Kap. 1. Salsa i sombreroen.
En vakker vårdag, fuglene titter frem fra sine gjemmesteder og synger våren inn med sin kvitring og sang, for dem som setter pris på den slags. Men denne muntre sang fra våre bevingende venner, og forsåvidt uvenner, hvis vi tar med måken, som vi alle nå og da skjenker noen uvennlige tanker fra tid til annen, blir avbrutt av en knasende lyd, lyden av to par sko som med faste skritt beveger seg over en gruslagt gårdsplass på vei mot et større herskapshus.
-Er det ikke typisk? Nok en påske ødelagt!
-Jo, men som detektiver med et visst ry er dette vår plikt, uansett høytid.
-Sant nok, men hva med alle andre høytider, slik som pinsen?
-Det klinger ikke like godt, og dette har vi snakket om.
-Akk ja, forfengelige forbrytere må vi nok bare leve med.
De stoppet opp utenfor døren, rettet på hverandres slips, noe de hadde begynt med i senere tid, både slips og det med å rette på hverandre.
-Uansett, denne saken, om vi kan kalle det en sak i det hele tatt, virker høyst besynderlig.
-I aller høyeste grad, men dog interessant.
De ringte på døren, hvor det lød et majestetisk og høyt «Dong! Ding, dong».
Besynderlig, tenkte begge, det pleier være omvendt?
Men hvem er det som ringe på i den dør denne deilige dag?
Det er ingen ringere enn superdetektivene Tony Pomodoro og Jonny Cetriolo, kjent fra en rekke rystende og hårreisende saker fra det ganske land. For den som aner urent mel i mosen er dette herrene å tilkalle, og dette sorterer under samme tilfelle. Noen dager tidligere mottok de et brev som lød: «Mine herrer, kom umiddelbart, helst med det samme, stor fare, frykter det verste, så kom straks!» Samme brev inneholdt også en lang tirade om eiendomsskatt, men den er uvesentlig for denne fortelling, samt folk flest.
Som vanlig hadde de pakket sine detektivkofferter og kastet seg i den store detektivbussen av merket Hino, og for anledningen hengt på en campingvogn. For selv om Hinoen er romslig nok, har uovertrufne seter og ellers er et utmerket kjøretøy, så fant de det formålstjenlig med en campingvogn i tillegg.
Det knirket i en stor dør som gled opp og en herre tittet ut, betraktet de ankomne og sa:
-Endelig, der er dere! I grevens tid må jeg nesten si.
-Er De greve? Undret Jonny.
-Nei, eller i alle fall ikke offisielt, men nesten.
Mannen som åpnet døren var William Herr den syvende, dagligvarehandler og husets overhode om man vil.
Vel innenfor åpenbarte det seg en stor trapp som ledet til annen etasje, en stor hall med masse flotte antikviteter, slik som rustninger, våpenskjold, vaser, nips, krimskrams og malerier av menn til hest. Nedenfor trappen som ledet til annen etage, lå det på gulvet skinnet av en tiger, med hode og det hele, og gapet rettet mot trappen.
William viste dem rundt og fortalte om familiens lange historie fra stedet, syv generasjoner Herr hadde hatt sitt sete her, en ordentlig herregård, kunne han fortelle.
De gikk til arbeidsværelset, eller kontoret om man vil, hvor det på veggen hang en rekke portretter, hvorpå han fortsatte sin endeløse monolog:
-Og her mine herrer, dette er altså mine arvinger, eller barn om dere vil, dere vil møte dem til middag i aften. Så fortsatte han: -Her fra høyre har vi min datter Ellisiv, så mine to sønner Skule og Valdemar, og til slutt min andre datter Malmfrid.
Jonny og Tony betraktet portrettene nøye, de hadde ikke stor forstand på kunst som sådan, men satte pris på håndverket.
-Som dere ser, mine herrer, så er deres mor ute av bildet.
-Å ja? Undret Tony seg. -Glemte kunstneren å få henne med når han malte disse verk?
-Nei, jeg mener å si at hun stakk av med en annen dagligvarehandler for mange år siden.
Man kunne ane bitterheten sive ut gjennom setningene hans, de ble foraktelig fremført og la et midlertidig lokk over den stemningen som våren hadde sluppet løs tidligere på dagen.
-Det var ikke nok for henne at jeg var eneimportør av taco-produktene til Santa Mexicana, hun trodde det var julemat, og det likte hun ikke, så hun fant en skikkelig jålebukk og efterlot barna her med meg!
Jonny tenkte litt, før han sa:
-Nå er ikke skilsmisser helt vårt område, vi er mer på restauranter som sprenges i luften, mord og mysterier, slike ting.
-Og biljakt! Skjøt Tony inn.
-Jeg har ikke tilkalt dere for noe av dette, det hører fortiden til.
Den dårlig skjulte bitterheten fortalte noe annet, men våre detektiver lyttet oppmerksomt videre og satte seg ned i hver sin stol. William reiste seg fra sin stol bak det store skrivebordet, satt begge hendene i bordplaten og skulte gjennom smalnende øyne mot Jonny og Tony og sa:
-Mine herrer, jeg er en død mann!
(Og her kan leseren for litt dramaturgisk effekt utbryte: DÆNN DÆNN DÆÆÆÆ!!!)
Kap. 2.Det knaser i serviset.
Den første knirkefrie dør var i sin tid en banebrytende oppfinnelse, hvem som sto bak den er glemt med tiden, men vedkommende ble neppe rikelig kompensert, ei heller avbildet i billedkunsten i heroisk positur med sitt verk.
Dog må det sies at knirkefrie dører enda ikke hadde funnet veien til Herr herregård, de gamle dører fikk bli inntil videre. Det var en slik dør, døren til arbeidsværelset for å være nøyaktig, som nå knirket og gled opp, tilsynelatende av seg selv.
I den nå åpne, men knirkete dør, kom et par lakksko til syne. Blankpusset og pene var de begge to. En herre kom inn, ulastelig antrukket, en flott veltrimmet mustasje og med en liten koffert i den ene hånden.
-Hvem er så De? William skulte morskt bort mot personen som nettopp hadde gjort sin entré.
Tony tok seg til å forklare; -Dette er vår faste obdusent og kollega, den beryk… Jeg mener, den berømte Max Pådragsnes!
Jada, nok en gang har lømmelen fra Bogstad presset seg med på nok et eventyr. På sine eldre dager hadde han begynt å jobbe som frilans obdusent, i den grad det er behov for noe slikt, og det var han som nå mer eller mindre var fastboende i campingvognen Jonny og Tony slepte rundt på med den flotte detektivbussen sin. Hva Statens biltilsyn mente om denne ekvipasjen vites ikke.
Max hadde akkurat avsluttet sine daglige klarinettøvelser, noe som i seg selv var en grunn til å la han bebo campingvognen. Et nytt klassisk stykke hadde fanget hans interesse, «Barbie Girl» av det meget anerkjente populærmusikkorkesteret Aqua.
Max kastet ikke bort tiden, han strenet rundt skrivebordet og tok straks til med sine undersøkelser.
-Så, De hevder altså å være en død mann?
-Vel, på sett og vis.
-Høyst merkverdig! De ser da aldeles spill levende ut for meg, og jeg er jo ekspert på området.
William tittet anklagende på Jonny og Tony og spurte:
-Er han alltid sånn?
De nikket forsiktig.
Til tross for sin høye og ragende figur, så hadde alltid små fornærmelser lett for å prelle av eller gå ham over hodet, og dette var intet unntak. Lommekniven ble brettet sammen.
-La meg forklare hvorfor jeg har tilkalt dere to, og han der kollegaen deres. Nærværet av Max, som nå sto og tittet formålsløst ut av vinduet siden det ikke var noen å obdusere, hadde satt ham i et underlig humør. Så han fortsatte:
-Gjennom et langt liv har jeg altså drevet med forretninger, import og slike ting, og har en meget vellykket kolonial her i egnen. Jeg vil gå så langt som å kalle det et imperium! Han strammet seg opp stolt og fortsatte:
-Dette imperiet er det flere som vil slå sine klør i, og jeg er temmelig sikker på at mitt liv som sådan er i fare.
Mine herrer, det vil bli deres oppgave å finne ut hvem som planlegger min bortgang!
-Vel, kremtet Jonny, det lyder selvsagt interessant, har De noen mistenkte?
Alles blikk ble rettet mot veggen med portrettene, noe som tilsa at her var det en durabelig familiefeide på gang.
Møtet mellom de fire ble avbrutt av lyden av et rabalder ute i gangen, slik som unge mennesker ofte omgis av, rabalder og høylytt tale.
-Men nok om min almenntilstand, nå hører jeg mine arvinger har kommet, så da kan vi gå til spisestuen. Jeg håper dere liker taco!
Allerede på 60-tallet kom de første taco-produktene til landet, en konsekvens av oljeboringen i Nordsjøen, merkelig nok. Men det var først utpå 90-tallet at retten ble etablert som et folkelig fenomen og nasjonalrett. Tacoen forskjøv de mer tradisjonelle potetbaserte retter, og introduserte spennende smaker og krydderier for en hel generasjon som syntes salt og pepper var ille nok. Dette røveriet av en nasjonalrett har vært gjenstand for diplomatiske bruduljer med Mexico, hvor det nærmest brøt ut borgerkrig da den meksikanske regjering prøvde å stjele vår fårikål og innføre den som fredagsrett nr. 1.
Kombinasjonen kokt kål og sau er fortsatt et kontroversielt tema i hele Latin-Amerika den dag i dag.
I herregårdens spiseværelse var det både duket og dekket med alt som hører den norske taco til. For uinnvidde kunne det se ut som en litt underlig buffé med sine snesevis av skåler med alt mulig; mais, løk, ost og en brun masse som eftersigende en gang var kjøttdeig, men nå tungt krydret til det ugjenkjennelige. Salatblader og disse skjellene sørget for at de spisendes tale ble behørig overdøvet av knasing og smatting. Jonny og Tony satt ovenfor hverandre og betraktet de andre som var samlet rundt bordet til denne fest i farver og smaker mens de nippet til hvert sitt glass med en mørk brusende væske, som sammen med tacoen har befestet seg som en av de mer populære metoder for å slukke tørsten.
Max satt som vanlig litt i sin egen verden, men det fornøyet ham i stor grad at det ble servert Pepsi-Max, noe han antok var utelukkende til ære for ham. Som en ekte vinkjenner tok han seg til å sniffe og smake, og utbrakte en skål for verten som så sjenerøst hadde skjenket en så flott musserende vin til maten. William gjennomgikk der og da en liten eksistensiell krise, og han lurte på om han begått en stor tabbe ved å engasjere disse herrer, for ikke å snakke om alle sine arvinger på samme tid. Det var åpenbart en stund siden sist.
De fire barna var også litt i sin egen lille verden. De hadde alle på hvert sitt tidspunkt avsluttet sin videregående skolegang for å satse på en karriere innen sosiale medier. Nå var de alle influensere, og nå tok de bilder av seg selv og hverandre, maten de spiste og rapporterte alt annet som skjedde for sine følgere.
Emneknaggene hang løst i luften, sammen med den overraskende nok muntre stemningen rundt det lange bordet. Var det ikke noe underlig med maten? Ellisiv var den første til å bemerke ovenfor sin far at tacoen var en fest for øyet og smaksløkene. Alle var skjønt enig i at dette var noe av det bedre som hadde kommet opp fra kjøkkenet i kjelleren.
Efter en halv uendelighet med knasing og smatting reiste Malmfrid seg og takket pent for maten. Klokken var nesten 20:00 og hun hadde lovet sine følgere en livestream der hun skulle demonstrere sminke og sånn som hun selv sa det. Hun forlot spiseværelset og lukket døren efter seg, og siden de fleste nå hadde spist og bråket nok, kunne man høre hennes fottrinn i trappen utenfor der hun var på vei opp til sitt eget kammers.
Plutselig lød Malmfrids stemme gjennom hele huset, et rop om hjelp, som om det sto om livet! Alle som var i spiseværelset styrtet mot døren og ut i gangen for å se hva som hadde skjedd, og synet som møtte dem var ikke for sarte sjeler!
På gulvet lå Malmfrid, livløs, med underdelen av sitt legeme, den delen man nødig samtaler om, der hvor, ja, dere skjønner? Hennes hemmelige deler av kroppen lå nå i den utstoppede tigers munn, som om den var i ferd med å fortære henne. Mobiltelefonen gled ut av hånden, alt ble dokumentert, også hennes død!
Kap.3.
Vaser til enhver anledning.
Kan man tre inn i evigheten ved et simpelt fall ned en trapp? Normalt ikke, i alle fall ikke for en relativt ung kvinne i sin beste alder. Men her sto man altså, Malmfrid lå der, sten død i en utstoppet tigers gap. En mer inngående beskrivelse vil være en tanke vovet for en påskekrim.
Max brøytet seg frem gjennom den lille gruppen mennesker som var samlet rundt den avdøde. Sjokk og sorg fylte deres hjerter, i alle fall gav de uttrykk for det når de tok selfies og lagde tåredryppende poster i sosiale medier.
Max undersøkte liket og konstaterte at hun var død, men ikke av fallet, det tålte hun helt utmerket kunne han fortelle.
-Dødsårsaken er fornedrelse, fortalte Max en smule triumferende.
-Fornedrelse? Virkelig!? Tony satt hendene i siden og antok en litt streng positur og fortsatte:
-Er dette enda ett av dine vidløftige påfunn, Max? -Man dør vel ikke av fornedrelse, eller fornærmelser om så er?
-Tro det eller ei, men dette er faktisk en temmelig vanlig dødsårsak på vestkanten og i andre bedrestilte strøk. Her for noen uker siden undersøkte jeg en dame på Frogner som hadde forlatt sitt hjem i kosedress og crocs. Naboen så henne og skammen tok henne av dage, der og da, rett ut lå hun i den oppvarmede innkjørsel.
-Driver De gjøn med oss? Undret Jonny.
-Overhodet ikke, stakkars Malmfrid syntes nok det var meget skammelig å havne i en sånn situasjon, og derfor inntraff døden.
Men hvorfor falt hun ned trappen i utgangspunktet? Dette var en tanke som slo både Jonny og Tony. De trakk seg litt tilbake for å tenke, det var ganske mye de måtte tenke på faktisk. Faren i huset mente hans liv var i fare, mistenkte han sine barn for å ha skumle hensikter? Og var fallet i trappen bare et uhell av et klønete menneske som var altfor opptatt av sine følgere enn omgivelsene?
En illevarslende stillhet senket seg over herregården, ute var det allerede mørkt, regnet pisket mot vinduene og gangene ble opplyst av flakkende stearinlys for å spare strøm.
Stort skumlere enn dette blir det ikke!
Jonny og Tony gikk alene i de dunkelt opplyste gangene for å tenke litt, noe det ofte var behov for, men denne tenkingen ble avbrutt av et lite og forsiktig psst, som om noen ville samtale med dem under fire øyne, evt seks øyne hvis det var tre til stede.
Det var Skule som skulte ut gjennom døren til sitt værelse, han ville snakke med dem, så han vinket dem inn til seg.
-Dere er sånne detektiver, ikke sant?
-Det stemmer, svarte Jonny, mens Tony inspiserte værelset og en stor samling plastklosser i en hylle.
-Det er noe som ikke stemmer her i huset.
-Det er da meget skarpt observert, din søster er jo nettopp funnet død.
-Ikke bare det, men merket dere ikke noe med maten i aften?
-Nei, hvordan det?
-Den var god, vil nesten si lekker og spiselig.
-Pleier den ikke være det?
-Nei, denne tacoen min far importerer er det ingen som liker og det imperiet han snakker om er bare tull. Han driver en kolonial like nedi veien og det er det hele.
-Så De mistenker ugler i mosen?
-Hva?
-Har din far urent mel i posen?
-Han er ikke baker.
-Mistenker De at Deres far driver med noe ulovlig?
-Nei, men han har alltid vært litt rar, særlig siden mor forlot oss.
Så åpnet Skule sin telefon, han ville vise Malmfrids siste bidrag til de sosiale medier. På hennes story på snaps og toktiks kunne man se henne gå opp trappen mens hun snakket om alt mulig pjatt. Og da hun nærmer seg toppen ser man hvordan trappetrinnene plutselig endrer vinkel og lager en rutsjebane av den svært så fornemme innretning. Naturligvis faller Malmfrid nedover og lander i tigerens gap.
-Jøss! Hele trappen er en mekanisk innretning jo! Jonny var imponert, og urolig på samme tid. -Det er åpenbart en morder på ferde!
Tony satte fra seg noe han hadde funnet i en hylle og sammen med Jonny gikk de ut i gangen, Skule ble bedt om å holde seg på rommet inntil videre. De fikk begge frysninger, de var åpenbart ikke tilkalt uten grunn. Tankene deres ble plutselig avbrutt av lyden av barnelatter i det fjerne, som om veggene lo av dem.
-Hva er dette?
-Jeg vet ikke Tony, men det er veldig merkelig.
Så fikk de øye på noe i enden av gangen, en skikkelse i lysblå kjole med en kjærlighet på pinne. Det kunne se ut som en liten pike, men hun var gjennomsiktig, med et tomt blikk og livløst smil. Hun peker bak dem, før hun forsvinner i løse luften. Latteren i veggene forsvinner og det blir stille, urovekkende stille.
Mørket tok dem, og de drev ut av tid og rom, da døren til Valdemars værelse slo opp med et smell og ristet Jonny og Tony ut av skrekken de delte av det mystiske syn.
Valdemar holdt en lapp i hånden og ropte entusiastisk at påskeharen hadde vært her og nå skulle han finne egget med sjokolade i!
-Er dette virkelig tiden for sånt, snerret Jonny. Han fant det hele både rystende og upassende.
Tony var enig, men hva de mente om påskejakt falt for døve ører, Valdemar forsvant rundt et hjørne og ble borte.
Man hørte han si noe, det lød som om han ble overrasket av noe eller noen, men hvem det var kunne man ikke høre på avstand, ei heller se siden det skjedde ute av syne.
Så lød et voldsomt plask! Noe som var temmelig merkelig, for så vidt man var informert om, var ikke herregården utrustet med innendørs basseng, i alle fall ikke enda.
Jonny og Tony løp etter lyden og fra avsatsen kunne de se rett ned i den store vasen nede i hallen, og nedi den fløt Valdemar, livløs.
Det var en voldsomt stor vase, og sånt bør man tydeligvis avstå fra å dra i hus!
Kap.4.
Kronet til kongle.
Ethvert fornemt hjem er som regel utsmykket med storslagen og kostbar kunst, helst originale verker som tar mye plass og er iøyenfallende for de som kommer på audiens.
Den store vasen Valdemar ramlet oppi var i alle henseende et slikt gedigent stykke kunst de færreste ville dratt i hus. Den var laget av multikunstneren Paal Morten Furuholmsnes, som ved siden av å lage digre vaser ingen ville ha, også var trompetist i det nokså kjente poporkesteret A-ha.
Med Valdemar og Malmfrid ute av bildet rykket andre opp i arverekkefølgen, noe man kunne anta kunne være et slags motiv. Men hva var det egentlig å arve? Det var mange spørsmål man kunne stille seg, og hvis man trengte fler spørsmål, så gis det ut hvert år slike quizhefter særlig innrettet mot påsketurister!
Det lå et bananskall på avsatsen, skled Valdemar på det og ramlet over rekkverket og ned i vasen nedenfor? Max ble igjen brakt på banen, og en rask analyse viste at Valdemar var druknet i litervis brunaktig brusende væske, sukkerfri, og svært populær til taco og grillrester. William, Skule og Ellisiv sørget øyensynlig over nok et tap på sin måte, med flere bidrag til det digitale univers, et område gravferdsetaten efterhvert også har funnet veien inn i.
Et av de mer presserende ting var trappen. Var den tuklet med av noen med særskilt sans for verktøy og snedige mekanismer, eller bare dårlig bygget? Det siste ville ikke være overraskende om den var av nyere dato, men det ville inngående undersøkelser avsløre.
Jonny og Tony fant det formålstjenlig å holde en del av sine planer for seg selv, og de ble enige om at så snart huset var falt til ro, så skulle de snike seg rundt og finne ut av alt mulig, for det var noe de var skikkelig flinke til. At Max trakk seg tilbake til campingvognen for å sove var også en fordel.
Man kunne ane en nervøs stemning legge seg over huset, som et fastskrudd lokk over syltetøyet som ingen får opp. Alle så seg for etter bananskall og mystiske trapper, for ikke å snakke om svære vaser. Så ble det stille, kanskje litt for stille?
I kjelleren var det alt annet enn stille. I alle store herskapshus er kjelleren, der hvor kjøkkenet befinner seg, selve hjertet i ethvert godt hjem. Her arbeidet en liten stab behørig avsondret fra livet ovenpå, som seg hør og bør. Efter en aften med taco på menyen var det alltid meget oppvask, og det ble vasket iherdig, den ene skål efter den annen, for hånd, de skrubbende lyder overdøvet lavmælt formidling om de skrekkelige hendelser ovenpå, som hymner fra utslagsvasken.
Jonny og Tony tok seg til å undersøke trappen, de hadde listet seg ut fra værelset de måtte dele, og kunne tilfreds fastslå at den skumle piken i blå kjole nå mest sannsynlig hjemsøkte et annet hus. Ved siden av trappen var det en liten dør, noe som kunne være til et bøttekott, eller gjesterom til mindre velsette gjester. Sånn sett var de nå fornøyde med værelset de var tildelt, for det var et trangt og guffent lite kott de nå krabbet inn i. De kunne kjenne nærværet av ren ondskap der inne, det ondeste kott i noe hjem. De lyste rundt med sine lommelykter efter spor, men det var mest gamle mopper, bøtter, halvtomme flasker med såpe og sånne ting man anser som helt vanlig å finne på et slikt sted. De merket ikke at den lille døren gled igjen, den var knirkefri og lukket seg uten et pip. Blikkene deres hadde samlet seg mot noe underlig, noe ondt kunne man anta, det så i alle fall temmelig ondt ut. Tony strakte ut hånden mot dette onde, et slags håndtak montert under trappen kunne det se ut som. Nysgjerrighet kan være slik en last her i livet, han tok et godt tak og rykket til!
Samtidig lå Skule på sin seng og prøvde å sove, men tankene red ham, han var nå faktisk nestemann i arverekken, og selvfølgelig også hovedmistenkt om det skulle vise seg at søsknene var blitt tatt av dage.
Like over sengen hang en diger lysekrone, det lille måneskinnet som slapp inn gjennom gardinene lagde gjenskinn mot veggene og skygger i krokene.
I det fjerne kunne Skule høre noe romstering fra trappen, han lurte på hva det kunne være, men tankene hans ble avbrutt av en lett rasling i lysekronen like over ham. Han tittet opp, og i halvmørket så han hele spetakkelet komme rasende nedover og det hele endte i et voldsomt brak! Og med det hadde Ellisiv rykket fremover i køen.
Den blodige kroningsseremoni sendte den kommende regent ut i evigheten, og igjen ble stillheten brutt av lav, dempet, barnelatter.
Man burde vel la slike onde håndtak være, ikke røske hardt i dem for å se hva som skjer?
Kap.5.
Skandale på sokkelesten
Det voldsomme braket ovenfra sammenfalt med at Tony trakk hardt i dette øyensynlig onde håndtak, han ramlet bakover og endte opp sittende i en bøtte til Jonnys store fornøyelse.
-Må De alltid røre ved absolutt alt?
-Røre eller ikke røre, spørsmålet er hva i all verden var det braket vi nettopp hørte?
I det samme ble det helt mørkt inne i bøttekottet, døren var slått igjen og lommelyktene døde hen.
-Æsj, lommelykter fra Temu!
-Julegave fra Max, kvitret Tony.
-Omtenksomt.
-Ikke sant!
-Finn frem telefonen din og ring den sauen ute i campingvognen.
-Tenk om han sover?
-Vil De tilbringe natten her inne istedenfor? Jonny knurret av utålmodighet!
Fire til fem, kanskje seks minutter senere åpnet døren til bøttekottet seg og et kjent syn åpenbarte seg; Max, iført nattøy, tøfler med store dusker og en lang spiss nattlue, for ikke å glemme hans egen lommelykt fra Temu.
-Jasså mine herrer, er det her dere tilbringer de sene timer?
-Snakk for Dem selv, i det antrekket der skulle De ligget død på gårdsplassen!
-Og det sier De iført en vaskebøtte? Han siktet til Tonys eiendommelige påkledning nedentil.
Jonny dro sin kollega ut av dette upraktiske antrekk og sammen kom de seg ut av det onde bøttekott, støvete, men fattet. Nærmere undersøkelser avslørte at betjening av det onde håndtak hadde forvandlet en ellers stor og fornem trapp, til en livsfarlig rutsjebane.
-Morderen må ha sittet inni der når Malmfrid gikk opp trappen!
-Og da er det nærliggende å tro at vedkommende må ha lagt et bananskall der oppe på avsatsen!
-Meget sannsynlig, Tony var enig med sin kollega.
Så tok han Max sin lommelykt, krabbet tilbake i det onde bøttekott, det hørtes en klakkelyd, så ble trappen en trapp igjen.
-Tror dere ikke morderen har laget en egen resettknapp på den onde innretning?
-Det har da alle onde innretninger, slik som personlige edb-maskiner og mikrobølgeovner!
Max næret et personlig mishag til personlige edb-maskiner, og efterhvert også mikrobølgeovner skulle det vise seg.
Trapper og bananskall måtte dog vike, for nå sto William i toppen av trappen og gjorde ingen hemmelighet ut av det faktum at han ønsket et alvorsord med Jonny og Tony, samt herr Scrooge fra en julefortelling, om det kunne behage ham. William siktet til Max og hans eiendommelige antrekk. Selv var han iført en stripene pysjamas og under armen bar han en teddybjørn.
-Dere må komme opp hit med en gang! Skule er død!
Hvis det ikke er nevnt i bruksanvisningen fra før, så kunne det lønne seg å tilføye at svære lysekroner bør sikres tilstrekkelig når de henges i taket, og i Skules tilfelle skulle unnlatelse fra dette punkt vise seg skjebnesvangert. Nå lå han død som en sild under dette glorete spetakkel.
Inne på Skules soveværelse var nå alle gjenlevende samlet, og Jonny var den første til å undersøke lysekronen nærmere. Han fant prislappen som fortsatt hang på.
-Europris.
-Hva behager, ytret William forbauset.
-Den er fra Europris, 599.90, nedsatt til 399.90 og nå nedramlet fra taket!
-Kun det beste er godt nok her i huset, smilte Max fornøyd.
-Det spiller ingen rolle hvor den er fra, den ramlet ikke ned av seg selv!
Jonny tok ledelsen, beordret alle unntatt Tony til å bli på soveværelset og dro han med seg ut i gangen.
-Morderen er i huset, og er vi raske kan vi knipe vedkommende før han kverker flere!
-Dæven snyte!
-Det kan De si!
De listet seg raskt rundt på sokkelesten, på den måten ville ingen morder høre dem. Men til tross for årvåkenhet, stille listing og kløktig lusking, ingen morder var å se noe sted, i tillegg døde lommelykten de hadde rappet fra Max, så nå var det bare det lille flakkende lyset fra et og annet stearinlys som gjorde det mulig å gå rundt uten å komme til skade. De nærmet seg den beryktede trapp, og de satte seg ned på hvert sitt trinn for en liten tenkepause, igjen..
Tausheten mellom dem ble akkompagnert av en isnende kulde som kom bakfra. De så seg over skuldrene og der var hun igjen, men før skrekken rakk å sette sine tenner i våre helter, hørtes den umiskjennelige klakkelyden fra trappen og alt ble svart!
Rutsjebaner er for barn, ikke for dannede herrer i bare sokkelesten!
Skandalen er komplett!
Kap. 6.
Opp av vasken
Som vi tidligere har erfart, var Herr herregård rikelig dekorert med vaser, nips og diverse kunst av mer eller mindre smakfull karakter. Hallen hvor den nå beryktede trapp befant seg, sto det en rad med rustninger i full størrelse, slike man normalt finner på museer og i filmer som omhandler middelalderen. Det var i utgangspunktet kun de adelige som tok seg råd til å utruste seg selv med overdådige rustninger, møysommelig dekorert og montert av dyktige håndverkere. William Herr kunne ikke være noe dårligere enn andre nesten-adelige, så han hadde anskaffet noen riktig flotte rustninger til hallen sin. Sammen med den brokete samling kunst fremsto det hele som ytterst smakløst, et sikkert kjennetegn på velstand.
Tigeren som lå på gulvet var fjernet sammen med liket av Malmfrid, det var kun nybonet parkett som lå mellom trappen og samlingen av rustninger, og der kom nå Jonny og Tony seilende siden de hadde gått rett i fellen og var nå offer for den ondsinnede mekanisme.
Det lød et øredøvende rabalder i det de traff middelaldersk dekor, og de lå nå i en røys av hjelmer med fjærpryd, bysteplater, skjold, sverd og en slags underlig bananformet sak med stropper, som med litt fantasi, eller mangel på sådan, kunne minne om… Men nok om det!
Max kom løpende og hjalp sine aller beste venner opp fra haugen.
-Mine herrer, hva skjedde?
-Vi satt i trappen, og plutselig landet vi her!
-Si meg, hva er det med dere og trapper, egentlig? Og en annen ting, det er godt gjort å overleve et sånt brutalt møte med alle disse fryktelige gjenstander!
-Det kunne vært farlig om de var ekte.
-Ekte?
-Alt er ekte juggel, fra Temu.
Tony demonstrerte dette ved å klaske Jonny i hodet med et sverd. Sverdet bøyde seg som om det var av gummi, noe det faktisk var, og den eneste skade Jonny fikk var en ripe i sin verdighet.
-Her er det virkelig ikke spart på noe! Max var som vanlig imponert.
-Men nok om disse falske antikviteter! Vi har en plan for å fange morderen, og den involverer Dem!
-Meg? Max ble usikker, muligens også litt nervøs.
Jonny smilte lurt og gav Max en redningsvest, også den fra Temu skulle det vise seg, samt en parykk.
(Her skulle vi gjerne skrevet hva denne planen gikk ut på, men i tilfelle morderen skulle lese dette må vi enn så lenge holde det hemmelig.)
Det er visstnok hevdet at når kjeltringer først har begynt på sin kriminelle løpebane og karriere, så har de vanskelig for å stoppe. Har man først ranet en bank, så må det være greit å prøve igjen, og igjen. Men hvem er det som har fått blod på sine tenner og ikke minst hender i dette herskapelige, og efter hva vi nå har lært, pinlig dekorerte hjem?
Over utslagsvasken på kjøkkenet henger et speil, hender vaskes i det kalde vannet, iherdig. Blikket rettes opp mot speilet, stirrer intenst inn i egne øyne, lidenskapelig, fryktelig.
-Bare én til!
Langsomt smygende, langs vegger, gjennom små hemmelige ganger, som en katt jakter sitt bytte, et helt hus omgjort til en gigantisk felle for alle som er dum nok til å gå i den.
Byttet er synlig for vår ubarmhjertige jeger, på toppen av trappen står enda et offer for ondskap. En hånd griper om det onde håndtak i det onde bøttekottet, rykker til, men intet skjer. Rykker til en gang til, og en gang til, samme resultat; intet!
Den onde kjenner så et dunk i bakhodet, og det blir like sort som hans onde tanker og bekledning. Er spillet endelig over og ut?
Det er kanskje ikke så pent å hovere for meget, selv når en god plan lykkes i sin utførelse, men det var all grunn til være fornøyd og synes godt om seg selv.
I spisestuen var den store peisen fyrt opp for anledningen, William og Ellisiv gjorde store øyne når Jonny og Tony kom bærende inn på noe som lignet en stor sekk med en person inni.
-Her har vi kjeltringen, kom det nærmest i kor fra de snedige detektiver.
William grep hardt om teddybjørnen sin, den angivelige morder var fanget i en sekk og uskadeliggjort med en plastøks som Tony hadde funnet i haugen av rustninger. Og nå ventet det endelige oppgjøret, nå skulle alle slags kort på bordet, for hvem var det som lå i sekken som en katt i et råttent forretningsoppgjør, ja hvem?
Så lød en stemme fra toppen av trappen, den umiskjennelige stemmen og dialekten:
-Hvor lenge skulle jeg stå her oppe egentlig?
Det var Max, iført parykk og redningsvest. Ikke bare var han en drivende flink obdusent, han var for anledningen den perfekte lokkedue når onde mordere skulle fanges.
Men hvorfor parykk, og hvem ligger i sekken på gulvet?
Kap. 7.
En parykk i suppen.
Ingen røk uten ild er det hevdet, og i peisen brant det livlig foran den brokete forsamling som nå var samlet til en endelig oppklaring. Det er regler for den slags, og denne påskekrim er intet unntak i så henseende.
I en sennepsgul sjeselong lå en stor svart sekk, med det som eftersigende skulle inneholde en livsfarlig kriminell. Ellisiv, husets eneste gjenværende arving og datter av William, den hensynsløse forretningsmann, i alle fall trodde han det selv. Max, fortsatt iført redningsvesten for alle tilfellers skyld, og Jonny og Tony, som nå skulle nøste opp løse tråder og sy sammen en forklaring med den imaginære symaskin som detektiver så ofte må ty til.
Jonny startet med en innledende monolog:
-Siden i går aften har vi alle vært vitne til skrekkelige begivenheter her i huset, en efter en har vandret heden på utspekulert vis.
Så fortsatte Tony:
-Under denne sekken sitter det vi antar er forbryteren, en utspekulert og kaldblodig en som sådan!
Det ble plutselig liv i sekken og hva som enn var inni den rettet seg opp, til både forundring og skrekk for de som satt rundt og så dette.
Tony røsket tak i sekken og det som åpenbarte seg rystet forsamlingen til grunnvollene!
-Deg!? Jonny nærmest brølte av sinne!
-Dere to! Kom det fra den avdukede.
-Og meg, kom det fra Max, De husker vel meg? Takk for sist forresten.
-Hvordan kan man glemme? Den avdukede snerret sint.
-Og nå vil vi gjerne ha en forklaring på disse ugjerninger, vi vet det er De som står bak alt sammen, din kjeltring! Jonny var usedvanlig bister nå.
-Så enkelt er det nok ikke. Den onde vendte blikket mot William, som med sin lille teddybjørn og stripete pysjamas prøvde å fremstå som uskylden selv.
William brøt sammen under presset, han innså at spillet var over, og noe stotrende begynte han:
-Jeg var så sikker på at barna mine var ute etter meg, så jeg ville komme dem i forkjøpet. Jeg hyret denne herren dere fanget under trappen, og under dekke som kokk nede i kjelleren kunne han utføre sine ugjerninger. Og dere som detektiver skulle bevitne min uskyld når en etter en ble utsatt for simple uhell i hjemmet.
-Det er det frekkeste! Nå var også Tony sint.
-Far? Prøvde du virkelig? Ellisiv innså nå at hun hadde vært en hårsbredd fra døden, og nå gikk det opp for henne at den ambolten som hang over sengen hennes kanskje ikke hang der helt uten grunn?
Så tok den onde ordet:
-Og nok en gang ble mine smått geniale planer forpurret av dere to! Han siktet naturligvis til Jonny og Tony.
-Og De prøvde å ta oss av dage også, ikke sant? Ved å sende oss rett i den haugen med rustninger.
-Ja! Ikke visste jeg at det bare var noe ræl av gummi og billig plast, slik som alt mulig annet her i huset!
William ble fornærmet over dette utsagn.
-Men så lurte vi Dem! Ved å kle ut Max med parykken ble De fristet til å bruke trappen som våpen igjen. De trodde faktisk det var Ellisiv som sto der. Tony smilte fornøyd der han forklarte om lureriet.
Uanfektet av dette henvendte den onde seg til Max:
-Jeg har faktisk en liten gave til Dem.
-Til meg? Det er da svært så sjenerøst av Dem?
-I vinduet der borte vil De finne en firkantet pakke med et lite håndtak på toppen.
Max skyndte seg ivrig bort og fant pakken, og før noen rakk å si noe, trykket han ned håndtaket med full kraft.
I det samme vinduet kunne han nå observere at campingvognen hans ble sprengt i fillebiter!
-Takk for sist, knehøner!
Og det var det siste man så eller hørte fra den sortkledde onde person, han forsvant i støvskyen og restene av den forhenværende campingvogn.
I de tidlige morgentimer sto nå Ellisiv på trappen utenfor huset sammen med Jonny, Tony og Max og så sin foresatte bli ført bort til en lengre tur i kasjotten.
-Jeg må takke dere, mine herrer, dere reddet livet mitt. Dere får alle tre gratis taco-produkter fra Santa Mexicana resten av livet, om dere vil ha, altså?
De takket pent, med litt modifikasjoner kunne faktisk den slags spises og nytes, gjerne med iskald sort sprudlende væske fra glass til.
-Men hvem var han, den onde min far hadde hyret?
-Åh, han? Det finnes bare én Dente, hans navn er Al Dente.
-Vel mine herrer, siden Al sprengte campingvognen min, så håper jeg det er plass i Hinoen, den ser da eftersigende like hel ut til tross for eksplosjonen?
-Teknisk sett var det De som sprengte den.
Senere den aften ble det servert svidd kjøttdeig, mais og salat oppefter veggene, og dressing utover rattet. Det er frarådet av flere årsaker å servere taco i høy hastighet.
Ellisiv sitter på sjeselongen, den sennepsgule. Hun har flyttet den nærmere peisen i spisestuen. Eftertenksomt trykker hun sin fars teddybjørn til seg og sovner. I det flakkende lyset fra flammene legger to små hender et pledd over henne, stryker henne over kinnet og blir borte.
Den lille teddybjørnen har et lite halsbånd med et hjerte og inskripsjonen «Rosebud».
I det fjerne kan man høre svak barnelatter, og en pike som synger om bamsen sin.
Rosebud, Rosebud…
God påske.
Alle rettigheter til denne tekst tilhører forfatteren. Navn og steder er temmelig tilfeldig.
