Innledning.

Norge er på mange måter et ganske langt land, i alle fall sammenlignet med Island, som er en klump med en vulkan i midten, eller England, hvor det ligger en pub i midten.

Midt i dette gitarformede, værbitte og oljedopede land ligger Trøndelag, et slags fylke om man vil, og det er her årets påskemysterium vil finne sted.

Spenn fast beltet, for her er:

Ondt blod i skinnvesten.

Et økologisk påskemysterium i åttendedeler.

Del 1.  En besværlig fjær.

I et vakkert hus i en av Trondheims forsteder våkner en kvinne av en urolig natts søvn. Man skulle tro hun hadde kommet i undergansgalderen slik alle kvinner før eller siden gjør, men for denne damen var det svært meget verre. En uhyggelig forutanelse hadde lagt seg over henne da hun kvelden i forveien skulle hygge seg med noe muntert på fjernsynet. Det som skulle være et program om mat fikk henne til å sette avokadoen i halsen, sammen med et knippe lettprodukter og andre vederstyggeligheter blottet for smak og livsglede hun hadde funnet frem som aftensmat. Over skjermen fløt det over av rigelig smør, ekte fløte, fete biffer og friterte fristelser. Onde minner fra hennes egen restaurant dukket opp igjen. Grethe Roedeløken som hun het tittet urolig ut vinduet, mens posen med lett-urteteen langsomt sank ned i det varme kalorifrie vannet. Vannet var også økologisk og kortreist, tappet i Danmark. Gårsdagens tv-utsendelse hadde rørt ved noe, hun fikk onde tanker i det skrukkete og underernærte ansiktet.

Utsikten til Skansen bro var upåklagelig fra kontorvinduet til Trondheims mest prominente detektiver. Der hvor Grusgaten går over i Blindvoldgaten ligger et nydelig forretningsbygg som skapt for denne virksomhet. Fire etasjer betong og bølgeblikk troner stolt oppi gråværet, og her holder altså detektivene Tony Pomodoro og Jonny Cetriolo til.

Akkurat i dag var det rolig på kontoret, siden byens kriminelle elementer var på forbryterkongress i Wien, og resten simpelthen hadde tatt seg påskeferie. Ryddige forhold er en æressak, noe som kom både påtalemyndigheter og detektiver til gode.

Tony satt godt tilbakelent i sin stol og leste i en katalog, mens Jonny tegnet hatter og briller på tilfeldige mennesker i en avis.

-Vet De, at i Italien har de eget matpoliti?

Det var Tony som ytret seg fra sin katalog. Jonny ble nysgjerrig.

-Sier De dét?

-Ja, det heter Carbonaren, leste det på internett i går.

-Åh, nei, De tenker nok på Carabineri, det der halvmilitære politiet.

-Jeg er ganske sikker på at de arresterer folk som gjør gale ting på kjøkkenet og.

-Det gjør de nok, men der tror jeg faktisk enhver ektefødt italiener har politimyndighet.

-Lyder fornuftig, sa Tony.

-Ja, ikke sant kom det muntert fra Jonny, som lo av sine egne tegneferdigheter.

Det å være detektiv kunne være riktig så fornøyelig kunne de fastslå der og da.

Tony fant frem en hammer.

I en annen del av byen har proteseforhandler N A Leggen akkurat funnet frem hoppestokken sin for en liten promenade i byens gater, dette var noe han gjorde hver dag til nesten samme tid, sånn utpå eftermiddagen en gang.

Denne dagen hadde han også fortært sin livrett, nemlig pizza pepperoni, med et godt lag ananas over. Livet kunne bare ikke bli bedre med et slikt herremåltid i maven.

Han strenet ut fra leiligheten sin i Vispegaten, myste opp mot det høyeste spiret på Nidarosdomen og gjorde seg klar. Men det var dog noe rart, fjæren på hoppestokken virket litt merkelig, ikke som den pleide. Han trakk på skuldrene og tenkte ikke videre over saken og hoppet. Men det var noe galt med hoppestokken, med et byks forvant Leggen opp i luften som en rakett og landet på spiret han nettopp hadde betraktet nedenfra.

Nå er jo slike spir litt uheldig konstruert. Temmelig spisse, og ikke beregnet på å motta uheldige hoppestokkfantaster som kommer flyvende fra oven. Det gikk som det måtte gå, Leggen hadde tenkt sine siste tanker og hoppet ut av tiden.

Hva var så dette? Et hendelig uhell, eller kanskje mye verre, et drap?

Uansett, så er påsken i gang og blod må flyte!

Og trønderfår erstatter ikke pepperoni, selv om dette var normalen der han pleide å jobbe en gang i tiden.

Del 2. Danser med pulver.

 I en fasjonabel leilighet midt i sentrum, i åttende etasje, plinger det festlig i en mikrobølgeovn, og når den åpnes, brer det om seg en duft altfor mange dessverre blir utsatt for i en travel hverdag; ferdigmat. Et dryss med revet parmesan fra pose fullbyrdet det som visstnok skulle være en lasagne.

Det er Bob-Trude Griske som skal til å bisette dette måltid, hen snuser inn duftene, utbryter et fornøyd sukk mens hen legger fjærboaen over skuldrene og setter seg til i sin sofa.

Det lukter og smaker nøyaktig slik det gjorde da hen jobbet på restaurant Den Fete Pave, også er den rykende varm i kantene og nokså kald i midten. Denne retten har alt utbryter Bob-Trude stolt! Efter at hen la kokkehatten på en hylle, ble hen dragartist på fulltid og nøt nå stor suksess ved å mime til DDE.

Livet kunne virkelig ikke bli bedre enn dette, også i Trøndelag!! På toppen av det hele sa det plutselig pling i et annet apparat. Bob-Trude hadde nemlig lastet ned sjekkeapplikasjonen «Trønder™». Ikke bare ble det en deilig middag, det lå også an til date, for her i byen sløser man ikke med tiden. En melding der det kun sto «pule?» kunne vel ingen motstå? Hen svarte «ja», trakk på seg fiskenettingstrømper, jafset i seg resten av maten og forsvant ut sin dør i rasende fart.

Til å være en såpass fasjonabel bygård var det fortsatt ikke installert heis, det var derfor nødvendig å bruke trappen. Det var kun ett problem; den var ikke der, noe Bob-Trude i sin iver ikke la merke til før det var for sent. Turen ned til utgangen gikk hurtig nok, vi må nesten si at det kan ha vært en lokal rekord i så måte, dog noe skjebnesvanger. Det ble ingen date den kvelden, for i bunnen av en bygård ligger det en blodig pannekake innsvøpt i en rosa fjærboa.

På en restaurant sitter en person i sort skinnvest, han har akkurat mottatt en melding via en applikasjon, og uten å foretrekke en mine, bestiller vedkommende en øl til seg selv.

En liten blå pose med noe isenkram fra skrotnissekjeden Clas Ohlson klemmes inn i en setepute før servitøren setter en romtemperert og død pilsner på bordet. Det nikkes og smiles fornøyd.

Dagen efter, i Hovedstaden, ringer det muntert i en telefon.

En eldre mann sveiper lett over skjermen og svarer:

Pådragsnes her, hva gjelder det? Jasså, sier De det. Jeg kommer med det samme.

Jepp, det er ingen ringere enn obdusent Max Pådragsnes som har mast seg til å få være med igjen, og han har øvd seg meget både i fag og klarinett siden sist, noe vi beklager.

Max pakket sin koffert i en fei og satte seg på trikken til jernbanestasjonen for å finne et tog til Trondheim. Fly ville vært raskere, men Max var fortsatt av den oppfatning at siden flyvemaskiner var såpass ny teknologi tok han ikke sjansen på å forulykke i et aluminiumsrør med vinger.

Del 3. Propell i tomat.

På kort tid møtte to borgere av denne by sin skjebne, den ene på et spir, den annen som et flatpakket møbel.

Politiet gjorde det de kunne best, nemlig å henlegge sakene fortløpende som hendelige uhell. Ingen vits i å lage mer arbeid enn nødvendig, og dessuten sto en kanne med pulverkaffe klar, så da ble det sånn.

Grethe Roedeløken satt seg til med sin laptop for å lese nytt, og efter en skandaløs innloggingsprosess fikk hun se at det var to dødsfall i byen, to temmelig spektakulære som sådan. Sterkt preget av gårsdagens sjokkopplevelse på fjernsynet mintes hun da en ung kokk skulle ansettes hos henne. Det var en ung mann som var pent kledd og fra Drammen. Hun syntes at det i seg selv var eiendommelig nok, en velkledd drammenser, noe slikt hadde hun aldri opplevd før.

Efter å ha blitt vist rundt i kjøkkenet ble dog denne unge mann svært bedrøvet latet det til, og da raden av mikrobølgeovner i hovedkjøkkenet ble vist frem rant det over for ham. Han kastet av seg den hvite jakken, fremførte en tirade av verste slag før han gikk ut bakdøren og satt seg til på en benk utenfor. Han fisket frem en sigarett og prøvde å roe seg ned.

Grethe stakk nesen ut for å se, og antydet at det ikke var bra for helsen det han gjorde der.

Han reiste seg, stakk en anklagende finger anført av en rykende sigarett mot kjøkkenet og brølte: Det dere driver med der inne er faen ikke mye bra det heller!

Dette var fem år siden, og aldri før hadde Grethe sett eller hørt noe lignende.

Disse fornærmelser var mer enn hun kunne tåle, så hun sendte den sinte unge mann på dør, og ba han aldri vise seg mer!

Med disse minner roterende i hodet trakk hun på seg hansker, en bitter mine, og satt seg på trikken til byen.

Et annet sted i byen senere samme kveld har en annen person satt seg til for å spise aftens. Det er byens mest kjente gourmand som har inntatt et bord ved restaurant Den Fete Pave, og han har akkurat bestilt en av sine favorittmåltider; Sgombro spagetti al pomodoro. Kelneren spør om gjesten ønsker en flaske ketchup til maten, noe han takker ja til. Det er ordboksforfatter Marsvin Nisveth som med kyndig hånd skviser ketchup over en fra før temmelig rød rett, og med stedsmessig korrekt promille innenfor vesten inntar han sin middag i den svakt opplyste restauranten. Ketchup, tomatsaus og store mengder rødvin fyller snart hans bollekinn og ikke minst mave. Det flyter i røde farver, som et maleri fra Carpaccio, som en syndig soloppgang i Tolkiens univers, hvor blod har flytt dagen før.

I denne kakofoni av rødt skjønner ikke Nisveth hvorfor også hans hvite duk også farves rød, og buksene, og skjorten. Han åpner skinnvesten og oppdager at ut av hans buk står noe som minner om en propell, og den kom innenfra, som en mekanisk versjon av den åttende passasjer boret den seg ut av en forvirret gjests mave. Nisveth rakk å rope på kelneren før han sank sammen og trakk sitt siste sukk.

Et uhell, eller nok et offer for en ond drapsperson? Livet nord for Sinsenkrysset kan sannelig by på sine utfordringer.

Del 4. En ku for alt.

 Jonny Cetriolo og Tony Pomodro hadde akkurat skriblet ferdig i sin avis og lest ferdig sine tidsskrifter da telefonen ringte, det var fra politihuset, de måtte komme en tur, for de hadde akkurat henlagt tre saker som ville være perfekt for de to nå. Tre lik hadde dukket opp og en obdusent fra Hovedstaden hadde akkurat begynt arbeidet sitt med dem. «Kom, så ska dåkk få sjå no artig» lød det fra den annen ende. De kunne nesten ikke vente, så de kastet seg rundt og ned til sin firmabil, en elektrisk Renault Zoe.

Tony satte seg til for å starte bilen mens Jonny tok plass i baksetet. Brummingen som fulgte ville nok for de fleste virke litt underlig da dette jo er en slik elektrisk bil. Men for å ikke vekke for mye oppmerksomhet og ikke minst avsky i byens konservative bilmiljøer, hadde de montert en dieselmotor på taket. De var begge svært tilfreds med dette, særlig siden motoren var fra Fiat, som er italiensk med en pålitelighet derefter. Bilen låt som en blanding av gammel traktor og campingbil der den satte avsted mot påtalemyndighetenes hovedkvarter.

Tony og Jonny var godt kjent i hovedkvarteret fra før. Glattcellene vakte minner om ville ungdomsdager, men en tur dit hadde de ikke tid til nå, også var de jo edru begge to, så slike forlystelser måtte vente til en annen gang. Nå gikk turen til obduksjonssalen, anført av politimesteren selv, en myndig kvinne må vite. Halvannen meter høy og like bred med en bister mine syntes hun at det inntrufne var høyst ubeleilig, derav henleggelsene. Men som hun sa; om to detektiver ville se på sakene så greit for henne. Hun åpnet døren til salen og ropte inn: Herr Pådragsnes, her er detektivene våre.

Som detektiver hadde både Tony og Jonny sett mye rart, og siden de opererte utfra der de gjorde, så skulle det ikke stå på det nei. Men dette, dette var noe annet. Fra den ene enden sto det et spir med en likpose tredd over. På et annet bord lå en likpose hvor det mer så ut som om innholdet hadde mistet sin opprinnelige form. På det tredje bordet lå en stol med en likpose ovenpå.

Max Pådragsnes presenterte seg med sin tynne pipestemme og dialekt fra Bogstad og begynte med en kort presentasjon av personer og dødsårsak.

«Mine herrer» begynte Max, «det første offeret er en mann hvor dødsårsaken er gjennomborelse med et spir, sannsynligvis fra 1100-tallet eller deromkring».

-Mener De at mannen er fra 1100-tallet? Tony undret seg litt over hva så gamle folk eventuelt gjorde ute alene.

-Nei, spiret er fra 1100-tallet, men dette er kun antagelser fra min side innrømmet Max. Han var tross alt ikke arkeolog.

-Men det er jo spiret på Nidarosdomen! Jonny kjente det lett igjen.

-Nidarosdomen? Max tittet spørrende på de tre andre i rommet.

-Ja, Nidarosdomen. Norges mest kjente kirke. Tony kunne en hel del om sånt faktisk.

-Aldri hørt om. Er det noe jeg burde kjenne til, eller? Hovmodet til Max kjente ingen grenser iblant, og de tre innfødte i rommet kjente hvordan de unisont kjente mishag mot denne fyren. Selv om han unektelig var stilig å se til, med to terninger tatovert på halsen og barten på underleppen, men likevel, aldri hørt om domen liksom. Idiot.

Hva Nidarosdomens domkantor mente om at snuten røsket med seg hele spiret som bevis vites ikke, men hun kan neppe ha vært fornøyd.

Den andre offeret, Bob-Trude Griske ble fremvist, hvorpå alle brakk seg. Ingen hadde sett en så stygg rosa fjærboa før. Gikk folk med sånt? Hen var også temmelig maltraktert der hen var puttet i posen. Dødsårsak; mangel på trapper og fall fra stor høyde. Tony og Jonny grublet seg i mellom. Underlige saker.

Så var det det tredje offeret, drept på restaurant av en stol med en slags ond innretning skjult i stolryggen.

Tony betraktet innretningen, og slo fast at den var laget med ting man fikk kjøpt enten hos Biltema eller Clas Ohlson, «og se, delene har gått i stykker allerede».

Jonny og Tony fikk se rapportene til de tre, og selv om fristelsen var stor til å tegne barter på bildene, unnlot de dette, og leste dem heller slik de ble bedt om.

-Ser De noen sammenheng her, Tony?

-Ikke med det samme. Jonny leste en gang til.

-Se her, maveinnholdet, hva de har spist.

-Æsj, hva faen er det de har levd på?

-Ikke sant, temmelig grotesk.

Tony sammenfattet rettene og slo fast at samtlige hadde et nokså løst forhold til hva som kan regnes som spiselig, og ikke minst god gastronomi.

-Her ville nok det Italienske matpoliti hatt ett og annet å si, sa Jonny.

-Carabineri, kom det fra Tony.

-Nettopp.

Her var det litt av hvert å tenke på for de to glupingene, så de ble enige om å dra hjem til Tony for å fordøye inntrykk, samt steke seg et par digre biffer.

Max dro med seg politimesterinden for å spise på restaurant, hun kunne friste med noe helt spesielt som hun sa; sodd!

Å fy faen!!! Hverken Tony eller Jonny kunne dy seg, de dro hjem.

Med en kald dieselmotor på taket røykla de trøndernes gater der de trampet gassen i bånn på sin lille el-bil. De liker sånt der oppe.

På trikken fra byen sitter en kald kvinne, Grethe Roedeløken har hatt nok en opprivende dag. Hun liker egentlig å ha det litt travelt, men nå var det litt i overkant hva hun hadde påtatt seg, det kunne hun ikke stikke under en stol. Huff ja, stol. Hun ble eftertenksom i det trikken fra Grisekaldbanen nådde holdeplassen hennes. Grisekaldbanen var en skarp konkurrent til den mer kjente Gråkallbanen, selv om den betjente en helt annen del av byen. Konkurranse er og blir konkurranse, helt i tråd med vår tids feilslåtte kollektivpolitikk.

«Spagetti er best når man kan bite i den», Grethe mumlet dette lavt mens hun betraktet husene utenfor. I hennes ører var dette det verste tullet hun hadde hørt, for når det kom slik ut av boksen med Spagetti ala Capri, nesten som grøt, så må det være riktig, eller?

Hun gikk av trikken og spaserte hjem, bister til sinns, som vanlig.

Del 5. Sodd off.

 Det er noe ualminnelig vakkert med et godt tilberedt stykke kjøtt, det som igjen ikke er fullt så vakkert, er at tre mennesker har endt opp på likhuset, og deres siste måltid i seg selv er en forbrytelse. Tony kunne sin biff, og Jonny satte pris på dette, og med hver sin veltempererte glasscola kunne det ikke bli bedre.

-Påfallende at vi får tre slike saker oppi hverandre? Tony undret seg.

-Kan det være en sammenheng?

-Tja, ingen hadde spist sodd i alle fall.

-Nei, i så tilfelle ligger hele byen tynt an.

-Tror De det er samme person som kverker folk som begår gastronomiske forbrytelser?

-Kan jo begynne å lure.

-Sant nok, min kone kom forøvrig hjem med en posesaus i går. Den skulle bare tilsettes smeltet margarin og røres ut med pulveret i posen. Det skulle visst være Béarnaisesaus.

-Er det sant?

-Jepp. Hun sitter i vedboden og skammer seg.

-Passende.

-Vil si det. Smakte biffen?

-Utmerket. Skål.

-Skål.

Den Fete Pave har i snesevis av år vært selve hjørnestenen innen trøndersk og internasjonal cuisine. Her møtes hele verden i en rad av mikrobølgeovner, og for den jevne trønder er dette mer enn godt nok. Stedet er ikke belemret med stjerner i reiseguider eller hederlig omtale andre steder. Og selv om stedet dagen i forveien ble åsted for noe som mest sannsynlig kan være en påskebasert forbrytelse, så hindret ikke det stedets innehaverinde å holde åpent.

Det er også her Max Pådragsnes og den bryske politimesterinde valgte å innta aftenens middag. Sodd er fast på menyen her og er et must for alle som forviller seg til denne delen av landet. At ingen kommer tilbake igjen er en annen sak.

-Husets vin er god.

-Å ja? Max ble nysgjerrig. Er det druer dyrket lokalt, eller noe annet spennende?

-Tja, druer er det vel lite av, men man blir på druen etterpå. Den lille braffe ler godt og fortsetter; det herre her, det e saft og heimbrejnt.

Hun tømmer glasset sitt, raper charmant og smiler bredt.

-Dere har vel ikke en fransk vin her, eller noe fra Italia? Max føler litt på usikkerheten, men blir snart roligere når han hører at det plinger lystig i mikroene på kjøkkenet. Mat efter hans hjerte!

To tallerkener med glovarm sodd kommer på bordet.                                                                              Kald i midten, akkurat slik det skal være humrer en lett animert politimesterinde.                                  Max smiler og smaker. Utsøkt! Det blir en helaften.

Utenfor restaurant Den Fete Pave kjører en buss forbi, den er full av hockeysveiser og barter. Det er byens fotballag Rosenstjert som feirer en ny og overdådig seier over erkefienden Ildspåsettelse. Bussjåføren tenkte at et besøk på «Paven» kunne være noe, men treneren insisterte på at siden de vant 96-0, så var kun det beste godt nok. «Vi ska te Egon i Tyholttårnet!! No!!». Likar bli det itj, ekte hjemmebrentseier!

Vel hjemme, med utsikt mot Tyholttårnet, har Grethe Roedeløken satt fra seg vesken med sakene sine i gangen og satt seg til rette med et glass vin. Turen hjem fra trikken var både kald og hustrig, men nå kunne hun endelig nyte frukten av dagens arbeide, fri for bekymringer.

Grethe setter seg til bords med et glass vin mot de tynne leppene, slike som kan dekoreres med leppestift, men som i dette tilfellet kan pyntes med en tynn blyant. På bordet står en klassisk italiensk rett; spagetti carbonara. Hun lager den med kyllingkjøttdeig og fullkornmakaroni, sausen med lettmelk og margarin. Også har hun løk, erter og champignon over før det gis en tur i mikroen.

Hun slurper lett den lokale vin og bemerker for seg selv at det der Tyholttårnet virket å stå nærmere enn det pleier.

Lydbølgen fra tårnets eksploderende fundament rekker hun så vidt å høre før tårn med restaurant på toppen kommer mot henne i vill fart.

Hun rekker knapt å se logoen til hennes skarpeste konkurrent innen mikrobølgegastronomi før det kommer rasende over henne. Hun roper bare EGON!!

Vederstyggeligheten på bordet ble klemt like flat som hun som hadde tenkt å spise den, og mange vil nok tenke at det var like greit.

Ja, også røk det med et fotballag i samme slengen og litt inventar av luguber kvalitet.

Ringvirkningene i tippeliga så vel som de hardbarkede loppemarkedmiljøene lot ikke vente på seg!

Det tårner seg opp her, dere!

Del 6. Intet nytt under spisestuestolen.

 Alle som har studert turistattraksjoner verden over har sikkert fått med seg at bygninger av abnorme størrelser, eller som til tross for alvorlige konstruksjonsfeil men som likevel blir stående, er av stor interesse, selv for de minst oppvakte blant oss. Pisa har sitt skjeve tårn, Trondheim hadde, i alle fall hva denne lille historie angår, sitt loddrette tårn.

Man kunne forledes til å tro at en regelrett sprengning av tårnet for å få det til den skjeve side var en aksjon anført av byens skjeve miljøer, og det er jo gøy nok. Men som vi vet er ikke slike grupperinger kjent for slike aksjoner. De er heldigvis temmelig fredelige av seg, om vi ser bort fra noe av musikken de avnyter. De om det.

Det enorme smellet kunne høres over hele byen, og det braket som efterfulgte var nok til å vekke samtlige seismografer på den festlige halvkule av kloden da Tyholttårnet deiset i bakken og klemte flatt fru Roedeløkens hus, for ikke å snakke om fru Roedeløken selv.

Tony og Jonny som satt med sine papirer og tenkte så det knaket i ostepop hørte det meget godt, og den lille vedboden hvor Tonys kone satt og furtet, der ramlet døren av hengslene. Nå lå Tony tynt an. Heldigvis var Jonny snarrådigheten selv, og de rømte stedet med Renaulten i silent mode, altså de unnlot å starte den bråkete dieselmotoren på taket.

Sykt smart det der var de enige om når pedalen nådde bunnen og farten nådde toppen, sånn rundt 43 km/t.

På Den Fete Pave var stemningen god. Max hadde slurpet i seg sodd og flere glass lokal vin, og nå var den før så bryske politimesterinde blitt adskillig mer inntagende. Hun moret seg også over hvordan denne selvopptatte østlending henga seg til trøndersk kultur og gastronomi! Max var animert, og følte nå for å dele sin lidenskap med de få som var innom denne kveld, nemlig klarinettspillet sitt. Han dro den frem, klarinetten.

Med øvede hender monterte han instrumentet, fuktet den lille trebiten man blåser i, også begynte han å spille en vise som heter Hammer smashed face som opprinnelig ble komponert og spilt inn av det amerikanske dødsmetalorkesteret Cannibal Corpse i 1992.

Dette verket fremført på klarinett må nok sies å være temmelig originalt, for ikke si smakløst under de rådende omstendigheter, men siden de øvrige gjester var i en forfatning hvor bruk av kjøretøy og motorisert redskap frarådes, så ble det virkelig fart i sakene når tonene av denne velsignede vise fant sin vei inn i ørene til publikum.

«This is trøndring» ropte en tilskuer entusiastisk og kastet opp på gulvet.

Og når visen ble avsluttet med braket fra Tyholttårnet, må vi vel kunne fastslå at stort bedre enn dette blir det neppe.

Som et fullverdig punktum ble det også kastet møblement ut gjennom vinduet. Stedets innehaver var jo gått for kvelden, så det var bare å slå seg løs, og med hennes nåværende allmenntilstand brydde hun seg nok ikke. Men det var det ingen som visste enda.

Livet er en fest i skinnvest, så lenge det varer.

Del 7. Gondolferd i Nidelven.

Tony og Jonny hadde fått opp farten, de var av en eller annen grunn sikre på at det store smellet de hadde hørt var noe de burde undersøke, og når likevel Tonys kone var sluppet fri var det best de kom seg unna.

-Litt som biljakt dette, sa Tony.

-Ja, skal vi svippe nedom sentrum mens vi er i gang?

-Det kan vi godt, men alle torghandlerne er jo dratt hjem så sent, så det blir ikke som i actionfilmene vi har sett.

-Å ja, der hvor epler og pærer blir kastet rundt og slike ting?

-Nettopp.

-Det er sikkert en kebabkiosk vi kan krasje i?

-Kjør på!

Jonny presset drittbilen opp i 44 km/t og siktet mot en skrøpelig campingvogn som serverte kebab og bakt potet.

Siden Norge aldri har hatt en egen kultur for nattmat efter fuktige kvelder, har vi måttet importere dette fra utlandet. Kebab har således vært en hjørnesten blant landets utagerende festløver, og med tiden har vår egen lille knoll poteten funnet sin vei inn i denne delen av landets gastronomi, da i sin bakte form med diverse fyll og fanteri på toppen.

Det var nettopp utenfor en slik kiosk Max og politibrafferinden hadde innfunnet seg efter sjøslaget på «Paven», og det var den samme vogn våre venner Jonny og Tony siktet seg inn mot.

Stopp!! Ropte plutselig Tony, der står jo han der fra hovedstaden og politibollen!

Jonny stanset bilen ved siden av dem og så at begge hadde valgt bakt potet til aftens, et utsøkt valg var alle enige om, selv om mandelpoteter var et underlig men økonomisk valg.

-Hva driver dere med, ville den lille runde vite mens hun dyttet en serviett i ansiktet for å tørke bort rømme fra poteten sin.

-Hørte dere ikke smellet oppe fra Tyholt? Vi er på vei for å undersøke om det kan ha noe med sakene våre å gjøre, sa Tony.

Hun dro myndig med seg Max og satte seg i baksetet og kommanderte kjør! Bilen ble tydelig tungt lastet, og med alle godt sikret med setebeltet var det bare å komme seg avgårde.

Ferden videre tok dog sin tid, underveis måtte batteriet lades, og det måtte fylles diesel, for det ble insistert på at bilen måtte lage lyder. Det tok sin tid fra sentrum til Tyholt, noe som skyldtes delvis villedende veiledning fra en dritings politimesterinde i baksetet.

Da bilen med den brummende motor på taket passerte Elgeseter bro, la de merke til noe pussig på elven. I det dunkle lyset natten kunne skilte med, så de at på Nidelven var en gondol på vei nedover. Dette syntes alle i bilen var såpass muntert, at de stoppet for å ta bilde med sine mobiltelefoner. Men hvem var dette som dro på utflukt med gondol i de tidlige morgentimer, for såpass langt var man kommet. Det nærmet seg grålysning i en by som for det meste oppleves som grå og nitrist. Men maritime eiendommeligheter måtte vike, for noe hadde øyensynlig gått i luften og plikten kallet for den brokete forsamling i den lille elbil.

Del 8. Al Dentes Inferno.

Hvor mye ugagn er det mulig å utrette på en gang? Temmelig mye, om man er driftig og sliter med nattesøvnen.

Al Dente var en sånn, eller Alfred som han egentlig var døpt. Hele livet var han plaget av egen ærekjærhet og at han var oppvokst i en by som resten av verden anså som et forvokst veikryss. Veien til egen storhet var brolagt med tåpeligheter, villspor og brennende begjær.

Ryktene om en ordentlig flott fremtid i Trondheim hadde brakt ham hit, men skuffelsene hadde sendt ham ned i en skrekkelig tilstand, men nå var det nok.

Det hadde vært en lang og travel natt, for ikke si dager, og nå sto byen mer eller mindre på hodet. I den nystjålne gondol drev han nå nedover Nidelven for den store finalen i sin store vendetta mot middelmådighet og lettprodukter.

I ruinene av det som en gang var et stort tårn med restaurant på toppen vrimlet det av redningsmannskaper og lignende, samt to detektiver, en velfødd politimesterinde og en lett forbauset obdusent i kalosjer som ikke var spesielt vant til feltarbeid som sådan.

En svært målrettet eksplosjon hadde sendt tårnet i en bestemt retning og klemt et eneste hus paddeflatt, og det var Grethe Roedeløkens hus.

Tony betraktet det flateste huset han hadde sett på lenge da en nabo som luftet hunden sin kom bort og lurte på hva som foregikk.

-Hva har hendt her, ville naboen vite.

-Ser De ikke det? Tyholttårnet har blitt sprengt og huset til fru Roedeløken er klemt flatt, forklarte Tony.

-Å ja, sa naboen dumt, men hun er vel ikke hjemme?

-Hvorfor sier De det?

-Gondolen hennes er vekk, så da er hun vel på tur i den.

-Gondol?? Tony var fjetret.

-Ja, hun er Trondheims eneste eier av en ekte italiensk gondol. Hun bruker den som reklame for restauranten sin for å gi den en aura av autentisitet.

-Såpass trengs nok, for det er ikke mye som minner om italiensk når det kommer til maten på stedet hun driver.

-Det kan så være, jeg spiser kun sodd der likevel. Men nå må jeg videre, hunden er utålmodig og vil hjem.

Tony takket for opplysningene og fikk det travelt med å raske med seg Jonny, bollen og klarinetten, for nå måtte de finne igjen gondolen de hadde sett og gi Grethe beskjed om hva som hadde skjedd med huset hennes. De visste enda ikke at Grethe, som nå var frarøvet sin lille skute, også var frarøvet selve livet, uansett hvor trist det måtte ha vært, i alle fall sett fra et matperspektiv. Nuvel.

Naboen trakk med seg den søte lille lekehunden med hjul og gikk hjem til seg selv. Dette var et kalorifattig men allergivennlig nabolag.

Tony, Jonny og hvetebollen måtte forlate Max i ruinene. Max hadde nok å gjøre, for han hadde funnet et helt fotballag oppi haugen, noe som moret ham umåtelig.

For å gjøre turen ned til sentrum kortere tok de snarveien over parkeringsplassen til Bunnpris gourmet på Elgeseter, og sparte nesten 7 sekunder. Bilen gjorde et byks over fortauet og med et brak måtte de se at den bråkete motor på taket ramlet av. Jonny hadde stor kompetanse på sveis og søm, men slik Tony nå kjørte holdt det ikke. De fikk kjøpe seg en ny efter påske.

I en felles anstrengelse av tankevirksomhet så tidlig en morgen, antok de tre at målet for gondolferden var restauranten til Grethe, altså Den Fete Pave. Den lå fint til langs Nidelven, med utsikt mot Bakklandet, en bydel av en viss skjønnhet har vi latt oss fortelle, usannsynlig som det høres ut.

Bilturen til restauranten gikk bedre enn forventet siden den lille runde hadde sovnet og var således ute av stand til å villede, men da bilen stoppet brått i en gjerdestolpe våknet hun igjen, klar for action som hun sa det selv.

De oppdaget at døren var brutt opp og at noen romsterte inne i dette fornemme gastronomiske tempel for de mindre kresne.

-Her begås det innbrudd i grålysningen! Ropte politimesterinden.

Hun spisset sine knoker og gjorde seg klar til håndgemeng og arrestasjon av det som måtte befinne seg der inne.

Med Jonny og Tony på slep stormet den barske politimester inn i restauranten. Døren fikk hard medfart, den gikk av hengslene, ikke ulikt all annen aktivitet i selvsamme lokale kvelden i forveien.

Lokalet var dunkelt opplyst, stearinlysene var tent og bordene ryddet bort og mitt i restauranten sto en enslig skikkelse med en stor gryte. Gulvet var dekorert med ni sirkler perfekt kokt spagetti, og det var dette synet som møtte en nå sterkt oppildnet purk.

-Stopp! I lovens navn! Hvor er fru Roedeløken, og hvem er De?

-Jeg er Al Dente, og dette er mitt inferno!

-Og hva gjør De med den gryten?

-Dette er den siste gryte sodd fra dette kjøkken, dette bedragerske produkt, oppvaskvannet fra helvete, dette er ikke mat!!

-Å jo da, det der er gode greier, og nå er De arrestert for gondoltyveriet på Tyholt! Sett fra deg gryten og frem med labbene, mister.

Jonny og Tony sto like bak og så på der Al Dente ble arrestert da begge fikk den geniale innskytelse at denne båttyv kunne ha noe med resten av sakene å gjøre.

Under trussel av å bli brukt som krakk under den nå enda bryskere politimesterinde, brøt Al sammen og la sine kort på et bord. Sammen med bankkort, lånekort og studentbevis, kom det frem kvitteringer på diverse saker som knyttet Al til både drap og tyveri. Han tok vare på alt i tilfelle noe kunne skrives av på skatten, og i utgangspunktet er jo det ganske smart tenkt, men i dette tilfellet fellende bevis for en rekke fiffige mord. Litt av en fyr!

Al, eller Alfred som vi nå kan si, trygge på at han ikke kommer efter oss, knurret misfornøyd da han ble ført bort, og over skulderen roper han sint: Jeg burde visst bedre enn å begå kjeltringstreker i en by hvor Jonny Cetriolo og Tony Pomodoro holder til, og så bli arrestert av den vandrende frityr! Han siktet til politimesterinden som nå raidet kjøkkenet for noe spiselig.

Jonny og Tony dro tilbake til kontoret sitt, godt fornøyd med egen innsats. De ble hederlig omtalt i dagspressen i dagene som fulgte, og kunne efterhånden tegne barter og briller på bilder av seg selv i avisen.

Epilog:

Al Dente ble tiltalt for flerfoldige mord, og ble for dette tildelt noen måneder bak murene. Noen vil nok mene at dette var da usedvanlig lav straff for slike forbrytelser, men som det het i dommen, så var motivet bak formildende. Også som nesten ektefødt italiener, hadde faktisk Al Dente en viss politimyndighet når det kom til kriminell gastronomi.

Forfatteren takker for følget. Alle navn og steder er nesten helt fiktive og relasjoner til virkelige steder eller personer, slik som Mordor eller Erebor er helt tilfeldig.

Vi håper det smakte.

Alle rettigheter til denne tekst tilhører forfatteren. Altså meg!