For de av oss som fortsatt besitter vage minner om tegneserier og annen høyverdig litteratur, er det sikkert mange som husker og som fortsatt leser om den lille anden i Andeby, nemlig herr Donald Duck og hans omgangskrets. I dette tilfellet vil jeg rette søkelyset mot hans gjerrige onkel Skrue. En eksentrisk hissigpropp som hadde alvorlige kvaler med å avse så mye som en skarve skilling.
Hans kvaler og mishag mot å bruke penger kom ikke av at han ikke hadde så mange av dem, tvert om. De fleste med en viss kulturell sans vet at i dette tilfellet var det helt motsatt, fyren er alltid portrettert som temmelig styrtrik.
Vi som leste om ham tenkte vel at det måtte være gøy med så mye penger, og at det ville være helt absurd om noen hadde så mye i den virkelige verden, for det er jo helt sinnssykt egoistisk, ikke sant?
Vi er også gjort kjent med Tolkiens historier, og i dette tilfellet om den onde dragen Smaug som røvet dvergenes gedigne gullskatt under fjellet. Også dette en helt absurd rikdom, og vi tenker at dette er jo helt tullete at en person, eller drage om så er, skal eie så mye bare for seg selv?
Det ligger noe skamløst i å grafse til seg så mye, og særlig i påsyn av resten av oss, og det er jo bare historier og underholdning, ikke sant? En and i en pengebinge og en drage i et fjell, og så store rikdommer samlet under enslige vinger, det er jo ikke sånn verden er på ordentlig vel? Eller?
Noen med litt større kalkulator og kunnskaper om matematikk enn meg tok seg bryet med å regne på det, og kom frem til at hvis dragen Smaug bodde i USA, så ville han vært den femtende rikeste. Femtende? Noen har altså karret til seg mer enn en ildsprutende fantasidrage og en sint and med kanon på kontoret. Og det er femten stykker av dem!! Summene disse besitter seg imellom kunne løst en haug med problemer i verden, de velger bare helt selv å la være.
Grådighet er som kjent en gedigen synd, ikke bare i bibelsk forstand, men også i enhver tenkelig moralsk forstand. Men vi har altså noen som helt uten å bry seg soper til seg rubbel og bit, og det skal vi bare godta. Jeg gjør ikke det, ingen burde gjøre det, for ingen, ikke noen, behøver slike summer.
En av barndommens første erfaringer var hvordan justisen hersket når noen tok for seg, og takket være vår sans for litteratur var alle skjønt enige om at onkel Skrue er en kødd og at grådighet er en kjip greie. Kall meg gjerne en håpløs sosialist, men jeg mener det er greit at alle har brød før noen får kake. Og gjett om noen har kake! De har kaker nok til å klatre i kake herfra til månen, hvis da kake egner seg som stige eller til romferd generelt.
Men her er vi altså, og etter valget i USA har tilraningen blitt så åpenlys at det er vanskelig å tro det man ser. Vi minnes revolusjonen i Frankrike, og det er ikke ofte man ønsker seg fler franskmenn og en gjenopplivet Robespierre her i verden. Og hvis noen tror at skattelette til milliardærer er veien å gå, så må dere tro om igjen, for vi snakker her om mennesker som uten blygsel ville gått til de fattigste i verden, sopet sammen de siste smulene på bordet og uten å blunke puttet de i egen lomme. Og hvis De synes dette høres rimelig slemt ut og at ingen er så fæle, så er det nøyaktig det som skjer nå.
Mye vil ha mer, faen vil ha fler hørte jeg en gang, og det er riktig, milliardærer uten magemål er noen faens folk, og vi trenger virkelig ikke noen av dem!
Det er dog en trøst for alle fattige og resten av oss, at en av de rikestes store mål er å bygge en rakett som kan fly ham til Mars, og det er i alle fall mitt håp at han lykkes, og at han tar med seg vennene sine og blir der. Hvis ikke finnes det alternative løsninger, og det å terge massene er minst like farlig som å fly med rakett.
Vive la révolution
T.
