Vi husker hvordan det var, da verden var delt i to. Mistro, mistenksomme blikk, hemmelighold, enorme våpenarsenal, spionasje, fengslinger, usikkerhet, frykt, mye frykt, og veldig absurd og rart. For en yngre person var denne verden et fascinerende, men merkelig sted. Den grå og kalde Østblokken. Landene bak jernteppet.

Heldigvis gikk Østblokken konkurs, i alle fall store deler av den. Overvåkning av enhver og fengselsplasser til alle har sin pris, og når Glasnost flimret over skjermene i de tusen hjem, var det hele over, trodde vi.

Det er alltid krig et eller annet sted, og det er alltid en forskrudd diktator en annen plass som dyrker sitt ego og lar folket lide. Men vi som trodde invasjoner og erobringskrig hørte fortiden til, vi har tatt feil, sørgelig feil.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Nok en gang må sivile lide, nok en gang må unge mennesker på slaktebenken, nok en gang brennes et land ned til grunnen. En manns paranoia har igjen fått fritt utløp og katastrofen er et faktum. Og igjen løftes jernteppet for å feie en ny stat innunder, for teppets eier er jo etter eget utsagn en fremragende og god nabo, det må jo alle forstå.

Vi må nok anerkjenne visse kulturforskjeller mellom øst og vest, forskjeller som for det meste er sjarmerende og gjør en reise interessant og morsom. Men jeg tror ganske bestemt at hvis man søker vennskap med en nabo, uansett hvor i verden man befinner seg, så er det i alle tilfeller høyst uvanlig å gjøre dette ved først begå innbrudd nattestid, for så å banke opp alle som bor i huset. Hva slags psykopat er det som tror at vennskap dannes ved vold, eller drap som vi har sett nå?

Det er folk der ute som tror man kan true seg til alt man ønsker seg, det kalles å rane, og folk som raner andre pleier vi å sette i fengsel, for vi liker ikke å bli ranet, like lite som vi liker å bli tatt av dage. Og i disse dager har vi ikke bare en ransmann foran oss, men en krigsforbryter, som i tretti år har sydd på et nytt jernteppe, og under dette er det mørkere enn noensinne.

Jeg savner Sovjetunionen like lite som mine besteforeldre savnet Nazi-Tyskland. Vi ble kvitt begge deler i sin tid, og det kostet både blod og tårer. Og nå må vi visst frem med den store teppebankeren, for et usedvanlig ruskete jernteppe er på vei, og det eneste språket eieren forstår er ting som gjør vondt.

Ære til Ukraina og dets tapre folk!

T.