tormodskriver

Det kom meg forleden for øre, og forsåvidt øyne, at det igjen avholdes olympiade. Denne gangen er det Tokyo i Japan som er åsted for disse leker. Det kalles leker av en eller annen grunn, noe man finner litt pussig, for det er da vitterlig blodig alvor for enkelte. Deltagerne utøver også noe som kalles grener, og det er nok den eneste koblingen til flora og botanikk man kan finne under slike arrangement.

Normalt er det helt umulig å unngå og få med seg at det avholdes olympiade. Aviser og fjernsyn melder lite annet når det skal svettes meget, gjenstander kastes langt og i det hele tatt. Det skal også hoppes høyt, og sett med litt usportslige briller, så forekommer det hele som noe eksentrisk.

Forskjellen i år er at det som for en utviklet kulturnasjon virker som en selvfølge, nå er havnet på kapitalismens loppemarked. Rettigheter heter det visst, og de ble solgt til høystbydende. Så nå får ikke statskanalen vise levende fotos fra elleville øvelser i enda mer elleville antrekk.

Jeg skal ikke late som om jeg bryr meg så altfor meget, det å gå glipp av slik idrett kan jeg leve svært godt med. Jeg noterer meg med et lett og uengasjert skuldertrekk at det foregår noe i Toyota, at nordmenn er med, og pussig nok får ros og anerkjennelse for noe som ikke foregår på ski. Dog skal det anerkjennes fra mitt hold at det faktisk er en og annen som liker å se på sånt, men som nå må se dette hos en mindre strømmetjeneste ingen husker navnet på. Dette var noe jeg hørte i en debatt på radio, så litt research forekommer, selv her.

Mens De nu som leser sitter med indre bilder av kappgjengeri, roing, hopping og andre obskure øvelser, så vender jeg søkelyset mot en annen vederstyggelighet, som til alt overmål fortsatt sendes riksdekkende, nemlig Melodi Grand Prix! Hvis det var noen rettigheter som burde selges til lavestbydende og sendes på et utilgjengelig applikasjonsbasert medium, så er det denne sangkonkurransen. Dette er som kjent en fest i dårlig smak, glitter og paljetter, og det musikalske befinner seg dypt nedi baksetet.

I sin tid var dette meget populært, og nasjoner gjorde sitt beste for å vinne. Når man ser tilbake på bidragene så har jeg litt vondt for å tro at det var de beste innen populærmusikk som deltok, hvis vi da ser bort fra ABBA som deltok i 1974 med en sang om en by i Belgien. Det vanlige ville vært å synge litt om hovedstaden i Belgien, men slik ble det ikke.

I dag er dette en konkurranse hvor alle ventes å bli med, men der deltagerne får streng beskjed hjemmefra om ikke å vinne, for det blir så dyrt! De eneste nasjonene som faktisk går inn for å vinne, er nasjoner litt øst på kartet med et litt slepphendt forhold til statsoverhodets anvendelse av statskassen. Rettighetene til å sende dette spetakkelet kan efter mitt syn dumpes i hodet på en av disse tullekanalene ingen ser på, med mindre fjernkontrollen går tom for strøm mens man zapper og man sitter fastlimt i en svett skinnsofa.

Men nå er det altså OL i Suzuki, og de som fant ut hvor det skulle vises levende bilder av lekene kan vente seg en regning i posten. For dette dekkes ikke av noen lisens som vi alle betaler på, og som til alt overmål er øket, til tross for regjeringens lovnad om at den skulle helt bort.

Det var de gamle grekere som fant opp OL, og like etterpå dukket Coca-Cola opp, for de luktet profitt! Uten å gå i detalj, så kan man vel si at dagens leker er noe mer spiselige enn opprinnelig. Vi fulgte debatten om sandvolleyballjentene og deres påtvungne krav om bekledning, eller mangel på som sådan, og vi må bare applaudere deres mot for å stå i mot slike idiotiske krav fremstilt av gamle menn.

Det er noe urgammelt over olympiade, og det er fortsatt slik det startet, at det styres av gamle, fete og sikkert godt nok flatulente menn. Forskjellen i dag er at nesten alle får være med, nesten. Hva de gamle grekere ville sagt om OL i Datsun eller hvor det nå var er uvisst, men jeg tipper de roterer i sine respektive graver, for som vi alle vet, ekte OL foregår på sne og is.

Uten brukket stav.

T.

Kilder:

Diverse fjernsynsutsendelser sendt på NRK da det var fortsatt mulig å se OL der.

Det kommer en tid i de fleste menneskers liv, da foresattes noenlunde trygge havn må forlates efter flere nokså tydelige hint, og man må stole på sine egne to ben og inntekt. Enten ved lovlydig arbeid, politisk virksomhet, eller andre lyssky aktiviteter med beskjeden strafferamme.

En ung persons første møte med en selvstendig tilværelse, består ofte av mye nudler, dårlige vaner, og et marked for en type mennesker hvis store mål er å flå troskyldige intetanende ungdommer for alt de eier og har, hva nå enn det måtte være for noe i en slik fase i livet. En rusten bil og en bunke CD-plater regnes ikke som formue i særlig grad fant jeg fort ut.

Omgitt av nips og tilfeldig krimskrams donert av de man inntil nylig delte hjem med, sitter man i sin lille hybel i en kald kjeller og varmer seg på et stearinlys stappet nedi en flaske, mens man lurer på om nudler kan spises kalde for å spare strøm. Svaret på det er forøvrig ja. Knas.

Enhver som ikke tilbringer store deler av dagen med hodet nedi en vaskebøtte, enten av nødvendighet eller av den morsomme akustikken en bøtte kan by på, skjønner at å leie, enten det er hus, bil, hage eller videospiller, er svært dårlig butikk i lengden. Det er faktisk ikke butikk i det hele tatt.                                                                                   Efter en stund vender men gjerne nesen i retning boligmarkedet, et marked som tar sikte på å ruinere oss alle i generasjoner, derav begrepet generasjonsbolig. En pose nyvaskede tomflasker hjelper lite som egenkapital, og jobben din dekker knapt nok utgiftene man allerede har. 

At det er bedre å eie enn å leie er altså allment anerkjent, og de fleste søker efter dette prinsipp med varierende hell.

I næringslivet derimot, er leie og leasing siste mote, om man kan bruke det utrykket om en heller dårlig forretningspraksis som har foregått ganske lenge. Denne tanketomme sløserivirksomheten har også nå nådd store deler av statlig forvaltning, der leies det av hverandre over lave sandaler og høye heler helt til man blir lei hele opplegget. Regnskaper og regninger sendes mellom byråer og konsulenter og meglere som bare hvitsnippede og bukseskjørtbærende individer kan. 

Kreativ bokførsel og en urokkelig tro på at det å leie tak over hodet, konsulenter til så å si alt fra renhold til vaktmester, og alt annet man trenger, sprer seg som en farsott av det litt mindre heldige slaget. Overskudd av denne praksisen blir borte hvert år, gjerne til øyer i karibiske strøk eller til banker i land som er kjent for trekantet sjokolade og en svært veldrevet statlig jernbane. De er også flinke med urverk i nevnte land.

Kommuner har funnet det populært å leie ut parkeringsplasser, parker og andre ubrukelig arealer til firmaer som ser sitt snitt til å flå en stakkars bilist, enten denne skal på handletur eller sykehus, så ligger de på lur. Man skulle nesten tro at dette hadde noe for seg, om man da altså er så heldig å befinne seg i rette enden av denne pengestrømmen som effektivt, og uten nevneverdig blygsel, er rettet ut av felleskassen og rett i private lommer. Hva skal en fattig kommune med penger, de har jo ingen fra før.

Men hvis vi for et øyeblikk innbiller oss at det å leie er bra, så la oss endelig gjøre det ordentlig. Vi kan for eksempel leie ut Norge til Norge, for på den måten synliggjøre kostnadene ved å ha så mange fylker. I andre rekke så kunne man kanskje leid ut noen fylker til andre land. Østfold kan lett leies ut til Sverige, og Telemark ligger bare i veien når jeg skal til Sørlandet, så det kan leies ut til Island, eller Grønland. Jeg vet at Bergen er forsøkt solgt permanent, men så langt har ingen meldt sin interesse.

Vi kan hyre inn et mye billigere kongehus, og leie ut vårt eget til en nasjon som ikke har eget, eller som syns at de kongelige man er belemret med enten er for gamle eller er mindre fotogene enn man kunne ønsket. Jeg vet ikke helt hvordan det står til med innleide monarker, men det skulle ikke forundre meg om det et eller annet sted i Afriken kunne være en herre, i tung tigermønstret kappe og lettvint forhold til statens midler, som på kort varsel kunne stille opp innen 17.mai. 

Min store undring er, hvorfor en så tåpelig økonomisk modell som å leie, og som man bruker all energi på å komme seg ut av, blir varmt omfavnet av en gruppe mennesker som har skikkelig fine diplomer og papirer på at de kan noe om penger. 

Man kunne være fristet til å tro at det lå noe snuskete bak.

Uten hvit snipp.

T.

Kilder:

-Kilden kjøpesenter utlånt på deltid.

-Tanker som sammenfaller med mine egne konspirasjonsteorier.

-Lånekortet fra biblioteket.

-Tilfeldig sammenraskede opplysninger.                                                                           

-Finansakrobatnytt med bilag, selv det om håndverk for bemidlede.                                 

-En bok jeg har skrevet selv hvor nesten alt er nesten sant, nesten.

Denne tekst ble opprinnelig publisert på min personlige Facebook. Alle rettigheter tilhører skribenten.

Få ting opptar oss mennesker mer enn penger. Vi elsker penger, vi kjøper ting med dem, og noen bader i dem virker det som. Vi kan ikke få nok simpelthen. Men penger er også kjedelig. Det er kjedelig å tjene dem, og det er usannsynlig kjedelig å bruke dem på ting man ikke liker, slik som skatt og avgifter.

Men uten dem, så føler man seg litt tilsidesatt, man er ikke en del av forbrukerkarusellen. For det er jo slik i dag, at vi blir foret med reklame dag ut og dag inn for ting vi kan kjøpe, men som vi egentlig ikke trenger. Verden er skapt sånn, i kapitalismens velsignede navn.

Noen har greid på mirakuløst vis å grafse til seg skikkelig mye penger, ja, millioner sies det. Dette er mennesker vi har lært oss å se opp til, vi beundrer deres dårlige smak innen klær, kjøretøy og valg av ektefelle, og sier: jaggu er han/hun smart som har så mange penger. Men er det virkelig så?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For noen år tilbake ble en mobilgründer hyllet opp i tynnere luftlag for sin geniale idé om å selge firmaet sitt. Fyren ble styrtrik over natten, og alt var såre vel, en stund. Men, pengene forsvant like fort som de dukket opp, og nå prøver han desperat å stable noe like lønnsomt på sine ben, med varierende hell, mest uhell efter hva jeg har funnet ut. Det skulle ikke forbause meg om han en dag dukket opp på min dør for å selge meg en støvsuger for at sige det slig..

Vi har også en gruppe smartinger som har gjort det til karriere å løpe rundt på en plen sammen med andre, sparke en rund dings inn i et nett, for senere innkassere en helt sinnsyk slump med penger. Vi snakker hopetall her, hvor mye nå det måtte være. Ingen av disse, hverken ballsparkende, syklende eller hoppende ”stjernene” fremstår som NASAs førstevalg til dyptgripende forskning akkurat. Men penger, det har dem! Dog ikke så lenge, de er like flinke bokholdere som fulle sjømenn.

Bedrifter får heller ikke nok penger. Der tynes de ansatte til det ytterste for å lage noe de kaller profitt, noe de må ha hvert år, og gjerne mer for hvert år som går. Skjer ikke det, er det krise. Da må noen gå, og resten får ikke lønn, hvis man da ser bort fra han på toppen, da. Han må gjerne få tyve millioner i bonus, gjerne mer og for å greie seg. 

Hvis man må ha 20 millioner for å greie seg, hvert år, da er man ikke smart, da er man stokk støvende steine dum! Et alvorlig tilfelle for luksusfellen!

For å holde orden på alle milliardene man tjener, så bruker man noe som kalles bokholder. Ingen videre sexy yrkestittel, men det forekommer meg en tanke kjedelig, beklager det.

Her har dog Hollywood kommet med en løsning. For en tid tilbake kom actionfilmen ”The Accountant” på kino, eller ”Bokholderen” som den burde hete på vårt sprog.

Jeg var ikke først i køen for å se den. En bevæpnet Ben Affleck, bokholder av yrke, med noe uoppgjort med noen skikkelig slemme folk, muligens andre bokholdere med urent mel i posen. Her skal en bokholder ordne opp, for første gang! Tipper det gikk så pennehus og skrivemaskiner nesten veltet på gulvet! Jeg syns en regnskapsassistent med automatgæver, er like upassende som peanøtter i fårikål.

De er glade i våpen der borte, altså i USA. De er så glade i dem, at de utstyrer kontoransatte med dem. Det skytes her og der, til litt glede, men og endel forargelse. Det er en klar ulempe når presidenter og skoler blir mål for skyteglade. Skjønt, førstnevnte er det en viss uenighet om i våre dager..

Oppi alt dette virrvaret av våpen, makt og riksdaler, sitter det noen høyt oppe. Velfødde betrakter de en verden som rives i filler. Mye vil ha mer sies det, og det er nok ganske korrekt i vår tid. 

Vi gir avkall på fundamentale behov, til fordel for noe vi tror er frihet, frihet til å sørge for at noen ganske få, skal få alt, mens vi som ikke har arvet, stjålet eller bedratt, sitter igjen med smuler. Det er liten tvil om at det går lukt nedover mot avgrunnen hvis det skal fortsette slik.

Tausheten senker seg over første klasse, der sitter det kun noen få, med en pengesekk ingen har sett maken til. Alt dette med vår nesegruse beundring og bifall.

Å tro at det drypper litt ned på oss, må være vår tids største livsløgn.

Noen som har en tier til en kaffe?

T.

Kilder:

Filmene ”The big short”, ”Inside job”, ”Too big to fail” og ”Flåklypa Grand Prix”. Sistnevnte en heroisk filmatisering av da en mystisk ørkenfyrste, uselvisk blåste liv i en forblåst og tilårskommen bygd som sårt trengte kapital.

Denne tekst er tidligere publisert på min høyst personlige Facebook. Rettighetene er mine, ikke dine.

Vi må snakke litt om søndagsturen, denne gode gamle beskjeftigelse som tradisjonelt sett foregår på søndager. Noen bedriver den på andre dager, helst med bil, til alles generelle irritasjon, men det er en helt annen sak. I dette tilfellet gjelder det alle som tror de er på søndagstur.

Det er både sunt og friskt å komme seg ut av huset, og det burde man selvsagt gjøre så meget man har anledning til. Men det har dukket opp et lite problem. Det er ikke lenger slik at det pakkes niste og rusles eller sykles rolig til et hyggelig sted, hvor man i ro og mak kan sette pris på trær og gress, eller snø, hvis det er vinter eller noe.

Det har seg nemlig slik, at det som i snesevis av år har vært ansett som felleseie, natur, skiløyper, turstier eller sykkelveier, i dag er blitt private treningssenter. Tenker man seg en rolig sykkeltur, kan man risikere å bli overkjørt av en person som skal sette nye rekorder på sykkelen sin. Som snytt ut av dopingseminaret Tour de Whatever kommer de som grelt farvede kanonkuler, og forlanger at en stakkars søndagsturist straks bør innfinne seg i nærmeste hekk med hodet først.

Skitur, da? Joda, de lokale idrettslag skryter av fine skiløyper med vakker natur og alt det der, men også her dukker de opp. Med leppene nysmurt med vidundermiddel for hurtigere gange i løypene, og siste skrik innen skimote, kommer de som nypolerte raketter med sprut til tusen. Den vakre naturen viser seg frem for blinde øyne, der pulsklokker og smøreteknikk er i høysetet. Med en tåre i øyet, og en kongle i munnen, må man innse at man har vært så frekk å forstyrre treningen til en eller annen brødknott som i skjul tilfredsstiller seg selv ved å se på bilder av en skjeggete skiløper fra Røa IL.

Det er ingen dum ting at noen søker å bedrive mosjon av det mer voldsomme slaget, men det bør ikke skje i det offentlige rom. Bare tøyet dette bedrives i, krenker til tider den allminnelige bluferdighet, der den overlater intet til hverken fantasi eller noget andet. Det finnes tusenvis av treningsentre i dette landet, jeg ser helst at slike anstalter nyttes til det de er ment for, nemlig ellevill mosjonering sammen med likesinnede.

Jeg vet at spinningsykkel er kjedelig, og aldri kan måle seg med den fine overprisede tohjulsraketten du kjøpte til førtiårskrisen, men den passer godt sammen med den kjedelige personligheten din, om man altså er i besittelse av noe slikt, personlighet altså. Også slipper du å plage de av oss som liker å se på trær, høre fuglekvitter og bevege seg i et mer komfortabelt tempo.

Det mest bedrøvelige oppi alt dette, er at man i dag kan se hele familier, iført treningstøy på såkalt søndagstur. De skal ut, men da skal det trenes! Kan man virkelig ikke bevege seg noe sted uten at tiden skal tas, pulser måles og svette veies?

Vi må ta tilbake søndagsturen, uansett hvilken dag den faller på. Sykle uten å ta tiden eller måle kaloriforbruk. Gå på de gamle treskiene smurt med tjære og fjær. Spaser rundt i parken, eller skogen med intet annet mål enn at betrakte en ganske gedigen maurtue. Det går også an å fiske uten å få premielaksen på kroken hver gang, man trenger ikke krok engang, for ingen gidder å spise fisken likevel, så da kan man la være å plage en stakkars intetanende flyndre?

Trene kan man gjøre andre steder, jeg anser ikke svette, heseblesende tullinger som en del av norsk fauna, og hører så avgjort ikke hjemme blant bokmeis, tiriltut, kjøttfløyte, eller slagbjørn.

God tur.

T.

Denne tekst ble opprinnelig publisert på min høyst personlige Facebook. Alle rettigheter tilhører meg og bare meg!

Det hersker vel ingen tvil om at tiden vi lever i plutselig endret karakter. Noe til det verre, og mye til det bedre! Enkelte ting har åpnet en del øyne, forhåpentligvis for godt. Jeg har tidligere ønsket masseturismens undergang, og nå later det sannelig til at mine synspunkter på dette området har noe for seg, noe vi vil se nærmere på i dette øyeblikk.

I gammel tid var det å reise på cruise noe av det fornemste man kunne innbille seg. Enten det var langs Nilens bredder hvor krokodillene glefset efter coctailkjoler og velfødde briter, eller Caribien, hvor sinte innfødte kastet spyd og gned seg på magen og pekte på store sorte gryter. Helt inntil nylig var dette fortsatt en drøm for mange, reise rundt på et stort skip i ukjente strøk og se på ting man ikke hadde hjemme. Interessant.

Mye fint har skjedd i verden, og velstanden har spredd seg som et visst virus, med det resultatet at enda flere nå kan realisere sin drøm om å reise rundt på et stort skip og se på ting naboen bare skryter av. Og nå formelig vrimler havene av disse enorme skip, stappet med velhavende mennesker som vil se på ting. Iført sandaler, en dødssynd i seg selv, t-skjorte som avslører forrige destinasjon og måltid, og en billig kapteinlue fra en suvenirbutikk, valser de nå rundt og legger verden for sine ben.

Skipene er som små byer og innbyggerne er som invaderende hær, både bortskjemt og obsternasig. Vi må forstå at disse menneskene har penger, og derfor kan gjøre som de vil. Jeg syns vi nå kan erklære cruise som ekstremt unødvendig, svært miljøfiendtlig og mer harry enn handlevogner fulle av Pepsi max fra Svinesund.

I den kjente italienske byen Venezia har de skjønt det. Efter over et års pause uten denne idiotiske trafikken fra cruiseskip, har det endelig gått opp for dem hvor vakker denne by er uten dvaske og uhøflige turister som bare skal se på noe. 

Også her i landet blir byer og fjorder forsøplet av gigantiske skip. Geiranger blir tåkelagt av eksos, byene blir skyggelagt og våkner hver morgen til en utsikt som består av båt, og ikke av den pene typen. Er man så uheldig å bo i et litt gammelt hus, tror disse omreisende naut at det er et museum, og de går rett inn for å se på noe. Og nå er det De som blir betraktet, til alt overmål av en spansk bedreviter med høyt stemmeleie. Og alt dette skjer før lunsj. Efter lunsj kommer det et lass amerikanere, og de vil også se på noe. Nok en gang blir vi minnet på at de har penger og forlanger å få se noe!

En god cruisebåt er en tom cruisebåt, og hvis de skulle fylles med noe, så måtte det være hjemløse, for dem er det nok av! Eller hva med å bruke dem som hjelp til flyktninger?

De siste år har vist oss ganske tydelig at vi dør ikke om turistene uteblir. Tvert imot, det er bare bra at de holder seg hjemme og heller ser på seg selv, for da slipper vi. 

Verden blir raskt et vakrere sted når rumpetasker, hvite sokker i sandaler og andre vederstyggeligheter uteblir. Og når en næring forsvinner så finner vi bare på en ny. Det er jo så lett, i følge eplekjekke gründere.

Finn på noe annet og god sommer.

T.

Kilder: Et fotografi av sinte venetianere og erindringer fra gamle Donald-pocket, som i seg selv er helt historisk korrekt gjengivelse av sydhavsøyer.

Før De satt Dem ned for å lese dette, er jeg viss på at det måtte knottes inn noen velvalgte ord og koder fra erindringens mørke kroker, hvis ikke alt av sånt er lagret og alt man gjør er et lettvint trykk på enter. I denne tid forstår jeg det svært godt, for det er blitt en hel del å huske på om dagen, og det er noe som går på livet løs.

Jeg setter pris på teknologi, det er et vitne om at menneskeheten har klatret ut av mørket og blitt opplyst. Noen ting blir lettere, og mange oppgaver som før krevde både styrke og kunnskap gjøres nu med et lett trykk på en knapp. Kjekt! Maskiner og andre dingser gjør deler av hverdagen til en lek, og det kan man jo for all del synes godt om.

I all denne vidunderlige tekniske fortreffelighet kommer dog andre elementer på banen, og de har en tendens til å komplisere ting, eller legge pinner på veien i vår ellers greie hverdag.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

For å nyttiggjøre seg av de mange fine ting vi nå omgir oss med må det nemlig opprettes et brukernavn og et passord. Dette er veldig viktig, for ellers kan uvedkommende stikke av med din siste dings, eller begår tyveri av data. Det er her skoen efterhvert trykker litt hardt efter mitt ringe syn.

Som en noenlunde moderne mann har jeg jo en slags elektronisk postkasse, et sted for ting jeg kunne klart meg uten, men som alle i dag må ha. Denne er selvfølgelig underlagt et brukernavn og passord, og de må selvfølgelig ikke være sånn at andre kan gjette seg til hva det er, og det må helst ikke være så komplisert at man ikke husker hva det er selv. Vel, det begynner å dra seg til her, for man må opprette slike brukernavn og dertilhørende komplekse passord omtrent overalt hvor man ferdes i dag. Og det er umulig å slippe unna!

Hvis man deltar i arbeidslivet, så har man sikkert en elektronisk postboks der og, med et nytt brukernavn og passord, og ja, der skal det være virkelig komplisert, så det blir noen telefoner til en obskur IT-avdeling iblant. I tillegg har man gjerne noen bankforbindelser og sosiale medier og mye mer hvor man selvfølgelig også må ha dette hersens brukernavn og passord. 

For å kunne bruke sin mobiltelefon, helst av det noe moderne slaget, så må man også ha det. Før holdt det med telefonnummeret, og det er da vanskelig nok å huske under feil omstendigheter, men for å bruke dens fulle potensiale, brukernavn og passord, takk.

Hverdagen klumper seg til og vi snubler og prøver å huske alle disse tall, navn, kombinasjoner og lure ting. Har De glemt passord, trykk her. Jo takk, det hender, ofte!

Det hender iblant at man må anskaffe små ting til hjemmet, det være seg telys, skruer eller lampeskjermer, da går man til en butikk som selger slikt, og regner med at det holder å betale for varen og stikke av. Men nei. Her får man oftere og oftere spørsmål om man er medlem av kundeklubb, er venn med butikken, eller har intime affærer med sopekoster. I svake øyeblikk, og med et innstendig ønske om å forlate stedet så fort som mulig, overlater man det vennlige mennesket i kassen sitt nummer, hvis man husker det, også er helvete løs! 

Velkommen til kundeklubb! Hei, trykk og tast her og få tilbud! Vi ser De ikke har besvart forrige sms, så vi sendte mail til deg! De får denne mailen da vi nå holder nyrene dine som gissel, hilsen oss på Nille! Og sånn fortsetter det. Og det må opprettes BRUKERNAVN OG PASSORD!!! Hjelp!!!

Dette blir rent ut for meget, og min innboks ser nå ut som en slagmark hvor krigen har stått mellom jernvarehandlere, kjøkkenbutikker og en sportsforretning jeg googlet ved et uhell.

For en som har fått nok for lenge siden er det bare å grue seg til fremtiden, for alt man foretar seg ender med femti mailer, brev i posten og dere vet hva.

Hvis jeg må kjøpe ny bil innen de neste årene, så må jeg garantert opprette noe kløktig som jeg må huske, ellers sitter jeg bare der med en svær dings jeg ikke får tilgang til. Jeg prøvde å ringe helpdesk, men telefonen min låste seg da jeg ikke husket hverken PUK eller PIN.

I fremtiden ser jeg for meg at noe så fjollete som en brødrister kommer å forlange det ene og det andre før den gjør hva jeg trodde den skulle. Jeg skjærer et stykke brød og tenker denne burde være digg rystet. Jeg trykker på en knapp og blir ønsket velkommen av toast-o-matic 5000 med spørsmål om jeg vil ryste mitt brød. Ja! Vil De angi brødtype? Hæ? Her er tilbud på nye modeller. Men i… Prøv gjerne våre varianter av brød. Men kan jeg få ristet denne skiven, vær så snill? Hva med dette? Okey, stikker en skive nedi et hull og trykker på knappen, og hva skjer? Den infernalske maskin forlanger BRUKERNAVN OG PASSORD!!                                                                    Kaldt brød med smør er helt ok det også.

Dette er fremtiden, folkens! Alt blir nesten lettvint, men underveis blir vi overlesset med ting vi glemmer og reklame for enda mer vi ikke vil ha, hvis vi husker brukernavn og passord, da. God fornøyelse!

T.

Kilder:

Jeg glemte brukernavn og passord.

Prolog.

Det var en spesielt ond aften, da en ond skikkelse trådte ut på gangbroen som gikk fra ferjen og ned på kaien. Dette forblåste og forbitrede sted. De onde skoene knirket lett før de traff den våte, men avgjort onde asfalten. Skikkelsen rundet et skur og fant en spesielt ond pall med presenning over. Den kom dagen i forveien. Ja, presenningen var også ond, slik som skikkelsen som fant den. Det er duket for onde gjerninger!           

Men nok om det, her er årets påskekrim.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Kap I. Return til Fisknes.

Mye hadde skjedd ute i havgapet siden mordsakene i 2017, som hadde rystet øysamfunnet langt nedi den lille grunnen som fritidsbåtene gikk på grunn hver sommer.

Kalenderen viste 2019 og det nærmet seg påske. Alle gledet seg. 

De fleste hadde kommet seg av sjokket, og det var nå nesten to år siden noen var funnet døde i fjæren eller dyttet nedi tønner. Brennende drivhus hørte også fortiden til, noe som gledet øyens botanikkentusiaster.

Til tross for tidligere meningsforskjeller og avvik i alder, så hadde de to lensmennene fra henholdsvis Bygden og Fisknes funnet hverandre, og deres forhold var en åpen hemmelighet, særlig siden bryllupet ble dekket av Se og Hør, Laagendalsposten og Berlingske Tidene. Åge-Kurt Nielsen med sitt Ibsenske utseende var en morsom kontrast til Niels Kurtnes sitt noe friskere oppsyn, men sammen var de nå som dynamitt! 

Siden de groteske drapssakene, hadde bevilgningene økt i en slik grad, at de hadde investert i en diger politibåt. Den hadde blålys og en sånn kjekk liten propell foran som gjorde den lett å manøvrere i trange sund og smug. De var klare for alt! Sammen bodde de med tekoppene sine på Mortnes, i det litt pussige huset som lignet en trompet sett litt på skrå ovenfra.

Vi skal ikke dvele for meget ved de to lenspersoner, det nærmer seg påske og noen skal dø eller noe. Dette er tross alt en påskekrim, ikke en romantisk historie fra Starlett, og beskrivelse av to herrer som diskuterer tekopper sammen er mer enn hva denne forfatter kan tåle. De likte også å (SENSUR) en bunt purre.

For å lege sår og traumer, hadde det ikke stått på humanitær innsats. Det var donert nye duker til ferjenes kafeer, og som ikke det var nok, så hadde det populære heavypoporkesteret Return tilbudt seg å spille for dem. Øyenes innbyggere hadde høflig avslått og funnet på unnskyldninger for å slippe og få Return på dørene, men nå kunne de liksom ikke si nei, siden det var påske og sånn. Som en av de få lærde hevdet, så var påsken feiringen av gjenoppstandelse fra de døde, så litt bustete permanent og skrålete sang kunne de da sannelig tåle.

Denne lærde, som så skråsikkert uttalte seg om påskens budskap og buskap, var en av lærerne ved den lokale Steinerskolen på Fisknes. Abraham Reke. Han var svært delaktig i reparasjon av gjerdet som ble påkjørt, og engasjerte seg sterkt i alt mulig som skjedde på øyen. Han var den eneste som kjøpte avokado på samvirkelaget. Ingen vet hvor denne skjeggete person kom fra. Dialekten var ubestemmelig, ja nesten litt utenlandsk, og det var det ingen som snakket der ute, noe som fornøyet og ergret kravstore turister. Håret var samlet med en strikk på toppen av hodet, noe som gav han et festlig utseende som sådan.

Nå var det imidlertid Return som sto i søkelyset, de kunne komme når som helst, og det skulle holdes stor konsert med dette legendariske orkesteret. Begge ferjene, Skrotfjord og Brillefjord, måtte trå til for å få fraktet alt utstyret og hårsprayen til Fisknes, og midt oppi dette logistiske kaos sto denne Abraham Reke. 

«Kom igjen da dere, dette blir gøy dere». 

Ordene kom fra en overstadig engasjert Reke, slik som bare lærere kan være, før de mister alle illusjoner om sin misjon og blir til vanlige mennesker igjen. Innsamlingen av europaller for å lage en scene hadde tatt hele vinteren, men nå skulle det bli fint, en ordentlig konsert!

På kvelden var alt klart. Scenen var dekorert med ting som Steinerskolen hadde laget. Ull, bivoks, tørkede blader og mose sto i temmelig skarp kontrast til v-gitarer og marshall-veggen. Bandet var innlosjert på motellet, hvor de fikk hvile og få seg en ordentlig mikrobølgemiddag før de gikk på scenen i sine trange bukser og enorme hårmanker.

Alle var spente, for nå hørte man de klassiske lydene som kjennetegner starten på en konsert. Lydmenn som prøver å telle, gitarer som lager feil lyd, basser som er ustemte og noen dunkelyder fra trommene. Mye av dette var helt nytt for folk på Fisknes, så de gav litt nølende applaus til noen lett forvirrede roadies. De takket dog pent. Forvirrede stemmer mente at dette var helt konge, helt til noen påpekte at orkesteret hadde enda til gode å innfinne seg, så det skulle bli enda bedre, muligens.

Og ganske riktig, nå ble scenen fylt opp med hår, stilige gitarer og benklær som ikke overlot spesielt mye til fantasien. 

HELLO FISKNES!!!

Midt på scenen sto en kar med mikrofon, og som frekt nok insisterte på å telle opp på et fremmed språk. Og i det alle hadde til hensikt å starte på en megahit, gikk hele scenen i luften med et brak! 

Mose, permanent og dekor ble slynget rundt som papirfly, og alt som var på scenen forsvant i løse luften.

Konserten måtte utsettes.

Kap II.  Europalleblues.

Tilskuere til århundrets begivenhet kom efterhvert fortumlet til seg selv, og kunne nå konstatere at der hvor det for litt siden sto et verdensberømt orkester, var det nå bare rester igjen av scene og dekor. Det lød forsiktig applaus igjen, helt til noen igjen påpekte at dette ikke var helt som forventet, selv med et orkester av en slik karakter. De var rett og slett sprengt i luften! Og det var i slike tilfeller man lett kunne rettferdiggjøre den store politibåten, for nå skulle det rykkes ut, så vannsøyler og anker sto til værs!

Realitetene gikk nå opp for innbyggerne på Fisknes, noe kriminelt hadde funnet sted like foran nesen på dem, og et av Norges mest folkekjære musikanter hadde trådt ut av tiden på voldsomt vis. Mirakuløst nok hadde alle unntatt orkesteret unnsluppet den voldsomme eksplosjon, noe mediene i eftertid aldri unnlot å nevne i alle artiklene som ble skrevet efterpå. Her hadde en spesialist i å ta livet av 80-tallet vært på ferde, så det var bra det lokale lensmannskontoret hadde en så fin båt og kunne rykke ut så fort.

Nielsen og Kurtnes var på saken, de hadde brukt hele vinteren på å se Derrick, så denne saken skulle de nok klare og løse. De to kjekkasene hadde hørt eksplosjonen, men tenkte ikke over det før telefonen ringte fra andre siden av sundet mellom Mortnes, hvor de bodde, og Fisknes. 

På kaien hersket det kaos, for det var der konserten skulle avholdes, men nå var den enda mer rotete enn vanlig, og folkene om mulig enda mer forvirret.

Her går det for seg som vanlig lo Åge-Kurt. 

I en rykende haug med europaller sto nå representantene fra ordensmakten og betraktet det som visstnok skulle være restene av Return. 

Ja, her går det for seg, gjentok Åge-Kurt.

De mumlet litt seg i mellom og ble enige om at noe slikt var litt i overkant av hva man kunne ønske seg, selv for to Derrick-entusiaster med fin ny politibåt. Og efterhvert som de undersøkte åstedet, ble det mer og mer klart for dem at det verste var i vente og helt uunngåelig. De måtte få tak i en obdusent litt fort, og den nærmeste var han med klarinetten som de begge mislikte sterkt. Max Pådragsnes!

Mens de irriterte seg over at de snart måtte se igjen klarinettnissen, kom det om mulig en enda mer irriterende person bort til dem, Abraham Reke, han skulle selvfølgelig ta litt ansvar og være sånn flink siden han hadde vært ganske ansvarlig for hele spetakkelet. Han ble umiddelbart mistenkt, så de la han i bakken og satt på håndjern og samtidig skviste en avokado han hadde i lommen sin. Håhåhå, vesle Reke! Kurtnes kunne ikke dy seg.  

Det var bare å taue ham inn til samvirkelaget hvor de fortsatt hadde kontor på bakrommet. Her skulle det avhøres!

Kap III.  Eksotisk mat og dans.

Mysende mot et speil med en liten sprekk i hjørnet, sto en nybarbert skikkelse med to tatoverte terninger på halsen. Han studerte sitt eget håndarbeide og om mustasjen var rett og pen nok til å vise seg offentlig med.  Det var vår venn Max Pådragsnes, Obdusent og klarinettentusiast. Han hadde akkurat avsluttet arbeidet for dagen på sitt kontor og laboratorium da telefonen på pulten hans ringte.

Stemmen i andre enden husket han igjen, og minnene om eventyret i havgapet ble brutalt dratt frem som en kasse LEGO under sengen. Budskapet var festlig nok, men det hastet, Max måtte komme seg til Fisknes så fort som mulig!

Kalosjer, frakk og koffert ble slengt sammen og det bar ut døren, ned mot jernbanestasjonen og forhåpentligvis et tog i retning Bygden. Han ruslet fort men muntert gjennom gatene i hovedstaden, plystret på en wienerpølsevals da han brått kom på at han burde kjøpe noe å spise til reisen. Han likte forsåvidt serveringstilbudet på toget, lefser utgått på dato og varm brus, men han følte for noe mer, så han stakk innom en butikk hvor tingene var ordnet litt på måfå, men innehaveren var desto koseligere. Butikken var ikke en del av dagligvaremonopolene, såpass kan vi avsløre.

Halvannen time senere, etter å ha stått i kø foran en billettautomat og strevd med å få denne til å skjønne hvor og når han skulle til Bygden, kunne Max endelig ta plass i toget. Det var malt i gyselige farver og med en ubegripelig logo som ingen likte. Den store jernbanemassakeren hadde satt ut strekningen Hovedstaden-Bygden på anbud. Toget som gikk dit fikk nye farger, og fire direktører ble satt til å bestemme over restene. «Se toget, ta bussen!» var slagordet deres. Bygden Railways hadde et stykke å gå når det kom til reklame.

Toget lusket seg avsted i bedagelig tempo, så der hadde lite endret seg. Max kunne erindre en reise til Kragerø i 1984. Det var det året de ikke dro til Strømstad fordi hans far mente Kragerø var utland nok. Det var en skuffende reise og ferie, særlig da det gikk opp for dem at Kragerø, som var flott, ikke var utlandet, men Norge. Ikke bra.

Vår tatoverte venn betraktet de andre reisende med en viss avsky, som vanlig. Ingen var propert antrukket for en togreise, det var treningstøy og t-skjorter så langt øyet kunne se, og alle satt med nesen i en telefon og tok ingen notis av at i alle fall én hadde kledd seg for en reise med toget.

Brått ble lyden av tog og skinner avbrutt av høylytt banking. Panikken bredte seg som mykt smør på nybakt brød, nam nam. Hadde toget sporet av, igjen?? Men det var ingen fare, det var Max som ordnet seg aftensmat. To nysmadrede kokosnøtter skulle smake nå smatt smatt, så la han reisehammeren tilbake i vesken sin.

Efter alt bråket meldte konduktøren sin ankomst. Den nye uniformen, hvis den fortjente en slik benevnelse, hadde vært omtalt i avisen. Det var en mintgrønn haremsbukse og en jakke med skulderputer. Begge deler var nok fint i 1985, men ikke i dag, og i alle fall ikke som uniform. Max brakk seg litt da han viste frem billetten sin og fikk efterpå en liten pakke tildelt. Han undret seg over hva dette var for noe, og den ille bekledde konduktør kunne fortelle at siden dette var nattog uten sovevogner, så fikk hver passasjer en pose med et pledd og en sovetupé til å ha på hodet. Nå manglet bare løsneser, det ville fullbyrdet scenen.

Ute på Fisknes, i kaos og tumulter, har en ond skikkelse trukket seg litt tilbake og igjen funnet sin onde palle med den fryktelig onde presenningen. Han leter frem saker og ting mens han mumler litt for seg selv, som om noe har gått galt, men som var litt gøy likevel. 

Kap IV.  En gåte fremført med eurytmi.

Til tross for navnet, så var ikke eurytmi nasjonaldansen til EU, men det var med dette medium Abraham Reke nå forsøkte å bevise sin uskyld ovenfor våre lenspersoner.

De skjønte lite, og ba Reke om å sette seg mens de ga ham litt applaus. Det var tross alt en gripende forestilling med innslag av flagrende silke og spennende bevegelser, de ble enige om det i det lille rommet bakerst i samvirkelaget.

Nå, Reke, hvor var De i aften like før scenen eksploderte?

Åge-Kurt var bryskere enn vanlig, mens Niels holdt seg mer i bakgrunnen, i den grad det var mulig i det vesle kottet. 

Stakkars Abraham, oppkalt etter en figur i tøyseboken Bibelen som han var. Han stotret frem at han var da like ved da det smalt, han var jo nesten helt ansvarlig for kvelden, så han var jo oppriktig lei seg for at det hadde gått så galt.

Men så De noe mistenkelig, ja utover det opplagte, et 80-talls orkester opptre foran en folkemengde? 

Reke ristet på hodet så dotten håret var samlet i beveget seg frem og tilbake og så skikkelig dumt ut. Han hadde ikke sett noe spesielt. Eller? Han tenkte litt, før han utbrøt at jo, kvelden før, mens han la mose utover pallene som skulle være scene, la han merke til at det under pallene lå masse suvenirer fra et annet kjent orkester.

Hvilket orkester ville begge vite! 

«TNT», kom det fra en litt usikker Reke.

Hvordan i all verden kunne suvenirer gå i luften slik? Niels noterte på et ark med store bokstaver; TNT? 

Men hvordan suvenirer var det under der? Nøkkelringer, slipsnåler, eller sånne små troll det sto TNT på kanskje?

Reke tilbød seg en ny oppvisning, noe som ble nedstemt. Han kunne heller male, ja, hvis det fantes noe vannmaling på stedet?

Niels og Åge-Kurt himlet litt med øynene, men fant noe malesaker helt tilfeldig i en skuff.

Nå malte Reke så godt han kunne, og det gikk opp for de fleste i rommet at det ikke dreide seg om eksploderende suvenirer, men ordentlig dynamitt, sånn til å sprenge ting med.

Noen har hatt til hensikt å utradere et helt orkester! Åge-Kurt kom fort til en slik konklusjon, og Niels var enig, og nå er De, lille Reke, mistenkt for drap og ulovlig bruk av dynamitt!

Reke var fjetret. 

-Drap? 

-Ja, drap. Hører De dårlig?

-Nei, men altså, ingen er vel drept?

-Ikke det?

Begge lensmennene var litt forvirret, særlig da det banket på døren og en gjeng med eldre herrer meldte seg. Ikke bare var håret svidd av, men de steinvaskede dongeribuksene hadde enda flere hull enn tiltenkt og man kunne se skulderputene gjennom hullete gensere. Det var de sørgelige restene av Return, og nå ville de hjem.

Åge-Kurt som åpnet døren målte opp herrene med sitt skarpe blikk og runde små briller.

-Dere kan da umulig være Return? Return er jo et orkester med bustefjols, ikke sånne snauklipte bajaser som dere. I tillegg ser dere jo helt sprengt ut!

-Vi er sprengt.

-Ja, der ser dere.

Niels kom til, han kjente igjen bandet, han var ikke helt sprengt heller, selv om, ja, dere vet.                                                                                                                                                                                            Jo, det var faktisk det populære orkesteret, tro det eller ei, og den hardhendte behandlingen med dynamitt hadde gjort dem nesten ugjenkjennelig. Platesalget kom til å stupe fremover.             

For en suppe!

Kap V. Døden og den flyvende ferje.

Nyheten om Returns ubetimelige gjenoppstandelse hadde selvsagt ikke nådd frem til Max som lå sammekrøllet i et togsete. Konduktøren lettet på hans sovetupé og kunne meddele at de mot all formodning var i Bygden om litt. Hvis det ikke var for muligheten for en grotesk obduksjon og vaffel på ferjen, så hadde nok første tog hjem vært mer fristende. Jobben kom dog først, så etter at toget gikk i nødbrems på Bygden kollektivterminal, kunne Max gå av og rusle de siste meterne ned til kaien hvor ferjen lå klar.

Inni den fornemme ferje, D/S Skrotfjord, tok nå Max plass i kafeteriaen som han pleide, vaffel og te, på ekte imitert porselen. En god start, tenkte han.

Tåken lå tett og tung over Fisknes og ferjen brukte lang tid på å finne frem. Åge-Kurt hadde sagt seg villig til å hente Max på kaien denne morgen, han visste hvor lite Niels likte ham, så dette var en pen gest sånn sett. Sammen med det forhenværende orkesteret hadde de alle overnattet på motellet til neste morgen. Frokosten hadde gjort samtlige en tanke uvel, så nå lå de mer eller mindre henslengt i resepsjonen uten mål og mening.

Med et dump gikk den gamle ferje i kaien og Åge-Kurt fikk øye på den kjente skikkelse som Max tross alt var. 

Her har det gått for seg pep det fra Max. Den enerverende stemmen var den samme, sammen med den overlegne holdningen man finner hos folk som hevder å bo sentralt i landet. 

Han ble informert om saken, og at objektene for obduksjon faktisk var i live.

«Jasså?» Max var ikke overbevist. «Vi får nå se da hvordan det har seg med dette orkesteret Deres». Åge-Kurt forsto mer og mer Niels´ mishag ovenfor denne løken fra Hovedstaden.

Sammen trådte de inn i motellets resepsjon og fant en gjeng litt her og der. Åttitallet var ille, men dette så verre ut, det luktet dynamitt og tannkrem over det hele. Max dro frem lommekniven og gikk bort til første og beste for å obdusere.

-Neimen i helvete, jeg er da i live!!

-Ja så sannelig, har De snakket med en lege om dette?

Det kom til tumulter i resepsjonen, og det var like før det skulle hyttes med never før det hele ble avbrutt med et enda større brak, mye større enn konserten i forveien kunne skilte med.

Hell yeah! Pyro!!

Kap VI. En baguette under armen.

Hagbjert Flyndre, seniorfiskeforsker og garneier, var fortsatt beskjeftiget i sitt institutt hvor nye fiskeprodukter ble forsket på. Denne tåkete morgen skulle han til å arkivere noen viktige resultater om blandingen av sild og makrell i en spesielt utviklet syltelake da han fikk øye på noe rart utenfor. Oppå en knaus sto en person han ikke kjente igjen, med en liten boks på bakken med et håndtak på toppen. Personen vinket til Flyndre, som la merke til noen rare ledninger som gikk fra boksen og under kontoret hans i brakken. Hagbjert vinket fornøyd tilbake til mannen på knausen, som vinket litt før han trykket håndtaket ned i boksen han sto ved. Det smalt godt, og denne gangen sto godeste herr Flyndre altfor nære. Han våknet i det hinsidige, fikk et trekkspill tildelt, og det bar nedenunder til herr Djevel og alle vennene hans.

Han døde på ordentlig altså, og man serverer ikke infernalske fiskeprodukter ustraffet.

Skikkelsen på knausen smilte fornøyd for seg selv, pakket sammen den rare boksen sin og svant hen et lurt sted mens rester av brakke og Flyndre dalte ned i utvalgte vedskjul.

På et kontor vi ikke har vært innom enda sitter en eldre dame, hun sorterer viktige papirer, slik som Flyndre gjorde før han møtte sitt endelikt. Hun tenner seg en sigar og noterer seg at kaffekoppen er tom da den onde telefonen ringer. «ja, hvem er det?». Oppdrag utført lyder det fra en spraket telefonlinje. «Godt. Og alt er borte?».

Stemmen i andre enden unnskylder litt. 

«Det kom noen i veien».

«Faen».

I motellets resepsjon ble obduksjon, utsjekk, innsjekk og alle andre former for sjekking brått avsluttet da det store braket kom. 

Åge-Kurt og Niels løp ut for å se, kun for å bli overøst med vrakgods og rester av fisk, noe som fort avslørte hva som hadde gått i luften.

«Flyndre?» Niels så på sin makker og ektemann med en forvirret mine.

Åge-Kurt tittet på det som falt ned og konkluderte med det samme, det var Flyndres brakke som kom dalende i småbiter. 

De fattet mot og løp i retning av kløften hvor Flyndres brakke pleide å befinne seg. Tandempolitisykkelen de pleide bruke hadde noen kastet i sjøen, så de måtte ta sine ben fatt. Iført sine fineste politihatter løp våre lensmenn i retning lukten av dynamitt og råtten fisk, og på veien trampet de nesten ned en dypt opprørt Guttorm Stang, Flyndres trofaste håndlanger og eneste venn. 

Bruskorker, arkivskap, fiskerester og en forkullet Flyndre spredt utover den trange kløften, avslørte en grufull forbrytelse. Eller var det forskning som hadde gått i luften? Her måtte det efterforskes på moderne manér. 

Klarinettkonserten som spontant oppsto i motellets foajé måtte avsluttes, Flyndre var omsider død. 

Kap VII. Tro og Kniv.

«Her går det for seg». Max var munter da han ytret disse ord, fornøyd som han var når han entret åstedet som oste av alt som var vemmelig. Leverpostei, kaviar, fermentert makrell.

Midt oppi haugen av skrot lå den forhenværende Flyndre, nå var han lik seg selv, temmelig død. Noen ville si det var en forbedring.

Niels Kurtnes var den sprekeste i kløften, så han fortsatte løpingen rundt åstedet for å samle spor, og spor, det fant han. Først sine egne, men også noen andres, på toppen av en knaus like ved, med utsikt ned mot kløften hvor Flyndres brakke tidligere stod. Det hele var underlig, han vinket ned til Åge-Kurt og Max som prøvde å lempe liket av Flyndre nedi en pose. 

Så snublet han over noen merkelige ledninger. Var dette et slags spor? Så fall var det et merkelig spor, for det var hverken skinner eller noe sånt.

Ledningene strakk seg ned mot der brakken lå i fillebiter. Niels fulgte ledningene og kom snart sammen med Max og Åge-Kurt som prøvde å gjøre seg nyttige i haugen. De hadde akkurat fått Flyndre i posen og var sånn sett fornøyd med det.

Det bar mot samvirkelaget og kjølerommet, samtidig kunne de ta rede på hvordan det sto til med Guttorm Stang, Flyndres eneste venn sånn sett. Han må jo ha blitt en smule opprørt over dette?

Ganske riktig, Stang var temmelig utav seg, for ikke si beveget. Han vandret ørkesløst på kaien når de tre kom slepende med liket.

Det var ikke bare Return som nå ville returnere til fastlandet, når det ble kjent for øyens innbyggere eller hva man skal kalle dem, at Flyndre var historie, ble det fort folksomt på kaien. Hvem ville bli neste offer?

Åge-Kurt gjorde nå et stort nummer av å være lensmann, og stanset folkestrømmen og sa at alle skulle avhøres som vitner. Køen på fem personer løste seg opp og alle gikk hjem. Motellet serverte sprengt torsk den kvelden, helt i tråd med stedets sedvanlige smakløshet.

Bak et skur på kaien sitter den onde skikkelsen og venter. Pallen er tom, og den onde presenningen har han sikkert gjemt eller brettet skikkelig pent sammen i tilfelle den kan brukes igjen. For selv om man er ond, er det også viktig å tenke på miljøet. Det er mørkt, selvfølgelig, for det er ikke spesielt skummelt når ting foregår i dagslys.

Kap VIII. Et egg i ermet.

Stille flyter elvene i EU, og stille er en robåt med onde hensikter der den flyter bort fra åsted, utested og motell. 

Avhørene av øyens personer var anstrengende og lite fruktbare. Ingen hadde sett eller hørt noe som helst, ja bortsett fra de to smellene så klart, men utover det, intet.

Åge-Kurt og Niels gikk ut for å trekke frisk luft etter at sistemann var sendt hjem. De betraktet havet, sin egen fjonge politibåt og at ingen av ferjene lå til kai. 

Hvem i all verden ville ta livet av Flyndre undret de to seg, eller egentlig ville spørsmålet heller være om hvem som IKKE ville ta livet av ham, men så smakløs kunne man ikke være, det var en oppgave for motellet.

De to grublet og undret i beste detektivstil da de ble avbrutt av et høylytt skrik fra et sted bortenfor kaien. De løp bort for å undersøke.

Det var Abraham Reke, han sto i vannet til knes og gråt og bar seg, noen hadde stjålet robåten hans!

To muligheter åpenbarte seg for våre kjekke og velpleide lensmenn. For det første var det en utmerket mulighet til å unnslippe kontoret, klarinetten og vemmelige obduksjoner. Og for det annet kunne de nå cruise rundt i båten sin på jakt etter den stjålne robåt. 

Cruising var en hyggelig aktivitet de begge satte pris på.  

De fyrte opp den flotte båten, satt på blålys og en kassett med Village People.            Jakten var i gang!

For å gjøre det hele enda tøffere brukte de radio, og med den kalte de opp alle andre enheter og sa at de var på jakt etter en robåt som het Rudolf. Responsen lot vente på seg, de var alene om dette.

Kap IX. Rideskole for sjøhester.

En tur rundt Fisknes med en såpass stor og rask båt som den Åge-Kurt og Niels nå fartet rundt i tok ikke lang tid, derfor bestemte de seg for å ta en runde rundt Mortnes også, da kunne de se huset de bodde i. Når de rundet sydspissen av Fisknes kunne de se hjem, og fra den vinkelen lignet huset en balalaika. Stemningen ble litt trykket ombord, selv om de bare var to, og på utkikk efter en sånn båt man må ro selv.

Det var forøvrig Niels sin tur til å se i kikkerten, og han brukte den flittig mot alle tenkelige steder hvor man kunne tenkes å kunne finne en båt som må ros for hånd. 

Like bak huset som kunne se ut som en tuba i mørket, tittet Niels nå på den store fabrikken som lå der. De hadde lenge lurt på hva som ble laget der, men ikke tatt seg bryet med å finne ut av det, selv om de var omtrent nærmeste nabo.

Runden rundt Mortnes skulle vise seg å bære frukter, de fikk øye på en båt med årer og den drev av seg selv uten noen i. Tyven hadde dukket unna. Typisk!

Da de fikk fisket til seg den løsaktige robåt, fikk de øye på en presenning som lå i den. Dette var merkelig, og mer undring tiltok. Dette er helt klart bevis ytret Niels, og se, det er en presenning fra fabrikken på Mortnes. Jøje meg!

De ble enige om å knyte robåten skikkelig godt fast til sin egen hurtiggående båt slik at den ikke stakk av igjen, også kunne jo Reke få den igjen senere, da blir han nok glad.

Og apropos gjenstander på avveie, så ville nok fabrikken ha igjen presenningen sin også, og de bestemte seg for å levere den omgående. Så flinke de er!

En svett sikkerhetsvakt med svære vannblemmer på hendene tok dem i mot når de ringte på, han spurte sint hva det gjaldt og ble svært brydd når han fikk en våt presenning stukket i de vonde hendene. 

-Her, denne er Deres.

-Au!

Vakten var synlig misfornøyd.

Fornøyd med seg selv og egen innsats, vurderte de to lensmenn om de skulle stikke hjem for en kopp te, eller levere båten tilbake til Reke. Han var sikkert dypt fortvilet over tapet. 

De snudde seg bort fra den sure og svette vakten og gikk rett på en figur de aldri hadde sett maken til før. Kledd litt som Max Pådragsnes, den ekle obdusent, men med bowlerhatt og en ekstremt gøyal mustasje.

«Pardon», kom det fra den underlige karakter, han smøg seg forbi dem og ble hilst velkommen inn av vakten.

Merkverdig.

Kap X. Call of the Stenbit.

I det tromboneformede huset til Åge-Kurt og Niels, kokte det nå livlig i vannkokeren. De skulle ta seg en kopp hadde de funnet ut, og det tok ikke lang tid før to rykende kopper fra DS Skrotfjord sto på bordet mellom dem. Koppene fra MS Brillefjord sto i oppvaskmaskinen.

Når de så ut vinduet fra kjøkkenet, så de faktisk rett opp på fabrikkens kontordel. Et vindu sto på gløtt og det veltet røyk ut derfra, som vanlig. En dame med sigar kunne ses der inne, og denne underlige mann med bowlerhatten.

De forsøkte å nøste opp trådene i saken. Hvem sprengte Return, og var det den samme som senere sprengte Flyndre? Kunne båttyveriet ha noe med saken å gjøre? Hvem kunne være så ond, stjele båter og sprenge folk på den måten der?

Niels tittet ut vinduet og på fabrikken. Teen var drukket opp og ingen hadde bakt noe, så det ble med det. Te. 

-Lurer på hva de lager der inne? Niels undret høylytt.

-Vi kunne jo spørre den sure vakten hvis vi gidder?

-Han var i overkant sur, da. 

-Og hendene hans så fæle ut.

-Typisk hvis man har rodd.

Niels stanset opp. Begge så på hverandre, ristet på hodet, det var ikke tid til det, de måtte til fabrikken, fort!

De var heldigvis påkledd, så det tok ikke lang tid før de sto foran porten til fabrikken, den var låst og vakten borte og det røkfylte vindu var lukket. 

-Søren, nå får vi ikke greie på noen ting! Åge-Kurt var bister.

Så tittet de opp og kunne se hva som sto på et skilt over porten: Ond Margarin AS.

Æsj. 

Hva skulle de gjøre? De kunne ikke bare bryte seg inn i en fabrikk sånn uten videre, selv om den laget margarin. Så fikk de øye på en båt som la fra kai, en temmelig fin en, med motor og sånn som er kjekt hvis man ikke orker å ro selv. Den flotte båt satte opp farten i retning Bygden. Våre tapre lensmenn kastet ikke bort mer tid på margarin, her skulle det jaktes, og om mulig ville de få vite om det virkelig ble laget margarin i fabrikken.

Blinkende blålys og ABBAs greatest hits runget utover havet med en liten robåt som het Rudolf på slep, de hadde glemt den, og den levde nå et farlig liv der den ble kastet over bølgene som et slips på julebord. Knowing me, knowing you. Ahaaaa!!

Nå var det ingen tvil, den frekke båttyven hadde konspirert med sigardamen på fabrikken og lurt med seg en raring i bowlerhatt, og nå prøvde de å stikke av! De raske båtene kjørte sikksakk mellom ferjene som nesten krasjet med hverandre i forvirringen. Det hele kunne sees godt fra kaien på Fisknes, og der sto nå Max Pådragsnes i et blodig forkle og betraktet det hele. Han tok en pause fra arbeidet.

«Her går det for seg» sa han, og brettet sammen lommekniven sin med et smil.

Kap XI. Vi går i garnet.

Påtalemyndighetenes fremste våpen i bekjempelsen av maritime forbrytelser kom nå til sin rett, den elleville båtjakten var i ferd med å få sin avslutning når kaien i Bygden nærmet seg.

Politibåten var kjøpt på en politibåtmesse i Frankfurt, og hadde installert det aller beste innen antikjeltringteknologi. Niels trykket på en knapp, og en tøff luke foran åpnet seg, og med et smell skjøt det ut et svært antibåttyvgarn, spesialkonstruert for å fakke båttyver.

Tenk at man kunne være så forutseende.

Resten gikk som en lek, nesten. De frekke båttyver ble samlet sammen og senere på kvelden skulle alle kort på bordet i beste detektivstil.

Alt som kunne flyte ble tauet tilbake til Fisknes for det endelige oppgjør, og tradisjon tro ble nok en gang peisestuen til Guttorm Stang benyttet.

Guttorms mor ble henrykt, satt på kaffe og fant frem rullekake. Hun var lei av å spise all fårikålen selv.

I stuen var nå alle samlet. Abraham Reke, som var lykkelig over gjenforeningen med sin elskede Rudolf, båten altså. Return satt sammenstuet i en toseters sofa og den onde sikkerhetsvakten satt på en pinnestol ved siden av sigardamen, som insisterte på krakk av ukjente årsaker. Den underlige med bowlerhatt ble stående litt for seg selv sammen med stumtjeneren, han virket litt utilpass med det hele.

Åge-Kurt og Niels smilte lurt, og tok frem hver sin lakrispipe. Dette ble jo helt topp!

Men hvem var nå damen med sigar? Hun ble anmodet om å forklare seg, hvilket hun gjorde, da hun innså at slaget var tapt og livsverket lå i ruiner likevel.

Damen med sigar het Hilda-Hulda Ullevollvoll, hun var direktør i Ond Margarin AS.

Forretningen hadde gått dårlig, så hun hadde startet et prosjekt sammen med Hagbjert Flyndre, siden han forsket på fisk og sånn. Sammen lagde de en rekke prototyper som skulle forsøkes på verdensmarkedet. Margarin med fruktsmak, Sardiner i krem, Makrell i nougat og andre ting. Hele prosjektet falt i grus da pengene tok slutt, så da var det bare en ting å gjøre, nemlig å rydde Flyndre av banen og heve forsikringssummen. 

Alle mumlet seg i mellom og var enige om at jo, det var jo det eneste man kunne gjøre når ting gikk ad honduras, selv om det var ulovlig. Men sett fra et påskekrimperspektiv, så var det helt korrekt tenkt.

Mannen med bowlerhatt og fransk aksent av alle tilfeldige ting ble sint. Han var forsikringsagent, og fikk her servert hele lureriet mitt i mustasjen! Dette var uhørt, men som de andre insisterte på, korrekt i henhold til påskekrimloven.

Det ble smattet litt på lakrispiper mens agenten roet seg. Hjernen bak udåden, altså sprengningene var direktør Ullevollvoll og hennes onde håndlanger sikkerhetsvakten, hvis navn var Jerry Tandemsykkelseter.

Bustefjolsorkesteret ville gjerne vite hvorfor nettopp de ble sprengt, og grunnen til det var fordi Flyndre skulle stå på scenen den kvelden og lese dikt. Noe gikk galt tydeligvis, noe direktøren var litt lei seg for, da.

Så slik gikk det til denne gangen. Den onde direktør ble satt i røkecelle og den onde håndlanger havnet i spesialavdelingen for onde håndlangere.

Nielsen og Kurtnes høstet mye heder og ære for denne saken, og ble omtalt i vaffelpresser landet over.

Slutt.

Epilog.

På et tog i retning Hovedstaden sitter to velkledde herrer litt unna hverandre. Der toget skumper avsted som før, møtes blikkene til disse to, den ene med klarinett, den annen med lorgnett. De blir enige om å dele reisen sammen, siden de er de eneste som er propert antrukket. Når sulten melder seg trekker begge to kniv, rekker en hånd nedi sine respektive håndvesker og trekker opp hver sin ananas-nam-nam. 

Det smakte med den søte ananas, men hysteriet som fulgte med de store knivene gav en litt bitter eftersmak. Nuvel.

De ble enige om en lefse fra automaten neste gang.

Helt. Slutt.

Alle navn på dyr, steder, personer eller farkoster, enten til havs eller på land er temmelig tilfeldige altså. Lover.

Alle rettigheter og sånn tilhører forfatteren, altså meg.

Her for en tid tilbake ble vi alle gjort oppmerksom på at en ubuden gjest var kommet til landet. Forrige gang dette skjedde var den høyst synlig og støyende, og var her i fem år. Denne gjesten er dog noe stille av seg, men ikke mindre alvorlig av den grunn. Den er dødelig. Noen hevder den ikke er det, men de om det og andre ting.

Vi snakker selvsagt om pandemien som plager oss, og som griper inn i alles hverdag enten vi vil eller ei. Den er en ubuden gjest, og den lar seg ikke jage med antikke gevær eller hytting med neven. Men har man en vaskefille og en håndfull sprit, så er mye gjort. Noe vi med tiden lærte var noe den forrige okkupant også satte pris på under de rette omstendigheter. Vi setter forøvrig ompamusikk og tvilsom omgang med surkål i skammekroken for denne gang. Vi retter søkelyset mot vaskefillen, eller rettere sagt de som bruker slike i sin arbeidshverdag. Denne er til dere.

Plutselig ble noen mennesker som før gikk ubemerket blant oss ekstremt viktige, og de vi strengt tatt ikke hadde bruk for ble sendt hjem med beskjed om å holde seg der inntil videre. Mange er der fortsatt, noe vi generelt er fornøyd med.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Renhold ble over natten helt ekstremt viktig, og vi ropte alle på en yrkesgruppe som har gått for lut og kaldt vaskevann i årevis. Og hva fikk så disse plutselige heltene beskjed om? Dere må vaske mere. Enda mere! 

Slitne kropper måtte slite lenger enn før, for dette er ingen lett jobb må vite. Jeg blir jo sliten og lei efter en lett runde i huset, og kan bare forestille meg hvordan en godt voksen person må ha det efter å ha vasket en hel skole på kveldstid, eller hundrevis av busser og jernbanevogner nattestid. Det er tøffe mennesker dette her, og viktige!

Nå skulle man i sin enkle forstand tro at viktige jobber lønnes derefter. Hvis så var tilfelle, ville renholdere vært de rikeste av oss, noe de så avgjort ikke er. Det er nemlig slik at denne yrkesgruppen stadig går ned i lønn. Ja, ned, ikke opp. Har De gått ned i lønn i jobben din? 

Det er en helt uhørt ting, og det skjer hele tiden. De må nemlig være konkurransedyktige får de høre, derfor må de snart jobbe gratis, betale for vaskevannet og fillene selv og egentlig være på arbeidet døgnet rundt. Tenk at det finnes mennesker og arbeidsgivere som synes det er greit å behandle folk slik? 

Vil man konkurrere begynner man som regel med idrett, i jobben sin burde man slippe sånt hysteri. Anbud høres så flott ut, men vi dreper folk i prosessen, og tjener svært lite på det i det lange løp. 

Det er ganske underlig at vi kan sette finansspekulanter og andre hvitsnippforbrytere høyere enn renholdere. La oss glemme dem som flytter papirer for S. Vindel og sønn AS, eller spekulerer aksjer for Bugge&Bugge på Aker brygge (kjent slumområde utenfor Oslo, red.anm). Papirene er verdiløse og kan flyttes over i en makuleringsmaskin sammen med diplomet fra BI. 

La oss heller applaudere de som står ansikt til ansikt med basiller og virus, armert med salmiakk og en våt mopp. Og la de få en lønn de kan leve av, hvor vanskelig kan det være i verdens rikeste land?

Halvhjertet applaus fra de som burde åpnet pengesekken, og ikke minst sørget for bedre arbeidsbetingelser, blir som en skitten fille slengt i ansiktet på mennesker som allerede ligger nede. 

Hvis du er en av de som alltid har lurt på hvorfor det er rent rundt deg, som lurer på hvorfor du ikke blir akutt syk hver gang du besøker et badeværelse, og som aldri har sett en utslitt mopp og bøtte med grått vann. Her er noe til deg; en våt og skitten fille i fjeset! 

Skulle det fortsatt være for dyrt med profesjonelt renhold, så er det lov å vaske selv. 

Lykke til.

T.

Endelig ser det ut til at vi kan redde kloden, redde den fra all forferdelig påvirkning som vår livsstil påfører den. Nei, det skal fortsatt sendes reality på tv, men dette dreier seg om noe annet. Dog kunne en umiddelbar stans i slike programmer ha noe for seg.

Her for en tid tilbake som ikke er så lenge siden enda, fant man ut at ved å la vær å bruke sugerør, ja, endog bannlyse dette gastronomiske hjelpemiddel, så kan det ha en meget fordelaktig påvirkning på miljøet. Havene blir rene, luften frisk, og dyrene i Afrika atter en gang lykkelige.

Dette nusselige lille røret, som i årtier har gjort det lettere og festligere å innta flytende føde, enten det er saft, brus eller andre tungt avgiftsbelagte rusmidler, har altså nå blitt utpekt som den ultimate synderen. 

Dette har ikke gått noen hus forbi, og dette utløser naturlig nok et felles raseri som vil ingen ende ta. Restauranter, om man kan kalle det det, har sluttet å tilby sugerør når man kjøper sitt måltid, som forøvrig kommer i en diger haug med engangsemballasje. Kunder kan hånlig og med dyp selvrettferdig indignasjon, påpeke at dette ellers fornemme spisested begår en aldeles utilgivelig forbrytelse ved å tilby sugerør. Hvordan våger De!?

Endelig har allmuen fått en felles fiende, og det rases og skjennes i stort monn. Bloggere og Instagram-kjendiser viser stolt frem sine miljøvennlige veganske og biologisk nedbrytbare sugerør laget av havre, bøk og kvae. Nåde dem som dukker opp med et plastrør blant heklede bleier og engangsbestikk, som selvsagt er helt greit.

At alt annet vi forbruker, det være seg biler, sko, klær eller trampoliner, kommer med store båter fra fjerne himmelstrøk, som hver seg spyr ut mer eksos og annen djevelskap enn noen klarer med sin egen automobil gjennom et helt liv, er det ingen som tar særlig notis av. Det er sugerøret sin feil!

Men det er klart, dumper man store mengder av disse festlige plastrørene i hagen, eller prøver å mate endene i parken med dem, så går det naturligvis galt. En svane med sugerør i halsen, gjerne med en gøyal knekk i enden, er ikke noe ideal akkurat. Jeg tror våre bevingede venner vil ha noe i mot akkurat det.

Så kom vi altså endelig dit, at ved å kaste alle sugerør, nye som gamle, så vil alt bli bra igjen. Isen ved polene kommer tilbake, isbjørnen er nok en gang velfødd og blank i pelsen, der den jager hvalross og polfarere før den hopper til sjøs for å legge en blåhval i bakken og gi den en solid omgang kokos. Kjøttmeisen er ikke lenger selvlysende av radioaktivitet og fjordene er ikke lenger plugget igjen av forgiftende oppdrettsanlegg, eller hvordan var nu akkurat det der?

Det er alltid lettest å mobbe den minste og som ikke kan ta igjen, et lite sugerør kan ikke måle seg mot et digert containerskip i så henseende, eller massiv forsøpling av elver og hav fordi man ikke vet eller gidder bedre. Skulle vi ikke heller resirkulert litt gammelt tankegods før vi gyver løs på sugerøret?

Med knekk på toppen, god helg.

T.

Kilder:

Tror dere jeg gidder å sjekke sånt?

Dette notat ble skrevet, publisert og unnfanget uten bruk av sugerør eller papptallerkener. Første gang mangfoldiggjort på min personlige Facebook-profil. Alle rettigheter tilhører meg.