De fattiges siste trøst.

For de av oss som fortsatt besitter vage minner om tegneserier og annen høyverdig litteratur, er det sikkert mange som husker og som fortsatt leser om den lille anden i Andeby, nemlig herr Donald Duck og hans omgangskrets. I dette tilfellet vil jeg rette søkelyset mot hans gjerrige onkel Skrue. En eksentrisk hissigpropp som hadde alvorlige kvaler med å avse så mye som en skarve skilling.

Hans kvaler og mishag mot å bruke penger kom ikke av at han ikke hadde så mange av dem, tvert om. De fleste med en viss kulturell sans vet at i dette tilfellet var det helt motsatt, fyren er alltid portrettert som temmelig styrtrik.

Vi som leste om ham tenkte vel at det måtte være gøy med så mye penger, og at det ville være helt absurd om noen hadde så mye i den virkelige verden, for det er jo helt sinnssykt egoistisk, ikke sant?

Vi er også gjort kjent med Tolkiens historier, og i dette tilfellet om den onde dragen Smaug som røvet dvergenes gedigne gullskatt under fjellet. Også dette en helt absurd rikdom, og vi tenker at dette er jo helt tullete at en person, eller drage om så er, skal eie så mye bare for seg selv?

Det ligger noe skamløst i å grafse til seg så mye, og særlig i påsyn av resten av oss, og det er jo bare historier og underholdning, ikke sant? En and i en pengebinge og en drage i et fjell, og så store rikdommer samlet under enslige vinger, det er jo ikke sånn verden er på ordentlig vel? Eller?

Noen med litt større kalkulator og kunnskaper om matematikk enn meg tok seg bryet med å regne på det, og kom frem til at hvis dragen Smaug bodde i USA, så ville han vært den femtende rikeste. Femtende? Noen har altså karret til seg mer enn en ildsprutende fantasidrage og en sint and med kanon på kontoret. Og det er femten stykker av dem!! Summene disse besitter seg imellom kunne løst en haug med problemer i verden, de velger bare helt selv å la være.

Grådighet er som kjent en gedigen synd, ikke bare i bibelsk forstand, men også i enhver tenkelig moralsk forstand. Men vi har altså noen som helt uten å bry seg soper til seg rubbel og bit, og det skal vi bare godta. Jeg gjør ikke det, ingen burde gjøre det, for ingen, ikke noen, behøver slike summer.

En av barndommens første erfaringer var hvordan justisen hersket når noen tok for seg, og takket være vår sans for litteratur var alle skjønt enige om at onkel Skrue er en kødd og at grådighet er en kjip greie. Kall meg gjerne en håpløs sosialist, men jeg mener det er greit at alle har brød før noen får kake. Og gjett om noen har kake! De har kaker nok til å klatre i kake herfra til månen, hvis da kake egner seg som stige eller til romferd generelt.

Men her er vi altså, og etter valget i USA har tilraningen blitt så åpenlys at det er vanskelig å tro det man ser. Vi minnes revolusjonen i Frankrike, og det er ikke ofte man ønsker seg fler franskmenn og en gjenopplivet Robespierre her i verden. Og hvis noen tror at skattelette til milliardærer er veien å gå, så må dere tro om igjen, for vi snakker her om mennesker som uten blygsel ville gått til de fattigste i verden, sopet sammen de siste smulene på bordet og uten å blunke puttet de i egen lomme. Og hvis De synes dette høres rimelig slemt ut og at ingen er så fæle, så er det nøyaktig det som skjer nå.

Mye vil ha mer, faen vil ha fler hørte jeg en gang, og det er riktig, milliardærer uten magemål er noen faens folk, og vi trenger virkelig ikke noen av dem!

Det er dog en trøst for alle fattige og resten av oss, at en av de rikestes store mål er å bygge en rakett som kan fly ham til Mars, og det er i alle fall mitt håp at han lykkes, og at han tar med seg vennene sine og blir der. Hvis ikke finnes det alternative løsninger, og det å terge massene er minst like farlig som å fly med rakett.

Vive la révolution

T.

 

 

Verdensdagen for ingenting.

Det er svært meget med denne verden vi lever i som er grunnleggende galt. Det kan være kjipe sykdommer, krig, sult eller andre uhumskheter verdenssamfunnet ikke gidder å fikse med mindre det skulle lønne seg økonomisk, da får som kjent flere piper en annen lyd.

Det er også andre ting vi uten helt vite hvorfor tidvis føler det må rettes fokus på, og for dette har vi funnet opp verdensdagen! En dag som liksom skal løse problemet, endre fokuset, og få oss alle til å føle at vi bryr oss. Det er sikkert godt ment mye av dette, men for enkelte må slike dager føles som en real nesestyver. Verdensdagen for nesestyvere savner bare en dato, og da kan vi krysse det problemet av listen også.

Vi kan begynne med de litt enkle og uskyldige dagene. Det finnes en jazzdag og en poesidag henholdsvis 30.april og 21.mars. På disse dagene, da skal det jazzes og leses poesi! Jeg har ikke sett så mye av det de dagene, så her trengs det tiltak. Noe sier meg at disse dagene kunne vært slått sammen, også kunne en av dagene vært viet til andre kulturelle uttrykk som enda ikke har sin egen dag.

På verdensdagen for enker, som forøvrig er 23.juni, skal vi alle rette fokus på de som er blitt enker, eller de som ønsker å bli det. Jeg er usikker på hvilke tiltak eller fokusområder som gjelder den dagen, men en egen dag har de i alle fall. Den internasjonale dagen for lykke faller på 20.mars, og noen ville nok tenkt at disse to kunne vært på samme dag. De om det.

Verdens synsdag som er den 10.oktober, faller morsomt nok på samme dag som dagen for psykisk helse. Dette er en dag da vi seende kunne dekket for øynene en hel dag for å føle litt på problematikken som blinde må gjennomgå hver dag. Men også her ser vi at ingen bryr seg om sånt, hverken om de blinde eller de som har en hverdag mer krevende enn andre. Det er ikke alt som ligger utenpå men, med en egen verdensdag så får det være godt nok. Resten av året må man klare seg selv, som vanlig.

Det er naturligvis meget godt tenkt alt dette, enten man retter fokus på melk, jazz, barnearbeid, funksjonshemmede, sivil luftfart, toaletter, turisme eller diabetes. Alt dette har sin egen dag, og jeg kan merke at med litt løsaktig oppmerksomhet så blir alt så meget bedre.

5. Juni er miljøverndagen. Da er det viktig å kildesortere skikkelig, ikke kaste skrot i busk og kratt, og gjerne skifte ut sitt billed i sosiale medier med et tre eller noe annet grønt og flott.

Å, som vi bryr oss, dere, virkelig!

Resten av året gjør vi som vi pleier; hver person for seg selv.

Vi skal vel ha for forsøket i det minste, eller bare ha en verdensdag for ingenting, hele året!

 

T.

Kilder: Ja.

 

 

Det siste.

Kryp inn i deg selv, forsvinn.

Ikke la jordens overflate se deg mer.

Bli inne, borte.

Minnet forduftet.

Bli ett med jorden.

La luften ta deg.

Duften av ditt svik.

Smaken av ditt bedrag.

 

Ett glimt kun.

Et siste minne, av ditt hjerte.

Så rent, så stille.

Et minutt. En time.

Tid finnes ikke med deg.

 

Som limt til marken.

Mine føtter står stille.

Jeg synker, jeg dør.

Et minutt, en time, tiden sluker meg.

Tiden har forlatt meg.

 

Du som alltid var.

Den som alltid stod der.

Nå gripes vi alle, av alt.

Uten lyd, uten tårer, uten tanker.

Synker, stille.

 

Min flukt gjør av med min forstand.

Slik glemmer jeg alt.

Et glass, så tomt.

Ditt beger, så fullt.

Hører støvet legger seg.

Dekker alle minner, vonde.

 

Føde er som aske, kast den.

Storm himmelen, som en ulv!

Alt jeg har mistet.

Alt jeg savner, borte.

Et liv levd, likevel borte.

Så tankeløst og unødig.

Hvordan kunne vi vite.

 

 

Dybden i mine sår, gror aldri.

Kniven skar for dypt.

Til beinet.

For alltid.

Som sønderrivende angst.

En brann som aldri slukner.

 

Må alltid reise meg igjen, se litt.

Se hvordan verden fortsatt reiser, uten meg.

Se liv leves, uten meg.

Ble jeg ikke med?

Var ikke jeg en del av dette?

 

Aldri ble jeg brakt i lyset, fikk ikke se.

Gjemt bort, glemt.

Åpnet mitt hjerte, for bare bli knust.

Igjen.

 

Forlat meg, slik jeg forlater deg.

Slik høsten fortærer sommer.

Slik sommer jager vår.

Slik er mitt siste minne.

 

 

 

 

 

Brent av regn.

Jeg ramler ut av livet.

Holder meg fast, i det lille jeg har.

Tårer i glasset.

Brent.

Vakler ikke, for stolt.

Ingen nåde.

Går meg bort, stien er svak.

Det grønne gress, den frie sti.

Sliten, så trett, så motløs.

Går på, biter tenner sammen.

Som om det hjelper.

Ikke spør meg.

Ikke se meg.

Jeg går alene.

 

Kom inn igjen, delta.

Vær noen, til og med deg selv.

Ingen maske.

Frykt.

Hver dag er en gåte.

Uten løsning.

Gå inn nye dører.

Lukk igjen de gamle.

Sett en lås på, spark opp de nye.

Et liv på vid gap.

Likevel, et fengsel uten vegger og tak.

Et helvete uten flammer.

En himmel uten sol.

Men porten er åpen.