Av Tormod Askeland
Del I.
En tønne til begjær.
Ingen ville tro det, men det sto i noen aviser at det hadde skjedd, og selvsagt pirret det nysgjerrigheten hos allmuen. Hva var det som foregikk der ute i havgapet? Dagsrevyen hadde det som sak like før sporten og spenningen steg, særlig for den som brydde seg.
Siden 1986 hadde livet på den lille øyen Fisknes i Hysefjord og Sognane gått stadig nedover, skjønt noe gikk også oppover, slik som den samlede kroppsvekt til øyens innbyggere og drivhusene, det ble stadig flere drivhus.
Slik som på øyer flest i den skakkjørte nasjonen Norge, så gikk livet for seg uten at noen tenkte mer over det. Nok en øy med lav sosial moral og slett livsførsel. Stedet hadde sin egen privéterterforsker, det var i alle fall det Børt Gribbsnes presenterte seg som. Han var en kjent skikkelse på øyen, og gikk mye ledig og gjorde lite, da hans yrke var lite efterspurt. Børt livnærte seg på oppsparte vaskemidler og det han kunne finne i fjæren når været tillot det.
En dag i oktober våren 2017 forsvinner Børt nesten helt sporløst. Gunnhild Silkebekkseter var den siste som brydde seg, for hun hadde ikke bodd der siden 1987. Eller var det sant?
På det enorme fiskeforskeinstituttet jobbet seniorfiskeforsker Hagbjert Flyndre ufortrødent med arbeidet sitt. Han var en av de få som faktisk var sysselsatt med noe på Fisknes, og det var folk svært glade for, for han var ellers en pest og plage, så det var bra han holdt seg med arbeidet. Flyndre hadde fått inn en meget viktig tønne med sild som en del av et stort prosjekt som endelig skulle ødelegge svenskenes hegemoni på sürströmningsmarkedet, og han sto og trippet på lasterampen når den stygge varebilen til brødrene Flesknesmoen rygget inn for å levere lasten. Det var Siv og Laila som kom, oppkalt efter norske statsministre.
Endelig er dere her, utbrøt Hagbjert. Siv og Laila hørte ikke, de satt jo inni bilen, og motoren lagde masse motorlyder. Det kom et brak når bilen kjørte rett i lasterampen, og da ramlet bakdørene av, igjen. Laila stanset motoren, stumpet røyken og kom ut av bilen med en røyksky hengende efter seg. Sa du noe, smattet Laila, og pirket seg i fortennene med en gaffel fra ferjen. Ja, svarte en lett opphisset Hagbjert, som nå hadde flyttet seg for ikke å få to bakdører over seg. Jeg sa endelig er dere her med tønnen min som dere har hatt på lageret deres i fire år! Nå kom Siv ut av bilen også, med caps og crocs var hun et snedig skue. De yndige frøkner tok tak i den beryktede tønne og satte den foran Flyndre som gikk fra å være jovial og gøyal, til å skifte fullstendig farve i ansiktet. Hvem har åpnet tønnen min, skrek en nå overdrevent sint Flyndre til de bedårende fruentimmer. Damene tittet på tønnen, hverandre, så tønnen, så på herr Flyndre, så hverandre, før de med sitt vanlige lyriske språk forklarte at de ikke hadde rørt den stinkende tønnen. Deres skjønne og velartikulerte tale, som for det meste bestod av grynting, var viden kjent og eftertraktet blant de mindre kresne herrer på øyen.
Flyndre var fortsatt utav seg, og var på gråten. Fire års nitidig forskning rett i avtredet! Jeg må åpne tønnen, tenkte han, han jaget de fjonge krembollene avgårde og bilen ble startet og forsvant ut porten med dørene skramlende etter seg. Nå ringte han sin assistent, det var vedhandler Guttorm Stang, en voksen person, muligens mann, som omtalte seg som forretningsmann når han fant noen å snakke til, vanligvis turister.
Kan ikke du ta på deg lue eller noe når du går ute i solen brummet Flyndre. Guttorm Stang var svært skallet, og solskinnet laget så sjenerende gjenskinn at det hadde kommet til flere farlige situasjoner på øyen. Han rotet opp en lue av lommen, den kjøpte han på en konsert han var på, den eneste såvidt han husker. Nå sto det Vassendgutane over hele den tidlige hårløse pannen. Noen har rotet til forskningen min brølte Flyndre av full hals. Forskning? Stang betraktet Flyndre noe spørrende, med det vanlige uttrykket man gjerne finner på en fisk i et litt for lite akvarium. Ja, forskning! Hva tror du jeg har drevet med i disse årene her på instituttet, drevet dank, eller enda verre, rosemaling? Du har vel bare ventet i fire år på at silden i denne tønne skulle bli tilstrekkelig råtten, for så å servere den til oss som bor her som en delikatesse, sa Stang, mens han prøvde å virke smartere enn en kråkebolle med eget huslån. Det er det frekkeste! Se nå og få opp denne tønnen, så får vi se hvor galt det har gått. Det er enda en mulighet for at ikke alt er ødelagt likevel. Flyndre angret bittert på at han hadde betrodd en så viktig oppgave til øyens ubesudlede jomfruer, men det var for sent, tønnen måtte åpnes.
Og efter mye lirking og dirking med hammer og neglesaks, løsnet lokket og en redselsfull stank bredte seg over lasterampen, så over omtrent hele øyen, den var ikke så stor som innbyggerne ofte ville gi inntrykk av. De tittet oppi tønnen, og begge mistet sitt respektive munn og mæle. Fisken var sannelig råtten nok, men det var noe annet oppi der, og det var ingen fisk.
Del II.
En fiskefarse.
På Grøtnes høyfjellshotell sitter Gunnhild Silkebekkseter i kafeen, med utsikt over havgapet. Kafeen pleide å være røykfylt og full av turister, samt en og annen fastboende som hadde gått feil. Nå var det ikke like mange, så hun stumpet nikotinplasteret i kaffekoppen og betraktet utsikten i retning Fisknes. Hun sukket, smilte til noe som kunne vært en fornem kelner, før hun gikk ut. Vil vi se henne igjen?
Telefonen til Hagbjert Flyndre begynte å ringe, den kunne lett høres fra lasterampen med tønnen, og i det Guttorm Stang skulle til å påpeke at det ringte, snerret Flyndre et hardt «jada» før han gikk for å ta den. Telefonen altså. Det var en av øyens beboere som ringte, hen kunne strengt fortelle at luktesansen var forstyrret av noe som var enda verre enn det som pleide å forstyrre den. Flyndre prøvde å unnskylde og la på. Ute på rampen hadde Stang gjenvunnet herredømmet over sine sinnsbevegelser, og spurte hva de skulle foreta seg nå. Ja, hva i hule gjør vi nå, undret Flyndre seg, her står vi med en tønne hvis innhold ikke er helt som forventet eller i tråd med innholdsdeklarasjonen, og den eneste som kunne hjulpet oss med å efterforske den, ja han ligger oppi tønnen ute av stand til å bidra med stort mer enn å skape unødig ekstraarbeide.
De alt annet enn muntre herrer ble ikke muntrere av sakens vending, for oppi tønnen lå selveste Børt Gribbsnes den tredje, eller III om man vil, og det ville vel for mye forlangt å få han til å efterforske sitt eget drap, for drept, det var han, uten tvil! Og en annen ting; han lå der, sammen med restene av sild, uten parykken sin, hans kjæreste eiendel. Finner vi parykken, finner vi drapspersonen, men vi må vel ringe til lensmannen først mumlet Stang. Næmmen goddag, har vi fått besøk av herr Hjerne her på vår fineste rampe. Flyndre var syrligere enn han pleide, Stang skammet seg.
Lensmann Niels Kurtnes hadde en enebolig kjøpt kontant på den lille naboøyen Mortnes. Han hadde akkurat sortert sin samling av tekopper fra ferjen som bandt øyene sammen med fastlandet da telefonen ringte. Siden alle koppene var helt like, så var det egentlig ikke så mye å gjøre med samlingen, så han hadde også tid til å tørke støv av hans portrettfotografi som var tatt da han deltok i Idol i 2004. Det var også da han skiftet til sitt nuværende navn. Han vant ikke, så han ble politimann i Oslo like efter, men var nå lensmann i havgapet. Ingen vet helt hvorfor, kanskje det var utsikten til å få en skikkelig stor samling tekopper? Hvem vet.
Siden han holdt røret tett inntil øret, så er det ingen andre enn Kurtnes selv som hørte hvem som ringte, men siden han plutselig fikk hastverk og raste avgårde i sin lille yacht over til Fisknes, er det nokså nærliggende å tro at det var fiskeforskeinstituttet og den ubegripelig vemmelige tønne som var målet for denne hårreisende reise.
Klokken nærmet seg 10:53, men var bare 10:47 foreløpig, den 3 mars 2017.
På kaien i Fisknes ble lensmannen møtt av lokal skøyer, som med påtatt lespende tale forsøkte å more Kurtnes med en av sine imitasjoner av karakteren Oluf. E det læinsmajnnen så kjæm, tøyset han. Dra til helvete din kødd, repliserte Kurtnes. Han hadde ikke tid til tøv. Nå måtte han finne politisykkelen som han hadde på øyen og komme seg til fiskeforskeinstituttet fortere enn svint, det passet dårlig med tilårskommen humor, spesielt av det imiterte slaget. Den uheldige skøyer trakk seg tilbake og hjem til sin mor, ordentlig lei seg.
Personalet på ferjen var veldig glad den dagen lensmannen fikk seg egen båt, da fikk dem endelig ha koppene sine i fred. Merkelig fyr det der var et vanlig munnhell uti fjordmunningen.
Svett og andpusten kastet Kurtnes fra seg sykkelen i en hekk. Forbannet sykkel fra Biltema snerret han også, han virket usedvanlig misfornøyd med kjøpet, samt at noen hadde stjålet setet.
Stang sto på lasterampen og tok i mot den svettende representant fra ordensmakten, og for å lette på stemningen begynte han også med en lignende imitasjon fra kaien. «næmmen e det ikkje hajn…» HOLD KJEFT DITT VEDTRE! Kurtnes hadde ikke vært så sint siden han kom på 78.plass i Idol, og han var minst like svett den gangen også.
Tønnen står her borte, Stang pekte på den og kom borti den med den litt skjeve pekefingeren sin og fortsatte; Flyndre er inne. I tønnen, undret den svette. Nei, på kontoret.
Han holder vel på med rosemalingen sin igjen.
Hæ?
Hold kjeft, ok?
Ok.
Taushet bredte seg, slik som lukten, som egentlig hadde avtatt noe, men eimen av noe man ikke ønsker på frokostbordet var fortsatt hjertelig tilstede sammen med avdøde.
Flyndre kom ut, han skulle til å si noe, men Kurtnes rakk med sitt blikk å stoppe nok en enveismonolog fra Lofoten og vitser om hva man skulle gjort uten havet. Han gikk skamfull mot tønnen, han hadde respekt for Kurtnes, for han hadde heiet voldsomt på han da han sto på scenen og sang «hun er så høyyyyy». At en så fin sang på norsk kunne tape, det hadde fjetret Flyndre i alle år efterpå. Plagiat var ikke et ord som preget Flyndres vokabular, noe som hans forskning også bar preg av. Torsk i tomat er fortsatt ikke et innarbeidet frokostpålegg vil vi skynde oss å nevne.
Fy faen som det stinker! Kurtnes brakk seg da han så oppi tønnen, og dette var det meningen at folk skulle spise, fortsatte han med enden på slipset foran nese og munn. Stor suksess i Sverige dette, kom det stolt fra tønnens innehaver. Det er i Sverige, kom det via et sort slips, dette er jo bare grotesk.
Han betraktet tønnens innhold og kunne se at stakkars Børt hadde sild stukket inn i ørene, nesen og hele munnen full. Tvangsforet, tenkte Niels, tvangsforet med dette fryktelige fiskeprodukt. Det ble rent for mye, og lensmannen kastet seg rundt den lille Moelvenbrakken som utgjorde både rampe og institutt og vomiterte kraftig ved dens bakside. Et uønsket gjensyn med kaviar og leverpostei preget nå den ene veggen som på en pølsevogn en lørdagskveld, forskjellen lå i at nå var det lensmannen selv som sto for underholdningen. Klokken var 11:17, den var blitt så meget nu.
Etter nok en gang å ha utsmykket brakken, var nå lovens forlengede arm rede til å efterforske. Hvor er parykken, spurte nå Kurtnes. Stang så sitt snitt til å imponere, og fortalte stolt at den var borte. Flyndre himlet med øynene og sparket Stang hardt i leggen.
Del III.
Vårofferet.
Grøtnes høyfjellshotell og turistheim var på alle måter typisk for sin funksjon. Spartansk utrustede rom, felles sanitæranlegg i gangene og en streng innehaverinne godt opp i årene, sikkert nesten femti. Hotellet lå på kanten av fjellet, ved et stup rett ned i havet. Det var 400 meter ned og mang en siste reis for opptil flere julebordsgjester.
Den røde kjolen til den lett aldrende Gunnhild Silkebekkseter blafret i vinden som sto inn fra havet og øyene der ute, og hadde hotellet kostet på seg et minimum av overvåkningskameraer, så ville de kanskje fanget en dame i rød kjole, som la fra seg brillene på et bord og svevde utover stupet og ut av tiden.
Det var blitt 4. mars 2017, og frokosten var ryddet bort sammen med gjestene.
Ingen så henne.
Det skulle ta noe tid før fru Silkebekkseters fravær ble bemerket, et helt døgn faktisk, da stuepiken noterte seg at rommet, nr 2511, var uberørt.
Vaktmesteren trakk på skuldrene da nyheten ble spredt, han var opptatt med å se på nyhetene. Noe hadde skjedd ute på Fisknes, så hvem brød seg om en dame som sikkert bare var nede i bygden en tur?
Den strenge innehaverinden var også like lite interessert, men ringte for moro skyld ned til bygdens lensmannskontor for å høre. Bygden lå i skyggen av Grøtnes, så ingen hadde tatt seg bryet med å gi stedet noe ordentlig navn, de sa bare bygden, så da ble det sånn.
Lensmannen i bygden, en fjern slektning av sin egen tippoldefar, lovte å komme oppom dagen etter hvis været tillot det. Veien opp til Grøtnes var en tofelts vei med gode autovern og belysning, og det hadde aldri vært nødvendig med kolonnekjøring de fire kilometerne opp dit. Den var heller ikke spesielt bratt.
Ute i havgapet ventet nok et offer, og det i en tønne. Det tok tre dager før Kurtnes orket å begynne noen obduksjon, også måtte han vente på en eller annen person i hvit frakk fra rikskriminalkommisariatet som var skikkelig god til å grave i døde ting, og særlig mennesker. Æsj. Å obdusere med lommekniven sin hadde Kurtnes fått kjeft for før, så den tabben ville han nødig gjenta.
Del IV
Korken sprettes og vi går ombord.
Bygdens lensmann var bedagelig anlagt og heller ikke så kjent som kjendisen ute i havgapet, eller lerken fra Mortnes som han yndet å si. Han samlet også tekopper, men fra en annen ferje. Vi kan si at personalet på den ferjen var minst like irritert over dette som på den annen. Han het forøvrig Åge-Kurt Nielsen, en ganske voksen mann med digert kinnskjegg og små runde briller som på fritiden likte å imitere Henrik Ibsen, derav manken i fjeset. Han underholdt ofte på gamlehjem når han ikke drev dank på lensmannskontoret.
I hotellets resepsjon ble nå gjesteboken endevendt og det ble flittig notert i en blokk. Damens navn ble klart for dem og lensmannen kunne raskt finne hennes profil på sosiale medier, kun for å måtte bla seg gjennom delinger fra klokt og nyttig og altfor mange inspirerende sitat. Siste post var lagt ut 4. mars klokken 07:41 og lød: The seed is strong. Lensmann Nielsen likte ikke tv-serier med drager, vold og likekjønnet kjærlighet, så han forsto ikke hva dette skulle bety. Dog noterte han seg at det var tidlig å legge ut noe så tilsynelatende meningsløst like før frokost. Så la han merke til noe rart; vaktmesteren, den litt yngre Perry Rutebilseter, også bare kalt «brusen» som hadde på seg en altfor stor lue, og på den sto det med store bokstaver: Freddy Kalas. Som svoren Ibsen-entusiast og tekoppsamler, var også dette noe den eldre lensmannen ikke skjønte noe av. Det var ikke for ingenting at hele fylket ble avskrevet som landets kulturelle ørken, sett bort fra biblioteket som kunne skilte med en komplett samling av sagaen om isbilfolket. Landets eneste i følge enkelte kilder.
Den forsvunne Gunnhild Silkebekkseters bagasje ble nå tatt hånd om og lagret på et sikkert sted hos den strenge innehaverinden i tilfelle eieren dukket opp igjen. Lensmann Nielsen så seg fornøyd med erterforskningen og ville nå hjem. Hotellet serverte kun kaffe og det var sent.
På ferjen D/S Skrotfjord satt en herre fra Oslo, i håndvesken hadde han den hvite frakken sin og i ferjens kafé satt han nå og drakk te fra en pappkopp. Underlig, tenkte denne østlendingen, det pleide da å være ordentlige kopper her før? Også her jobbet det en streng dame, og hun stekte vafler, masse vafler. Her skulle det ikke lages noen sveler nei! Dette var allment kjent for ganske mange. Skulle man ha sveler måtte man bytte ferje. Søsteren til kafeteriaens ubestridte dronning, var den bryske innehaveren på Grøtnes.
Ferjen gjorde noen byks, men den flotte pappkoppen var nesten tom, så det gikk greit for båtens eneste gjest denne dagen. Hadde den vært full derimot, da måtte han nok bedt om en serviett.
Det var obdusenten og fritidsklarinettisten Max Pådragsnes som satt på ferjen over til Fisknes. En litt tynn herre med en stripe til bart på underleppen og kalosjer, ulastelig antrukket med slips og dress og to terninger med seks øyne tatovert godt synlig på halsen. Et minne efter hans aller første obduksjon tidlig på 70-tallet. Det var like før han kunne gå av ferjen, dette gyngende uhyre som var som skubbet ut av en annen tid. Max kunne se en kjent skikkelse på kaien, det var Niels Kurtnes selvfølgelig, og han var utålmodig.
Hun er så høøøøyyyyyy nynnet Max stille for seg selv. Det var en fin sang.
Del V.
Døden bruker ikke frimerker.
Den enslige Moelvenbrakken som utgjorde fiskeforskeinstituttet var ikke den eneste arkitektoniske forbrytelsen i dette lille øysamfunnet. Én ting var brakkens sparsommelige dekorasjon og beliggenhet, dypt nedi en kløft, den var også usedvanlig dårlig montert og skjev. Det ene vinduet falt stadig ut og det sydøstlige hjørnet manglet en skikkelig pilar, så her sto brakken oppi en haug med bruskorker.
Byggherren for dette tvilsomme mesterverket var eieren til øyens andre forskningskompleks og som var satt opp på den sydlige spissen av dette forblåste stedet de kalte Fisknes, det var hasjentusiasten og strikkebokforfatter Pål-Hercules Pot-Bang-Hansen.
Pot-Bang-Hansen hadde bodd på Fisknes så lenge han kunne huske, så rundt en tre-fire år cirka. Han var oppkalt etter flyforsvarets eneste virksomme jagerfly, siden hans far var skipskaptein i det karibiske hav og kommunist. Han ble oppfattet som en litt henslengt type, nærmest som et stykke rekved, bare med briller og hettegenser. Videre var han flink til å nynne og trengte ikke stokk når han gikk tur med mopedhjelmen sin.
Pot-Bang-Hansen hadde unnagjort morgenens gjøremål i øyens andre fasilitet for forskning, en kolossal bygning i glass og betong, helt grusom å se til og den skar i øynene til alle som passerte den, ikke ulikt de fleste bygningene i hovedstaden. Gardinene på ferjen ble trukket for når den seilte forbi, så stygg var den. Det var et drivhus, og det var her forskningen til Pot-Bang-Hansen foregikk. Det var flere drivhus på øyen, men dette var det aller styggeste av dem.
Pot-Bang-Hansen kom ut av døren, så seg om, og gikk inn igjen da han kom på at skoene var igjen inne. Tre timer senere kom han ut igjen, da uten hatt, noe han aldri brukte. Han rettet på brillene og gikk ned mot stranden nedenfor. Der pleide han å fiske krabber med bare nevene og sanke skrot, men nå hadde han fått øye på noe, noe som kunne være skikkelig fint. Fargen på det han så minnet han om 17.mai, eller den gangen hans far flagget for siste gang tidlig på nittitallet da Sovjetunionen ble oppløst. Det var noe rødt, og med sitt åndsfraværende vesen, ble han stående og se på dette røde i fire timer. Han ble ekstremt fysen, og etter den slitsomme måpingen tok han nå sine skjeve ben fatt og gikk for å se hva det var som var vasket opp i fjæren.
Nede i Fisknes sentrum, midt mellom de to husene der, der hadde påtalemyndighetene leid et lite kontor som var akkurat passelig for stedets lensmann. Det var bakerst i stedets samvirkelag, så Niels Kurtnes var prisgitt butikkens åpningstider for å komme seg inn og ut av kontoret sitt. Fordelen var tilgang på et stort kjølerom, og det var der den avdøde Børt Gribbsnes III nå var anbragt. Butikken opplevde svært lav omsetning disse dagene.
Max Pådragsnes våknet tidlig om morgenen den 7.mars. Møtet og gjensynet med Niels kvelden i forveien hadde manglet varme og broderlig hengivenhet, og minnet om den strenge damen i ferjens restaurant hadde gjort ham urolig. Men det var arbeid som skulle gjøres, og han hadde noe motvillig avtalt å møte Kurtnesen som han sa nedi sentrum. Spaserturen fra motellet var ikke lang, men han gikk feil og måtte klatre over et gjerde og gå rundt et stort drivhus. Enda et av disse vederstyggeligheter pep hans hese stemme og dialekt fra Bogstad.
Sa du noe? Det var Niels, han hadde hørt den mumlende hvesingen fra Max som kom rundt hjørnet på drivhuset.
Neida, det var ikkeno. Max løy, Niels visste godt at Max ikke kunne utstå Fisknes, og nå var det attpåtil noen som var skikkelig død her, men det ville man ta rede på når obduksjonen var ferdig.
Inne på samvirkelagets kjøleværelse sto det en kasse bananer og en pose med pilsnerøl, Niels hadde kastet en kasse med IPA som var kommet med varene forrige uke. Nå var lageret også preget av en lukt som ikke var spesielt god og en plakat av Samantha Fox.
Fin hun der, påpekte Max ovenfor Niels. Han nikket og pekte på det hvite svøpet som lå over liket. Javisst var Samantha en flott kvinne, og plakaten pyntet godt opp der inne, det kunne ingen være uenig i. De betraktet nå begge dette ikonet og Niels var overbevist om at han kunne nynne megahiten Touch Me mye bedre enn Max.
Mens han tenkte på noen klarinetter han en gang så i et butikkvindu i Wien, obduserte nå Max Pådragsnes liket med lommekniven sin. Det var utvilsomt vemmelig, så detaljene må vi henvise til rapporten som ble skrevet året etter, men vemmelig, det var det.
For det første var liket fullt av mat, eller noe som skulle forestille mat, en slags fiskerett som Max husket fra sin barndoms ferier i Strømstad. Akk ja, tilbud på nötkött mimret han.
Max konkluderte ganske tidlig at mannen som lå på bordet var død, men årsaken var ikke forspisning, all maten til tross, nei, den var nok mer voldsom enn som så. Han var kvalt med tau og vaffelrøre, eller var det svelerøre? Max Pådragsnes var obdusent, ikke baker. Han tørket av lommekniven sin på et frimerke og så seg fornøyd med innsatsen. Han overlot jobben med å teipe fast løse deler og hull til Niels, selv dro han for å spise middag.
Mens Niels teipet sammen Børt tonet en sang ut fra radioen i bakgrunnen, en sang som virket litt kjent og som hørtes ut som den ble sunget gjennom et stort mellomrom i fortennene. Den var på engelsk, og det snakket ikke Niels, så han slo av.
Oppe på Grøtnes har Perry Rutebilseter endelig funnet litt tid for seg selv, og med nystemt luftgitar står han foran et speil og mimer etter en sang på radioen. Han danser og gjør seg til og later som han gjør tilnærmelser ovenfor piker. «Må vi få by på en brus» sier Perry frekt og forførerisk inn i speilet og blir med ett oppmerksom på noe gult som stikker ut under den store Freddy Kalas-luen. Han dytter det bort, trekker på skuldrene og skrur opp lyden på radioen. Nå kan nesten hele hotellet høre Bergens nasjonalsang høyt og tydelig.
She’s so haaaaaaiiiiiaaaaaaiiiiiii
Del VI
Et hår i suppen.
Hadde det ikke vært for at Niels Kurtnes, fortsatt lensmann i havgapet, var så lite språkmektig av seg, så hadde han kunnet glede seg over den fine sangen på radioen, samt nyhetsutsendingen som kom etterpå, for den hadde spennende nytt fra Grøtnes og Bygden, en uhyre interessant forsvinningssak. Nå måtte Niels vente på posten, eller sjekke internett, noe som var blitt ganske vanlig, selv her ute på Fisknes.
Hva Niels tenkte på i det Pot-Bang-Hansen kom stormende inn på samvirkelaget skal være usagt, men det var neppe spesielt oppsiktsvekkende eller dypt filosofisk. Han ble brått revet ut av tankene, hva de nå enn var, for nå sto denne irriterende hasjbaronen og indremonologsforfatteren foran ham, andpusten og ukarakteristisk vill i blikket.
Jøje meg, utbrøt Niels, synet var uvanlig, begynt å trene?
Den nå gjennomsvette svarte kort; et lik, der ute, han pekte i retning sitt eget drivhus, det stygge, før blikket hans landet trygt i sjokoladehyllen. Han var fortsatt jævlig fysen.
På Fisknes motell satt nå Max Pådragsnes i restauranten og saumfarte menyen, han ville gjerne starte med en suppe, så biff med løk. Han ventet spent på servitøren, men etter en ganske stor mengde minutter ispedd 14 sekunder, ble han gjort oppmerksom på at restauranten, som ikke hadde duker på bordene, hadde begynt med et nytt konsept fra storbyen. Maten måtte bestilles ved en disk, også fikk han den ved bordet ganske lang tid etterpå. Det sto også Benny’s overalt, noe Max også irriterte seg over, de kunne skrevet Bennys, vi er i Norge, fortsatt.
Det hørtes et pling, som fra en mikrobølgeovn, og like etter var aftenens første rett klar til servering; suppe, husets spesialitet, glovarm i kantene og ganske kjølig i midten. Max gledet seg.
Det var nå tid for hovedrett, og dette var høydepunktet. I følge menyen var det kun de beste råvarene, tilberedt med største omhu av de erfarne kokkene som jobbet der. Det karakteristiske plinget hørtes fra kjøkkenet og en litt uvanlig tolkning av en klassisk rett ble båret frem foran motellets eneste gjest. Servitøren, som også var kveldens kokk, ble overøst med komplimenter, aldeles nydelig var det. Max anmodet om dessertkartet når biffen var fortært, men denne kulinariske sensasjonen måtte vente, for nå sto Niels der, og med seg hadde han et stykke rekved med briller og hettegenser. Begge hadde inntatt den samme villskapen i blikket og det gjorde Max urolig. Et nytt lik hadde dukket opp, så det var bare å kvesse lommekniven!
I Bygden hadde nå Åge-Kurt Nielsen endelig fått trykket opp plakater og sendt ut efterlysning av Gunnhild Silkebekkseter, den gikk landet rundt uten at allmuen lot seg gripe nevneverdig, uansett hvor hjerteskjærende en slik sak måtte være. En ny sesong av Paradise farmen on the beach hadde startet, og det var mer usømmeligheter og blondiner enn i noen utgave av Playboy. Nasjonen hadde virkelig sluttet å dyrke hodet til fordel for baken. Det var lite jazz og lyrikk i avisene for tiden, det må vi kunne påpeke, og Gunnhilds forsvinning endte som en notis i skyggen av silikonberg.
Ute på Fisknes hastet nå tre skikkelser avsted, liket måtte bringes til kjøleværelset før samvirkelaget stengte for kvelden, ellers måtte de vente til i morgen tidlig, og det var liksom bare for dumt.
Det tre herrene betraktet nå liket av en dame, hun hadde fortsatt rød kjole på seg og hadde nok tilbrakt noe tid i vannet, men fortsatt gjenkjennelig for de som måtte ha kjent henne. Hun var sterkt forslått og kjolen hadde rifter, så mange rifter at man kunne se konturene av en logo på
t-skjorten under, den hadde Niels sett før: Idol
Del VII
Ovenfra og ned.
Arbeidsmengden tårnet seg opp for vår ærede lensmann, fra å være nærmest underbeskjeftiget, hadde han nå to lik og en øy full av eksentriske tullinger som han hadde fått nok av for lenge siden, og da hadde han ikke regnet med den blærete klarinettentusiasten fra Oslo. Niels hadde jaget den oppblåste treblåseren inn på kjøleværelset sammen med liket av damen, som han enda ikke visste hvem var, og begynte å avhøre vitner i saken om Børt. Han var fortsatt drept, så der hadde lite endret seg.
Pot-Bang-Hansen hadde nesten fått nervesammenbrudd etter den fysiske tildragelsen det var å krysse øyen to ganger på samme dag, så han ble sendt hjem med en pose Bamsemums som takk for hjelpen. Nå og da kunne faktisk Niels være generøs og gavmild.
Nå gjorde Niels Kurtnes, lensmann som han tross alt var, noe som lignet mer på politiarbeid. Han begynte med å etterlyse en gul parykk, først internasjonalt, til Interpols store fornøyelse, så i fylket, noe som virket litt mer hensiktsmessig.
Niels var heldig, for et av de første vitnene han kom i kontakt med hadde faktisk sett Børt noen dager tidligere. Vitnet bablet i vei, og Niels noterte flittig. Etter en lang og helt meningsløs historie som innbefattet vitnets slekt og historie på øyen, samt misnøye med samvirkelagets utvalg av økologisk mat og vegansk fiskeagn, ble endelig den siste observasjonen av Børt i live bragt på bane.
Vitnet kjente jo godt til øyens eneste privéterterforsker, og de hadde sågar samtalet denne kvelden. Det var slik at Børt gjerne vil ha seg en øl og dro derfor ned til Fisknes sentrum for å dra på puben, noe som i seg selv var litt rart, for det fantes ingen pub på øyen. Børt var kjent for å tøffe seg iblant, og det å drikke øl på pub, det tenkte han nok var en stilig ting å gjøre midt i uken. Det anonyme vitnet fortalte nå Niels at Børt hadde tatt pent farvel og gått mot sentrum og kaien, og tidspunktet hadde ikke vært til å ta feil av, det var rundt klokken 19, like før siste ferje fra Bygden la til kai.
Som om ikke denne ordflommen var nok, hørtes nå en ny lyd som var litt uvanlig på Fisknes, selv om talestrømmen fra vitnet var støyende nok, dog interessant.
Redningshelikopteret «Sjøkonglen» kalte opp Fisknes lensmannskontor og Niels Kurtnes, det var det som laget lyd ovenfra. Litt av en lyd, litt som stemmen til innehaverinden på Grøtnes.
Helikopteret var motvillig sendt ut for å lete etter en dame som kanskje hadde forsvunnet i sjøen, dette ble meddelt via politiradioen. Niels syntes det var ordentlig tøft å endelig kunne snakke i den slik som han hadde sett på tv.
Over Mortnes svevde nå denne hvite støyende sjøfuglen, det kunne Niels se fra der han sto, så han kalte dem opp og sa at det var funnet et lik som lignet det de lette etter, så de kunne egentlig bare fly hjem igjen.
Helikopterpiloten svarte skikkelig stilig, ten four, også fortsatte han; det er et hus her som ser ut som en sekkepipe ovenfra.
Det er mitt hus og det er en gitar (han hadde designet det selv), svarte en illsint Niels, så nå kan dere fly til helvete! Han hyttet med neven mot helikopteret der oppe.
«Ten four».
Helikopteret forsvant flaksende av gårde, for piloten var ikke spesielt flink, noe flysykeposene kunne bevitne.
Vitnet ble nå vitne til noe helt annet; et drivhus som sto i lys lue, og da Niels snudde seg kunne han også dele vitnets syn. Øyens styggeste drivhus hadde omsider skrevet seg selv ut av tiden i en stram eim av jazz og poesi.
Det var tomt for sjokolade og søtsaker innen kvelden var omme.
En god dag for samvirkelaget!
Del VIII.
En siste brus før teppet faller.
Den fylkesvise etterlysningen av både parykk og vitner til Børt Gribbsnes IIIs bortgang, hadde tvunget Bygdens lensmann til å foreta seg noe. Tekoppene fra M/S Brillefjord måtte vente, han måtte til Grøtnes, for nå var den forsvunne gjesten mest sannsynlig funnet, og det var jo skikkelig moro! Og når han likevel skulle opp dit, kunne han også etterforske litt hvis han kom på det. Han satte seg i politibilen og la i vei oppover.
Det var like før det var på tide å bruke blinklyset for å svinge inn til høyfjellshotellet, da lensmann Åge-Kurt Nielsen la merke til en fyr på sykkel som i vill fart forsvant i retning bort fra hotellet. Den store luen syklisten hadde på lignet en hjelm, men på baksiden lyste noe gult, litt som den berømte og flotte hockeysveisen vi husker fra 80-tallet.
Stilig, tenkte Nielsen og svingte inn på tunet foran hotellet, i beundringen av frisyren han nettopp var vitne til glemte han å blinke, og strengt talt var det ikke nødvendig heller da hotellet lå i enden av veien.
Ute på Fisknes hadde Kurtnes fått nok av vitner, babbel og fornærmelser fra oven, så han gikk til sitt kontor for å se hvordan det gikk med obduksjonen av kvinnen fra havet.
Man skulle tro at slike hendelser ville vekke oppsikt der ute, men nærheten til Grøtnes og stedets ulykksalige julebordsgjester hadde nesten gjort det til en vane å finne pent kledde lik i fjæren. Det merkelige nå var at det var nesten påske.
Max hadde gjort en mesterlig obduksjon, i alle fall mente han det selv. Kvinnen var en kvinne, voksen, hun var død og hadde klær på seg. Dødsårsaken var fall fra stor høyde og møte med noe hardt i upåvirket tilstand. Hun hadde ikke spist mye de siste dagene før sin død, men en vaffel hadde hun hatt tid til, og det noterte Max ned på et ark da Niels dukket opp fra sine fornedrende avhør ute.
Han strenet bort til bordet og fikk nå se at ikke bare var hun obdusert, men Max hadde også pyntet litt på henne med litt leppestift og pudder. Dette var naturligvis høyst uvanlig, men det gjorde at Niels fikk et uttrykk i ansiktet som var like sjeldent som en ærlig politiker.
Kunne det være mulig, etter alle disse årene? Niels så på Max, som forbauset betraktet en blek lensmann som med tårer i øynene bablet like usammenhengende som et vitne, det eneste forståelige som kom fra ham var et stotrende «mor», så besvimte han. Max var snarrådig og rakk akkurat å slenge en sakkosekk under den fallende lensmann, og reddet således dagen.
På Fisknes kai legger ferjen til etter dagens siste tur, og av ferjen stiger ferjerestaurantens strenge matrone, den vaffelstekende Erna Harlem Flesknesmoen. Hun bor sammen med sine døtre, Siv og Laila som vi hilste på tidligere. Dette er øyens vakreste damer, som til tross for sin sjarme og skjønnhet fortsatt er ugifte.
Erna labber i vei, grasiøst og hjulbeint mot huset, hvor døtrenes varebil med nyteipede dører står klar til nye oppdrag. I dag står de yndiges livrett på menyen: Makrellikål, en maritim variant av den litt mer utbredte men minst like fryktelige fårikål. De hadde sjelden middagsgjester i det huset.
De små saloondørene som utgjør inngangspartiet på Grøtnes høyfjellshotell blir slått opp både plutselig og voldsomt da bygdens lensmann dukker opp. Han simpelthen elsket disse dørene, og følte seg veldig selvsikker når han gikk gjennom dem, for selv om han mest av alt likte Ibsen, så var han også svært glad i cowboyfilmer. Hvorfor et hotell som var så utsatt for vær og vind hadde slike upraktiske dører var en gåte, men kule var dem, enten man var cowboyentusiast eller brukte gåstol.
Åge-Kurt kunne nå fortelle om sakens forløp, at kvinnen var funnet og at Børt fra Fisknes var drept. Den ellers strenge innehaverinden slo hendende sammen i glede, dette var moro! Han fortalte så at Børts gule parykk, hans varemerke så å si, også var borte. Ingen av de tilstedeværende hadde sett noe slikt, men det var da det demret for ham, Perry! Hvor er Perry??
Åge-Kurt kastet et sultent blikk på saloondørene, ikke bare måtte han finne Perry, han måtte også forsere dørene i hastverk, dét var tøft det!
Perry hadde akkurat låst fast sykkelen sin da hotellets velkjente dører ble slengt opp. Stilig, tenkte Perry beundrende, men med ett mistet han motet, om han noen gang hadde vært i besittelse av noe slikt. Da han hadde hørt at det ble etterlyst en gul parykk fikk han panikk og prøvde å stikke til Bygden for å ta et fly utenlands. Han syklet feil og endte på hotellet igjen, og dessuten var det ikke flyplass i Bygden heller, så nå sto han ansikt til ansikt med mannen som gjorde alt for å sette Henrik Ibsen på kartet; Lensmann Åge-Kurt Nielsen.
Spillet var tapt, Perry «brusen» Rutebilseter brøt sammen mens de blafrende saloondørene roet seg poetisk i bakgrunnen.
Del IX
De døde spiller sjelden klarinett.
Hagbjert Flyndre satt på kontoret sitt og betraktet mangelen på utsikt. Brakken var som kjent nedi en kløft, så det var ikke rare greiene. Vinduet hadde også falt ut, igjen, så kald trekk sto rett inn. Men det var ikke trekk eller mangel på vindu som bekymret, det var dels hans ruinerte forskning, og det faktum at han i går kveld hadde spist opp alt han hadde av sjokolade. Han prøvde å ringe Pot-Bang-Hansen, han måtte se og få på plass det vinduet igjen, også kunne det hende at han hadde mer digg å spise, for han pleide ha det borti det stygge drivhuset.
Ingen svarte telefonen, så Flyndre tok vadestøvlene fatt og gikk opp på en knaus like ved så han kunne se om Pot-Bang-Hansen var på jobben sin, eller hjemme hos seg selv som lå like ved.
Den friske sjøluften boret seg inn i hvert av Flyndres nesebor, noe som vekket han fra dvalen
og minnene om kunst og batikk.
Det var så pent i dag, så rent og vakkert. Det som en gang hadde fått cruiseskip til å bråsnu i skrekk var borte, helt vekk, kun en svartsvidd branntomt lå igjen der en gang drivhuset som huset forskningen til Pål-Hercules Pot-Bang-Hansen.
Flyndre fryktet for sikkerheten til sin egen brakke, tenk hvis morderen som var løs også vurderte pyromani som attåtnæring? Det var jo ikke akkurat flust med jobber på øyen.
Kurtnes kom til seg selv igjen etter å ha ligget bevistløs i en sakkosekk som Max så snarrådig hadde kastet under ham. Nå lå han og skuet rett opp på plakaten med det flotte fotografiet av 80-tallets store stjerne og ungdomsidol, hvis man var ung den gang. Nå begynte de løse trådene og bli for mange, drap og ildspåsettelse, skulle han svelge stoltheten og be sin kollega i Bygden om hjelp? Det var på tide å iføre seg politihatten og arrestere noen, det hadde vært kult nå. Den fra før utålelige obdusenten Max gjorde nå tilværelsen enda verre ved å bruke kontoret til Kurtnes som øvingslokale, for en munter melodi fremført på klarinett tonet nå ut derfra. Bystedamehiten «Touch Me» var virkelig ikke noe å høre på når den ble fremført på klarinett, så Niels gikk ut for å ringe i telefonkiosken.
På et bord ble en gul parykk skubbet til side for å gi plass til to krus, den ene med kaffe, den andre med brus, pærebrus for å være nøyaktig. Perry drakk litt, skjelvende, og turte ikke se på personen over på den andre siden, som foraktfullt betraktet innholdet i sitt eget krus. Hvor vanskelig er det å legge en tepose i litt varmt vann, tenkte Åge-Kurt. Høyfjellshotellets innehaverinne var storsinnet efter de festlige nyhetene, og sa de fikk 5% avslag på te i dag. Men dette er kaffe, påpekte Åge-Kurt. Den frekke braffen bare smilte, og kaffe er alltid full pris klukket hun, så vraltet beistet tilbake på kjøkkenet.
Perry var nervøs, det hadde han alltid vært, og det kom ofte i veien for jobben hans som vaktmester. Med kronisk høydeskrekk var det ikke rart at samtlige taklamper på stedet var mørklagt og rekkverket ut mot havet i dårlig forfatning. Nå satt han foran lensmann Nielsen og forklarte som best han kunne på sin litt ubestemmelige dialekt fra deler av Sørlandet hvordan han hadde kommet i besittelse av en så fin parykk. Han hadde fått den av den snille damen som forsvant som takk for hjelpen, han hadde syklet henne ned og opp igjen fra Bygden noen dager tidligere, men han måtte love å ikke vise den til noen.
Perry var uskyldig, men fikk en liten mulkt for å ha vært litt tølperaktig, og for å ha syklet altfor fort i nedoverbakke med to på sykkelen.
Parykken ble beslaglagt og Nielsen gjorde seg klar til å gå. Så ringte telefonen hans, ringetonen hadde vært veldig populær i 2003. Det var idioten på Mortnes, eller Lerken med trekkspillhuset som han sa. Han fant frem en sjøsyketablett, denne kunne han trenge nå.
Del X
Ut mot havet.
D/S Skrotfjord hadde i sin tid vært en fornem skute, med vanntette skott og god plass til folk og fe. Nå hadde tiden krevd sitt, og en uheldig oppussing på 70-tallet hadde gjort den om til en grell studie i respatex og plastbestikk. Derfor satt Lensmann Nielsen på M/S Brillefjord som serverte sveler. Drømmen om enda en tekopp til samlingen gikk dog i knas da han fikk sin te og svele servert på engangsservise. Noen hadde sladret!
En anbudskonkurranse hadde skapt steile fronter mellom de to ferjene som plasket rundt mellom øyene og Bygden, og kampen om de få passasjerene hadde drevet begge til konkursens rand mer enn én gang.
Et tredje ferjeselskap gav opp da ferjen deres gikk på en mine.
Lensmann Kurtnes kunne sverge på at han hadde fått flere grå hår de siste dagene, og nå måtte han trøste den bebrillede Pot-Bang-Hansen som hadde fått livsverket sitt lagt i aske.
Som om ikke det var nok, kom den uholdbare Hagbjert Flyndre sammen med sitt påklistrede vedheng Guttorm Stang. De ville hjelpe til med efterforskningen, han var jo forsker og hadde tatt med garnet sitt for å fange forbryteren. Kurtnes betraktet opptoget av hjelpsomme hender, ristet på hodet og hadde mest lyst til å studere krabber på nært hold i deres naturlige habitat uten froskemannsdrakt.
Det tutet i hornet til M/S Brillefjord. Alle kunne tenke seg en svele nå.
Max avsluttet sin klarinettkonsert på kontoret, slik at samvirkelaget igjen kunne motta kunder. Hadde det ikke vært for brannen i drivhuset, ville omsetningen vært på bunnivå. Ingen kan leve av å selge toalettpapir alene, det trengs også taco.
De sto nå og frøs på kaien i det M/S Brillefjord, en moderne ferje i toppklassen, la fra kai og ut på ny runde. Max sto med klarinetten under armen som en baguette mens han nøt en utsøkt svele sammen med de andre. De måtte komme seg innomhus før de frøs ihjel, så Max foreslo at de skulle dra til motellet, den utsøkte restauranten der kunne komplettere svelen de nettopp hadde inntatt. Det ble antydet at en middag hos familien Flesknesmoen hadde vært bedre.
Da den sultne gjengen motvillig anløp motellet, ble de fortalt at kjøkkenet var stengt sammen med restauranten. En isbombe hadde gått av i mikrobølgeovnen, så her ble det ikke servert noe mat på en stund. Det var mange triste ansikter nå, av vidt forskjellige årsaker.
Det var langt mellom de lyse øyeblikkene til vedhandler Guttorm Stang, men i hodet sitt formulerte han nå et forslag som enten kunne ende med et nytt spark i leggen, eller anerkjennelse fra en frossen gjeng med syltetøy på fingrene. Han eide den store villaen på øyen, han arvet den etter sin far, den forulykkede ferjekapteinen. De kunne dra dit. Sparket i leggen uteble, sikkert fordi ingen gadd, eller fordi de var for kalde til å foreta seg noe.
Det kom plutselig liv i en stadig mer blåfrossen Pot-Bang-Hansen, vi kan kjøre dit i denne bilen, foreslo han. Kurtnes ble helt vridd i ansiktet av sinne. For det første var det ikke en bil, det var politisykkelen hans, den som manglet sete, og for det andre var det ikke plass til alle i kurven foran. Jeg ringer en taxi freste Kurtnes.
Del XI
Røkeloven brytes.
For den jevne utenforstående og andre fisketurister, fremsto nok Fisknes som en typisk øy langs kysten, men den hadde likevel alt. Et motell, hvis restaurant fortsatt ikke hadde sine stjerner i Michelinguiden, drosje, drivhus og flere anløp med ferje daglig.
Det var nå stedets drosje gjorde sitt nærvær bekjent, øyens eneste kjøretøy med fire hjul, og et hyggelig alternativ til sykkel og sko. På hver side av den rustne varebilen sto det «Brødrene Flesknesmoen» og registreringsnummeret var påført med bingotusj. I tillegg til å tilby sine tjenester som vareleverandør, drev også Siv og Laila Flesknesmoen på som taxipersoner. De hadde akkurat hentet sin mor som var ferdig for dagen på ferjen. De gjorde dette hver fredag, for de pleide å ta seg en tur på stripen da.
Varebilen var enda mer røykfylt enn vanlig, noe som for Max frembragte gode minner om hovedstadens jazzklubber. Det luktet ofte eksos der og.
Å hevde at de to lensmennene, som nå satt baki varebilen sammen med resten av øyens mer eller mindre farverike persongalleri, var påtalemyndighetenes skarpeste redskap i kampen mot kriminalitet, ville nok vært en sterk overdrivelse. Det var først nå, flere dager etterpå at Kurtnes begynte å reflektere over det faktum at det var hans mor som var skylt i land. Et pussig sammentreff, for han trodde hun var død for mange år siden, også at hun kunne kle seg så lite tiltalende med t-skjorte under en ellers pen kjole? Det var kanskje like greit hun hadde holdt seg borte disse årene.
Sittende på fiskekasser og krabbeteiner skumpet nå passasjerene avgårde på øyens sparsommelig asfalterte vei, den inngikk i E-39, derav den høye standarden. Vi burde vel være fremme snart tenkte flere av dem etterhvert, og farten var urovekkende høy, selv for disse veiene. De tre ubestridte skjønnheter satt foran, de moret seg høylytt over kjøreturen frem og tilbake på veien som forbandt den ene enden av øyen med den andre. Gryntingen og noe som minnet om skjærende latter fra fremsetet ble nå avbrutt av banking og hosting fra varebilens forseglede lasterom. Stans bilen, vi blir kvalt! Hvem som sa det spiller ingen rolle, stemmen var ugjenkjennelig. Stemmen til Erna hadde alle kjent igjen hvor som helst, for hun åpnet nå en liten luke mellom seg og lasterommet, gliste bredt og sa: det er meningen det, god natt. Den halsbrekkende og nå kvelende ferden fortsatte mens solen gikk ned bak Mortnes og huset som lignet et instrument sett fra oven.
Nielsen hadde erfaring som trafikkonstabel, og undret seg nå litt sint ovenfor Kurtnes hvorfor denne trafikkfarlige doningen ikke var avskiltet for lenge siden, og hvordan han kunne finne på å nytte seg av denne som drosje. Det er jo en pirattaxi! Lovbruddene som utfoldet seg ble for mange for den erfarne lensmannen fra Bygden, i tillegg var de nå potensielle offer for et drapsforsøk, noe som også var vanskelig å føre inn i en reiseregning. Vi skulle tatt sykkelen likevel, det var Stang som med hodet inni en krabbeteine forsøkte å virke glup. Flyndre skulle svært gjerne rettet et spark i leggen hans, men han var for øyeblikket viklet inn i sitt eget medbragte garn, sparket måtte vente til senere.
Max skulle gjerne muntret opp forsamlingen med en melodi på klarinetten som han nå tviholdt på i tumultene, men han kom ikke på noen sang som alle likte, og Smoke on the water ville nok vært litt upassende under omstendighetene. Pot-Bang-Hansen hadde enda ikke skjønt alvoret og syntes det hele var gøy å få være med på.
Det maritime fokuset på samferdsel i området, hadde vridd alle midler fra massiv satsing på veien, til en skitten og nedrig anbudskrig på sjøen. Dette skulle nå vise seg å være et lykketreff, for med et brak ble bakdørene på varebilen slynget av som en følge av flere hull i grusen. Frisk luft strømmet inn bakfra, noe som skapte panikk foran hos de vakre damene foran. Det var like før den garninnpakkede Flyndre ramlet ut bakdøren, da pikene uten drosjeløyve, i en felles anstrengelse for å redde situasjonen, i stedet mistet kontrollen på sin kjæreste eiendel og krasjet rett inn i det harde gjerdet til Steinerskolen.
Fisknes hadde virkelig alt!
Del XII
Jakten på det fullkomne.
Det kraftige steinsatte gjerdet hadde forhindret den mangelfulle varebilens videre ferd, dens bakdører kom seilende etter på grusveien som to herreløse slalomski med rester av teip blafrende som altfor små cocktailkjoler. Periodisk kjøretøykontroll har så absolutt noe for seg, men de forslåtte passasjerene ville nok i fremtiden insistere på bedre rømningsveier i slike kjøretøy.
Fraværet av virksomme setebelter og vindu hadde det gjort det vesentlig lettere for Siv og Laila å forlate den hardt prøvede varebil, de ble i sammenstøtet kastet ut over gjerdet og inn i Steinerskolens urtehave, hvor de ble tatt i mot av hirse og solsikker og mye annet rart. Deres mor, Erna, ble sittende igjen i bilen, hun var så bedagelig anlagt, at hun ikke kunne se seg selv bli kastet rundt på den måten samme hva tyngdelovene måtte mene om det. En annen ting som la vekt til hennes motvilje til plutselig forflytning, var det flotte forkleet hun brukte på jobb, det hang fast i en av de få delene som faktisk ikke hadde rystet eller rustet løs. Det mindre aktpågivende møtet med gjerdet overdøvet lyden av en nakke som brast, og med det var den siste gryte makrellikål kokt. Oppskriften fulgte henne på den siste reise, heldigvis.
De nå moderløse piker ristet av seg den økologiske omfavnelsen som urtehaven representerte. Den var myk, men fremmed for dem, dette falt ikke i godt gjødslet jord hos noen av de to raffinerte skjønnheter.
Fra den fillerystede motorvogn uten gyldig vognkort, strømmet nå en gruppe herrer fortumlet ut, blåmerkene ynglet blant de uheldige helter, om de kunne kalles noe slikt. Det var nå påtalemyndighetenes representanter fant ut i fellesskap at det ville være på sin plass å arrestere Siv og Laila før de stakk av, og som Lensmann Nielsen skarpsynt påpekte ovenfor sin kollega, var de iført mosjonstøy, noe som ville gjøre en flukt lettere, til tross for tøyets glorete neonfarver. Kurtnes bykset over restene av steingjerdet og inn i urtehaven, Nielsen gikk gjennom porten like ved, den var ikke like tøff som saloondørene på Grøtnes, men var nyttig og lett å åpne slik at fluktforsøket nå kunne stanses før det egentlig var kommet i gang.
Det er ikke spesielt herreaktig å legge en pike slik i bakken, det måtte bare påpekes, men det var ingen vei utenom i dette tilfellet. Kurtnes gjorde kort prosess på Laila som med et vræl nok en gang fant seg selv ansikt til ansikt med en potte basilikum. Laila snudde seg og så opp på Kurtnes, så begynte hun med tilgjort lesping og dialekt: «næmmen e det ikkje hajn læijnsmajnn». Lailas ansikt, som var dekorert med kortreist mat, fikk nå selskap av en velpleid og kortreist knyttneve. Det ble mørkt.
Del XIII
Fajanse og håndjern.
På motsatt side av veien der våre venners biltur så brått hadde stoppet opp, lå villaen til Guttorm Stang. De slapp å ringe etter ny taxi.
I villaens peisestue hadde nå hele hurven samlet seg, enten de ville eller ikke, og Guttorm prøvde febrilsk å fyre i peisen. Hans mor syntes det var ordentlig koselig med gjester, så hun bød på alt fra kaffe til fårikål. Alle takket nei.
Lenspersonene skuet mistenksomt over forsamlingen foran dem, det var som en ordentlig påske, med drap og det hele. Kurtnes skulle ønske han røkte pipe, det ville satt prikken på paien.
Selv om de deilige Siv og den nå gjenopplivede Laila aldri var kjent for sitt intellekt, skjønte de nå begge to at spillet var over, det var tid for å forklare seg og legge alle brikkene på bordet. Nielsen la fra seg reiseregningen han hadde begynt på og ville nå notere hva sexbombene hadde å si. De hadde en god historie mente de, så det var bare å spisse ørene.
Det hele hadde begynt for noen uker siden da deres mor, den nå forulykkede vaffel og makrellkjenneren, fikk en henvendelse via sin søster oppe på Grøtnes, den strenge innehaverinden. Det var et ønske at en av innbyggerne ute i havet skulle bli utsatt for en ulykke, helst med det utfall at personen ikke ville få bruk for nytt skattekort. Oppdraget kom fra en pen dame fra byen som gikk med t-skjorte under kjolen. De eldre søstrene syntes seg i mellom at dette var en stilig måte å kle seg på, så de påtok seg jobben.
Erna hadde gledet seg til å kunne gjøre noe annet enn å steke vafler, så hun skred til verket og tok stakkars Børt av dage og gjemte liket i tønnen som døtrene passet for den berømte fiskeforskeren. Ville dere gi meg skylden, ropte en opprørt Flyndre, opplysningene passet han dårlig.
Kurtnes lurte litt på hvorfor hans mor ville ta Børt av dage, det var skikkelig rart, men snart fikk han svaret. Erna hadde litt dårlig syn, og den kvelden hadde hun også dårlig tid, så da hun fikk øye på en fyr utenfor samvirkelaget slo hun til. Det var Børt som lette etter puben, som hun trodde var Niels Kurtnes! Det var han som skulle dø, ikke denne idioten med gul parykk, men Niels! Det onde motivet bak ugjerningene kom også for en dag. Gunnhild Silkebekkseter hadde en dag sett på fjernsynet og gjenkjente sin sønn der han deltok i Idol, dette var i seg selv skammelig nok, men han hadde også skiftet navn, fra Silkebekkseter til Kurtnes, alt for å øke sjansene til å vinne. Låtvalget var den berømte dråpen som gjorde at det ble fullt i tekoppen, han måtte dø! Max Pådragsnes pusset over klarinetten sin mens han hørte på historien, og mente ganske bestemt at motivet i og for seg var helt innenfor, man deltok bare ikke i Idol. Ærlig talt! Knyttnevene til Niels ble atter funnet frem og det fristet å bruke dem.
Som den gode kollegaen han var, bad nå Åge-Kurt sin kollega om å sette seg litt, han følte litt omsorg nå når tingene ble kastet lys over så brutalt. Han ville nå gjerne vite hvor fru Silkebekkseter hadde vært i alle disse årene, og hvorfor forlot hun sin sønn og familie, og var det virkelig sant at Niels hadde skiftet navn for å vinne Idol? Hvor usannsynlig det kan høres, så kunne faktisk Guttorm Stang kaste enda mer lys over saken. Det brant omsider i peisen, og han visste hvorfor Gunnhild brått ble borte i 1987, for da bodde hele familien Silkebekkseter på øyen. Det hadde Niels glemt. Guttorm hadde aldri kommet på at dette var noe som kunne være kjekt å vite, dum som han var, men det som skjedde var at Niels´ far hadde kastet fire tekopper fra Hurtigruten som moren samlet på. Dette hadde gjort henne så sint at hun dro, og det falt dem ikke inn å etterlyse henne, så de antok at hun sikkert kunne være død eller noe. Vi må jo huske på at Samantha Fox var veldig populær den gangen, så en ektefelle som stakk av havnet liksom litt i bakre rekke. Alle var enige i at det var forståelig, og nå var den slemme damen død, de antok at hun hadde kastet seg i døden da feil person havnet i tønnen. Det var en grei konklusjon syntes begge politimennene, de var som kjent ikke førstevalget til Kripos.
De henrivende søstrene Siv og Laila hadde sovnet i hver sin stol i peisestuen, sammen med sin tante, innehaverinden og saloondøreieren på Grøtnes, ventet nå et lengre opphold i kasjotten, tiltalt for flere trafikkforseelser, ildspåsettelse, skattesnyteri og noe drap og sånn. Slik lød den skarpe dommen noen måneder senere. Lensmennene Åge-Kurt og Niels var i grunnen sykt fornøyde, de fisket frem hver sine håndjern for å sette dem på de sovende eksosrypene. To par håndjern sa klikk, fire øyne møttes i et blikk, og to samlinger fajanse skulle med tiden bli til én stor. Åge-Kurt fikk etterhvert stor sans for Game of Thrones.
400 meter over havet ligger fortsatt et høyfjellshotell, der de samme upraktiske dørene sørger for en trekkfull resepsjon, men hvor nå taklampene lyser igjen. Det er også et nytt og solid gjerde ved stupet. Det er klart for nye julebord. Stedets nye vaktmester har ikke høydeskrekk, og den forrige har fått helt andre oppgaver etter at hun som bestyrte stedet ble hentet med blålys. Det står en yngre skikkelse foran speilet, han gjør seg til, mimer til musikken, sangen er en ny han har hørt, han skyver et par damebriller som kunne matchet en rød kjole innover nesetippen, og med forførerisk røst sier han: kan jeg få by frøken på en brus? Man burde ikke takke nei, he’s a very naughty boy.
The end.
Publisert første gang som føljetong på Facebook påsken 2020. Referanser til virkelige personer er helt tilfeldig, nesten.
