I en akutt mangel på julestemning, fikk jeg for en tid siden den gode idé å ta et gjensyn med statskanalens flaggskip innen julekalendere, i alle fall av den fjernsynsbaserte typen.
De velkjente toner fra dens kjenningsmelodi fylte min stue, men der stoppet også all idyll.
Sannelig var bildene julete nok, med falsk sne og det hele, men så dukket denne skomaker opp i den velkjente skuespiller Henki Kolstads skikkelse.
Ikke et vondt ord om han, overhodet. Han har jo brakt så mye annen glede i de tusen hjem med sine prestasjoner, og vi skynder oss å nevne hans roller i de gripende mesterverkene Olsenbanden. Men så ble han tilbudt en rolle som skomaker, med en snakkende tøffel som sin beste venn, og vi med dagens briller må bare gremmes.
Vår nasjonale rikskringkasting har meget flott på sitt repertoar, som for eksempel reisedokumentaren Professor Drøvels Hemmelighet. Så hvorfor dette? Hvis målet var å kjede noen ihjel før jul, så må vi si at målet er oppnådd hundre prosent. Og dette er laget for barn? Jeg kan ikke meget om yngre mennesker, og egen erindring fra den gangen dette ble sendt første gang er syltynn. Men dette er jo bare himmelsk kjedelig, og jeg vil tippe at for en energisk knott som er høy på julekaker og forventninger om julen, så må dette likestilles med en eller annen form for straff.
Efter at den kjente musikken har svunnet hen rettes kamera mot nevnte skomaker, og han skal da fremstå som en godhjertet og skøyeraktig eldre mann. Sett med dagens briller ser han mer ut som en dement tulling som ikke har fått manus, i alle fall ikke et velskrevet et, for dialogen er bare pinlig, og vi aner at motivet er å frembringe kjedsomhet på grensen til tortur. Dette er bare vondt å se på.
Egne studier av kommentarfelt hver gang denne kalender debatteres viser bare hvor lite folk egentlig husker av dette makkverk. Det er jo så koselig, skrives det. Andre innvender at det er så hyggelig og at det ikke bli jul uten. Hyggelig? Er det det her dere kaller hyggelig??
Det er riktignok førti år siden dette ble laget, og da kunne man sende hva som helst, for det var ingenting annet å se på likevel, en hel nasjon fanget foran skjermen! Vi må jo si at hva som regnes som underholdning har endret seg noe med årene, men dette? Likte folk dette, eller var vi så sulteforet at vi godtok hva som helst? En kjapp titt på annet som ble sendt den gangen kan tyde på det, men fortsatt er det slik at folk henfaller til mer og mer spekulative underholdningskonsepter, og denne kalender, den faller i mine øyne i samme kategori.
Men den sterkt persilleavhengige tøffelen under disken synes jeg er et formildende element, samt de fantastiske dukkefilmene fra arbeider og bondeparadiset DDR han snurrer frem. I disse filmene ble høyteknologi av ypperste klasse vist frem, noe som satt resten av den frie verden skikkelig på plass! Et fint avbrekk i den ellers kleine dialogen med de få kundene og naboene som kommer innom.
Det er også mye annet som med dagens øyne ville fått øyenbryn til å havne i nakken på de fleste om det ble laget i dag, men det skal ikke jeg gå inn på her og nu.
Så får vi heller finne frem de klassikere som har tålt tidens tann, slike om alkoholiserte hovmestere, racerbilløp i rurale strøk, og for ikke å glemme historien om den bitre millionær som blir skremt til døde for så å bli en snill og god mann igjen. Selv skal jeg ta et efterlengtet gjensyn med min gode venn Ebenezer Blackadder, som starter som en godhjertet figur, men som ender som ond og sarkastisk villmann efter besøk av en ånd med hang til brennevin.
Og med disse ord, ønsker jeg alle som har orket å lese så langt en fryktelig god jul!
T.
