God aften ærede lesere. La oss vende nesene mot et lite hotell, langt inni en skog, hvor et lite knippe mennesker har samlet seg for å feire påske og lade sine flateste batterier. Året er 1950, så det er mye eplenikkers og fjonge hodeplagg, selv her ute i ødemarken. 

Her hvor elgen holder hoff skulle man tro det kun var fred og fordragelighet, men vi skal smertelig erfare at her hersker det både ondskap og sjofelheter. På med gamasjene, for sneen er dyp og døden lusker i granbaret. Dette er årets påskekrim, håper jeg.

Kap 1. På truger gjennom salaten.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Fjølnes hotell ligger et godt stykke inni en skog som merkelig nok grenser til Sverige, og like ved tettstedet Gravbjergsnes, uten at det betyr noe sånn sett. Hotellet drives av direktør B. Eismann, en ambisiøs hotelleier med bred erfaring i å gå konkurs.

Denne aften er hotellets restaurant sparsommelig opplyst og befolket. Ved et bord i et hjørne sitter herr og fru Planke. De diskuterer lavmælt seg imellom, selv om ingen hadde hørt dem hvis de hadde hevet stemmen en tanke.

-Nu, kjære, nu er det like før alt er i havn.

Det er herr Planke som henvender seg mellom suppeslurpingen til sin kone.

-Ja, nu skal det bli andre boller og bakverk i appelsinmarmeladen svarer hun muntert.

-De første tubene ventes i landet før 17.mai, så da rekker vi å få se de første hvite smil på den store dag.

-Din far ville vært stolt, hvilken fremragende forretningsmand De har blitt.

-Takk, kjære, De vet dette betyr svært meget for oss, og nasjonen.

-Og tennene.

-Ja, de også.

De smiler begge fornøyd til hverandre og inntar resten av suppen, den smaker godt, det er de begge enige om. Et hint av mandler gir suppen et eksotisk preg, om enn noe merkelig for en ordinær ertesuppe.

Et par bord bortenfor sitter en herre alene, han er akkurat ferdig med suppen, har tent en sigar og venter på et lite glass konjakk. På bordet ligger et tidsskrift han abonnerer på. 

Det er hans foretrukne lektyre, selv på ferier. Han mumler misfornøyd mens sigarrøken legger seg som en sky rundt bordet hans. Gjennom to hull i tidsskriftet bivåner han restaurantens gjester, og så snart konjakken har funnet sitt siste hvilested trekker han seg tilbake til sitt lille værelse for kvelden.

I den tidvis røkfylte restauranten er det også noe som kunne ligne en bar. Efterkrigstidens strenge rasjonering til tross, så kunne den by på et knippe mer eller mindre interessante drinker på aftenen. Det var her skihelten og hotellets ubestridte kjekkas, Henry Flimmer hadde innfunnet seg efter middagen. Nå hadde han sett seg ut en pen dame som han gjerne kunne tenke seg en lett konversasjon med. 

Det var den mystiske, men vakre Coco Djambo-Kanel. Hun betraktet menyen av drinker og andre leskende saker da Flimmer som en fersk tannpirker smøg seg mellom bordene, slik en tannpirker ville gjort mellom nypussede tenner. 

-God aften, frøken. Må vi få tillate oss med Deres uinnskrenkede tillatelse å få spandere noget fra barens meny? Flimmer var i sitt ess, og regnet med å ikke ville komme til kort, eller ende som en stokk.

-Jo takk, hvis De insisterer. Coco valgte en drink som het Ai-ai-ai.

Og mens Solo og noe blankt ble blandet sammen, inntok Flimmer en av sine kjekkeste positurer ovenfor den pene dame.

Disse fruktfatene fant øyensynlig fort tonen som de sier, og vi kan bare tenke oss til hvorledes en slik aften kunne ende, godt hjulpet av ai-ai-ai.

Flimmer var forøvrig en typisk mann for sin tid. Sjarmerende, med bølgefønet hårmanke godt innsmurt med brylkrem, og et bredt glis ingen kunne motstå. Og som alle andre menn på den tiden, totalt hjelpeløs til selv de enkleste oppgaver i hjemmet, så det hastet litt med å finne en noenlunde oppegående ektefelle før fasaden raknet.

Sent den samme aften ankommer de siste gjester med buss. En bråkete gjeng med yngre mennesker fra Bærum eller deromkring. Eplekjekke som få, men de blir av den slukørede typen når de får vite at restauranten er stengt for denne aften, så de blir sendt på sitt store værelse uten aftens, hele gjengen.

Uti skogen og den kolde sne, der hvor elgen vimser rundt med sitt og ugler skremmer livet av folk med sine lyder, der vandrer en skikkelse.

Skikkelsen lager ikke spor i sneen som folk og dyr ville gjort, og det kommer ingen lyd selv om det mørke oppsynet beveger seg langsomt mellom trærne før den stanser opp, trekker frem et lite pergament med to navn på. Det lyder en svak men fornøyd hveselyd, før de knoklete fingre krøller sammen lappen med navn. Han snur seg rundt, det er arbeid som skal gjøres. Ljåen legges på skulderen for nå er det påske, og det er alltid travelt da.

Kap 2. De første planker i dødens hyttevegg.

Det er en kjent sak at ertesuppe, og gjerne store mengder av den vil kunne gi visse medisinske komplikasjoner, men sjelden av en slik art at man plutselig befinner seg utendørs.

Men det var utendørs de nå befant seg, ute i skogen, ansikt til ansikt med en høy hettekledt skikkelse med ljå. 

– Kom med meg, sa en hvesende lav stemme, den siste vandring har begynt.

Herr og fru Planke forsto ikke helt, men fulgte lydig etter skikkelsen.

Ingen lagde spor i sneen, og ingen frøs i kulden. Vandrende sjeler i natten later ikke til å bry seg med slike detaljer. De store forretninger, båtlasten med tannpasta som var ventet, et forretningsimperium basert på nordmenns fremtidige hang til oralhygiene, alt ble visket bort over natten. De burde holdt seg til appelsinimport. 

Da morgenen opprant dagen etter, slik den gjerne gjør, var det til en typisk vårlig og meget påskeaktig dag, gjerne en slik man ser på postkort. Solen strålte gjennom grantoppene og varmet veggene på Fjølnes hotell. Gjestene som lå henslengt i sine respektive senger, i alle fall noen av dem, ville snart få kjenne den beskjedne varmen vårens første sol kan tilby.

Direktør Eismann var som vanlig i full sving med sitt arbeide. På kjøkkenet var man i gang med frokostserveringen, og det ble kokt havre og skåret kneip. 

Eismann tok en tur ut i restauranten hvor det snart skulle vrimle av sultne turister, og fikk øye på to skikkelser som allerede var på plass ved et bord i hjørnet. Han luntet kjekt over og spurte muntert om de var sultne siden de allerede var på plass? Han fikk ikke noe svar. De to satt litt foroverlent, helt stille. Tomme blikk nedi bordet, livløst.

Eismann kremtet forsiktig, prøvde å få noe respons fra de to, men det var intet. Lyden av gjester som romsterte på sine værelser skapte en aldri så liten panikk, han grep fatt i noen gardiner og kastet de over de to livløse gjestene.

Det var herr og fru Planke som satt der igjen fra dagen før, og nå var de steindøde, begge to. Frarøvet livet og på vei til å melde seg for englekoret. De var ikke mer.

Direktør Eismann var ikke ukjent med døden, hotelleier som han var, men det var alltid så ubeleilig, særlig når døden hadde danset vals i restauranten og tatt til seg to av gjestene. 

Han måtte ringe lensmannen, servere frokost og sørge for at ingen oppdaget at det satt to døde mennesker der. Han hadde ikke tid til å flytte dem, så gode råd var dyre som man sier. Og er det noe som forstyrrer appetitten så er det to lik i salen.

I tettstedet Gravbjergsnes har politiinspektør og lensmann Conrad Bøtte akkurat satt seg ned bak pulten sin og blar muntert i gårsdagens morgenavis. Så langt ute på landet må man kunne ikle seg opptil flere hatter, men han ergret seg over at man ikke kunne heve lønn etter hvor mange hatter man gikk med. 

Det ringte plutselig i telefonen, noe som var litt uvanlig, og nokså tidlig. Han var ikke nedlesset i arbeide her ute, og han som drømte om å jage kvegtyver, elgskjendere, grensekrenkere og blåbærplukkere, så seg nødt til å nøye seg med kjedeligere oppgaver, inntil nå!

Stemmen i den andre enden var hotelldirektøren, stemmen skalv når han fortalte at to mennesker hadde møtt sin skaper.

-Jasså, sa Bøtte, var ikke det hyggelig for dem, da?

-Nei, repliserte Eismann, de har sparket bøtten.

-Har jeg fått sparken? Bøtte skjønte ikke helt.

-Vi har et ex-ektepar ved hotellet.

-Slikt sladder angår meg ikke. Bøtte ble irritert.

-De misforstår, det er to som hviler i fred her på hotellet.

-Jamen kan de ikke få hvile da, hvis det er så om å gjøre?

Bøtte syntes det var vel tidlig med slike tulletelefoner, og Eismann i andre enden som satt under kontorpulten sin for at ingen skulle høre ham ble mer og mer desperat.

-Det er to lik her! Eismann hvisket høylytt.

-Det er da ikke uvanlig, at to ting er helt like mener jeg.

-To døde mennesker!

-Og de er helt like?

-Hva?

Nå kviknet Bøtte til, han forsto omsider hva det dreide seg om! To lik, samtidig! Drap! Eller hendig uhell? 

-Jeg kommer med en gang, ikke rør noe. 

Bøtte kastet på seg hatt og frakk og la i vei mot hotellet. Endelig skulle han få noe annet å gjøre enn å sortere hatter og løsneser, et drap tralala, fine greier!

Konjakken fra kvelden i forveien hadde gitt herr H. Röthen-Tanngard en lett hodepine, men han hadde bestemt seg for å ikke la det komme i veien for noe som helst. Han fant frem neste gjenstand. Sepe for de tusind hjem, han plystret muntert. Egentlig hadde han ikke forstand på husmorens førstevalg innen rengjøring, men hadde fått noen gode råd i en butikk en gang. Men først skulle det smake med litt frokost, og det ville være greit å få den i seg før Bærums budstikkere våknet. Han siktet til den obsternasige gjengen med fremtidige skipsredere og trofékoner som kom i går aften.

Men først, en frokost!

Kap 3. To lys ved et bord.

Diskresjon var en æressak for Conrad Bøtte, lensmann som han var, og meget pertentlig som person. En snedig mustasje hadde han også, og noen stilige kinnskjegg. 

Ingen utenom direktøren merket seg hans ankomst, og nå ble han ført inn i den tomme restauranten. Den underlige fasongen to gardiner får når de draperer to forhenværende lys levende mennesker hadde ikke vekket oppsikt blant det øvrige klientellet. De hadde spist sin havregrøt, drukket sin melk og smurt sin kneip før de forvant ut til sne og andre hyggelige aktiviteter som for gangs skyld ikke foregikk i hotellets knirkende senger.

Det ene gardinet ble fjernet, noe som avdekket liket til herr Planke. 

Bøtte begynte med sine undersøkelser og erklærte den sammensunkne kroppen som død. Direktøren som så på var temmelig sikker på at den erklæringen ville komme for fru Planke som satt like ved. Og ganske riktig, Bøtte erklærte begge to som døde.

Men hvordan? Eismann spurte ivrig, og Bøtte undersøkte mere.

-Gift, sa plutselig Bøtte.

-Nei, jeg er nok ugift, svarte en litt usikker Eismann.

-Nei, altså disse her to.

-Å ja, ja de var da gift, herr og fru, som De ser.

-De er drept av gift.

Bøtte kunne tidvis være temmelig skråsikker, og nå var intet unntak.

-Forgiftet? Her på mitt hotell?

Eismann ble blek, nok en konkurs banket i det fjerne og nok en gang måtte han bli påført slik skam en konkurs medfører.

De ble enige om at det ville være til alles beste å få flyttet likene til kjølerommet før noen andre fikk se dette og bli engstelige. Eismann var engstelig nok, han kom på at det kunne være noe med maten på hotellet, og ble om mulig enda blekere da dette gikk opp for ham. Bøtte fikk roet han ned ganske fort, hvis det var noe med maten så ville nok resten av hotellet ligget for døden for lenge siden. Nei, dette dreide seg nok om en mer målrettet og presis morder!

Eismann pustet lettet ut, takk og lov for presisjonsdrapspersoner!

På femtitallet revolusjonerte vaskemiddelet Milox de tusen hjem. Enkelt og lettvint kunne husmoren få skinnende rene gulv og nyte disse helt til mann og barn kom subbende inn døren fra skole og arbeide. Men pass nu endelig på, nyvaskede gulv må man trå forsiktig på, ellers kan det gå Dem ille.

Han gjentok ordene fra reklamen for seg selv og satt korken på flasken med vaskemiddelet, den burde kanskje gjemmes sammen med andre saker og ting av dubiøs karakter? Nuvel, alt til sin tid tenkte han og la alt i sin koffert. Så pusset han tennene sine og var nu klar for en vakker dag i solen og skogen! Men hvem er nu dette? Følg med så får De se!

Kap 4. En hotellromodyssé.

Dagen gikk mot kveld, noe som var like vanlig her som i resten av verden, og de første gjestene begynte å komme inn etter den lange dagen i det fine været. Enda var ingen informert om det som mer og mer kunne virke som et drap, og det var til Bøttes fordel, for ikke si direktør Eismann som fryktet for livet til både seg selv og livsverket sitt.

Bøtte satt seg diskret til i resepsjonen og betraktet gjestene som fornøyd trampet inn da han la merke til en spesiell person. Kledd som en eventyrer med bremmet hatt med krokodilletenner i, og en dialekt som stammet fra Egersund med australsk aksent. Mistenkelig, tenkte Bøtte, meget mistenkelig! Han fulgte etter opp trappen og gjennom en gang. Gangen var ganske lang, for den ble bygget sånn den gang. Gangen, altså. 

Midtveis i gangen fant den eventyrlig kledde døren til sitt værelse, men Bøtte fikk brått øye på noe i enden av gangen. I det svinnende dagslyset kunne han se en pike i blå kjole som sto med en kjærlighet på pinne. Hun sto helt stille, urørlig og de tomme øynene betraktet alt og ingenting på samme tid. Kulde bredte seg, og piken ble borte mens barnelatter kunne høres mellom veggene. 

Det må være et annet påskemysterium som foregår her samtidig med mitt, tenkte Bøtte der han strenet gjennom korridoren som lignet en gang og bort til døren som tilhørte værelset til første mistenkte i denne ytterst pikante sak!

Bøtte banket på døren, og herren som åpnet var en doktor ved navn Bruce Berentzen. 

I tillegg til å være lege, var han også eventyrer, og reiste verden rundt for å oppleve spennende ting. Oppholdet ved Fjølnes hadde ikke helt svart til forventningene kunne han noe oppgitt meddele, men nå var han plutselig mistenkt i en drapssak, og det hadde han ikke vært før. Moro!

Avhøret som fulgte avslørte ikke så mye. Dr.Berentzen hadde også spist ertesuppe i restauranten kvelden før. Han hadde sett ekteparet Planke, men ikke lagt merke til noe utover det. Han fortalte om herr Flimmers poseringskunster og om en som leste et magasin i en røksky for seg selv.

Bøtte noterte alt og grublet litt. Grublingen ble avbrutt av støy utenfra. Det var de eplekjekke ungdommene fra Bærum som var på vei til sitt værelse, og det gikk ikke stille for seg. Animert av sol og medbrakt Genever var de klar for litt afterski som de sa. 

Dr. Berentzen dro frem en koffert full av brus fra Egersund, og tilbød en flaske til lensmannen som fortsatt grublet over tingenes tilstand på det lille værelset. Han takket ja, en skarve brus kan vel neppe regnes som bestikkelse av ordensmakten.

De åpnet sine flasker og snuste på innholdet og var enige om at brusen holdt høy kvalitet. 

De skulle til å skåle da et brak etterfulgt av skriking og andre lyder som preger en prekær situasjon fylte hotellets ganger.

Lensmannen tittet på doktoren og sa: jeg kunne behøve litt assistanse her.

-Ingen problem, mate, lød det fra doktoren. Fri for anklager ventet det mest sannsynlig noe spennende. 

Den lange reisen til Fjølnes lot til å betale seg likevel!

Kap 5. Det Swedenborgske venterom.

Hvileløst vandrer han omkring med sin ljå, utålmodig og ventende på neste vandring med sjeler til den siste reise. Et nytt pergament dukker opp, som en himmelsk personsøker. De knoklete fingrene åpner den lille lappen, og ser flere navn. Mange dobbeltnavn, efternavn som vitner om mennesker som i sin levetid enten ble født med sølvskjeer i skuffen, eller fikk karret til seg noen underveis. Men nå er det vår mann med hette og ljå sin tur til å karre til seg, for et pent knippe nye sjeler står om litt klar til å bli hentet.

Det skraper i ben når den hettekledde gnir seg dødsfornøyd i hendene. Storfangst!

Berentzen og Bøtte satt fra seg brusen sin, og beveget seg ut i gangen og mot det rom de antok den kraftige lyden hadde kommet fra. Bråk og leven hørte riktignok hoteller til, men det var plutselig blitt veldig stille, og ganske riktig, stillheten hadde sin grunn, og den var høyst udelikat.

Da døren ble åpnet fikk man se hva som hadde skjedd, og det var ikke noe pent syn. Hvis man ikke visste bedre kunne man forledes til å tro en bombe hadde gått av inni der, og det var ikke langt unna slik det så ut.

Holy makrellsandwich, utbrøt dr. Berentzen.

Rommet var fylt av henslengt golfutstyr, knuste lamper, bagasje og tøy overalt. Også var alle ungdommene fra Bærum der, døde, alle som en.

Først dobbeltdrap og nå massemord tenkte Bøtte for seg selv.

De to analyserte rommet med sine skarpe blikk, og det kunne nesten se ut som et uhell, og noe som kunne minne om en slags beretning ble formulert av de to.

Det så ut til at noen hadde sklidd på badegulvet og mistet en flaske Champagne. Korken hadde gått av og truffet en annen midt i fjeset. Denne personen omkom umiddelbart og falt så oppi en seng hvor en tredje person satt på enden. Den tredje person ble slynget opp i taket hvor en takvifte kappet av hodet på vedkommende. Kropp og hode ble slynget rundt og en fjerde person prøvde å berge hodet fra å treffe vinduet, med det resultat at begge to, eller hodet og denne person, forsvant ut gjennom vinduet. Begge ble funnet døde nedenfor. Den som startet uhellet lå død på badegulvet. De harde flisene og den skarpe kanten på badekaret hadde gjort sitt.

Øvrig inventar ble knust av kroppen som fikk noen runder i takviften før alt bokstavelig talt falt til ro igjen.

Da direktør Eismann dukket andpusten opp og fikk se hva som hadde skjedd, falt han sammen i fortvilelse. Skal vi alle dø spurte han fortvilet, er dette slutten?

I alt ståket ovenpå dukket en person opp i resepsjonen, han ønsket å sjekke ut, hvis det kunne la seg gjøre? Hvem var dette?

Kap 6. En sæbeoperette.

Den vakre dagen med solskinn hadde brått endret karakter. Ikke bare var flere av hotellets gjester sjekket ut på en hodeløs måte, men været hadde plutselig blitt grått og overskyet, og så hadde en tåke lagt seg over stedet så tett at det å finne veien ut derfra var håpløst. 

Hotellets kjølerom var overfylt, så man ble enige om å bare lempe de døde ungdommene ut av vinduet og la de ligge i sneen utenfor. Så kunne de skrapes sammen og sendes hjem til våren, en løsning de gjenlevende var enige om.

På et annet værelse hygget Flimmer og Djambo-Kanel seg. De hadde ikke hørt så mye av alt ståket, og det lille de hadde hørt hadde de ikke tenk så mye over da de hadde nok av andre ting å drive med der inne. Flimmers kjekkaserier og poseringskunster hadde båret frukter, og nå lå han utstrakt over sin seng så kjekt det bare var mulig. Det var da begge fikk øye på noe merkelig som stakk ut av en koffert, en flaske Milox vaskemiddel og en liten flaske som det ikke sto noe på, men innholdet luktet sterkt av mandel. Flimmer lurte på hva begge deler var, for vaskemidler hadde han aldri befattet seg med før, det hadde hans mor sørget for. 

Den pene Djambo-Kanel undret seg over hvorfor disse gjenstander lå der de lå, men Flimmer skjønte lite, det var åpenbart ikke hans saker, han visste jo ikke en gang hva det var!

Ble man utsatt for et lite pek her ute i skogen?

De forsto enda mindre da det banket på døren og lensmannen ville ha en samtale.

Under tvil godtok Bøtte forklaringen til Flimmer om at han ikke visste noe om disse mystiske gjenstander som plutselig hadde dukket opp. Dr. Berentzen undersøkte såpeflasken fra Milox og den lille flasken og konstaterte at dette var gift, og av den typen man ofte hører om i påskemysterier som dufter og smaker mandel, ja, som påskemarsipan! Dr. Berentzen ble oppglødd. Noen her på hotellet prøver å ta livet av noen og legge skylden på andre, men hvem?? Flimmer ble enda mer spørrende og spurte; er noen døde?

Den pene damen var like lite informert, så det var to spørsmålstegn som hadde funnet sammen. Hun var forøvrig av den formening at det burde hete Paradis hotell eller noe, for det hadde vært innmari knæsj som hun uttrykte det. Akk ja. 

Men såpe og gift, hvordan kunne dette henge sammen? Bøtte tenkte høyt sammen med dr Berentzen. De hadde trukket seg litt tilbake mens de lot direktøren informere de få gjenlevende på hotellet at ingen fikk dra og at det hadde skjedd noen mindre komplikasjoner hos enkelte gjester som han sa. 

Det var én gjest som mottok denne nyheten ekstra dårlig, Röthen-Tanngard hadde prøvd å komme seg av gårde da han skulle på en viktig tannkremkonferanse som han sa, men nå måtte han være igjen her, og det ergret ham.

Bøtte og dr.Berentzen gikk tilbake til rommet til de antatt forulykkede unge, de var enige om at det måtte ha startet på badet, så de gikk inn dit hvorpå både lensmann og doktor holdt på så skli overende. Gulvet var såpeglatt! Livsfarlig erklærte begge da de omsider fikk krabbet ut derfra til tryggere omgivelser. Noe betuttet så de på hverandre, hvem i all verden er det som tar livet av folk ved hjelp av et badeværelse?

(Ja, Agatha Christie, dette tenker jeg ville vært temmelig snedig. Hva?)

Det var egentlig bare å gjøre som seg hør og bør i enhver påskekrim, samle alle i peisestuen! 

Ute i den kalde skog, en skikkelse vi har hilst på før vandrer rundt og venter på nye sjeler å vandre med. Nærheten til Sverige til tross, han begynte å bli utålmodig.

Kap 7. Ingen har tid til å dø.

Peisestuen, det lar seg liksom ikke gjøre å løse et påskemysterium uten å samle en rekke mennesker i peisestuen. Så dette er intet unntak, de få gjenlevende ble samlet der.

I det de samlet seg kunne alle høre den underlige barnelatteren igjen, noe som var rart, for det var ingen barn til stede. Alle frøs på ryggen, selv om Bøtte beroliget alle med at det var et annet påskemysterium i nærheten hvor en av karakterene hadde gått feil, men jo, for all del, hun er jo litt ekkel.

Samlet i stuen satt nå herr H. Röthen-Tanngard, Coco Djambo-Kanel, Henry Flimmer og direktør B. Eismann. De kunne vært flere, men som vi har sett ligger to på kjølerommet og fire ligger i en haug ute i sneen. Og hvis de var fulltallige, ja da hadde det ikke vært behov for å samles på denne måten, det må vi ikke glemme.

Lensmann Conrad Bøtte sto og fortalte hvorfor de nå var samlet. Dr. Bruce Berentzen bidro ved Bøttes side med utfyllende detaljer på sin snedige dialekt med kraftig australsk aksent.

Röthen-Tanngard tok ordet, var litt sur og mente at det som hadde skjedd åpenbart var uhell.

-Smakte noen av dere suppen i går? Den var fryktelig, kan dø av sånt!

Eismann ble fornærmet! 

-Hvordan våger De, den oppskriften er fra min mor, og den er fremragende!

Dr. Berentzen stanset munnhuggeriet som var i ferd med å utarte seg.

-Den soup er uskyldig. God var den ikke, men ikke så cruel at den kunne drepe noen.

Han fortsatte:

-Mister and Mrs Planke ble forgiftet, men hvorfor aner vi not.

Bøtte meldte seg, og spurte Denne Röthen hva han egentlig drev med? Var det noe med tannkrem, stemmer?

Han resignerte litt, og nikket. Han drev Röthen-Tanngards tannkremer AS.

-Interessant, sa Bøtte. Han dro frem gårdagens morgenavis som han hadde tatt med seg i baklommen. 

-Her står det noe interessant om avdøde herr Planke, han var i ferd med å gjøre det skarpt innen tannkremimport, hva sier De til dét, herr Tanngard?

Han greide ikke styre seg og mistet besinnelsen, noe som for en herre er noe ukarakteristisk.

Stemmeleiet ble hevet.

-Javel, Planke drev meg til konkursens rand! Her var jeg på nippet til å skape meg en gigantbedrift, men så kom denne fjotten og ødela alt, sammen med disse skipsrederne fra Bærum.

-Så De tror ikke bare det var litt uheldig å selge tannkrem under eget navn? Jeg mener, Röthen-Tanngards tannkremer, hører De selv hvor selvmotsigende dette høres ut?

Gjenstanden for nok en fornærmelse, herr Röthen-Tanngard, fikk nok, han var avslørt, kortene måtte på bordet.

Djambo-Kanel og Flimmer lurte på hvilket kortspill de skulle spille, men de ble bedt om å bare være stille, de kunne neppe bidra med noe med sitt begrensede intellekt, men desto flottere utseende.

Nå var morderen av herr og fru Planke avslørt, men tok han virkelig livet av disse unge menneskene også? Nasjonens fremtid, de som skulle overta foresattes imperier av skip og motehus?

-Grrrr, morderen freste av sinne. 

-Ja, jeg ville hevne meg på disse skipsrederne som ikke ville gjøre forretninger med meg, derfor måtte de også dø.

Bøtte tok frem håndjern og proklamerte at på bakgrunn av de siste hendelser, er De nu under kongens arrest.

-Ha! Ikke så fort! Dere kniper meg aldri, lusete lømler og knehøner!

Nå dro han frem en tollekniv, og truet nå peisestuens gjester og bad dem holde seg unna.

-Dere tror dere er så smarte som fant ut av mine onde planer, men hvem av dere hadde kommet på å ta livet av noen ved hjelp av et badeværelse? Hva??

(Igjen, Agatha Christie, hva synes De?)

Det var på tide å rømme syntes han, så han kastet seg dramatisk gjennom et vindu og la i vei ut i sneen.

Bøtte var kanskje ikke så kjent med så mye action som dette, men han ropte at det ville være livsfarlig å forfølge en så diabolsk morder, attpåtil med kniv! 

-For alt vi vet kan han drepe oss alle med en utedo om så er!

Dr.Berentzen var øyensynlig ikke imponert, hverken av kniv eller rømningsforsøk, så han utbrøt:

-Kniv? Det der? Det er da ingen knife, men dette er!

Så dro han opp av buksene sine noe digert ingen hadde sett siden vikingtiden sikkert!

-Iaktta følgende, sa doktoren, og kastet kniven sin, som var adskillig større.

Den svære kniven roterte som hoftene på en eksotisk danserinde og forvant ut vinduet efter rømlingen hvorpå man hørte en dump lyd, et au og en kropp som traff sneen.

Jeg tok visst for mye Müllers Tran kom det fra doktoren!

Gjestene så på hverandre, vel vitende om at den onde morder var død, og alle fant doktorens replikk såpass festlig at det brøt ut spontan latter og klasking av egne lår i tråd med tidens måter å uttrykke glede og fornøyelse.

Så slik gikk det til, og påsken ble feiret uten at flere døde, noe alle var fornøyd med.

Epilog.

En forfjamset person våkner i sneen, reiser seg og prøver å børste av seg da han oppdager at han står ansikt til ansikt med en høy hettekledd skikkelse med ljå. Den hvesende stemmen sier han må bli med, for det er jeg som er døden.

-Døden? Men jeg er da ikke… Röthen-Tanngard ser seg over skulderen og ser en stor kniv som står mellom skulderbladene.

-Det var som fandens!

Døden gnir seg nok en gang i knoklete fingre og den sporløse vandringen tar til.

God påske!

Det er mange år siden våre tidligste forfedre satt i sine huler og risset inn bilder fra sine daglige gjøremål. Scener fra en jakt, kamp på liv og død for å sette føde over bålet. Eller våre nære slektninger vikingene, som fant det for godt å riste litt i heller, og dermed skape bilder vi i dag kan betrakte og beundre over det ganske land. Langskip og falloser skaper like mye munterhet i dag som det sikkert gjorde den gang.

Vi anser disse skriblerier i dag som stor kunst. Et vitne om at vi mennesker alltid har likt å uttrykke oss med former og farver, enten for egen glede, eller for å vekke anstøt hos andre.

Vi vil gladelig innrømme at man selv har flerfoldige festlige «falloser» på samvittigheten i underganger og andre upassende steder, påført med farvestifter og barnlig latter. Forholdene anses nok i dag som foreldet, derav innrømmelsen, og det faktum at det antagelig lot seg vaske bort temmelig lett.

Vi drømte nok om spraybokser, i muntre farver, og store vegger vi kunne bemale med vår kunst. Slik er mange av oss skapt, men de fleste av oss blir forvist til små tegneblokker, eller lerreter i hjemmet, hvis man er i besittelse av sånt. Men så er det de som ikke lar seg stoppe. På eget initiativ anskaffes det spraymaling, og inspirert av ting man ser i utlandet gyver de løs på hver åpen flekk med sine kunster. Og dette ergrer folk, eller ganske mange i alle fall.

Fenomenet jeg retter en 500 watts lampe mot er tagging, eller graffiti om De vil. Det er, enten man vil eller ei, en kunstart, og den utøves som vi vet i det offentlige rom. Det er en del av kunsten. Og det er her betong møter våre sinnataggere, og heldigvis for det!

Som beboende i by og hvor ferdsel i relativt urbane strøk er ofte forekommende, noterer jeg meg med lett vemod hvorledes en by og dens betong bokstavelig talt sluker sine innbyggere. Som en i massiv sarkofag lar vi oss frivillig spise opp av hard, grå masse. Livstrette arkitekter søker å gjøre sin betong livlig med noen former her og litt treverk der, men de feiler som regel, og resultatet er stort sett det samme; døde omgivelser.

Det er i denne tomme verden menneskelig livskraft siver ut. Sprakende provoserende farver, bokstaver, helst de kuleste i alfabetet. Slagord, eller bare koder som noen få innvidde forstår, og som jeg håper arkeologer i fremtiden vil få en del bry med å tolke. Men de har noe på hjertet disse menneskene. De er som regel unge, og de er lei av det grå rundt seg. 

Jeg liker mye av det jeg ser, menge av disse kunstnere er svært begavede, og så lenge de ikke vinner innpass hos gallerier eller andre steder, så tar de seg til rette og farver vår nære hverdag. Og disse unge, som kanskje synes alminnelig scenekunst har utspilt sin rolle, eller som synes dagens billedkunst bare er kjipt, la dem få holde på, la oss se dem og anerkjenne arbeidet.

Men før noen tror jeg tar alle i forsvar, så vil jeg også understreke at mange tar unødig høy risiko, utsetter seg selv og andre for livsfare, og at det å legge et helt kollektivselskap for hat virker noe tåpelig. Er man misfornøyd med Oslo sporveiers tjenester så er de nok lydhøre for eventuelle klager, men å ødelegge togene deres, ja det er egentlig bare dumt. Skal man på død og liv imponere noen, så kunne man prøvd å tagge et fly? Gjerne i fart også!  Det må da være noen taggere der ute som har mistet bagasjen sin eller på annet vis blitt forulempet av luftens gribber. 

Finn en vegg og mal den ned, skriv noe tøft, noe gøy, noe provoserende! Ha luen på bak-frem og bentøyet litt nedover legemet og finn din indre rebell!                               For ingenting er så gøy som en skikkelig diger «propell»!

T.

Kilder: 

Kollektivreiser foretatt over flere år.

Rettigheter til denne tekst tilhører dens forfatter, altså meg!

Vi husker hvordan det var, da verden var delt i to. Mistro, mistenksomme blikk, hemmelighold, enorme våpenarsenal, spionasje, fengslinger, usikkerhet, frykt, mye frykt, og veldig absurd og rart. For en yngre person var denne verden et fascinerende, men merkelig sted. Den grå og kalde Østblokken. Landene bak jernteppet.

Heldigvis gikk Østblokken konkurs, i alle fall store deler av den. Overvåkning av enhver og fengselsplasser til alle har sin pris, og når Glasnost flimret over skjermene i de tusen hjem, var det hele over, trodde vi.

Det er alltid krig et eller annet sted, og det er alltid en forskrudd diktator en annen plass som dyrker sitt ego og lar folket lide. Men vi som trodde invasjoner og erobringskrig hørte fortiden til, vi har tatt feil, sørgelig feil.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nok en gang må sivile lide, nok en gang må unge mennesker på slaktebenken, nok en gang brennes et land ned til grunnen. En manns paranoia har igjen fått fritt utløp og katastrofen er et faktum. Og igjen løftes jernteppet for å feie en ny stat innunder, for teppets eier er jo etter eget utsagn en fremragende og god nabo, det må jo alle forstå.

Vi må nok anerkjenne visse kulturforskjeller mellom øst og vest, forskjeller som for det meste er sjarmerende og gjør en reise interessant og morsom. Men jeg tror ganske bestemt at hvis man søker vennskap med en nabo, uansett hvor i verden man befinner seg, så er det i alle tilfeller høyst uvanlig å gjøre dette ved først begå innbrudd nattestid, for så å banke opp alle som bor i huset. Hva slags psykopat er det som tror at vennskap dannes ved vold, eller drap som vi har sett nå?

Det er folk der ute som tror man kan true seg til alt man ønsker seg, det kalles å rane, og folk som raner andre pleier vi å sette i fengsel, for vi liker ikke å bli ranet, like lite som vi liker å bli tatt av dage. Og i disse dager har vi ikke bare en ransmann foran oss, men en krigsforbryter, som i tretti år har sydd på et nytt jernteppe, og under dette er det mørkere enn noensinne.

Jeg savner Sovjetunionen like lite som mine besteforeldre savnet Nazi-Tyskland. Vi ble kvitt begge deler i sin tid, og det kostet både blod og tårer. Og nå må vi visst frem med den store teppebankeren, for et usedvanlig ruskete jernteppe er på vei, og det eneste språket eieren forstår er ting som gjør vondt.

Ære til Ukraina og dets tapre folk!

T.

Det er liten tvil om at tiden for pakker i posten er over oss, og i ethvert underutviklet samfunn er selvsagt velfungerende monopol en saga blott. Resultatet må vi som forbrukere lide under, for lide, det gjør vi. La meg fortelle.

For å føle seg delaktig i julen, har jeg som sikkert tusener på tusener av andre, av bekvemmelighetshensyn foretatt den største delen av julehandelen på internettet, og det er jo feiende flott på sitt vis, herom hersker liten tvil. Men så skal dette fraktes til bestiller, altså deg og meg, som forventningsfullt sitter hjemme og dirrer av spenning der man venter på nye benklær, springformer, juletrær, små og store pakker, harde som myke.

I gamle dager gikk vi bare på postkontoret når man hadde foretatt obskure postordrebestillinger. Pakker med total mangel på diskresjon for innholdet ble utlevert av en noe livstrett representant for datidens monopol innen post og øvrig brevveksling. Den nevnte livstretthet kunne ha fått en vekker når pakker fra storprodusenten av sanselige filmer av vovet karakter landet på benken, men vi skal ikke ta for oss pornografiens verden her og nu. Men altså, du verden, noen filmer altså…                 Det må man si. Nuvel.

I dag er naturligvis dette tilbudet opphevet som jeg har skrevet ovenfor her, og hva er det for et rot vi har fått til erstatning? Jo, et virvar av utleveringssteder! En eske må hentes i en butikk, en annen pakke kommer til en liten kiosk. Man kan få en sms om én pakke, mail om en annen, og den tredje ble bekjentgjort via en lapp i postkassen. Er man heldig dukker det opp ting på døren midt på natten. Unntaksvis får man noe i postkassen utenfor ens ringe hjem. Man flyr rundt fra et sted til et annet på jakt efter sine varer. Meldinger tikker inn om at nu er Deres pakke ankommet, vennligst hent umiddelbart! 

Det toppet seg for meg personlig her i går da jeg ble gjort oppmerksom på at en bestilling ville ankomme en slags postboks, og for å få tilgang på mine dyrekjøpte varer måtte jeg laste ned en app! Monopolet er oppløst, men her blir mine ting holdt som gissel og det fordrer at man behersker avansert applikasjonsbasert teknologi for å få tingene man har betalt for. Hva blir det neste? Varen Deres er gjemt i skogen under en sten, hilsen Posten. Vennligst hent før ville dyr får fatt i den.

Jeg mener fremtiden burde bli lettere og enklere, og vi finner jo stadig opp ting som gjør deler av livet til en lek, nesten morsomt og skøyeraktig. Men det var litt enklere når det kun var ett sted i sin nærhet man kunne forvente å hente en pakke med noe fint, eller noe stygt, hvis man hadde dårlig smak og svært god råd, for der er det en klar sammenheng!

Men nå skal jeg nok en gang laste ned en app, så kan julen snike seg innpå bakfra. Eller trenger man en jule-app for det nå?

T.

Alle rettigheter til denne tekst tilhører forfatteren, så det så!!

Det kom meg forleden for øre, og forsåvidt øyne, at det igjen avholdes olympiade. Denne gangen er det Tokyo i Japan som er åsted for disse leker. Det kalles leker av en eller annen grunn, noe man finner litt pussig, for det er da vitterlig blodig alvor for enkelte. Deltagerne utøver også noe som kalles grener, og det er nok den eneste koblingen til flora og botanikk man kan finne under slike arrangement.

Normalt er det helt umulig å unngå og få med seg at det avholdes olympiade. Aviser og fjernsyn melder lite annet når det skal svettes meget, gjenstander kastes langt og i det hele tatt. Det skal også hoppes høyt, og sett med litt usportslige briller, så forekommer det hele som noe eksentrisk.

Forskjellen i år er at det som for en utviklet kulturnasjon virker som en selvfølge, nå er havnet på kapitalismens loppemarked. Rettigheter heter det visst, og de ble solgt til høystbydende. Så nå får ikke statskanalen vise levende fotos fra elleville øvelser i enda mer elleville antrekk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg skal ikke late som om jeg bryr meg så altfor meget, det å gå glipp av slik idrett kan jeg leve svært godt med. Jeg noterer meg med et lett og uengasjert skuldertrekk at det foregår noe i Toyota, at nordmenn er med, og pussig nok får ros og anerkjennelse for noe som ikke foregår på ski. Dog skal det anerkjennes fra mitt hold at det faktisk er en og annen som liker å se på sånt, men som nå må se dette hos en mindre strømmetjeneste ingen husker navnet på. Dette var noe jeg hørte i en debatt på radio, så litt research forekommer, selv her.

Mens De nu som leser sitter med indre bilder av kappgjengeri, roing, hopping og andre obskure øvelser, så vender jeg søkelyset mot en annen vederstyggelighet, som til alt overmål fortsatt sendes riksdekkende, nemlig Melodi Grand Prix! Hvis det var noen rettigheter som burde selges til lavestbydende og sendes på et utilgjengelig applikasjonsbasert medium, så er det denne sangkonkurransen. Dette er som kjent en fest i dårlig smak, glitter og paljetter, og det musikalske befinner seg dypt nedi baksetet.

I sin tid var dette meget populært, og nasjoner gjorde sitt beste for å vinne. Når man ser tilbake på bidragene så har jeg litt vondt for å tro at det var de beste innen populærmusikk som deltok, hvis vi da ser bort fra ABBA som deltok i 1974 med en sang om en by i Belgien. Det vanlige ville vært å synge litt om hovedstaden i Belgien, men slik ble det ikke.

I dag er dette en konkurranse hvor alle ventes å bli med, men der deltagerne får streng beskjed hjemmefra om ikke å vinne, for det blir så dyrt! De eneste nasjonene som faktisk går inn for å vinne, er nasjoner litt øst på kartet med et litt slepphendt forhold til statsoverhodets anvendelse av statskassen. Rettighetene til å sende dette spetakkelet kan efter mitt syn dumpes i hodet på en av disse tullekanalene ingen ser på, med mindre fjernkontrollen går tom for strøm mens man zapper og man sitter fastlimt i en svett skinnsofa.

Men nå er det altså OL i Suzuki, og de som fant ut hvor det skulle vises levende bilder av lekene kan vente seg en regning i posten. For dette dekkes ikke av noen lisens som vi alle betaler på, og som til alt overmål er øket, til tross for regjeringens lovnad om at den skulle helt bort.

Det var de gamle grekere som fant opp OL, og like etterpå dukket Coca-Cola opp, for de luktet profitt! Uten å gå i detalj, så kan man vel si at dagens leker er noe mer spiselige enn opprinnelig. Vi fulgte debatten om sandvolleyballjentene og deres påtvungne krav om bekledning, eller mangel på som sådan, og vi må bare applaudere deres mot for å stå i mot slike idiotiske krav fremstilt av gamle menn.

Det er noe urgammelt over olympiade, og det er fortsatt slik det startet, at det styres av gamle, fete og sikkert godt nok flatulente menn. Forskjellen i dag er at nesten alle får være med, nesten. Hva de gamle grekere ville sagt om OL i Datsun eller hvor det nå var er uvisst, men jeg tipper de roterer i sine respektive graver, for som vi alle vet, ekte OL foregår på sne og is.

Uten brukket stav.

T.

Kilder:

Diverse fjernsynsutsendelser sendt på NRK da det var fortsatt mulig å se OL der.

Det kommer en tid i de fleste menneskers liv, da foresattes noenlunde trygge havn må forlates efter flere nokså tydelige hint, og man må stole på sine egne to ben og inntekt. Enten ved lovlydig arbeid, politisk virksomhet, eller andre lyssky aktiviteter med beskjeden strafferamme.

En ung persons første møte med en selvstendig tilværelse, består ofte av mye nudler, dårlige vaner, og et marked for en type mennesker hvis store mål er å flå troskyldige intetanende ungdommer for alt de eier og har, hva nå enn det måtte være for noe i en slik fase i livet. En rusten bil og en bunke CD-plater regnes ikke som formue i særlig grad fant jeg fort ut.

Omgitt av nips og tilfeldig krimskrams donert av de man inntil nylig delte hjem med, sitter man i sin lille hybel i en kald kjeller og varmer seg på et stearinlys stappet nedi en flaske, mens man lurer på om nudler kan spises kalde for å spare strøm. Svaret på det er forøvrig ja. Knas.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Enhver som ikke tilbringer store deler av dagen med hodet nedi en vaskebøtte, enten av nødvendighet eller av den morsomme akustikken en bøtte kan by på, skjønner at å leie, enten det er hus, bil, hage eller videospiller, er svært dårlig butikk i lengden. Det er faktisk ikke butikk i det hele tatt.                                                                                   Efter en stund vender men gjerne nesen i retning boligmarkedet, et marked som tar sikte på å ruinere oss alle i generasjoner, derav begrepet generasjonsbolig. En pose nyvaskede tomflasker hjelper lite som egenkapital, og jobben din dekker knapt nok utgiftene man allerede har. 

At det er bedre å eie enn å leie er altså allment anerkjent, og de fleste søker efter dette prinsipp med varierende hell.

I næringslivet derimot, er leie og leasing siste mote, om man kan bruke det utrykket om en heller dårlig forretningspraksis som har foregått ganske lenge. Denne tanketomme sløserivirksomheten har også nå nådd store deler av statlig forvaltning, der leies det av hverandre over lave sandaler og høye heler helt til man blir lei hele opplegget. Regnskaper og regninger sendes mellom byråer og konsulenter og meglere som bare hvitsnippede og bukseskjørtbærende individer kan. 

Kreativ bokførsel og en urokkelig tro på at det å leie tak over hodet, konsulenter til så å si alt fra renhold til vaktmester, og alt annet man trenger, sprer seg som en farsott av det litt mindre heldige slaget. Overskudd av denne praksisen blir borte hvert år, gjerne til øyer i karibiske strøk eller til banker i land som er kjent for trekantet sjokolade og en svært veldrevet statlig jernbane. De er også flinke med urverk i nevnte land.

Kommuner har funnet det populært å leie ut parkeringsplasser, parker og andre ubrukelig arealer til firmaer som ser sitt snitt til å flå en stakkars bilist, enten denne skal på handletur eller sykehus, så ligger de på lur. Man skulle nesten tro at dette hadde noe for seg, om man da altså er så heldig å befinne seg i rette enden av denne pengestrømmen som effektivt, og uten nevneverdig blygsel, er rettet ut av felleskassen og rett i private lommer. Hva skal en fattig kommune med penger, de har jo ingen fra før.

Men hvis vi for et øyeblikk innbiller oss at det å leie er bra, så la oss endelig gjøre det ordentlig. Vi kan for eksempel leie ut Norge til Norge, for på den måten synliggjøre kostnadene ved å ha så mange fylker. I andre rekke så kunne man kanskje leid ut noen fylker til andre land. Østfold kan lett leies ut til Sverige, og Telemark ligger bare i veien når jeg skal til Sørlandet, så det kan leies ut til Island, eller Grønland. Jeg vet at Bergen er forsøkt solgt permanent, men så langt har ingen meldt sin interesse.

Vi kan hyre inn et mye billigere kongehus, og leie ut vårt eget til en nasjon som ikke har eget, eller som syns at de kongelige man er belemret med enten er for gamle eller er mindre fotogene enn man kunne ønsket. Jeg vet ikke helt hvordan det står til med innleide monarker, men det skulle ikke forundre meg om det et eller annet sted i Afriken kunne være en herre, i tung tigermønstret kappe og lettvint forhold til statens midler, som på kort varsel kunne stille opp innen 17.mai. 

Min store undring er, hvorfor en så tåpelig økonomisk modell som å leie, og som man bruker all energi på å komme seg ut av, blir varmt omfavnet av en gruppe mennesker som har skikkelig fine diplomer og papirer på at de kan noe om penger. 

Man kunne være fristet til å tro at det lå noe snuskete bak.

Uten hvit snipp.

T.

Kilder:

-Kilden kjøpesenter utlånt på deltid.

-Tanker som sammenfaller med mine egne konspirasjonsteorier.

-Lånekortet fra biblioteket.

-Tilfeldig sammenraskede opplysninger.                                                                           

-Finansakrobatnytt med bilag, selv det om håndverk for bemidlede.                                 

-En bok jeg har skrevet selv hvor nesten alt er nesten sant, nesten.

Denne tekst ble opprinnelig publisert på min personlige Facebook. Alle rettigheter tilhører skribenten.

Få ting opptar oss mennesker mer enn penger. Vi elsker penger, vi kjøper ting med dem, og noen bader i dem virker det som. Vi kan ikke få nok simpelthen. Men penger er også kjedelig. Det er kjedelig å tjene dem, og det er usannsynlig kjedelig å bruke dem på ting man ikke liker, slik som skatt og avgifter.

Men uten dem, så føler man seg litt tilsidesatt, man er ikke en del av forbrukerkarusellen. For det er jo slik i dag, at vi blir foret med reklame dag ut og dag inn for ting vi kan kjøpe, men som vi egentlig ikke trenger. Verden er skapt sånn, i kapitalismens velsignede navn.

Noen har greid på mirakuløst vis å grafse til seg skikkelig mye penger, ja, millioner sies det. Dette er mennesker vi har lært oss å se opp til, vi beundrer deres dårlige smak innen klær, kjøretøy og valg av ektefelle, og sier: jaggu er han/hun smart som har så mange penger. Men er det virkelig så?

For noen år tilbake ble en mobilgründer hyllet opp i tynnere luftlag for sin geniale idé om å selge firmaet sitt. Fyren ble styrtrik over natten, og alt var såre vel, en stund. Men, pengene forsvant like fort som de dukket opp, og nå prøver han desperat å stable noe like lønnsomt på sine ben, med varierende hell, mest uhell efter hva jeg har funnet ut. Det skulle ikke forbause meg om han en dag dukket opp på min dør for å selge meg en støvsuger for at sige det slig..

Vi har også en gruppe smartinger som har gjort det til karriere å løpe rundt på en plen sammen med andre, sparke en rund dings inn i et nett, for senere innkassere en helt sinnsyk slump med penger. Vi snakker hopetall her, hvor mye nå det måtte være. Ingen av disse, hverken ballsparkende, syklende eller hoppende ”stjernene” fremstår som NASAs førstevalg til dyptgripende forskning akkurat. Men penger, det har dem! Dog ikke så lenge, de er like flinke bokholdere som fulle sjømenn.

Bedrifter får heller ikke nok penger. Der tynes de ansatte til det ytterste for å lage noe de kaller profitt, noe de må ha hvert år, og gjerne mer for hvert år som går. Skjer ikke det, er det krise. Da må noen gå, og resten får ikke lønn, hvis man da ser bort fra han på toppen, da. Han må gjerne få tyve millioner i bonus, gjerne mer og for å greie seg. 

Hvis man må ha 20 millioner for å greie seg, hvert år, da er man ikke smart, da er man stokk støvende steine dum! Et alvorlig tilfelle for luksusfellen!

For å holde orden på alle milliardene man tjener, så bruker man noe som kalles bokholder. Ingen videre sexy yrkestittel, men det forekommer meg en tanke kjedelig, beklager det.

Her har dog Hollywood kommet med en løsning. For en tid tilbake kom actionfilmen ”The Accountant” på kino, eller ”Bokholderen” som den burde hete på vårt sprog.

Jeg var ikke først i køen for å se den. En bevæpnet Ben Affleck, bokholder av yrke, med noe uoppgjort med noen skikkelig slemme folk, muligens andre bokholdere med urent mel i posen. Her skal en bokholder ordne opp, for første gang! Tipper det gikk så pennehus og skrivemaskiner nesten veltet på gulvet! Jeg syns en regnskapsassistent med automatgæver, er like upassende som peanøtter i fårikål.

De er glade i våpen der borte, altså i USA. De er så glade i dem, at de utstyrer kontoransatte med dem. Det skytes her og der, til litt glede, men og endel forargelse. Det er en klar ulempe når presidenter og skoler blir mål for skyteglade. Skjønt, førstnevnte er det en viss uenighet om i våre dager..

Oppi alt dette virrvaret av våpen, makt og riksdaler, sitter det noen høyt oppe. Velfødde betrakter de en verden som rives i filler. Mye vil ha mer sies det, og det er nok ganske korrekt i vår tid. 

Vi gir avkall på fundamentale behov, til fordel for noe vi tror er frihet, frihet til å sørge for at noen ganske få, skal få alt, mens vi som ikke har arvet, stjålet eller bedratt, sitter igjen med smuler. Det er liten tvil om at det går lukt nedover mot avgrunnen hvis det skal fortsette slik.

Tausheten senker seg over første klasse, der sitter det kun noen få, med en pengesekk ingen har sett maken til. Alt dette med vår nesegruse beundring og bifall.

Å tro at det drypper litt ned på oss, må være vår tids største livsløgn.

Noen som har en tier til en kaffe?

T.

Kilder:

Filmene ”The big short”, ”Inside job”, ”Too big to fail” og ”Flåklypa Grand Prix”. Sistnevnte en heroisk filmatisering av da en mystisk ørkenfyrste, uselvisk blåste liv i en forblåst og tilårskommen bygd som sårt trengte kapital.

Denne tekst er tidligere publisert på min høyst personlige Facebook. Rettighetene er mine, ikke dine.

Vi må snakke litt om søndagsturen, denne gode gamle beskjeftigelse som tradisjonelt sett foregår på søndager. Noen bedriver den på andre dager, helst med bil, til alles generelle irritasjon, men det er en helt annen sak. I dette tilfellet gjelder det alle som tror de er på søndagstur.

Det er både sunt og friskt å komme seg ut av huset, og det burde man selvsagt gjøre så meget man har anledning til. Men det har dukket opp et lite problem. Det er ikke lenger slik at det pakkes niste og rusles eller sykles rolig til et hyggelig sted, hvor man i ro og mak kan sette pris på trær og gress, eller snø, hvis det er vinter eller noe.

Det har seg nemlig slik, at det som i snesevis av år har vært ansett som felleseie, natur, skiløyper, turstier eller sykkelveier, i dag er blitt private treningssenter. Tenker man seg en rolig sykkeltur, kan man risikere å bli overkjørt av en person som skal sette nye rekorder på sykkelen sin. Som snytt ut av dopingseminaret Tour de Whatever kommer de som grelt farvede kanonkuler, og forlanger at en stakkars søndagsturist straks bør innfinne seg i nærmeste hekk med hodet først.

Skitur, da? Joda, de lokale idrettslag skryter av fine skiløyper med vakker natur og alt det der, men også her dukker de opp. Med leppene nysmurt med vidundermiddel for hurtigere gange i løypene, og siste skrik innen skimote, kommer de som nypolerte raketter med sprut til tusen. Den vakre naturen viser seg frem for blinde øyne, der pulsklokker og smøreteknikk er i høysetet. Med en tåre i øyet, og en kongle i munnen, må man innse at man har vært så frekk å forstyrre treningen til en eller annen brødknott som i skjul tilfredsstiller seg selv ved å se på bilder av en skjeggete skiløper fra Røa IL.

Det er ingen dum ting at noen søker å bedrive mosjon av det mer voldsomme slaget, men det bør ikke skje i det offentlige rom. Bare tøyet dette bedrives i, krenker til tider den allminnelige bluferdighet, der den overlater intet til hverken fantasi eller noget andet. Det finnes tusenvis av treningsentre i dette landet, jeg ser helst at slike anstalter nyttes til det de er ment for, nemlig ellevill mosjonering sammen med likesinnede.

Jeg vet at spinningsykkel er kjedelig, og aldri kan måle seg med den fine overprisede tohjulsraketten du kjøpte til førtiårskrisen, men den passer godt sammen med den kjedelige personligheten din, om man altså er i besittelse av noe slikt, personlighet altså. Også slipper du å plage de av oss som liker å se på trær, høre fuglekvitter og bevege seg i et mer komfortabelt tempo.

Det mest bedrøvelige oppi alt dette, er at man i dag kan se hele familier, iført treningstøy på såkalt søndagstur. De skal ut, men da skal det trenes! Kan man virkelig ikke bevege seg noe sted uten at tiden skal tas, pulser måles og svette veies?

Vi må ta tilbake søndagsturen, uansett hvilken dag den faller på. Sykle uten å ta tiden eller måle kaloriforbruk. Gå på de gamle treskiene smurt med tjære og fjær. Spaser rundt i parken, eller skogen med intet annet mål enn at betrakte en ganske gedigen maurtue. Det går også an å fiske uten å få premielaksen på kroken hver gang, man trenger ikke krok engang, for ingen gidder å spise fisken likevel, så da kan man la være å plage en stakkars intetanende flyndre?

Trene kan man gjøre andre steder, jeg anser ikke svette, heseblesende tullinger som en del av norsk fauna, og hører så avgjort ikke hjemme blant bokmeis, tiriltut, kjøttfløyte, eller slagbjørn.

God tur.

T.

Denne tekst ble opprinnelig publisert på min høyst personlige Facebook. Alle rettigheter tilhører meg og bare meg!

Det hersker vel ingen tvil om at tiden vi lever i plutselig endret karakter. Noe til det verre, og mye til det bedre! Enkelte ting har åpnet en del øyne, forhåpentligvis for godt. Jeg har tidligere ønsket masseturismens undergang, og nå later det sannelig til at mine synspunkter på dette området har noe for seg, noe vi vil se nærmere på i dette øyeblikk.

I gammel tid var det å reise på cruise noe av det fornemste man kunne innbille seg. Enten det var langs Nilens bredder hvor krokodillene glefset efter coctailkjoler og velfødde briter, eller Caribien, hvor sinte innfødte kastet spyd og gned seg på magen og pekte på store sorte gryter. Helt inntil nylig var dette fortsatt en drøm for mange, reise rundt på et stort skip i ukjente strøk og se på ting man ikke hadde hjemme. Interessant.

Mye fint har skjedd i verden, og velstanden har spredd seg som et visst virus, med det resultatet at enda flere nå kan realisere sin drøm om å reise rundt på et stort skip og se på ting naboen bare skryter av. Og nå formelig vrimler havene av disse enorme skip, stappet med velhavende mennesker som vil se på ting. Iført sandaler, en dødssynd i seg selv, t-skjorte som avslører forrige destinasjon og måltid, og en billig kapteinlue fra en suvenirbutikk, valser de nå rundt og legger verden for sine ben.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Skipene er som små byer og innbyggerne er som invaderende hær, både bortskjemt og obsternasig. Vi må forstå at disse menneskene har penger, og derfor kan gjøre som de vil. Jeg syns vi nå kan erklære cruise som ekstremt unødvendig, svært miljøfiendtlig og mer harry enn handlevogner fulle av Pepsi max fra Svinesund.

I den kjente italienske byen Venezia har de skjønt det. Efter over et års pause uten denne idiotiske trafikken fra cruiseskip, har det endelig gått opp for dem hvor vakker denne by er uten dvaske og uhøflige turister som bare skal se på noe. 

Også her i landet blir byer og fjorder forsøplet av gigantiske skip. Geiranger blir tåkelagt av eksos, byene blir skyggelagt og våkner hver morgen til en utsikt som består av båt, og ikke av den pene typen. Er man så uheldig å bo i et litt gammelt hus, tror disse omreisende naut at det er et museum, og de går rett inn for å se på noe. Og nå er det De som blir betraktet, til alt overmål av en spansk bedreviter med høyt stemmeleie. Og alt dette skjer før lunsj. Efter lunsj kommer det et lass amerikanere, og de vil også se på noe. Nok en gang blir vi minnet på at de har penger og forlanger å få se noe!

En god cruisebåt er en tom cruisebåt, og hvis de skulle fylles med noe, så måtte det være hjemløse, for dem er det nok av! Eller hva med å bruke dem som hjelp til flyktninger?

De siste år har vist oss ganske tydelig at vi dør ikke om turistene uteblir. Tvert imot, det er bare bra at de holder seg hjemme og heller ser på seg selv, for da slipper vi. 

Verden blir raskt et vakrere sted når rumpetasker, hvite sokker i sandaler og andre vederstyggeligheter uteblir. Og når en næring forsvinner så finner vi bare på en ny. Det er jo så lett, i følge eplekjekke gründere.

Finn på noe annet og god sommer.

T.

Kilder: Et fotografi av sinte venetianere og erindringer fra gamle Donald-pocket, som i seg selv er helt historisk korrekt gjengivelse av sydhavsøyer.

Før De satt Dem ned for å lese dette, er jeg viss på at det måtte knottes inn noen velvalgte ord og koder fra erindringens mørke kroker, hvis ikke alt av sånt er lagret og alt man gjør er et lettvint trykk på enter. I denne tid forstår jeg det svært godt, for det er blitt en hel del å huske på om dagen, og det er noe som går på livet løs.

Jeg setter pris på teknologi, det er et vitne om at menneskeheten har klatret ut av mørket og blitt opplyst. Noen ting blir lettere, og mange oppgaver som før krevde både styrke og kunnskap gjøres nu med et lett trykk på en knapp. Kjekt! Maskiner og andre dingser gjør deler av hverdagen til en lek, og det kan man jo for all del synes godt om.

I all denne vidunderlige tekniske fortreffelighet kommer dog andre elementer på banen, og de har en tendens til å komplisere ting, eller legge pinner på veien i vår ellers greie hverdag.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For å nyttiggjøre seg av de mange fine ting vi nå omgir oss med må det nemlig opprettes et brukernavn og et passord. Dette er veldig viktig, for ellers kan uvedkommende stikke av med din siste dings, eller begår tyveri av data. Det er her skoen efterhvert trykker litt hardt efter mitt ringe syn.

Som en noenlunde moderne mann har jeg jo en slags elektronisk postkasse, et sted for ting jeg kunne klart meg uten, men som alle i dag må ha. Denne er selvfølgelig underlagt et brukernavn og passord, og de må selvfølgelig ikke være sånn at andre kan gjette seg til hva det er, og det må helst ikke være så komplisert at man ikke husker hva det er selv. Vel, det begynner å dra seg til her, for man må opprette slike brukernavn og dertilhørende komplekse passord omtrent overalt hvor man ferdes i dag. Og det er umulig å slippe unna!

Hvis man deltar i arbeidslivet, så har man sikkert en elektronisk postboks der og, med et nytt brukernavn og passord, og ja, der skal det være virkelig komplisert, så det blir noen telefoner til en obskur IT-avdeling iblant. I tillegg har man gjerne noen bankforbindelser og sosiale medier og mye mer hvor man selvfølgelig også må ha dette hersens brukernavn og passord. 

For å kunne bruke sin mobiltelefon, helst av det noe moderne slaget, så må man også ha det. Før holdt det med telefonnummeret, og det er da vanskelig nok å huske under feil omstendigheter, men for å bruke dens fulle potensiale, brukernavn og passord, takk.

Hverdagen klumper seg til og vi snubler og prøver å huske alle disse tall, navn, kombinasjoner og lure ting. Har De glemt passord, trykk her. Jo takk, det hender, ofte!

Det hender iblant at man må anskaffe små ting til hjemmet, det være seg telys, skruer eller lampeskjermer, da går man til en butikk som selger slikt, og regner med at det holder å betale for varen og stikke av. Men nei. Her får man oftere og oftere spørsmål om man er medlem av kundeklubb, er venn med butikken, eller har intime affærer med sopekoster. I svake øyeblikk, og med et innstendig ønske om å forlate stedet så fort som mulig, overlater man det vennlige mennesket i kassen sitt nummer, hvis man husker det, også er helvete løs! 

Velkommen til kundeklubb! Hei, trykk og tast her og få tilbud! Vi ser De ikke har besvart forrige sms, så vi sendte mail til deg! De får denne mailen da vi nå holder nyrene dine som gissel, hilsen oss på Nille! Og sånn fortsetter det. Og det må opprettes BRUKERNAVN OG PASSORD!!! Hjelp!!!

Dette blir rent ut for meget, og min innboks ser nå ut som en slagmark hvor krigen har stått mellom jernvarehandlere, kjøkkenbutikker og en sportsforretning jeg googlet ved et uhell.

For en som har fått nok for lenge siden er det bare å grue seg til fremtiden, for alt man foretar seg ender med femti mailer, brev i posten og dere vet hva.

Hvis jeg må kjøpe ny bil innen de neste årene, så må jeg garantert opprette noe kløktig som jeg må huske, ellers sitter jeg bare der med en svær dings jeg ikke får tilgang til. Jeg prøvde å ringe helpdesk, men telefonen min låste seg da jeg ikke husket hverken PUK eller PIN.

I fremtiden ser jeg for meg at noe så fjollete som en brødrister kommer å forlange det ene og det andre før den gjør hva jeg trodde den skulle. Jeg skjærer et stykke brød og tenker denne burde være digg rystet. Jeg trykker på en knapp og blir ønsket velkommen av toast-o-matic 5000 med spørsmål om jeg vil ryste mitt brød. Ja! Vil De angi brødtype? Hæ? Her er tilbud på nye modeller. Men i… Prøv gjerne våre varianter av brød. Men kan jeg få ristet denne skiven, vær så snill? Hva med dette? Okey, stikker en skive nedi et hull og trykker på knappen, og hva skjer? Den infernalske maskin forlanger BRUKERNAVN OG PASSORD!!                                                                    Kaldt brød med smør er helt ok det også.

Dette er fremtiden, folkens! Alt blir nesten lettvint, men underveis blir vi overlesset med ting vi glemmer og reklame for enda mer vi ikke vil ha, hvis vi husker brukernavn og passord, da. God fornøyelse!

T.

Kilder:

Jeg glemte brukernavn og passord.