For de av oss med en litt for godt utviklet nysgjerrighet på rare ting, så er vel verdensværelset et sted som har skapt undring for flere av oss gjennom uminnelige tider. Planetenes baner ble tidlig kartlagt i oldtiden, stjerner ble fort tillagt litt vel mye betydning, til tross for deres astronomiske distanse til jorden og evne til å påvirke lysår unna. Den nærmeste koblingen til eget stjernetegn er at jeg synes ganske godt om skalldyr. Men vi betviler at alle som er født i stjernetegnet til vekten er noen tjukkaser. Dog kunne horoskopet til baderomsvekten vært ganske interessant.
Det er hevdet at efter at noen eftersigende smarte mennesker fant opp atombomben, så begynte det å dukke opp underlige lys på himmelen. Ingen kunne si hva det var, og da «noe» styrtet, var myndighetene raskt på banen med å dekke over det hele. Kanskje det bare var noe tull, hvem vet? Den mest konspiratoriske delen i meg sier at når noen i dress og mørke briller sier at noe er tull, så er det noe de prøver å dekke over. Og sånne ting, ja det er jo alltid spennende!
Nå er det veldig påfallende hvor hysterisk dårlig fotografiske gjengivelser man har av alle disse fenomener. En simpel lysende prikk som fyker rundt er ikke spesielt forklarende, selv om noen av oss så inderlig ønsker at dette er beviset for intelligent liv, hva nå enn det skal bety i vår tid? Det er ikke alt vi som mennesker foretar oss som fortjener merkelappen intelligent.
Men hva er det disse tusener av mennesker har sett? Er det besøk fra en annen planet? Er det noe greier myndigheter driver med av uvisse årsaker? Eller er det bare en konsekvens av lettsindig omgang med rusmidler? Uansett hva det er, så har det alltid vært litt vel mye latterliggjøring av de som plutselig har fått øye på noe rart. Og hvis man prøver å forske på det, litt mer seriøst, så er det ikke måte på hvor idiot man er. Vi hadde ikke kommet så langt hvis vi pekte nese til alle som lurte på ting her i verden.
Med de fysiske lover vi så langt kjenner til, så er det temmelig usannsynlig at vi blir besøkt av noen fra andre planeter. Nærmeste mulige planet hvor det teoretisk kan være liv i en eller annen form, er så langt unna at en reise til og fra ville tatt skikkelig lang tid. Offentlige etater kunne nok tenke seg å ha kontor der, da dette ville effektivisert saksgangen betraktelig. Men foreløpig må det bli med tanken, for er det en ting som kjennetegner verdensværelset, så er det at det er gigantisk!
Det er og en litt skremmende tanke, at midt i dette gigantiske universet, så er vi alene. Kan det være mulig? I følge en efterhvert fantasiløs filmindustri må det bugne av liv der ute, og deres yndlingsnarrativ er at det som eventuelt måtte være der ute, de er ikke spesielt vennligsinnet av seg. I flere filmatiseringer blir vi besøkt av sivilisasjoner med urent mel i posen, noe som må være et ekstra stort sjokk for glutenallergikere! Og selv om disse langveisfarende åpenbarer teknologi vi bare kan drømme om, så vinner vi menneskene over dem, og det er alltid kjekt når man har kostet på seg en kinobillett.
I den litt mer fantasifulle enden av ovennevnte industri, blir en hel galakse gjenstand for vår oppmerksomhet, og vår drøm om kontakt med andre der ute blir bare mer påtrengende. Bare de er snille, altså. Men hva skjuler seg inni en flyvende asjett? Er det grønne menn/kvinner/transpersoner? Og hva er det de vil? Hvis noen tar seg bryet med å reise i et godt snes lysår for å besøke oss, burde vi ikke få lov til å hilse på dem ordentlig uten at militære myndigheter legger lokk over dem? Og har de laservåpen, kule romskip og snakkende roboter?
En annen mulighet er at de som eventuelt tar turen har funnet voyagersondene, hørt musikken og sett dette vovede billed vi har sendt ut, og tenkt å nei, enda en sånn planet som sender smuss uten å ha blitt bedt om det. Igjen, det var noe med intelligent liv og sånn, og selv i verdensværelset bør det herske en viss sans for sosiale normer.
Uansett hva og hvem som måtte være der ute, så kan jeg forstå de holder en viss distanse, for slik vi mennesker herjer med planeten og hverandre, så er det nok lenge til noen virkelig intelligente gidder snakke med oss.
I mellomtiden får vi skue lengselsfylt mot den klare stjernehimmel, se stjerneskudd og funklende stjerner, og kanskje en dag, så er også vi verdige nok til å få delta i hva som enn måtte foregå der ute. For her på jorden er det bare tøys!
T.
