Det var en tid, for et godt snes år siden, at man som yngre person måtte delta i andres bursdager, eller enda verre; delta i sin egen!
Heldigvis kan man som voksen velge å avstå fra den slags, og hvis man vil holde vekten på et moderat nivå, så er det å holde seg langt unna et godt råd fra meg. Man vil også spare seg for tidlig tinitus, men det er en helt annen sak.
Som bruker av diverse sosiale medium er man dog ikke forskånet fra å se en viss utvikling når det kommer til kaken, og da den hjemmebakte typen. Jeg er selv skyldig i fremvisning av egne begrensede kokekunster her og der, og fremholder at jeg kun er en glad amatør som slumper meg frem til mangt og meget. Men kaker, det er det lite av.
Jeg kan svakt erindre at uansett anledning, så dukket det opp noe som smakte litt av sjokolade, sur melk og svidd bunn. Drysset med et tynt lag kokos og med en enslig seigmann plassert i midten, så var det servert. Kaken jeg skriver om er naturligvis den klassiske langpannen, og den bakes nok fortsatt i de tusen hjem når noen skal feires. Trygt og godt, men nu er den på vikende front.
Jeg nevnte den enslige seigperson. Plassert på noe som fremsto som en god kvadratmeter kake gjorde den et ensomt og litt trist inntrykk. Mutters alene i et hav av kokos sto den der og ventet på sin skjebne, en kort gjesteopptreden på en dekorert papptallerken, og så strake veien inn i gapet på en heldig gjest som fikk pynten, for det er hva den lille seige tingest skulle være. Pynt.
For hva er vel en kake uten pynt og dekor? Det er fortsatt en kake, men efterhvert som årene gikk og velstanden i samfunnet har økt, har også pyntingen av kakene tatt seg noe opp. Noen begynte kanskje å legge ut noen tynt spredde nonstop, seigpersonen fikk selskap av en seigperson til, kanskje enda fler og. Så ble det en pynteting på hver bit oppskåret kake, og alle gledet seg over dette. I rettferdighetens navn er dette bra tenkt, altså.
På et tidspunkt som sammenfaller med en av vår tids største unødvendigheter, influensere, dukket den amerikanske cup-cake opp. Små porsjonskaker, hvor dekor og pynt betyr alt, og innholdet er like tomt som ovennevnte unødvendighet. Disse skulle bakes av allerede overbelastede småbarnsforesatte, og pyntes så overdådig som mulig. Fine kaker, utvilsomt gode, om man liker litt kake til smågodtet sitt.
Det er sikkert fortsatt trendy med slike koppekaker, men skal man virkelig følge med i tiden, så er det kun en ting som gjelder, og her følger en kort instruks for hvordan arvtageren til langpannen skal se ut:
Man baker en kake, rund, firkantet, trekantet eller hva man gidder. Skjær den opp så den kan fylles med krem, enda mer krem, og litt smågodt fra løsvektavdelingen. Klapp hele sulamitten sammen, og dekk så med glasur eller krem, gjerne i en glorete farve. Jo høyere kake jo bedre. Så dekorerer man med fire kilo smågodt i løsvekt, Sytten kvikklunsjer, Fem plater firkløver, ti poser seigpersoner og en slikkepinne til å sette på toppen.
Voila og bånn appetitt! Fjern alt knuselig og søk dekning.
Med disse bildene på sin indre netthinne, merker jeg at oldtidens langpanne med sin beskjedne pynt og litt beske smak faktisk hadde noe for seg; man sto ikke i fare for å pådra seg livsstilsykdommer om man ble invitert til et selskap.
Og til dere som har små mennesker i hus, så kan dere fortelle om den gangen vi bare fikk brus på lørdager. Ikke bare har vi sikret en ny generasjon diabetikere, men med slike skrekkhistorier er vi også sikret en ny traumatisert generasjon sengevætere.
Uten krem og pynt.
T.
Kilder:
Kaker som ikke smaker. (Kjipt forlag 1970)
Cupcakes og sminke. (Teit forlag 2012)
