Som herre av min tid anerkjenner vi på alle måter den kampen kvinner har ført for å få sin rettmessige plass i samfunnet, det er til alles beste. Mitt daglige virke, som i sin tid var høyst mannsdominert, er kvinners inntreden overhodet ingen ulempe, tvert om. Og sett på verdensbasis, er fortsatt de fleste kriger startet av menn, gjerne med et litt pussig ego, men det er en annen sak.
Som mangeårig eneboer, nærmeste huleboer, ser man dog ting litt fra utsiden, og når vi stirrer inn i nåtiden, ser man mangt og meget, og det er langt fra pent. De aller fleste borgere av Norges middelklassesamfunn, som jeg velger å ta utgangspunkt i, består av to foresatte og halvannet barn. Nå er ikke jeg biolog, men allerede her ser jeg et problem.
Efter normalen er begge foresatte i fast arbeide av noe slag, og det er vel og bra. Huslån, eller lån på en hybel til langt over varmepumpen, som heldig nok er på bakkeplan hører med. Utad virker det hele ideelt, et drømmesamfunn, alle er glade og de halvannet avkom har plass på skole eller barnehave, slik at foresatte kan neglisjere den delen av oppveksten også.
Hjemme hersker diverse duppeditter og fjernsynet som barnevakt mens de foresatte krangler om hva, og ikke minst hvem som skal varme middag i mikroen, eller de krangler om hvorfor ingen har satt på vaskemaskinen.
Akk ja, hvilke strabaser! Også må det vaskes, og den lille dingsen som støvsuger har gomlet i seg ukens tredje marsvin, så den er ute av drift. Hvordan gjør man sånt igjen? Holde rent?
Det er nok ikke bare idyll, og når husets kvinne har funnet seg en slask som gikk glipp av førstegangstjeneste og oppdragelse hjemmefra, og kvinnen selv heller ikke har lært opp og ned på en vaskebøtte, så er katastrofen er faktum.
Kvinnekamp er vel og bra, men oppvask, klesvask og matlaging skjer ikke av seg selv, og tro det eller ei, mange menn i dag kan dette, vi har lært det, enten hjemme eller av oss selv!
Jeg anerkjenner min egen generalisering her, men en noenlunde husholdning krever litt arbeid enten man vil det eller ei. Man kan stå i sine rødeste strømper å brøle til vaskebøtten, men gulvet blir ikke rent av det. Man kan brøle til en mann om det samme, og resultatet kan variere noe. I mellomtiden plinger det lystig i mikroen, og nok et næringsfattig måltid står for døren.
Man kan skrive bøker om gamle kjønnsroller, og jeg tror noen bare er der, fordi vi biologisk er litt hver for oss, men husarbeid, det må alle kunne.
Kanskje er det en god forandring på vei i verden? Vi menn har lært, enten av oss selv, eller ved hjelp av vidois på internettet, hvordan man koker en saus som smaker, vasker gulv og holder huset i pen stand, hvordan man piller ut hamstere fra støvsugere, og ikke minst forklarer yngre mennesker hvordan livet fungerer i møte med tungt maskineri.
For det er nå slik, kjære venner (og uvenner, hei på dere!), at kvinnekamp har skapt en generasjon menn som har anerkjent deres plass, og hyller den på alle måter, og tatt den konsekvens at vi har lært husstell. Og så kommer dere og vil ha en mann?
Vi nærmer oss kjernen i mitt buskap, mener budskap. Altfor ofte får jeg gleden av at samtale med kvinner, rundt min egen alder, som overhodet ikke behersker hjemmets nødvendigheter. Før var mannens rolle å skifte dekk, nå gjør vi alt, og dere? Intet!
Vi retter nu en streng pekefinger mot alle dere som sitter der i gymnastikktøy uten å bedrive gymnastikk, mann eller kvinne, eller hva De nu identifiserer Dem som, som lurer på hvorfor ikke det finnes en applikasjon for å vaske og stelle. Det kalles armer og ben, kjære bolledeig, og svette er et naturlig produkt av et velholdt hjem.
I den moderne tids neonlys må det være lov å påpeke at enkelte aspekter av vår tid har spilt falitt. Det het seg at veien til mannens hjerte gikk gjennom maven, og at kvinner syntes godt om diamanter. Jeg skal gjerne kjøpe diamant, men da skal det stå noe på bordet som er bedre enn det jeg kan lage selv, og da skal hun være god!
I mellomtiden vasker jeg gulvene selv, da vet jeg det blir rent!
Sorry, not sorry.
T.