og batikk.

Det var så pent i dag, så rent og vakkert. Det som en gang hadde fått cruiseskip til å bråsnu i skrekk var borte, helt vekk, kun en svartsvidd branntomt lå igjen der en gang drivhuset som huset forskningen til Pål-Hercules Pot-Bang-Hansen.

Flyndre fryktet for sikkerheten til sin egen brakke, tenk hvis morderen som var løs også vurderte pyromani som attåtnæring? Det var jo ikke akkurat flust med jobber på øyen.

Kurtnes kom til seg selv igjen etter å ha ligget bevistløs i en sakkosekk som Max så snarrådig hadde kastet under ham. Nå lå han og skuet rett opp på plakaten med det flotte fotografiet av 80-tallets store stjerne og ungdomsidol, hvis man var ung den gang. Nå begynte de løse trådene og bli for mange, drap og ildspåsettelse, skulle han svelge stoltheten og be sin kollega i Bygden om hjelp? Det var på tide å iføre seg politihatten og arrestere noen, det hadde vært kult nå. Den fra før utålelige obdusenten Max gjorde nå tilværelsen enda verre ved å bruke kontoret til Kurtnes som øvingslokale, for en munter melodi fremført på klarinett tonet nå ut derfra. Bystedamehiten «Touch Me» var virkelig ikke noe å høre på når den ble fremført på klarinett, så Niels gikk ut for å ringe i telefonkiosken.

På et bord ble en gul parykk skubbet til side for å gi plass til to krus, den ene med kaffe, den andre med brus, pærebrus for å være nøyaktig. Perry drakk litt, skjelvende, og turte ikke se på personen over på den andre siden, som foraktfullt betraktet innholdet i sitt eget krus. Hvor vanskelig er det å legge en tepose i litt varmt vann, tenkte Åge-Kurt. Høyfjellshotellets innehaverinne var storsinnet efter de festlige nyhetene, og sa de fikk 5% avslag på te i dag. Men dette er kaffe, påpekte Åge-Kurt. Den frekke braffen bare smilte, og kaffe er alltid full pris klukket hun, så vraltet beistet tilbake på kjøkkenet.

Perry var nervøs, det hadde han alltid vært, og det kom ofte i veien for jobben hans som vaktmester. Med kronisk høydeskrekk var det ikke rart at samtlige taklamper på stedet var mørklagt og rekkverket ut mot havet i dårlig forfatning. Nå satt han foran lensmann Nielsen og forklarte som best han kunne på sin litt ubestemmelige dialekt fra deler av Sørlandet hvordan han hadde kommet i besittelse av en så fin parykk. Han hadde fått den av den snille damen som forsvant som takk for hjelpen, han hadde syklet henne ned og opp igjen fra Bygden noen dager tidligere, men han måtte love å ikke vise den til noen.

Perry var uskyldig, men fikk en liten mulkt for å ha vært litt tølperaktig, og for å ha syklet altfor fort i nedoverbakke med to på sykkelen.

Parykken ble beslaglagt og Nielsen gjorde seg klar til å gå. Så ringte telefonen hans, ringetonen hadde vært veldig populær i 2003. Det var idioten på Mortnes, eller Lerken med trekkspillhuset som han sa. Han fant frem en sjøsyketablett, denne kunne han trenge nå.

Del X

Ut mot havet.

D/S Skrotfjord hadde i sin tid vært en fornem skute, med vanntette skott og god plass til folk og fe. Nå hadde tiden krevd sitt, og en uheldig oppussing på 70-tallet hadde gjort den om til en grell studie i respatex og plastbestikk. Derfor satt Lensmann Nielsen på M/S Brillefjord som serverte sveler. Drømmen om enda en tekopp til samlingen gikk dog i knas da han fikk sin te og svele servert på engangsservise. Noen hadde sladret!

En anbudskonkurranse hadde skapt steile fronter mellom de to ferjene som plasket rundt mellom øyene og Bygden, og kampen om de få passasjerene hadde drevet begge til konkursens rand mer enn én gang. 

Et tredje ferjeselskap gav opp da ferjen deres gikk på en mine.

Lensmann Kurtnes kunne sverge på at han hadde fått flere grå hår de siste dagene, og nå måtte han trøste den bebrillede Pot-Bang-Hansen som hadde fått livsverket sitt lagt i aske.

Som om ikke det var nok, kom den uholdbare Hagbjert Flyndre sammen med sitt påklistrede vedheng Guttorm Stang. De ville hjelpe til med efterforskningen, han var jo forsker og hadde tatt med garnet sitt for å fange forbryteren. Kurtnes betraktet opptoget av hjelpsomme hender, ristet på hodet og hadde mest lyst til å studere krabber på nært hold i deres naturlige habitat uten froskemannsdrakt.

Det tutet i hornet til M/S Brillefjord. Alle kunne tenke seg en svele nå.

Max avsluttet sin klarinettkonsert på kontoret, slik at samvirkelaget igjen kunne motta kunder. Hadde det ikke vært for brannen i drivhuset, ville omsetningen vært på bunnivå. Ingen kan leve av å selge toalettpapir alene, det trengs også taco.

De sto nå og frøs på kaien i det M/S Brillefjord, en moderne ferje i toppklassen, la fra kai og ut på ny runde. Max sto med klarinetten under armen som en baguette mens han nøt en utsøkt svele sammen med de andre. De måtte komme seg innomhus før de frøs ihjel, så Max foreslo at de skulle dra til motellet, den utsøkte restauranten der kunne komplettere svelen de nettopp hadde inntatt. Det ble antydet at en middag hos familien Flesknesmoen hadde vært bedre.

Da den sultne gjengen motvillig anløp motellet, ble de fortalt at kjøkkenet var stengt sammen med restauranten. En isbombe hadde gått av i mikrobølgeovnen, så her ble det ikke servert noe mat på en stund. Det var mange triste ansikter nå, av vidt forskjellige årsaker.

Det var langt mellom de lyse øyeblikkene til vedhandler Guttorm Stang, men i hodet sitt formulerte han nå et forslag som enten kunne ende med et nytt spark i leggen, eller anerkjennelse fra en frossen gjeng med syltetøy på fingrene. Han eide den store villaen på øyen, han arvet den etter sin far, den forulykkede ferjekapteinen. De kunne dra dit. Sparket i leggen uteble, sikkert fordi ingen gadd, eller fordi de var for kalde til å foreta seg noe. 

Det kom plutselig liv i en stadig mer blåfrossen Pot-Bang-Hansen, vi kan kjøre dit i denne bilen, foreslo han. Kurtnes ble helt vridd i ansiktet av sinne. For det første var det ikke en bil, det var politisykkelen hans, den som manglet sete, og for det andre var det ikke plass til alle i kurven foran. Jeg ringer en taxi freste Kurtnes.

Del XI

Røkeloven brytes.

For den jevne utenforstående og andre fisketurister, fremsto nok Fisknes som en typisk øy langs kysten, men den hadde likevel alt. Et motell, hvis restaurant fortsatt ikke hadde sine stjerner i Michelinguiden, drosje, drivhus og flere anløp med ferje daglig. 

Det var nå stedets drosje gjorde sitt nærvær bekjent, øyens eneste kjøretøy med fire hjul, og et hyggelig alternativ til sykkel og sko. På hver side av den rustne varebilen sto det «Brødrene Flesknesmoen» og registreringsnummeret var påført med bingotusj.      I tillegg til å tilby sine tjenester som vareleverandør, drev også Siv og Laila Flesknesmoen på som taxipersoner. De hadde akkurat hentet sin mor som var ferdig for dagen på ferjen. De gjorde dette hver fredag, for de pleide å ta seg en tur på stripen da. 

Varebilen var enda mer røykfylt enn vanlig, noe som for Max frembragte gode minner om hovedstadens jazzklubber. Det luktet ofte eksos der og.

Å hevde at de to lensmennene, som nå satt baki varebilen sammen med resten av øyens mer eller mindre farverike persongalleri, var påtalemyndighetenes skarpeste redskap i kampen mot kriminalitet, ville nok vært en sterk overdrivelse. Det var først nå, flere dager etterpå at Kurtnes begynte å reflektere over det faktum at det var hans mor som var skylt i land. Et pussig sammentreff, for han trodde hun var død for mange år siden, også at hun kunne kle seg så lite tiltalende med t-skjorte under en ellers pen kjole? Det var kanskje like greit hun hadde holdt seg borte disse årene.

Sittende på fiskekasser og krabbeteiner skumpet nå passasjerene avgårde på øyens sparsommelig asfalterte vei, den inngikk i E-39, derav den høye standarden. Vi burde vel være fremme snart tenkte flere av dem etterhvert, og farten var urovekkende høy, selv for disse veiene. De tre ubestridte skjønnheter satt foran, de moret seg høylytt over kjøreturen frem og tilbake på veien som forbandt den ene enden av øyen med den andre. Gryntingen og noe som minnet om skjærende latter fra fremsetet ble nå avbrutt av banking og hosting fra varebilens forseglede lasterom. Stans bilen, vi blir kvalt! Hvem som sa det spiller ingen rolle, stemmen var ugjenkjennelig. Stemmen til Erna hadde alle kjent igjen hvor som helst, for hun åpnet nå en liten luke mellom seg og lasterommet, gliste bredt og sa: det er meningen det, god natt. Den halsbrekkende og nå kvelende ferden fortsatte mens solen gikk ned bak Mortnes og huset som lignet et instrument sett fra oven.

Nielsen hadde erfaring som trafikkonstabel, og undret seg nå litt sint ovenfor Kurtnes hvorfor denne trafikkfarlige doningen ikke var avskiltet for lenge siden, og hvordan han kunne finne på å nytte seg av denne som drosje. Det er jo en pirattaxi! Lovbruddene som utfoldet seg ble for mange for den erfarne lensmannen fra Bygden, i tillegg var de nå potensielle offer for et drapsforsøk, noe som også var vanskelig å føre inn i en reiseregning. Vi skulle tatt sykkelen likevel, det var Stang som med hodet inni en krabbeteine forsøkte å virke glup. Flyndre skulle svært gjerne rettet et spark i leggen hans, men han var for øyeblikket viklet inn i sitt eget medbragte garn, sparket måtte vente til senere.

Max skulle gjerne muntret opp forsamlingen med en melodi på klarinetten som han nå tviholdt på i tumultene, men han kom ikke på noen sang som alle likte, og Smoke on the water ville nok vært litt upassende under omstendighetene. Pot-Bang-Hansen hadde enda ikke skjønt alvoret og syntes det hele var gøy å få være med på.

Det maritime fokuset på samferdsel i området, hadde vridd alle midler fra massiv satsing på veien, til en skitten og nedrig anbudskrig på sjøen. Dette skulle nå vise seg å være et lykketreff, for med et brak ble bakdørene på varebilen slynget av som en følge av flere hull i grusen. Frisk luft strømmet inn bakfra, noe som skapte panikk foran hos de vakre damene foran. Det var like før den garninnpakkede Flyndre ramlet ut bakdøren, da pikene uten drosjeløyve, i en felles anstrengelse for å redde situasjonen, i stedet mistet kontrollen på sin kjæreste eiendel og krasjet rett inn i det harde gjerdet til Steinerskolen. 

Fisknes hadde virkelig alt!

Del XII

Jakten på det fullkomne.

Det kraftige steinsatte gjerdet hadde forhindret den mangelfulle varebilens videre ferd, dens bakdører kom seilende etter på grusveien som to herreløse slalomski med rester av teip blafrende som altfor små cocktailkjoler. Periodisk kjøretøykontroll har så absolutt noe for seg, men de forslåtte passasjerene ville nok i fremtiden insistere på bedre rømningsveier i slike kjøretøy.

Fraværet av virksomme setebelter og vindu hadde det gjort det vesentlig lettere for Siv og Laila å forlate den hardt prøvede varebil, de ble i sammenstøtet kastet ut over gjerdet og inn i Steinerskolens urtehave, hvor de ble tatt i mot av hirse og solsikker og mye annet rart. Deres mor, Erna, ble sittende igjen i bilen, hun var så bedagelig anlagt, at hun ikke kunne se seg selv bli kastet rundt på den måten samme hva tyngdelovene måtte mene om det. En annen ting som la vekt til hennes motvilje til plutselig forflytning, var det flotte forkleet hun brukte på jobb, det hang fast i en av de få delene som faktisk ikke hadde rystet eller rustet løs. Det mindre aktpågivende møtet med gjerdet overdøvet lyden av en nakke som brast, og med det var den siste gryte makrellikål kokt. Oppskriften fulgte henne på den siste reise, heldigvis.

De nå moderløse piker ristet av seg den økologiske omfavnelsen som urtehaven representerte. Den var myk, men fremmed for dem, dette falt ikke i godt gjødslet jord hos noen av de to raffinerte skjønnheter.

Fra den fillerystede motorvogn uten gyldig vognkort, strømmet nå en gruppe herrer fortumlet ut, blåmerkene ynglet blant de uheldige helter, om de kunne kalles noe slikt. Det var nå påtalemyndighetenes representanter fant ut i fellesskap at det ville være på sin plass å arrestere Siv og Laila før de stakk av, og som Lensmann Nielsen skarpsynt påpekte ovenfor sin kollega, var de iført mosjonstøy, noe som ville gjøre en flukt lettere, til tross for tøyets glorete neonfarver. Kurtnes bykset over restene av steingjerdet og inn i urtehaven, Nielsen gikk gjennom porten like ved, den var ikke like tøff som saloondørene på Grøtnes, men var nyttig og lett å åpne slik at fluktforsøket nå kunne stanses før det egentlig var kommet i gang.

Det er ikke spesielt herreaktig å legge en pike slik i bakken, det måtte bare påpekes, men det var ingen vei utenom i dette tilfellet. Kurtnes gjorde kort prosess på Laila som med et vræl nok en gang fant seg selv ansikt til ansikt med en potte basilikum. Laila snudde seg og så opp på Kurtnes, så begynte hun med tilgjort lesping og dialekt: «næmmen e det ikkje hajn læijnsmajnn». Lailas ansikt, som var dekorert med kortreist mat, fikk nå selskap av en velpleid og kortreist knyttneve. Det ble mørkt.

Del XIII

Fajanse og håndjern.

På motsatt side av veien der våre venners biltur så brått hadde stoppet opp, lå villaen til Guttorm Stang. De slapp å ringe etter ny taxi.

I villaens peisestue hadde nå hele hurven samlet seg, enten de ville eller ikke, og Guttorm prøvde febrilsk å fyre i peisen. Hans mor syntes det var ordentlig koselig med gjester, så hun bød på alt fra kaffe til fårikål. Alle takket nei.

Lenspersonene skuet mistenksomt over forsamlingen foran dem, det var som en ordentlig påske, med drap og det hele. Kurtnes skulle ønske han røkte pipe, det ville satt prikken på paien.

Selv om de deilige Siv og den nå gjenopplivede Laila aldri var kjent for sitt intellekt, skjønte de nå begge to at spillet var over, det var tid for å forklare seg og legge alle brikkene på bordet. Nielsen la fra seg reiseregningen han hadde begynt på og ville nå notere hva sexbombene hadde å si. De hadde en god historie mente de, så det var bare å spisse ørene.

Det hele hadde begynt for noen uker siden da deres mor, den nå forulykkede vaffel og makrellkjenneren, fikk en henvendelse via sin søster oppe på Grøtnes, den strenge innehaverinden. Det var et ønske at en av innbyggerne ute i havet skulle bli utsatt for en ulykke, helst med det utfall at personen ikke ville få bruk for nytt skattekort. Oppdraget kom fra en pen dame fra byen som gikk med t-skjorte under kjolen. De eldre søstrene syntes seg i mellom at dette var en stilig måte å kle seg på, så de påtok seg jobben. 

Erna hadde gledet seg til å kunne gjøre noe annet enn å steke vafler, så hun skred til verket og tok stakkars Børt av dage og gjemte liket i tønnen som døtrene passet for den berømte fiskeforskeren. Ville dere gi meg skylden, ropte en opprørt Flyndre, opplysningene passet han dårlig.

Kurtnes lurte litt på hvorfor hans mor ville ta Børt av dage, det var skikkelig rart, men snart fikk han svaret. Erna hadde litt dårlig syn, og den kvelden hadde hun også dårlig tid, så da hun fikk øye på en fyr utenfor samvirkelaget slo hun til. Det var Børt som lette etter puben, som hun trodde var Niels Kurtnes! Det var han som skulle dø, ikke denne idioten med gul parykk, men Niels! Det onde motivet bak ugjerningene kom også for en dag. Gunnhild Silkebekkseter hadde en dag sett på fjernsynet og gjenkjente sin sønn der han deltok i Idol, dette var i seg selv skammelig nok, men han hadde også skiftet navn, fra Silkebekkseter til Kurtnes, alt for å øke sjansene til å vinne. Låtvalget var den berømte dråpen som gjorde at det ble fullt i tekoppen, han måtte dø! Max Pådragsnes pusset over klarinetten sin mens han hørte på historien, og mente ganske bestemt at motivet i og for seg var helt innenfor, man deltok bare ikke i Idol. Ærlig talt!  Knyttnevene til Niels ble atter funnet frem og det fristet å bruke dem.

Som den gode kollegaen han var, bad nå Åge-Kurt sin kollega om å sette seg litt, han følte litt omsorg nå når tingene ble kastet lys over så brutalt. Han ville nå gjerne vite hvor fru Silkebekkseter hadde vært i alle disse årene, og hvorfor forlot hun sin sønn og familie, og var det virkelig sant at Niels hadde skiftet navn for å vinne Idol?              Hvor usannsynlig det kan høres, så kunne faktisk Guttorm Stang kaste enda mer lys over saken. Det brant omsider i peisen, og han visste hvorfor Gunnhild brått ble borte i 1987, for da bodde hele familien Silkebekkseter på øyen. Det hadde Niels glemt. Guttorm hadde aldri kommet på at dette var noe som kunne være kjekt å vite, dum som han var, men det som skjedde var at Niels´ far hadde kastet fire tekopper fra Hurtigruten som moren samlet på. Dette hadde gjort henne så sint at hun dro, og det falt dem ikke inn å etterlyse henne, så de antok at hun sikkert kunne være død eller noe. Vi må jo huske på at Samantha Fox var veldig populær den gangen, så en ektefelle som stakk av havnet liksom litt i bakre rekke. Alle var enige i at det var forståelig, og nå var den slemme damen død, de antok at hun hadde kastet seg i døden da feil person havnet i tønnen. Det var en grei konklusjon syntes begge politimennene, de var som kjent ikke førstevalget til Kripos.

De henrivende søstrene Siv og Laila hadde sovnet i hver sin stol i peisestuen, sammen med sin tante, innehaverinden og saloondøreieren på Grøtnes, ventet nå et lengre opphold i kasjotten, tiltalt for flere trafikkforseelser, ildspåsettelse, skattesnyteri og noe drap og sånn. Slik lød den skarpe dommen noen måneder senere.              Lensmennene Åge-Kurt og Niels var i grunnen sykt fornøyde, de fisket frem hver sine håndjern for å sette dem på de sovende eksosrypene.                                                  To par håndjern sa klikk, fire øyne møttes i et blikk, og to samlinger fajanse skulle med tiden bli til én stor. Åge-Kurt fikk etterhvert stor sans for Game of Thrones.

400 meter over havet ligger fortsatt et høyfjellshotell, der de samme upraktiske dørene sørger for en trekkfull resepsjon, men hvor nå taklampene lyser igjen. Det er også et nytt og solid gjerde ved stupet. Det er klart for nye julebord. Stedets nye vaktmester har ikke høydeskrekk, og den forrige har fått helt andre oppgaver etter at hun som bestyrte stedet ble hentet med blålys. Det står en yngre skikkelse foran speilet, han gjør seg til, mimer til musikken, sangen er en ny han har hørt, han skyver et par damebriller som kunne matchet en rød kjole innover nesetippen, og med forførerisk røst sier han: kan jeg få by frøken på en brus? Man burde ikke takke nei, he’s a very naughty boy.

The end.

Publisert første gang som føljetong på Facebook påsken 2020. Referanser til virkelige personer er helt tilfeldig, nesten.