Innledning.

Norge er på mange måter et ganske langt land, i alle fall sammenlignet med Island, som er en klump med en vulkan i midten, eller England, hvor det ligger en pub i midten.

Midt i dette gitarformede, værbitte og oljedopede land ligger Trøndelag, et slags fylke om man vil, og det er her årets påskemysterium vil finne sted.

Spenn fast beltet, for her er:

Ondt blod i skinnvesten.

Et økologisk påskemysterium i åttendedeler.

Del 1.  En besværlig fjær.

I et vakkert hus i en av Trondheims forsteder våkner en kvinne av en urolig natts søvn. Man skulle tro hun hadde kommet i undergansgalderen slik alle kvinner før eller siden gjør, men for denne damen var det svært meget verre. En uhyggelig forutanelse hadde lagt seg over henne da hun kvelden i forveien skulle hygge seg med noe muntert på fjernsynet. Det som skulle være et program om mat fikk henne til å sette avokadoen i halsen, sammen med et knippe lettprodukter og andre vederstyggeligheter blottet for smak og livsglede hun hadde funnet frem som aftensmat. Over skjermen fløt det over av rigelig smør, ekte fløte, fete biffer og friterte fristelser. Onde minner fra hennes egen restaurant dukket opp igjen. Grethe Roedeløken som hun het tittet urolig ut vinduet, mens posen med lett-urteteen langsomt sank ned i det varme kalorifrie vannet. Vannet var også økologisk og kortreist, tappet i Danmark. Gårsdagens tv-utsendelse hadde rørt ved noe, hun fikk onde tanker i det skrukkete og underernærte ansiktet.

Utsikten til Skansen bro var upåklagelig fra kontorvinduet til Trondheims mest prominente detektiver. Der hvor Grusgaten går over i Blindvoldgaten ligger et nydelig forretningsbygg som skapt for denne virksomhet. Fire etasjer betong og bølgeblikk troner stolt oppi gråværet, og her holder altså detektivene Tony Pomodoro og Jonny Cetriolo til.

Akkurat i dag var det rolig på kontoret, siden byens kriminelle elementer var på forbryterkongress i Wien, og resten simpelthen hadde tatt seg påskeferie. Ryddige forhold er en æressak, noe som kom både påtalemyndigheter og detektiver til gode.

Tony satt godt tilbakelent i sin stol og leste i en katalog, mens Jonny tegnet hatter og briller på tilfeldige mennesker i en avis.

-Vet De, at i Italien har de eget matpoliti?

Det var Tony som ytret seg fra sin katalog. Jonny ble nysgjerrig.

-Sier De dét?

-Ja, det heter Carbonaren, leste det på internett i går.

-Åh, nei, De tenker nok på Carabineri, det der halvmilitære politiet.

-Jeg er ganske sikker på at de arresterer folk som gjør gale ting på kjøkkenet og.

-Det gjør de nok, men der tror jeg faktisk enhver ektefødt italiener har politimyndighet.

-Lyder fornuftig, sa Tony.

-Ja, ikke sant kom det muntert fra Jonny, som lo av sine egne tegneferdigheter.

Det å være detektiv kunne være riktig så fornøyelig kunne de fastslå der og da.

Tony fant frem en hammer.

I en annen del av byen har proteseforhandler N A Leggen akkurat funnet frem hoppestokken sin for en liten promenade i byens gater, dette var noe han gjorde hver dag til nesten samme tid, sånn utpå eftermiddagen en gang.

Denne dagen hadde han også fortært sin livrett, nemlig pizza pepperoni, med et godt lag ananas over. Livet kunne bare ikke bli bedre med et slikt herremåltid i maven.

Han strenet ut fra leiligheten sin i Vispegaten, myste opp mot det høyeste spiret på Nidarosdomen og gjorde seg klar. Men det var dog noe rart, fjæren på hoppestokken virket litt merkelig, ikke som den pleide. Han trakk på skuldrene og tenkte ikke videre over saken og hoppet. Men det var noe galt med hoppestokken, med et byks forvant Leggen opp i luften som en rakett og landet på spiret han nettopp hadde betraktet nedenfra.

Nå er jo slike spir litt uheldig konstruert. Temmelig spisse, og ikke beregnet på å motta uheldige hoppestokkfantaster som kommer flyvende fra oven. Det gikk som det måtte gå, Leggen hadde tenkt sine siste tanker og hoppet ut av tiden.

Hva var så dette? Et hendelig uhell, eller kanskje mye verre, et drap?

Uansett, så er påsken i gang og blod må flyte!

Og trønderfår erstatter ikke pepperoni, selv om dette var normalen der han pleide å jobbe en gang i tiden.

Del 2. Danser med pulver.

 I en fasjonabel leilighet midt i sentrum, i åttende etasje, plinger det festlig i en mikrobølgeovn, og når den åpnes, brer det om seg en duft altfor mange dessverre blir utsatt for i en travel hverdag; ferdigmat. Et dryss med revet parmesan fra pose fullbyrdet det som visstnok skulle være en lasagne.

Det er Bob-Trude Griske som skal til å bisette dette måltid, hen snuser inn duftene, utbryter et fornøyd sukk mens hen legger fjærboaen over skuldrene og setter seg til i sin sofa.

Det lukter og smaker nøyaktig slik det gjorde da hen jobbet på restaurant Den Fete Pave, også er den rykende varm i kantene og nokså kald i midten. Denne retten har alt utbryter Bob-Trude stolt! Efter at hen la kokkehatten på en hylle, ble hen dragartist på fulltid og nøt nå stor suksess ved å mime til DDE.

Livet kunne virkelig ikke bli bedre enn dette, også i Trøndelag!! På toppen av det hele sa det plutselig pling i et annet apparat. Bob-Trude hadde nemlig lastet ned sjekkeapplikasjonen «Trønder™». Ikke bare ble det en deilig middag, det lå også an til date, for her i byen sløser man ikke med tiden. En melding der det kun sto «pule?» kunne vel ingen motstå? Hen svarte «ja», trakk på seg fiskenettingstrømper, jafset i seg resten av maten og forsvant ut sin dør i rasende fart.

Til å være en såpass fasjonabel bygård var det fortsatt ikke installert heis, det var derfor nødvendig å bruke trappen. Det var kun ett problem; den var ikke der, noe Bob-Trude i sin iver ikke la merke til før det var for sent. Turen ned til utgangen gikk hurtig nok, vi må nesten si at det kan ha vært en lokal rekord i så måte, dog noe skjebnesvanger. Det ble ingen date den kvelden, for i bunnen av en bygård ligger det en blodig pannekake innsvøpt i en rosa fjærboa.

På en restaurant sitter en person i sort skinnvest, han har akkurat mottatt en melding via en applikasjon, og uten å foretrekke en mine, bestiller vedkommende en øl til seg selv.

En liten blå pose med noe isenkram fra skrotnissekjeden Clas Ohlson klemmes inn i en setepute før servitøren setter en romtemperert og død pilsner på bordet. Det nikkes og smiles fornøyd.

Dagen efter, i Hovedstaden, ringer det muntert i en telefon.

En eldre mann sveiper lett over skjermen og svarer:

Pådragsnes her, hva gjelder det? Jasså, sier De det. Jeg kommer med det samme.

Jepp, det er ingen ringere enn obdusent Max Pådragsnes som har mast seg til å få være med igjen, og han har øvd seg meget både i fag og klarinett siden sist, noe vi beklager.

Max pakket sin koffert i en fei og satte seg på trikken til jernbanestasjonen for å finne et tog til Trondheim. Fly ville vært raskere, men Max var fortsatt av den oppfatning at siden flyvemaskiner var såpass ny teknologi tok han ikke sjansen på å forulykke i et aluminiumsrør med vinger.

Del 3. Propell i tomat.

På kort tid møtte to borgere av denne by sin skjebne, den ene på et spir, den annen som et flatpakket møbel.

Politiet gjorde det de kunne best, nemlig å henlegge sakene fortløpende som hendelige uhell. Ingen vits i å lage mer arbeid enn nødvendig, og dessuten sto en kanne med pulverkaffe klar, så da ble det sånn.

Grethe Roedeløken satt seg til med sin laptop for å lese nytt, og efter en skandaløs innloggingsprosess fikk hun se at det var to dødsfall i byen, to temmelig spektakulære som sådan. Sterkt preget av gårsdagens sjokkopplevelse på fjernsynet mintes hun da en ung kokk skulle ansettes hos henne. Det var en ung mann som var pent kledd og fra Drammen. Hun syntes at det i seg selv var eiendommelig nok, en velkledd drammenser, noe slikt hadde hun aldri opplevd før.

Efter å ha blitt vist rundt i kjøkkenet ble dog denne unge mann svært bedrøvet latet det til, og da raden av mikrobølgeovner i hovedkjøkkenet ble vist frem rant det over for ham. Han kastet av seg den hvite jakken, fremførte en tirade av verste slag før han gikk ut bakdøren og satt seg til på en benk utenfor. Han fisket frem en sigarett og prøvde å roe seg ned.

Grethe stakk nesen ut for å se, og antydet at det ikke var bra for helsen det han gjorde der.

Han reiste seg, stakk en anklagende finger anført av en rykende sigarett mot kjøkkenet og brølte: Det dere driver med der inne er faen ikke mye bra det heller!

Dette var fem år siden, og aldri før hadde Grethe sett eller hørt noe lignende.

Disse fornærmelser var mer enn hun kunne tåle, så hun sendte den sinte unge mann på dør, og ba han aldri vise seg mer!

Med disse minner roterende i hodet trakk hun på seg hansker, en bitter mine, og satt seg på trikken til byen.

Et annet sted i byen senere samme kveld har en annen person satt seg til for å spise aftens. Det er byens mest kjente gourmand som har inntatt et bord ved restaurant Den Fete Pave, og han har akkurat bestilt en av sine favorittmåltider; Sgombro spagetti al pomodoro. Kelneren spør om gjesten ønsker en flaske ketchup til maten, noe han takker ja til. Det er ordboksforfatter Marsvin Nisveth som med kyndig hånd skviser ketchup over en fra før temmelig rød rett, og med stedsmessig korrekt promille innenfor vesten inntar han sin middag i den svakt opplyste restauranten. Ketchup, tomatsaus og store mengder rødvin fyller snart hans bollekinn og ikke minst mave. Det flyter i røde farver, som et maleri fra Carpaccio, som en syndig soloppgang i Tolkiens univers, hvor blod har flytt dagen før.

I denne kakofoni av rødt skjønner ikke Nisveth hvorfor også hans hvite duk også farves rød, og buksene, og skjorten. Han åpner skinnvesten og oppdager at ut av hans buk står noe som minner om en propell, og den kom innenfra, som en mekanisk versjon av den åttende passasjer boret den seg ut av en forvirret gjests mave. Nisveth rakk å rope på kelneren før han sank sammen og trakk sitt siste sukk.

Et uhell, eller nok et offer for en ond drapsperson? Livet nord for Sinsenkrysset kan sannelig by på sine utfordringer.

Del 4. En ku for alt.

 Jonny Cetriolo og Tony Pomodro hadde akkurat skriblet ferdig i sin avis og lest ferdig sine tidsskrifter da telefonen ringte, det var fra politihuset, de måtte komme en tur, for de hadde akkurat henlagt tre saker som ville være perfekt for de to nå. Tre lik hadde dukket opp og en obdusent fra Hovedstaden hadde akkurat begynt arbeidet sitt med dem. «Kom, så ska dåkk få sjå no artig» lød det fra den annen ende. De kunne nesten ikke vente, så de kastet seg rundt og ned til sin firmabil, en elektrisk Renault Zoe.

Tony satte seg til for å starte bilen mens Jonny tok plass i baksetet. Brummingen som fulgte ville nok for de fleste virke litt underlig da dette jo er en slik elektrisk bil. Men for å ikke vekke for mye oppmerksomhet og ikke minst avsky i byens konservative bilmiljøer, hadde de montert en dieselmotor på taket. De var begge svært tilfreds med dette, særlig siden motoren var fra Fiat, som er italiensk med en pålitelighet derefter. Bilen låt som en blanding av gammel traktor og campingbil der den satte avsted mot påtalemyndighetenes hovedkvarter.

Tony og Jonny var godt kjent i hovedkvarteret fra før. Glattcellene vakte minner om ville ungdomsdager, men en tur dit hadde de ikke tid til nå, også var de jo edru begge to, så slike forlystelser måtte vente til en annen gang. Nå gikk turen til obduksjonssalen, anført av politimesteren selv, en myndig kvinne må vite. Halvannen meter høy og like bred med en bister mine syntes hun at det inntrufne var høyst ubeleilig, derav henleggelsene. Men som hun sa; om to detektiver ville se på sakene så greit for henne. Hun åpnet døren til salen og ropte inn: Herr Pådragsnes, her er detektivene våre.

Som detektiver hadde både Tony og Jonny sett mye rart, og siden de opererte utfra der de gjorde, så skulle det ikke stå på det nei. Men dette, dette var noe annet. Fra den ene enden sto det et spir med en likpose tredd over. På et annet bord lå en likpose hvor det mer så ut som om innholdet hadde mistet sin opprinnelige form. På det tredje bordet lå en stol med en likpose ovenpå.

Max Pådragsnes presenterte seg med sin tynne pipestemme og dialekt fra Bogstad og begynte med en kort presentasjon av personer og dødsårsak.

«Mine herrer» begynte Max, «det første offeret er en mann hvor dødsårsaken er gjennomborelse med et spir, sannsynligvis fra 1100-tallet eller deromkring».

-Mener De at mannen er fra 1100-tallet? Tony undret seg litt over hva så gamle folk eventuelt gjorde ute alene.

-Nei, spiret er fra 1100-tallet, men dette er kun antagelser fra min side innrømmet Max. Han var tross alt ikke arkeolog.

-Men det er jo spiret på Nidarosdomen! Jonny kjente det lett igjen.

-Nidarosdomen? Max tittet spørrende på de tre andre i rommet.

-Ja, Nidarosdomen. Norges mest kjente kirke. Tony kunne en hel del om sånt faktisk.

-Aldri hørt om. Er det noe jeg burde kjenne til, eller? Hovmodet til Max kjente ingen grenser iblant, og de tre innfødte i rommet kjente hvordan de unisont kjente mishag mot denne fyren. Selv om han unektelig var stilig å se til, med to terninger tatovert på halsen og barten på underleppen, men likevel, aldri hørt om domen liksom. Idiot.

Hva Nidarosdomens domkantor mente om at snuten røsket med seg hele spiret som bevis vites ikke, men hun kan neppe ha vært fornøyd.

Den andre offeret, Bob-Trude Griske ble fremvist, hvorpå alle brakk seg. Ingen hadde sett en så stygg rosa fjærboa før. Gikk folk med sånt? Hen var også temmelig maltraktert der hen var puttet i posen. Dødsårsak; mangel på trapper og fall fra stor høyde. Tony og Jonny grublet seg i mellom. Underlige saker.

Så var det det tredje offeret, drept på restaurant av en stol med en slags ond innretning skjult i stolryggen.

Tony betraktet innretningen, og slo fast at den var laget med ting man fikk kjøpt enten hos Biltema eller Clas Ohlson, «og se, delene har gått i stykker allerede».

Jonny og Tony fikk se rapportene til de tre, og selv om fristelsen var stor til å tegne barter på bildene, unnlot de dette, og leste dem heller slik de ble bedt om.

-Ser De noen sammenheng her, Tony?

-Ikke med det samme. Jonny leste en gang til.

-Se her, maveinnholdet, hva de har spist.

-Æsj, hva faen er det de har levd på?

-Ikke sant, temmelig grotesk.

Tony sammenfattet rettene og slo fast at samtlige hadde et nokså løst forhold til hva som kan regnes som spiselig, og ikke minst god gastronomi.

-Her ville nok det Italienske matpoliti hatt ett og annet å si, sa Jonny.

-Carabineri, kom det fra Tony.

-Nettopp.

Her var det litt av hvert å tenke på for de to glupingene, så de ble enige om å dra hjem til Tony for å fordøye inntrykk, samt steke seg et par digre biffer.

Max dro med seg politimesterinden for å spise på restaurant, hun kunne friste med noe helt spesielt som hun sa; sodd!

Å fy faen!!! Hverken Tony eller Jonny kunne dy seg, de dro hjem.

Med en kald dieselmotor på taket røykla de trøndernes gater der de trampet gassen i bånn på sin lille el-bil. De liker sånt der oppe.

På trikken fra byen sitter en kald kvinne, Grethe Roedeløken har hatt nok en opprivende dag. Hun liker egentlig å ha det litt travelt, men nå var det litt i overkant hva hun hadde påtatt seg, det kunne hun ikke stikke under en stol. Huff ja, stol. Hun ble eftertenksom i det trikken fra Grisekaldbanen nådde holdeplassen hennes. Grisekaldbanen var en skarp konkurrent til den mer kjente Gråkallbanen, selv om den betjente en helt annen del av byen. Konkurranse er og blir konkurranse, helt i tråd med vår tids feilslåtte kollektivpolitikk.

«Spagetti er best når man kan bite i den», Grethe mumlet dette lavt mens hun betraktet husene utenfor. I hennes ører var dette det verste tullet hun hadde hørt, for når det kom slik ut av boksen med Spagetti ala Capri, nesten som grøt, så må det være riktig, eller?

Hun gikk av trikken og spaserte hjem, bister til sinns, som vanlig.

Del 5. Sodd off.

 Det er noe ualminnelig vakkert med et godt tilberedt stykke kjøtt, det som igjen ikke er fullt så vakkert, er at tre mennesker har endt opp på likhuset, og deres siste måltid i seg selv er en forbrytelse. Tony kunne sin biff, og Jonny satte pris på dette, og med hver sin veltempererte glasscola kunne det ikke bli bedre.

-Påfallende at vi får tre slike saker oppi hverandre? Tony undret seg.

-Kan det være en sammenheng?

-Tja, ingen hadde spist sodd i alle fall.

-Nei, i så tilfelle ligger hele byen tynt an.

-Tror De det er samme person som kverker folk som begår gastronomiske forbrytelser?

-Kan jo begynne å lure.

-Sant nok, min kone kom forøvrig hjem med en posesaus i går. Den skulle bare tilsettes smeltet margarin og røres ut med pulveret i posen. Det skulle visst være Béarnaisesaus.

-Er det sant?

-Jepp. Hun sitter i vedboden og skammer seg.

-Passende.

-Vil si det. Smakte biffen?

-Utmerket. Skål.

-Skål.

Den Fete Pave har i snesevis av år vært selve hjørnestenen innen trøndersk og internasjonal cuisine. Her møtes hele verden i en rad av mikrobølgeovner, og for den jevne trønder er dette mer enn godt nok. Stedet er ikke belemret med stjerner i reiseguider eller hederlig omtale andre steder. Og selv om stedet dagen i forveien ble åsted for noe som mest sannsynlig kan være en påskebasert forbrytelse, så hindret ikke det stedets innehaverinde å holde åpent.

Det er også her Max Pådragsnes og den bryske politimesterinde valgte å innta aftenens middag. Sodd er fast på menyen her og er et must for alle som forviller seg til denne delen av landet. At ingen kommer tilbake igjen er en annen sak.

-Husets vin er god.

-Å ja? Max ble nysgjerrig. Er det druer dyrket lokalt, eller noe annet spennende?

-Tja, druer er det vel lite av, men man blir på druen etterpå. Den lille braffe ler godt og fortsetter; det herre her, det e saft og heimbrejnt.

Hun tømmer glasset sitt, raper charmant og smiler bredt.

-Dere har vel ikke en fransk vin her, eller noe fra Italia? Max føler litt på usikkerheten, men blir snart roligere når han hører at det plinger lystig i mikroene på kjøkkenet. Mat efter hans hjerte!

To tallerkener med glovarm sodd kommer på bordet.                                                                              Kald i midten, akkurat slik det skal være humrer en lett animert politimesterinde.                                  Max smiler og smaker. Utsøkt! Det blir en helaften.

Utenfor restaurant Den Fete Pave kjører en buss forbi, den er full av hockeysveiser og barter. Det er byens fotballag Rosenstjert som feirer en ny og overdådig seier over erkefienden Ildspåsettelse. Bussjåføren tenkte at et besøk på «Paven» kunne være noe, men treneren insisterte på at siden de vant 96-0, så var kun det beste godt nok. «Vi ska te Egon i Tyholttårnet!! No!!». Likar bli det itj, ekte hjemmebrentseier!

Vel hjemme, med utsikt mot Tyholttårnet, har Grethe Roedeløken satt fra seg vesken med sakene sine i gangen og satt seg til rette med et glass vin. Turen hjem fra trikken var både kald og hustrig, men nå kunne hun endelig nyte frukten av dagens arbeide, fri for bekymringer.

Grethe setter seg til bords med et glass vin mot de tynne leppene, slike som kan dekoreres med leppestift, men som i dette tilfellet kan pyntes med en tynn blyant. På bordet står en klassisk italiensk rett; spagetti carbonara. Hun lager den med kyllingkjøttdeig og fullkornmakaroni, sausen med lettmelk og margarin. Også har hun løk, erter og champignon over før det gis en tur i mikroen.

Hun slurper lett den lokale vin og bemerker for seg selv at det der Tyholttårnet virket å stå nærmere enn det pleier.

Lydbølgen fra tårnets eksploderende fundament rekker hun så vidt å høre før tårn med restaurant på toppen kommer mot henne i vill fart.

Hun rekker knapt å se logoen til hennes skarpeste konkurrent innen mikrobølgegastronomi før det kommer rasende over henne. Hun roper bare EGON!!

Vederstyggeligheten på bordet ble klemt like flat som hun som hadde tenkt å spise den, og mange vil nok tenke at det var like greit.

Ja, også røk det med et fotballag i samme slengen og litt inventar av luguber kvalitet.

Ringvirkningene i tippeliga så vel som de hardbarkede loppemarkedmiljøene lot ikke vente på seg!

Det tårner seg opp her, dere!

Del 6. Intet nytt under spisestuestolen.

 Alle som har studert turistattraksjoner verden over har sikkert fått med seg at bygninger av abnorme størrelser, eller som til tross for alvorlige konstruksjonsfeil men som likevel blir stående, er av stor interesse, selv for de minst oppvakte blant oss. Pisa har sitt skjeve tårn, Trondheim hadde, i alle fall hva denne lille historie angår, sitt loddrette tårn.

Man kunne forledes til å tro at en regelrett sprengning av tårnet for å få det til den skjeve side var en aksjon anført av byens skjeve miljøer, og det er jo gøy nok. Men som vi vet er ikke slike grupperinger kjent for slike aksjoner. De er heldigvis temmelig fredelige av seg, om vi ser bort fra noe av musikken de avnyter. De om det.

Det enorme smellet kunne høres over hele byen, og det braket som efterfulgte var nok til å vekke samtlige seismografer på den festlige halvkule av kloden da Tyholttårnet deiset i bakken og klemte flatt fru Roedeløkens hus, for ikke å snakke om fru Roedeløken selv.

Tony og Jonny som satt med sine papirer og tenkte så det knaket i ostepop hørte det meget godt, og den lille vedboden hvor Tonys kone satt og furtet, der ramlet døren av hengslene. Nå lå Tony tynt an. Heldigvis var Jonny snarrådigheten selv, og de rømte stedet med Renaulten i silent mode, altså de unnlot å starte den bråkete dieselmotoren på taket.

Sykt smart det der var de enige om når pedalen nådde bunnen og farten nådde toppen, sånn rundt 43 km/t.

På Den Fete Pave var stemningen god. Max hadde slurpet i seg sodd og flere glass lokal vin, og nå var den før så bryske politimesterinde blitt adskillig mer inntagende. Hun moret seg også over hvordan denne selvopptatte østlending henga seg til trøndersk kultur og gastronomi! Max var animert, og følte nå for å dele sin lidenskap med de få som var innom denne kveld, nemlig klarinettspillet sitt. Han dro den frem, klarinetten.

Med øvede hender monterte han instrumentet, fuktet den lille trebiten man blåser i, også begynte han å spille en vise som heter Hammer smashed face som opprinnelig ble komponert og spilt inn av det amerikanske dødsmetalorkesteret Cannibal Corpse i 1992.

Dette verket fremført på klarinett må nok sies å være temmelig originalt, for ikke si smakløst under de rådende omstendigheter, men siden de øvrige gjester var i en forfatning hvor bruk av kjøretøy og motorisert redskap frarådes, så ble det virkelig fart i sakene når tonene av denne velsignede vise fant sin vei inn i ørene til publikum.

«This is trøndring» ropte en tilskuer entusiastisk og kastet opp på gulvet.

Og når visen ble avsluttet med braket fra Tyholttårnet, må vi vel kunne fastslå at stort bedre enn dette blir det neppe.

Som et fullverdig punktum ble det også kastet møblement ut gjennom vinduet. Stedets innehaver var jo gått for kvelden, så det var bare å slå seg løs, og med hennes nåværende allmenntilstand brydde hun seg nok ikke. Men det var det ingen som visste enda.

Livet er en fest i skinnvest, så lenge det varer.

Del 7. Gondolferd i Nidelven.

Tony og Jonny hadde fått opp farten, de var av en eller annen grunn sikre på at det store smellet de hadde hørt var noe de burde undersøke, og når likevel Tonys kone var sluppet fri var det best de kom seg unna.

-Litt som biljakt dette, sa Tony.

-Ja, skal vi svippe nedom sentrum mens vi er i gang?

-Det kan vi godt, men alle torghandlerne er jo dratt hjem så sent, så det blir ikke som i actionfilmene vi har sett.

-Å ja, der hvor epler og pærer blir kastet rundt og slike ting?

-Nettopp.

-Det er sikkert en kebabkiosk vi kan krasje i?

-Kjør på!

Jonny presset drittbilen opp i 44 km/t og siktet mot en skrøpelig campingvogn som serverte kebab og bakt potet.

Siden Norge aldri har hatt en egen kultur for nattmat efter fuktige kvelder, har vi måttet importere dette fra utlandet. Kebab har således vært en hjørnesten blant landets utagerende festløver, og med tiden har vår egen lille knoll poteten funnet sin vei inn i denne delen av landets gastronomi, da i sin bakte form med diverse fyll og fanteri på toppen.

Det var nettopp utenfor en slik kiosk Max og politibrafferinden hadde innfunnet seg efter sjøslaget på «Paven», og det var den samme vogn våre venner Jonny og Tony siktet seg inn mot.

Stopp!! Ropte plutselig Tony, der står jo han der fra hovedstaden og politibollen!

Jonny stanset bilen ved siden av dem og så at begge hadde valgt bakt potet til aftens, et utsøkt valg var alle enige om, selv om mandelpoteter var et underlig men økonomisk valg.

-Hva driver dere med, ville den lille runde vite mens hun dyttet en serviett i ansiktet for å tørke bort rømme fra poteten sin.

-Hørte dere ikke smellet oppe fra Tyholt? Vi er på vei for å undersøke om det kan ha noe med sakene våre å gjøre, sa Tony.

Hun dro myndig med seg Max og satte seg i baksetet og kommanderte kjør! Bilen ble tydelig tungt lastet, og med alle godt sikret med setebeltet var det bare å komme seg avgårde.

Ferden videre tok dog sin tid, underveis måtte batteriet lades, og det måtte fylles diesel, for det ble insistert på at bilen måtte lage lyder. Det tok sin tid fra sentrum til Tyholt, noe som skyldtes delvis villedende veiledning fra en dritings politimesterinde i baksetet.

Da bilen med den brummende motor på taket passerte Elgeseter bro, la de merke til noe pussig på elven. I det dunkle lyset natten kunne skilte med, så de at på Nidelven var en gondol på vei nedover. Dette syntes alle i bilen var såpass muntert, at de stoppet for å ta bilde med sine mobiltelefoner. Men hvem var dette som dro på utflukt med gondol i de tidlige morgentimer, for såpass langt var man kommet. Det nærmet seg grålysning i en by som for det meste oppleves som grå og nitrist. Men maritime eiendommeligheter måtte vike, for noe hadde øyensynlig gått i luften og plikten kallet for den brokete forsamling i den lille elbil.

Del 8. Al Dentes Inferno.

Hvor mye ugagn er det mulig å utrette på en gang? Temmelig mye, om man er driftig og sliter med nattesøvnen.

Al Dente var en sånn, eller Alfred som han egentlig var døpt. Hele livet var han plaget av egen ærekjærhet og at han var oppvokst i en by som resten av verden anså som et forvokst veikryss. Veien til egen storhet var brolagt med tåpeligheter, villspor og brennende begjær.

Ryktene om en ordentlig flott fremtid i Trondheim hadde brakt ham hit, men skuffelsene hadde sendt ham ned i en skrekkelig tilstand, men nå var det nok.

Det hadde vært en lang og travel natt, for ikke si dager, og nå sto byen mer eller mindre på hodet. I den nystjålne gondol drev han nå nedover Nidelven for den store finalen i sin store vendetta mot middelmådighet og lettprodukter.

I ruinene av det som en gang var et stort tårn med restaurant på toppen vrimlet det av redningsmannskaper og lignende, samt to detektiver, en velfødd politimesterinde og en lett forbauset obdusent i kalosjer som ikke var spesielt vant til feltarbeid som sådan.

En svært målrettet eksplosjon hadde sendt tårnet i en bestemt retning og klemt et eneste hus paddeflatt, og det var Grethe Roedeløkens hus.

Tony betraktet det flateste huset han hadde sett på lenge da en nabo som luftet hunden sin kom bort og lurte på hva som foregikk.

-Hva har hendt her, ville naboen vite.

-Ser De ikke det? Tyholttårnet har blitt sprengt og huset til fru Roedeløken er klemt flatt, forklarte Tony.

-Å ja, sa naboen dumt, men hun er vel ikke hjemme?

-Hvorfor sier De det?

-Gondolen hennes er vekk, så da er hun vel på tur i den.

-Gondol?? Tony var fjetret.

-Ja, hun er Trondheims eneste eier av en ekte italiensk gondol. Hun bruker den som reklame for restauranten sin for å gi den en aura av autentisitet.

-Såpass trengs nok, for det er ikke mye som minner om italiensk når det kommer til maten på stedet hun driver.

-Det kan så være, jeg spiser kun sodd der likevel. Men nå må jeg videre, hunden er utålmodig og vil hjem.

Tony takket for opplysningene og fikk det travelt med å raske med seg Jonny, bollen og klarinetten, for nå måtte de finne igjen gondolen de hadde sett og gi Grethe beskjed om hva som hadde skjedd med huset hennes. De visste enda ikke at Grethe, som nå var frarøvet sin lille skute, også var frarøvet selve livet, uansett hvor trist det måtte ha vært, i alle fall sett fra et matperspektiv. Nuvel.

Naboen trakk med seg den søte lille lekehunden med hjul og gikk hjem til seg selv. Dette var et kalorifattig men allergivennlig nabolag.

Tony, Jonny og hvetebollen måtte forlate Max i ruinene. Max hadde nok å gjøre, for han hadde funnet et helt fotballag oppi haugen, noe som moret ham umåtelig.

For å gjøre turen ned til sentrum kortere tok de snarveien over parkeringsplassen til Bunnpris gourmet på Elgeseter, og sparte nesten 7 sekunder. Bilen gjorde et byks over fortauet og med et brak måtte de se at den bråkete motor på taket ramlet av. Jonny hadde stor kompetanse på sveis og søm, men slik Tony nå kjørte holdt det ikke. De fikk kjøpe seg en ny efter påske.

I en felles anstrengelse av tankevirksomhet så tidlig en morgen, antok de tre at målet for gondolferden var restauranten til Grethe, altså Den Fete Pave. Den lå fint til langs Nidelven, med utsikt mot Bakklandet, en bydel av en viss skjønnhet har vi latt oss fortelle, usannsynlig som det høres ut.

Bilturen til restauranten gikk bedre enn forventet siden den lille runde hadde sovnet og var således ute av stand til å villede, men da bilen stoppet brått i en gjerdestolpe våknet hun igjen, klar for action som hun sa det selv.

De oppdaget at døren var brutt opp og at noen romsterte inne i dette fornemme gastronomiske tempel for de mindre kresne.

-Her begås det innbrudd i grålysningen! Ropte politimesterinden.

Hun spisset sine knoker og gjorde seg klar til håndgemeng og arrestasjon av det som måtte befinne seg der inne.

Med Jonny og Tony på slep stormet den barske politimester inn i restauranten. Døren fikk hard medfart, den gikk av hengslene, ikke ulikt all annen aktivitet i selvsamme lokale kvelden i forveien.

Lokalet var dunkelt opplyst, stearinlysene var tent og bordene ryddet bort og mitt i restauranten sto en enslig skikkelse med en stor gryte. Gulvet var dekorert med ni sirkler perfekt kokt spagetti, og det var dette synet som møtte en nå sterkt oppildnet purk.

-Stopp! I lovens navn! Hvor er fru Roedeløken, og hvem er De?

-Jeg er Al Dente, og dette er mitt inferno!

-Og hva gjør De med den gryten?

-Dette er den siste gryte sodd fra dette kjøkken, dette bedragerske produkt, oppvaskvannet fra helvete, dette er ikke mat!!

-Å jo da, det der er gode greier, og nå er De arrestert for gondoltyveriet på Tyholt! Sett fra deg gryten og frem med labbene, mister.

Jonny og Tony sto like bak og så på der Al Dente ble arrestert da begge fikk den geniale innskytelse at denne båttyv kunne ha noe med resten av sakene å gjøre.

Under trussel av å bli brukt som krakk under den nå enda bryskere politimesterinde, brøt Al sammen og la sine kort på et bord. Sammen med bankkort, lånekort og studentbevis, kom det frem kvitteringer på diverse saker som knyttet Al til både drap og tyveri. Han tok vare på alt i tilfelle noe kunne skrives av på skatten, og i utgangspunktet er jo det ganske smart tenkt, men i dette tilfellet fellende bevis for en rekke fiffige mord. Litt av en fyr!

Al, eller Alfred som vi nå kan si, trygge på at han ikke kommer efter oss, knurret misfornøyd da han ble ført bort, og over skulderen roper han sint: Jeg burde visst bedre enn å begå kjeltringstreker i en by hvor Jonny Cetriolo og Tony Pomodoro holder til, og så bli arrestert av den vandrende frityr! Han siktet til politimesterinden som nå raidet kjøkkenet for noe spiselig.

Jonny og Tony dro tilbake til kontoret sitt, godt fornøyd med egen innsats. De ble hederlig omtalt i dagspressen i dagene som fulgte, og kunne efterhånden tegne barter og briller på bilder av seg selv i avisen.

Epilog:

Al Dente ble tiltalt for flerfoldige mord, og ble for dette tildelt noen måneder bak murene. Noen vil nok mene at dette var da usedvanlig lav straff for slike forbrytelser, men som det het i dommen, så var motivet bak formildende. Også som nesten ektefødt italiener, hadde faktisk Al Dente en viss politimyndighet når det kom til kriminell gastronomi.

Forfatteren takker for følget. Alle navn og steder er nesten helt fiktive og relasjoner til virkelige steder eller personer, slik som Mordor eller Erebor er helt tilfeldig.

Vi håper det smakte.

Alle rettigheter til denne tekst tilhører forfatteren. Altså meg!

I en akutt mangel på julestemning, fikk jeg for en tid siden den gode idé å ta et gjensyn med statskanalens flaggskip innen julekalendere, i alle fall av den fjernsynsbaserte typen.
De velkjente toner fra dens kjenningsmelodi fylte min stue, men der stoppet også all idyll.
Sannelig var bildene julete nok, med falsk sne og det hele, men så dukket denne skomaker opp i den velkjente skuespiller Henki Kolstads skikkelse.

Ikke et vondt ord om han, overhodet. Han har jo brakt så mye annen glede i de tusen hjem med sine prestasjoner, og vi skynder oss å nevne hans roller i de gripende mesterverkene Olsenbanden. Men så ble han tilbudt en rolle som skomaker, med en snakkende tøffel som sin beste venn, og vi med dagens briller må bare gremmes.

Vår nasjonale rikskringkasting har meget flott på sitt repertoar, som for eksempel reisedokumentaren Professor Drøvels Hemmelighet. Så hvorfor dette? Hvis målet var å kjede noen ihjel før jul, så må vi si at målet er oppnådd hundre prosent. Og dette er laget for barn? Jeg kan ikke meget om yngre mennesker, og egen erindring fra den gangen dette ble sendt første gang er syltynn. Men dette er jo bare himmelsk kjedelig, og jeg vil tippe at for en energisk knott som er høy på julekaker og forventninger om julen, så må dette likestilles med en eller annen form for straff.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Efter at den kjente musikken har svunnet hen rettes kamera mot nevnte skomaker, og han skal da fremstå som en godhjertet og skøyeraktig eldre mann. Sett med dagens briller ser han mer ut som en dement tulling som ikke har fått manus, i alle fall ikke et velskrevet et, for dialogen er bare pinlig, og vi aner at motivet er å frembringe kjedsomhet på grensen til tortur. Dette er bare vondt å se på.

Egne studier av kommentarfelt hver gang denne kalender debatteres viser bare hvor lite folk egentlig husker av dette makkverk. Det er jo så koselig, skrives det. Andre innvender at det er så hyggelig og at det ikke bli jul uten. Hyggelig? Er det det her dere kaller hyggelig??
Det er riktignok førti år siden dette ble laget, og da kunne man sende hva som helst, for det var ingenting annet å se på likevel, en hel nasjon fanget foran skjermen! Vi må jo si at hva som regnes som underholdning har endret seg noe med årene, men dette? Likte folk dette, eller var vi så sulteforet at vi godtok hva som helst? En kjapp titt på annet som ble sendt den gangen kan tyde på det, men fortsatt er det slik at folk henfaller til mer og mer spekulative underholdningskonsepter, og denne kalender, den faller i mine øyne i samme kategori.

Men den sterkt persilleavhengige tøffelen under disken synes jeg er et formildende element, samt de fantastiske dukkefilmene fra arbeider og bondeparadiset DDR han snurrer frem. I disse filmene ble høyteknologi av ypperste klasse vist frem, noe som satt resten av den frie verden skikkelig på plass! Et fint avbrekk i den ellers kleine dialogen med de få kundene og naboene som kommer innom.
Det er også mye annet som med dagens øyne ville fått øyenbryn til å havne i nakken på de fleste om det ble laget i dag, men det skal ikke jeg gå inn på her og nu.

Så får vi heller finne frem de klassikere som har tålt tidens tann, slike om alkoholiserte hovmestere, racerbilløp i rurale strøk, og for ikke å glemme historien om den bitre millionær som blir skremt til døde for så å bli en snill og god mann igjen. Selv skal jeg ta et efterlengtet gjensyn med min gode venn Ebenezer Blackadder, som starter som en godhjertet figur, men som ender som ond og sarkastisk villmann efter besøk av en ånd med hang til brennevin.

Og med disse ord, ønsker jeg alle som har orket å lese så langt en fryktelig god jul!

T.

Kryp inn i deg selv, forsvinn.

Ikke la jordens overflate se deg mer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Bli inne, borte.

Minnet forduftet.

Bli ett med jorden.

La luften ta deg.

Duften av ditt svik.

Smaken av ditt bedrag.

Ett glimt kun.

Et siste minne, av ditt hjerte.

Så rent, så stille.

Et minutt. En time.

Tid finnes ikke med deg.

Som limt til marken.

Mine føtter står stille.

Jeg synker, jeg dør.

Et minutt, en time, tiden sluker meg.

Tiden har forlatt meg.

Du som alltid var.

Den som alltid stod der.

Nå gripes vi alle, av alt.

Uten lyd, uten tårer, uten tanker.

Synker, stille.

Min flukt gjør av med min forstand.

Slik glemmer jeg alt.

Et glass, så tomt.

Ditt beger, så fullt.

Hører støvet legger seg.

Dekker alle minner, vonde.

Føde er som aske, kast den.

Storm himmelen, som en ulv!

Alt jeg har mistet.

Alt jeg savner, borte.

Et liv levd, likevel borte.

Så tankeløst og unødig.

Hvordan kunne vi vite.

Dybden i mine sår, gror aldri.

Kniven skar for dypt.

Til beinet.

For alltid.

Som sønderrivende angst.

En brann som aldri slukner.

Må alltid reise meg igjen, se litt.

Se hvordan verden fortsatt reiser, uten meg.

Se liv leves, uten meg.

Ble jeg ikke med?

Var ikke jeg en del av dette?

Aldri ble jeg brakt i lyset, fikk ikke se.

Gjemt bort, glemt.

Åpnet mitt hjerte, for bare bli knust.

Igjen.

Forlat meg, slik jeg forlater deg.

Slik høsten fortærer sommer.

Slik sommer jager vår.

Slik er mitt siste minne.

Jeg ramler ut av livet.

Holder meg fast, i det lille jeg har.

Tårer i glasset.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Brent.

Vakler ikke, for stolt.

Ingen nåde.

Går meg bort, stien er svak.

Det grønne gress, den frie sti.

Sliten, så trett, så motløs.

Går på, biter tenner sammen.

Som om det hjelper.

Ikke spør meg.

Ikke se meg.

Jeg går alene.

Kom inn igjen, delta.

Vær noen, til og med deg selv.

Ingen maske.

Frykt.

Hver dag er en gåte.

Uten løsning.

Gå inn nye dører.

Lukk igjen de gamle.

Sett en lås på, spark opp de nye.

Et liv på vid gap.

Likevel, et fengsel uten vegger og tak.

Et helvete uten flammer.

En himmel uten sol.

Men porten er åpen.

Riv meg i filler, spytt meg ut.

Ditt siste måltid.

La meg sove.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Et liv jeg skulle levd.

Uten sorger.

La meg sove, nå.

Bruk meg opp, kast meg.

Din siste tanke.

Jeg vil bare sove.

Se mitt blikk, sluknet.

Et glimt av håp.

I mørket er jeg fri.

Dans mellom trærne, vær fri.

Vær naken.

Uten noen er jeg alt og ingenting.

Hør lyden av tomhet, stille.

Rop høyt igjen.

Og igjen.

Grip hardt, kjenn smerten.

Lukk øynene.

Sov, sov, sov.

Ikke se, ikke rør, det brenner.

Ikke si noe.

Ikke sov, ikke nå.

Det er opptil snesevis av år siden verden ble rystet i grunnvollene av et nytt og voldsomt fenomen, som skulle hjemsøke og plage de mer snerpete av oss, og lage et dypt hull i en skare mennesker som inntil da hadde sverget sin troskap til jazzen. 

Rockemusikken var kommet, og den holder fortsatt hoftefester i sving, samt forargede hyttende never knyttet. Akkurat sånn skal det være, rock er tøft, og rock er fortsatt egnet til provokasjon av så vel foresatte som prester. Kult!!

Men hva handler rock om, spør De kanskje? Verdens tøffeste musikkgenre må da handle om noe? Selvsagt gjør den det! Det handler om flussete bentøy, og tøffe t-skjorter og andre stilige elementer. Ellevill frisyre, gjerne lange som sådan hører til. Men musikken har ofte også et budskap, og det skal fremføres skikkelig, skikkelig høyt, gjerne over elleve på forsterkeren. Naboklager hører til, og er regnet mer som et adelsmerke man oppnår etter mye rocking.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men vi må selvsagt ta for oss tekstene, for de handler ofte om ordentlig tøffe greier. Banning kan forekomme, og her må jazzen stå skolerett, for tekstene der holder faen ikke mål! (badudadadejåjåjåwuewue, seriøst??)

Først og fremst handler det om rock. Litt abstrakt begrep muligens, men slike detaljer kan andre henge seg opp i. (Peker på et knippe jazzentusiaster som sammenligner fotformsko)

Vi lister herunder opp noen punkter som rockemusikk kan handle om:

1. Det må rockes.
2. Vi ønsker å rocke
3. Alle må rocke
4. Hvorledes rock bør utføres (en slags vokal bruksanvisning)
5. Jeg vil rocke. (dyp tekst sett fra et personlig ståsted)
6. Grunner til å rocke.
7. Rock er best.
8. Hvis De ikke rocker er De skikkelig dust.
9. Rock egner seg godt rundt urverk. 
10. Under alle omstendigheter bør det og må det rockes.
11. Rock er tøffest.
12. Foresatte som ikke liker rock er utrolig kjipe.
13. Kule biler, fine damer og tøffe typer, brennevin, narkotiske midler og skinnjakker og mer rock, så klart.
14. Rock og øl er bra greier.
15. Man blir aldri for gammel til rock!

Til slutt understreker vi at rock er best fremført med bred benføring, det skal brukes elektriske gitarer og ekte trommer, og hvis noen skal synge, så skal vedkommende se skikkelig tøff ut. En rockegruppe må også ha et usedvanlig stilig navn, noe som sier seg selv, egentlig.

Skal De bedrive rock i aften?

God sommer!

T.

Rettighetene til denne tekst tilhører forfatteren, som også er svært glad i rock!

God aften ærede lesere. La oss vende nesene mot et lite hotell, langt inni en skog, hvor et lite knippe mennesker har samlet seg for å feire påske og lade sine flateste batterier. Året er 1950, så det er mye eplenikkers og fjonge hodeplagg, selv her ute i ødemarken. 

Her hvor elgen holder hoff skulle man tro det kun var fred og fordragelighet, men vi skal smertelig erfare at her hersker det både ondskap og sjofelheter. På med gamasjene, for sneen er dyp og døden lusker i granbaret. Dette er årets påskekrim, håper jeg.

Kap 1. På truger gjennom salaten.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Fjølnes hotell ligger et godt stykke inni en skog som merkelig nok grenser til Sverige, og like ved tettstedet Gravbjergsnes, uten at det betyr noe sånn sett. Hotellet drives av direktør B. Eismann, en ambisiøs hotelleier med bred erfaring i å gå konkurs.

Denne aften er hotellets restaurant sparsommelig opplyst og befolket. Ved et bord i et hjørne sitter herr og fru Planke. De diskuterer lavmælt seg imellom, selv om ingen hadde hørt dem hvis de hadde hevet stemmen en tanke.

-Nu, kjære, nu er det like før alt er i havn.

Det er herr Planke som henvender seg mellom suppeslurpingen til sin kone.

-Ja, nu skal det bli andre boller og bakverk i appelsinmarmeladen svarer hun muntert.

-De første tubene ventes i landet før 17.mai, så da rekker vi å få se de første hvite smil på den store dag.

-Din far ville vært stolt, hvilken fremragende forretningsmand De har blitt.

-Takk, kjære, De vet dette betyr svært meget for oss, og nasjonen.

-Og tennene.

-Ja, de også.

De smiler begge fornøyd til hverandre og inntar resten av suppen, den smaker godt, det er de begge enige om. Et hint av mandler gir suppen et eksotisk preg, om enn noe merkelig for en ordinær ertesuppe.

Et par bord bortenfor sitter en herre alene, han er akkurat ferdig med suppen, har tent en sigar og venter på et lite glass konjakk. På bordet ligger et tidsskrift han abonnerer på. 

Det er hans foretrukne lektyre, selv på ferier. Han mumler misfornøyd mens sigarrøken legger seg som en sky rundt bordet hans. Gjennom to hull i tidsskriftet bivåner han restaurantens gjester, og så snart konjakken har funnet sitt siste hvilested trekker han seg tilbake til sitt lille værelse for kvelden.

I den tidvis røkfylte restauranten er det også noe som kunne ligne en bar. Efterkrigstidens strenge rasjonering til tross, så kunne den by på et knippe mer eller mindre interessante drinker på aftenen. Det var her skihelten og hotellets ubestridte kjekkas, Henry Flimmer hadde innfunnet seg efter middagen. Nå hadde han sett seg ut en pen dame som han gjerne kunne tenke seg en lett konversasjon med. 

Det var den mystiske, men vakre Coco Djambo-Kanel. Hun betraktet menyen av drinker og andre leskende saker da Flimmer som en fersk tannpirker smøg seg mellom bordene, slik en tannpirker ville gjort mellom nypussede tenner. 

-God aften, frøken. Må vi få tillate oss med Deres uinnskrenkede tillatelse å få spandere noget fra barens meny? Flimmer var i sitt ess, og regnet med å ikke ville komme til kort, eller ende som en stokk.

-Jo takk, hvis De insisterer. Coco valgte en drink som het Ai-ai-ai.

Og mens Solo og noe blankt ble blandet sammen, inntok Flimmer en av sine kjekkeste positurer ovenfor den pene dame.

Disse fruktfatene fant øyensynlig fort tonen som de sier, og vi kan bare tenke oss til hvorledes en slik aften kunne ende, godt hjulpet av ai-ai-ai.

Flimmer var forøvrig en typisk mann for sin tid. Sjarmerende, med bølgefønet hårmanke godt innsmurt med brylkrem, og et bredt glis ingen kunne motstå. Og som alle andre menn på den tiden, totalt hjelpeløs til selv de enkleste oppgaver i hjemmet, så det hastet litt med å finne en noenlunde oppegående ektefelle før fasaden raknet.

Sent den samme aften ankommer de siste gjester med buss. En bråkete gjeng med yngre mennesker fra Bærum eller deromkring. Eplekjekke som få, men de blir av den slukørede typen når de får vite at restauranten er stengt for denne aften, så de blir sendt på sitt store værelse uten aftens, hele gjengen.

Uti skogen og den kolde sne, der hvor elgen vimser rundt med sitt og ugler skremmer livet av folk med sine lyder, der vandrer en skikkelse.

Skikkelsen lager ikke spor i sneen som folk og dyr ville gjort, og det kommer ingen lyd selv om det mørke oppsynet beveger seg langsomt mellom trærne før den stanser opp, trekker frem et lite pergament med to navn på. Det lyder en svak men fornøyd hveselyd, før de knoklete fingre krøller sammen lappen med navn. Han snur seg rundt, det er arbeid som skal gjøres. Ljåen legges på skulderen for nå er det påske, og det er alltid travelt da.

Kap 2. De første planker i dødens hyttevegg.

Det er en kjent sak at ertesuppe, og gjerne store mengder av den vil kunne gi visse medisinske komplikasjoner, men sjelden av en slik art at man plutselig befinner seg utendørs.

Men det var utendørs de nå befant seg, ute i skogen, ansikt til ansikt med en høy hettekledt skikkelse med ljå. 

– Kom med meg, sa en hvesende lav stemme, den siste vandring har begynt.

Herr og fru Planke forsto ikke helt, men fulgte lydig etter skikkelsen.

Ingen lagde spor i sneen, og ingen frøs i kulden. Vandrende sjeler i natten later ikke til å bry seg med slike detaljer. De store forretninger, båtlasten med tannpasta som var ventet, et forretningsimperium basert på nordmenns fremtidige hang til oralhygiene, alt ble visket bort over natten. De burde holdt seg til appelsinimport. 

Da morgenen opprant dagen etter, slik den gjerne gjør, var det til en typisk vårlig og meget påskeaktig dag, gjerne en slik man ser på postkort. Solen strålte gjennom grantoppene og varmet veggene på Fjølnes hotell. Gjestene som lå henslengt i sine respektive senger, i alle fall noen av dem, ville snart få kjenne den beskjedne varmen vårens første sol kan tilby.

Direktør Eismann var som vanlig i full sving med sitt arbeide. På kjøkkenet var man i gang med frokostserveringen, og det ble kokt havre og skåret kneip. 

Eismann tok en tur ut i restauranten hvor det snart skulle vrimle av sultne turister, og fikk øye på to skikkelser som allerede var på plass ved et bord i hjørnet. Han luntet kjekt over og spurte muntert om de var sultne siden de allerede var på plass? Han fikk ikke noe svar. De to satt litt foroverlent, helt stille. Tomme blikk nedi bordet, livløst.

Eismann kremtet forsiktig, prøvde å få noe respons fra de to, men det var intet. Lyden av gjester som romsterte på sine værelser skapte en aldri så liten panikk, han grep fatt i noen gardiner og kastet de over de to livløse gjestene.

Det var herr og fru Planke som satt der igjen fra dagen før, og nå var de steindøde, begge to. Frarøvet livet og på vei til å melde seg for englekoret. De var ikke mer.

Direktør Eismann var ikke ukjent med døden, hotelleier som han var, men det var alltid så ubeleilig, særlig når døden hadde danset vals i restauranten og tatt til seg to av gjestene. 

Han måtte ringe lensmannen, servere frokost og sørge for at ingen oppdaget at det satt to døde mennesker der. Han hadde ikke tid til å flytte dem, så gode råd var dyre som man sier. Og er det noe som forstyrrer appetitten så er det to lik i salen.

I tettstedet Gravbjergsnes har politiinspektør og lensmann Conrad Bøtte akkurat satt seg ned bak pulten sin og blar muntert i gårsdagens morgenavis. Så langt ute på landet må man kunne ikle seg opptil flere hatter, men han ergret seg over at man ikke kunne heve lønn etter hvor mange hatter man gikk med. 

Det ringte plutselig i telefonen, noe som var litt uvanlig, og nokså tidlig. Han var ikke nedlesset i arbeide her ute, og han som drømte om å jage kvegtyver, elgskjendere, grensekrenkere og blåbærplukkere, så seg nødt til å nøye seg med kjedeligere oppgaver, inntil nå!

Stemmen i den andre enden var hotelldirektøren, stemmen skalv når han fortalte at to mennesker hadde møtt sin skaper.

-Jasså, sa Bøtte, var ikke det hyggelig for dem, da?

-Nei, repliserte Eismann, de har sparket bøtten.

-Har jeg fått sparken? Bøtte skjønte ikke helt.

-Vi har et ex-ektepar ved hotellet.

-Slikt sladder angår meg ikke. Bøtte ble irritert.

-De misforstår, det er to som hviler i fred her på hotellet.

-Jamen kan de ikke få hvile da, hvis det er så om å gjøre?

Bøtte syntes det var vel tidlig med slike tulletelefoner, og Eismann i andre enden som satt under kontorpulten sin for at ingen skulle høre ham ble mer og mer desperat.

-Det er to lik her! Eismann hvisket høylytt.

-Det er da ikke uvanlig, at to ting er helt like mener jeg.

-To døde mennesker!

-Og de er helt like?

-Hva?

Nå kviknet Bøtte til, han forsto omsider hva det dreide seg om! To lik, samtidig! Drap! Eller hendig uhell? 

-Jeg kommer med en gang, ikke rør noe. 

Bøtte kastet på seg hatt og frakk og la i vei mot hotellet. Endelig skulle han få noe annet å gjøre enn å sortere hatter og løsneser, et drap tralala, fine greier!

Konjakken fra kvelden i forveien hadde gitt herr H. Röthen-Tanngard en lett hodepine, men han hadde bestemt seg for å ikke la det komme i veien for noe som helst. Han fant frem neste gjenstand. Sepe for de tusind hjem, han plystret muntert. Egentlig hadde han ikke forstand på husmorens førstevalg innen rengjøring, men hadde fått noen gode råd i en butikk en gang. Men først skulle det smake med litt frokost, og det ville være greit å få den i seg før Bærums budstikkere våknet. Han siktet til den obsternasige gjengen med fremtidige skipsredere og trofékoner som kom i går aften.

Men først, en frokost!

Kap 3. To lys ved et bord.

Diskresjon var en æressak for Conrad Bøtte, lensmann som han var, og meget pertentlig som person. En snedig mustasje hadde han også, og noen stilige kinnskjegg. 

Ingen utenom direktøren merket seg hans ankomst, og nå ble han ført inn i den tomme restauranten. Den underlige fasongen to gardiner får når de draperer to forhenværende lys levende mennesker hadde ikke vekket oppsikt blant det øvrige klientellet. De hadde spist sin havregrøt, drukket sin melk og smurt sin kneip før de forvant ut til sne og andre hyggelige aktiviteter som for gangs skyld ikke foregikk i hotellets knirkende senger.

Det ene gardinet ble fjernet, noe som avdekket liket til herr Planke. 

Bøtte begynte med sine undersøkelser og erklærte den sammensunkne kroppen som død. Direktøren som så på var temmelig sikker på at den erklæringen ville komme for fru Planke som satt like ved. Og ganske riktig, Bøtte erklærte begge to som døde.

Men hvordan? Eismann spurte ivrig, og Bøtte undersøkte mere.

-Gift, sa plutselig Bøtte.

-Nei, jeg er nok ugift, svarte en litt usikker Eismann.

-Nei, altså disse her to.

-Å ja, ja de var da gift, herr og fru, som De ser.

-De er drept av gift.

Bøtte kunne tidvis være temmelig skråsikker, og nå var intet unntak.

-Forgiftet? Her på mitt hotell?

Eismann ble blek, nok en konkurs banket i det fjerne og nok en gang måtte han bli påført slik skam en konkurs medfører.

De ble enige om at det ville være til alles beste å få flyttet likene til kjølerommet før noen andre fikk se dette og bli engstelige. Eismann var engstelig nok, han kom på at det kunne være noe med maten på hotellet, og ble om mulig enda blekere da dette gikk opp for ham. Bøtte fikk roet han ned ganske fort, hvis det var noe med maten så ville nok resten av hotellet ligget for døden for lenge siden. Nei, dette dreide seg nok om en mer målrettet og presis morder!

Eismann pustet lettet ut, takk og lov for presisjonsdrapspersoner!

På femtitallet revolusjonerte vaskemiddelet Milox de tusen hjem. Enkelt og lettvint kunne husmoren få skinnende rene gulv og nyte disse helt til mann og barn kom subbende inn døren fra skole og arbeide. Men pass nu endelig på, nyvaskede gulv må man trå forsiktig på, ellers kan det gå Dem ille.

Han gjentok ordene fra reklamen for seg selv og satt korken på flasken med vaskemiddelet, den burde kanskje gjemmes sammen med andre saker og ting av dubiøs karakter? Nuvel, alt til sin tid tenkte han og la alt i sin koffert. Så pusset han tennene sine og var nu klar for en vakker dag i solen og skogen! Men hvem er nu dette? Følg med så får De se!

Kap 4. En hotellromodyssé.

Dagen gikk mot kveld, noe som var like vanlig her som i resten av verden, og de første gjestene begynte å komme inn etter den lange dagen i det fine været. Enda var ingen informert om det som mer og mer kunne virke som et drap, og det var til Bøttes fordel, for ikke si direktør Eismann som fryktet for livet til både seg selv og livsverket sitt.

Bøtte satt seg diskret til i resepsjonen og betraktet gjestene som fornøyd trampet inn da han la merke til en spesiell person. Kledd som en eventyrer med bremmet hatt med krokodilletenner i, og en dialekt som stammet fra Egersund med australsk aksent. Mistenkelig, tenkte Bøtte, meget mistenkelig! Han fulgte etter opp trappen og gjennom en gang. Gangen var ganske lang, for den ble bygget sånn den gang. Gangen, altså. 

Midtveis i gangen fant den eventyrlig kledde døren til sitt værelse, men Bøtte fikk brått øye på noe i enden av gangen. I det svinnende dagslyset kunne han se en pike i blå kjole som sto med en kjærlighet på pinne. Hun sto helt stille, urørlig og de tomme øynene betraktet alt og ingenting på samme tid. Kulde bredte seg, og piken ble borte mens barnelatter kunne høres mellom veggene. 

Det må være et annet påskemysterium som foregår her samtidig med mitt, tenkte Bøtte der han strenet gjennom korridoren som lignet en gang og bort til døren som tilhørte værelset til første mistenkte i denne ytterst pikante sak!

Bøtte banket på døren, og herren som åpnet var en doktor ved navn Bruce Berentzen. 

I tillegg til å være lege, var han også eventyrer, og reiste verden rundt for å oppleve spennende ting. Oppholdet ved Fjølnes hadde ikke helt svart til forventningene kunne han noe oppgitt meddele, men nå var han plutselig mistenkt i en drapssak, og det hadde han ikke vært før. Moro!

Avhøret som fulgte avslørte ikke så mye. Dr.Berentzen hadde også spist ertesuppe i restauranten kvelden før. Han hadde sett ekteparet Planke, men ikke lagt merke til noe utover det. Han fortalte om herr Flimmers poseringskunster og om en som leste et magasin i en røksky for seg selv.

Bøtte noterte alt og grublet litt. Grublingen ble avbrutt av støy utenfra. Det var de eplekjekke ungdommene fra Bærum som var på vei til sitt værelse, og det gikk ikke stille for seg. Animert av sol og medbrakt Genever var de klar for litt afterski som de sa. 

Dr. Berentzen dro frem en koffert full av brus fra Egersund, og tilbød en flaske til lensmannen som fortsatt grublet over tingenes tilstand på det lille værelset. Han takket ja, en skarve brus kan vel neppe regnes som bestikkelse av ordensmakten.

De åpnet sine flasker og snuste på innholdet og var enige om at brusen holdt høy kvalitet. 

De skulle til å skåle da et brak etterfulgt av skriking og andre lyder som preger en prekær situasjon fylte hotellets ganger.

Lensmannen tittet på doktoren og sa: jeg kunne behøve litt assistanse her.

-Ingen problem, mate, lød det fra doktoren. Fri for anklager ventet det mest sannsynlig noe spennende. 

Den lange reisen til Fjølnes lot til å betale seg likevel!

Kap 5. Det Swedenborgske venterom.

Hvileløst vandrer han omkring med sin ljå, utålmodig og ventende på neste vandring med sjeler til den siste reise. Et nytt pergament dukker opp, som en himmelsk personsøker. De knoklete fingrene åpner den lille lappen, og ser flere navn. Mange dobbeltnavn, efternavn som vitner om mennesker som i sin levetid enten ble født med sølvskjeer i skuffen, eller fikk karret til seg noen underveis. Men nå er det vår mann med hette og ljå sin tur til å karre til seg, for et pent knippe nye sjeler står om litt klar til å bli hentet.

Det skraper i ben når den hettekledde gnir seg dødsfornøyd i hendene. Storfangst!

Berentzen og Bøtte satt fra seg brusen sin, og beveget seg ut i gangen og mot det rom de antok den kraftige lyden hadde kommet fra. Bråk og leven hørte riktignok hoteller til, men det var plutselig blitt veldig stille, og ganske riktig, stillheten hadde sin grunn, og den var høyst udelikat.

Da døren ble åpnet fikk man se hva som hadde skjedd, og det var ikke noe pent syn. Hvis man ikke visste bedre kunne man forledes til å tro en bombe hadde gått av inni der, og det var ikke langt unna slik det så ut.

Holy makrellsandwich, utbrøt dr. Berentzen.

Rommet var fylt av henslengt golfutstyr, knuste lamper, bagasje og tøy overalt. Også var alle ungdommene fra Bærum der, døde, alle som en.

Først dobbeltdrap og nå massemord tenkte Bøtte for seg selv.

De to analyserte rommet med sine skarpe blikk, og det kunne nesten se ut som et uhell, og noe som kunne minne om en slags beretning ble formulert av de to.

Det så ut til at noen hadde sklidd på badegulvet og mistet en flaske Champagne. Korken hadde gått av og truffet en annen midt i fjeset. Denne personen omkom umiddelbart og falt så oppi en seng hvor en tredje person satt på enden. Den tredje person ble slynget opp i taket hvor en takvifte kappet av hodet på vedkommende. Kropp og hode ble slynget rundt og en fjerde person prøvde å berge hodet fra å treffe vinduet, med det resultat at begge to, eller hodet og denne person, forsvant ut gjennom vinduet. Begge ble funnet døde nedenfor. Den som startet uhellet lå død på badegulvet. De harde flisene og den skarpe kanten på badekaret hadde gjort sitt.

Øvrig inventar ble knust av kroppen som fikk noen runder i takviften før alt bokstavelig talt falt til ro igjen.

Da direktør Eismann dukket andpusten opp og fikk se hva som hadde skjedd, falt han sammen i fortvilelse. Skal vi alle dø spurte han fortvilet, er dette slutten?

I alt ståket ovenpå dukket en person opp i resepsjonen, han ønsket å sjekke ut, hvis det kunne la seg gjøre? Hvem var dette?

Kap 6. En sæbeoperette.

Den vakre dagen med solskinn hadde brått endret karakter. Ikke bare var flere av hotellets gjester sjekket ut på en hodeløs måte, men været hadde plutselig blitt grått og overskyet, og så hadde en tåke lagt seg over stedet så tett at det å finne veien ut derfra var håpløst. 

Hotellets kjølerom var overfylt, så man ble enige om å bare lempe de døde ungdommene ut av vinduet og la de ligge i sneen utenfor. Så kunne de skrapes sammen og sendes hjem til våren, en løsning de gjenlevende var enige om.

På et annet værelse hygget Flimmer og Djambo-Kanel seg. De hadde ikke hørt så mye av alt ståket, og det lille de hadde hørt hadde de ikke tenk så mye over da de hadde nok av andre ting å drive med der inne. Flimmers kjekkaserier og poseringskunster hadde båret frukter, og nå lå han utstrakt over sin seng så kjekt det bare var mulig. Det var da begge fikk øye på noe merkelig som stakk ut av en koffert, en flaske Milox vaskemiddel og en liten flaske som det ikke sto noe på, men innholdet luktet sterkt av mandel. Flimmer lurte på hva begge deler var, for vaskemidler hadde han aldri befattet seg med før, det hadde hans mor sørget for. 

Den pene Djambo-Kanel undret seg over hvorfor disse gjenstander lå der de lå, men Flimmer skjønte lite, det var åpenbart ikke hans saker, han visste jo ikke en gang hva det var!

Ble man utsatt for et lite pek her ute i skogen?

De forsto enda mindre da det banket på døren og lensmannen ville ha en samtale.

Under tvil godtok Bøtte forklaringen til Flimmer om at han ikke visste noe om disse mystiske gjenstander som plutselig hadde dukket opp. Dr. Berentzen undersøkte såpeflasken fra Milox og den lille flasken og konstaterte at dette var gift, og av den typen man ofte hører om i påskemysterier som dufter og smaker mandel, ja, som påskemarsipan! Dr. Berentzen ble oppglødd. Noen her på hotellet prøver å ta livet av noen og legge skylden på andre, men hvem?? Flimmer ble enda mer spørrende og spurte; er noen døde?

Den pene damen var like lite informert, så det var to spørsmålstegn som hadde funnet sammen. Hun var forøvrig av den formening at det burde hete Paradis hotell eller noe, for det hadde vært innmari knæsj som hun uttrykte det. Akk ja. 

Men såpe og gift, hvordan kunne dette henge sammen? Bøtte tenkte høyt sammen med dr Berentzen. De hadde trukket seg litt tilbake mens de lot direktøren informere de få gjenlevende på hotellet at ingen fikk dra og at det hadde skjedd noen mindre komplikasjoner hos enkelte gjester som han sa. 

Det var én gjest som mottok denne nyheten ekstra dårlig, Röthen-Tanngard hadde prøvd å komme seg av gårde da han skulle på en viktig tannkremkonferanse som han sa, men nå måtte han være igjen her, og det ergret ham.

Bøtte og dr.Berentzen gikk tilbake til rommet til de antatt forulykkede unge, de var enige om at det måtte ha startet på badet, så de gikk inn dit hvorpå både lensmann og doktor holdt på så skli overende. Gulvet var såpeglatt! Livsfarlig erklærte begge da de omsider fikk krabbet ut derfra til tryggere omgivelser. Noe betuttet så de på hverandre, hvem i all verden er det som tar livet av folk ved hjelp av et badeværelse?

(Ja, Agatha Christie, dette tenker jeg ville vært temmelig snedig. Hva?)

Det var egentlig bare å gjøre som seg hør og bør i enhver påskekrim, samle alle i peisestuen! 

Ute i den kalde skog, en skikkelse vi har hilst på før vandrer rundt og venter på nye sjeler å vandre med. Nærheten til Sverige til tross, han begynte å bli utålmodig.

Kap 7. Ingen har tid til å dø.

Peisestuen, det lar seg liksom ikke gjøre å løse et påskemysterium uten å samle en rekke mennesker i peisestuen. Så dette er intet unntak, de få gjenlevende ble samlet der.

I det de samlet seg kunne alle høre den underlige barnelatteren igjen, noe som var rart, for det var ingen barn til stede. Alle frøs på ryggen, selv om Bøtte beroliget alle med at det var et annet påskemysterium i nærheten hvor en av karakterene hadde gått feil, men jo, for all del, hun er jo litt ekkel.

Samlet i stuen satt nå herr H. Röthen-Tanngard, Coco Djambo-Kanel, Henry Flimmer og direktør B. Eismann. De kunne vært flere, men som vi har sett ligger to på kjølerommet og fire ligger i en haug ute i sneen. Og hvis de var fulltallige, ja da hadde det ikke vært behov for å samles på denne måten, det må vi ikke glemme.

Lensmann Conrad Bøtte sto og fortalte hvorfor de nå var samlet. Dr. Bruce Berentzen bidro ved Bøttes side med utfyllende detaljer på sin snedige dialekt med kraftig australsk aksent.

Röthen-Tanngard tok ordet, var litt sur og mente at det som hadde skjedd åpenbart var uhell.

-Smakte noen av dere suppen i går? Den var fryktelig, kan dø av sånt!

Eismann ble fornærmet! 

-Hvordan våger De, den oppskriften er fra min mor, og den er fremragende!

Dr. Berentzen stanset munnhuggeriet som var i ferd med å utarte seg.

-Den soup er uskyldig. God var den ikke, men ikke så cruel at den kunne drepe noen.

Han fortsatte:

-Mister and Mrs Planke ble forgiftet, men hvorfor aner vi not.

Bøtte meldte seg, og spurte Denne Röthen hva han egentlig drev med? Var det noe med tannkrem, stemmer?

Han resignerte litt, og nikket. Han drev Röthen-Tanngards tannkremer AS.

-Interessant, sa Bøtte. Han dro frem gårdagens morgenavis som han hadde tatt med seg i baklommen. 

-Her står det noe interessant om avdøde herr Planke, han var i ferd med å gjøre det skarpt innen tannkremimport, hva sier De til dét, herr Tanngard?

Han greide ikke styre seg og mistet besinnelsen, noe som for en herre er noe ukarakteristisk.

Stemmeleiet ble hevet.

-Javel, Planke drev meg til konkursens rand! Her var jeg på nippet til å skape meg en gigantbedrift, men så kom denne fjotten og ødela alt, sammen med disse skipsrederne fra Bærum.

-Så De tror ikke bare det var litt uheldig å selge tannkrem under eget navn? Jeg mener, Röthen-Tanngards tannkremer, hører De selv hvor selvmotsigende dette høres ut?

Gjenstanden for nok en fornærmelse, herr Röthen-Tanngard, fikk nok, han var avslørt, kortene måtte på bordet.

Djambo-Kanel og Flimmer lurte på hvilket kortspill de skulle spille, men de ble bedt om å bare være stille, de kunne neppe bidra med noe med sitt begrensede intellekt, men desto flottere utseende.

Nå var morderen av herr og fru Planke avslørt, men tok han virkelig livet av disse unge menneskene også? Nasjonens fremtid, de som skulle overta foresattes imperier av skip og motehus?

-Grrrr, morderen freste av sinne. 

-Ja, jeg ville hevne meg på disse skipsrederne som ikke ville gjøre forretninger med meg, derfor måtte de også dø.

Bøtte tok frem håndjern og proklamerte at på bakgrunn av de siste hendelser, er De nu under kongens arrest.

-Ha! Ikke så fort! Dere kniper meg aldri, lusete lømler og knehøner!

Nå dro han frem en tollekniv, og truet nå peisestuens gjester og bad dem holde seg unna.

-Dere tror dere er så smarte som fant ut av mine onde planer, men hvem av dere hadde kommet på å ta livet av noen ved hjelp av et badeværelse? Hva??

(Igjen, Agatha Christie, hva synes De?)

Det var på tide å rømme syntes han, så han kastet seg dramatisk gjennom et vindu og la i vei ut i sneen.

Bøtte var kanskje ikke så kjent med så mye action som dette, men han ropte at det ville være livsfarlig å forfølge en så diabolsk morder, attpåtil med kniv! 

-For alt vi vet kan han drepe oss alle med en utedo om så er!

Dr.Berentzen var øyensynlig ikke imponert, hverken av kniv eller rømningsforsøk, så han utbrøt:

-Kniv? Det der? Det er da ingen knife, men dette er!

Så dro han opp av buksene sine noe digert ingen hadde sett siden vikingtiden sikkert!

-Iaktta følgende, sa doktoren, og kastet kniven sin, som var adskillig større.

Den svære kniven roterte som hoftene på en eksotisk danserinde og forvant ut vinduet efter rømlingen hvorpå man hørte en dump lyd, et au og en kropp som traff sneen.

Jeg tok visst for mye Müllers Tran kom det fra doktoren!

Gjestene så på hverandre, vel vitende om at den onde morder var død, og alle fant doktorens replikk såpass festlig at det brøt ut spontan latter og klasking av egne lår i tråd med tidens måter å uttrykke glede og fornøyelse.

Så slik gikk det til, og påsken ble feiret uten at flere døde, noe alle var fornøyd med.

Epilog.

En forfjamset person våkner i sneen, reiser seg og prøver å børste av seg da han oppdager at han står ansikt til ansikt med en høy hettekledd skikkelse med ljå. Den hvesende stemmen sier han må bli med, for det er jeg som er døden.

-Døden? Men jeg er da ikke… Röthen-Tanngard ser seg over skulderen og ser en stor kniv som står mellom skulderbladene.

-Det var som fandens!

Døden gnir seg nok en gang i knoklete fingre og den sporløse vandringen tar til.

God påske!

Det er mange år siden våre tidligste forfedre satt i sine huler og risset inn bilder fra sine daglige gjøremål. Scener fra en jakt, kamp på liv og død for å sette føde over bålet. Eller våre nære slektninger vikingene, som fant det for godt å riste litt i heller, og dermed skape bilder vi i dag kan betrakte og beundre over det ganske land. Langskip og falloser skaper like mye munterhet i dag som det sikkert gjorde den gang.

Vi anser disse skriblerier i dag som stor kunst. Et vitne om at vi mennesker alltid har likt å uttrykke oss med former og farver, enten for egen glede, eller for å vekke anstøt hos andre.

Vi vil gladelig innrømme at man selv har flerfoldige festlige «falloser» på samvittigheten i underganger og andre upassende steder, påført med farvestifter og barnlig latter. Forholdene anses nok i dag som foreldet, derav innrømmelsen, og det faktum at det antagelig lot seg vaske bort temmelig lett.

Vi drømte nok om spraybokser, i muntre farver, og store vegger vi kunne bemale med vår kunst. Slik er mange av oss skapt, men de fleste av oss blir forvist til små tegneblokker, eller lerreter i hjemmet, hvis man er i besittelse av sånt. Men så er det de som ikke lar seg stoppe. På eget initiativ anskaffes det spraymaling, og inspirert av ting man ser i utlandet gyver de løs på hver åpen flekk med sine kunster. Og dette ergrer folk, eller ganske mange i alle fall.

Fenomenet jeg retter en 500 watts lampe mot er tagging, eller graffiti om De vil. Det er, enten man vil eller ei, en kunstart, og den utøves som vi vet i det offentlige rom. Det er en del av kunsten. Og det er her betong møter våre sinnataggere, og heldigvis for det!

Som beboende i by og hvor ferdsel i relativt urbane strøk er ofte forekommende, noterer jeg meg med lett vemod hvorledes en by og dens betong bokstavelig talt sluker sine innbyggere. Som en i massiv sarkofag lar vi oss frivillig spise opp av hard, grå masse. Livstrette arkitekter søker å gjøre sin betong livlig med noen former her og litt treverk der, men de feiler som regel, og resultatet er stort sett det samme; døde omgivelser.

Det er i denne tomme verden menneskelig livskraft siver ut. Sprakende provoserende farver, bokstaver, helst de kuleste i alfabetet. Slagord, eller bare koder som noen få innvidde forstår, og som jeg håper arkeologer i fremtiden vil få en del bry med å tolke. Men de har noe på hjertet disse menneskene. De er som regel unge, og de er lei av det grå rundt seg. 

Jeg liker mye av det jeg ser, menge av disse kunstnere er svært begavede, og så lenge de ikke vinner innpass hos gallerier eller andre steder, så tar de seg til rette og farver vår nære hverdag. Og disse unge, som kanskje synes alminnelig scenekunst har utspilt sin rolle, eller som synes dagens billedkunst bare er kjipt, la dem få holde på, la oss se dem og anerkjenne arbeidet.

Men før noen tror jeg tar alle i forsvar, så vil jeg også understreke at mange tar unødig høy risiko, utsetter seg selv og andre for livsfare, og at det å legge et helt kollektivselskap for hat virker noe tåpelig. Er man misfornøyd med Oslo sporveiers tjenester så er de nok lydhøre for eventuelle klager, men å ødelegge togene deres, ja det er egentlig bare dumt. Skal man på død og liv imponere noen, så kunne man prøvd å tagge et fly? Gjerne i fart også!  Det må da være noen taggere der ute som har mistet bagasjen sin eller på annet vis blitt forulempet av luftens gribber. 

Finn en vegg og mal den ned, skriv noe tøft, noe gøy, noe provoserende! Ha luen på bak-frem og bentøyet litt nedover legemet og finn din indre rebell!                               For ingenting er så gøy som en skikkelig diger «propell»!

T.

Kilder: 

Kollektivreiser foretatt over flere år.

Rettigheter til denne tekst tilhører dens forfatter, altså meg!

Vi husker hvordan det var, da verden var delt i to. Mistro, mistenksomme blikk, hemmelighold, enorme våpenarsenal, spionasje, fengslinger, usikkerhet, frykt, mye frykt, og veldig absurd og rart. For en yngre person var denne verden et fascinerende, men merkelig sted. Den grå og kalde Østblokken. Landene bak jernteppet.

Heldigvis gikk Østblokken konkurs, i alle fall store deler av den. Overvåkning av enhver og fengselsplasser til alle har sin pris, og når Glasnost flimret over skjermene i de tusen hjem, var det hele over, trodde vi.

Det er alltid krig et eller annet sted, og det er alltid en forskrudd diktator en annen plass som dyrker sitt ego og lar folket lide. Men vi som trodde invasjoner og erobringskrig hørte fortiden til, vi har tatt feil, sørgelig feil.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Nok en gang må sivile lide, nok en gang må unge mennesker på slaktebenken, nok en gang brennes et land ned til grunnen. En manns paranoia har igjen fått fritt utløp og katastrofen er et faktum. Og igjen løftes jernteppet for å feie en ny stat innunder, for teppets eier er jo etter eget utsagn en fremragende og god nabo, det må jo alle forstå.

Vi må nok anerkjenne visse kulturforskjeller mellom øst og vest, forskjeller som for det meste er sjarmerende og gjør en reise interessant og morsom. Men jeg tror ganske bestemt at hvis man søker vennskap med en nabo, uansett hvor i verden man befinner seg, så er det i alle tilfeller høyst uvanlig å gjøre dette ved først begå innbrudd nattestid, for så å banke opp alle som bor i huset. Hva slags psykopat er det som tror at vennskap dannes ved vold, eller drap som vi har sett nå?

Det er folk der ute som tror man kan true seg til alt man ønsker seg, det kalles å rane, og folk som raner andre pleier vi å sette i fengsel, for vi liker ikke å bli ranet, like lite som vi liker å bli tatt av dage. Og i disse dager har vi ikke bare en ransmann foran oss, men en krigsforbryter, som i tretti år har sydd på et nytt jernteppe, og under dette er det mørkere enn noensinne.

Jeg savner Sovjetunionen like lite som mine besteforeldre savnet Nazi-Tyskland. Vi ble kvitt begge deler i sin tid, og det kostet både blod og tårer. Og nå må vi visst frem med den store teppebankeren, for et usedvanlig ruskete jernteppe er på vei, og det eneste språket eieren forstår er ting som gjør vondt.

Ære til Ukraina og dets tapre folk!

T.

Det er liten tvil om at tiden for pakker i posten er over oss, og i ethvert underutviklet samfunn er selvsagt velfungerende monopol en saga blott. Resultatet må vi som forbrukere lide under, for lide, det gjør vi. La meg fortelle.

For å føle seg delaktig i julen, har jeg som sikkert tusener på tusener av andre, av bekvemmelighetshensyn foretatt den største delen av julehandelen på internettet, og det er jo feiende flott på sitt vis, herom hersker liten tvil. Men så skal dette fraktes til bestiller, altså deg og meg, som forventningsfullt sitter hjemme og dirrer av spenning der man venter på nye benklær, springformer, juletrær, små og store pakker, harde som myke.

I gamle dager gikk vi bare på postkontoret når man hadde foretatt obskure postordrebestillinger. Pakker med total mangel på diskresjon for innholdet ble utlevert av en noe livstrett representant for datidens monopol innen post og øvrig brevveksling. Den nevnte livstretthet kunne ha fått en vekker når pakker fra storprodusenten av sanselige filmer av vovet karakter landet på benken, men vi skal ikke ta for oss pornografiens verden her og nu. Men altså, du verden, noen filmer altså…                 Det må man si. Nuvel.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I dag er naturligvis dette tilbudet opphevet som jeg har skrevet ovenfor her, og hva er det for et rot vi har fått til erstatning? Jo, et virvar av utleveringssteder! En eske må hentes i en butikk, en annen pakke kommer til en liten kiosk. Man kan få en sms om én pakke, mail om en annen, og den tredje ble bekjentgjort via en lapp i postkassen. Er man heldig dukker det opp ting på døren midt på natten. Unntaksvis får man noe i postkassen utenfor ens ringe hjem. Man flyr rundt fra et sted til et annet på jakt efter sine varer. Meldinger tikker inn om at nu er Deres pakke ankommet, vennligst hent umiddelbart! 

Det toppet seg for meg personlig her i går da jeg ble gjort oppmerksom på at en bestilling ville ankomme en slags postboks, og for å få tilgang på mine dyrekjøpte varer måtte jeg laste ned en app! Monopolet er oppløst, men her blir mine ting holdt som gissel og det fordrer at man behersker avansert applikasjonsbasert teknologi for å få tingene man har betalt for. Hva blir det neste? Varen Deres er gjemt i skogen under en sten, hilsen Posten. Vennligst hent før ville dyr får fatt i den.

Jeg mener fremtiden burde bli lettere og enklere, og vi finner jo stadig opp ting som gjør deler av livet til en lek, nesten morsomt og skøyeraktig. Men det var litt enklere når det kun var ett sted i sin nærhet man kunne forvente å hente en pakke med noe fint, eller noe stygt, hvis man hadde dårlig smak og svært god råd, for der er det en klar sammenheng!

Men nå skal jeg nok en gang laste ned en app, så kan julen snike seg innpå bakfra. Eller trenger man en jule-app for det nå?

T.

Alle rettigheter til denne tekst tilhører forfatteren, så det så!!