For de av oss som fortsatt besitter vage minner om tegneserier og annen høyverdig litteratur, er det sikkert mange som husker og som fortsatt leser om den lille anden i Andeby, nemlig herr Donald Duck og hans omgangskrets. I dette tilfellet vil jeg rette søkelyset mot hans gjerrige onkel Skrue. En eksentrisk hissigpropp som hadde alvorlige kvaler med å avse så mye som en skarve skilling.
Hans kvaler og mishag mot å bruke penger kom ikke av at han ikke hadde så mange av dem, tvert om. De fleste med en viss kulturell sans vet at i dette tilfellet var det helt motsatt, fyren er alltid portrettert som temmelig styrtrik.
Vi som leste om ham tenkte vel at det måtte være gøy med så mye penger, og at det ville være helt absurd om noen hadde så mye i den virkelige verden, for det er jo helt sinnssykt egoistisk, ikke sant?
Vi er også gjort kjent med Tolkiens historier, og i dette tilfellet om den onde dragen Smaug som røvet dvergenes gedigne gullskatt under fjellet. Også dette en helt absurd rikdom, og vi tenker at dette er jo helt tullete at en person, eller drage om så er, skal eie så mye bare for seg selv?
Det ligger noe skamløst i å grafse til seg så mye, og særlig i påsyn av resten av oss, og det er jo bare historier og underholdning, ikke sant? En and i en pengebinge og en drage i et fjell, og så store rikdommer samlet under enslige vinger, det er jo ikke sånn verden er på ordentlig vel? Eller?
Noen med litt større kalkulator og kunnskaper om matematikk enn meg tok seg bryet med å regne på det, og kom frem til at hvis dragen Smaug bodde i USA, så ville han vært den femtende rikeste. Femtende? Noen har altså karret til seg mer enn en ildsprutende fantasidrage og en sint and med kanon på kontoret. Og det er femten stykker av dem!! Summene disse besitter seg imellom kunne løst en haug med problemer i verden, de velger bare helt selv å la være.
Grådighet er som kjent en gedigen synd, ikke bare i bibelsk forstand, men også i enhver tenkelig moralsk forstand. Men vi har altså noen som helt uten å bry seg soper til seg rubbel og bit, og det skal vi bare godta. Jeg gjør ikke det, ingen burde gjøre det, for ingen, ikke noen, behøver slike summer.
En av barndommens første erfaringer var hvordan justisen hersket når noen tok for seg, og takket være vår sans for litteratur var alle skjønt enige om at onkel Skrue er en kødd og at grådighet er en kjip greie. Kall meg gjerne en håpløs sosialist, men jeg mener det er greit at alle har brød før noen får kake. Og gjett om noen har kake! De har kaker nok til å klatre i kake herfra til månen, hvis da kake egner seg som stige eller til romferd generelt.
Men her er vi altså, og etter valget i USA har tilraningen blitt så åpenlys at det er vanskelig å tro det man ser. Vi minnes revolusjonen i Frankrike, og det er ikke ofte man ønsker seg fler franskmenn og en gjenopplivet Robespierre her i verden. Og hvis noen tror at skattelette til milliardærer er veien å gå, så må dere tro om igjen, for vi snakker her om mennesker som uten blygsel ville gått til de fattigste i verden, sopet sammen de siste smulene på bordet og uten å blunke puttet de i egen lomme. Og hvis De synes dette høres rimelig slemt ut og at ingen er så fæle, så er det nøyaktig det som skjer nå.
Mye vil ha mer, faen vil ha fler hørte jeg en gang, og det er riktig, milliardærer uten magemål er noen faens folk, og vi trenger virkelig ikke noen av dem!
Det er dog en trøst for alle fattige og resten av oss, at en av de rikestes store mål er å bygge en rakett som kan fly ham til Mars, og det er i alle fall mitt håp at han lykkes, og at han tar med seg vennene sine og blir der. Hvis ikke finnes det alternative løsninger, og det å terge massene er minst like farlig som å fly med rakett.
For de av oss med en litt for godt utviklet nysgjerrighet på rare ting, så er vel verdensværelset et sted som har skapt undring for flere av oss gjennom uminnelige tider. Planetenes baner ble tidlig kartlagt i oldtiden, stjerner ble fort tillagt litt vel mye betydning, til tross for deres astronomiske distanse til jorden og evne til å påvirke lysår unna. Den nærmeste koblingen til eget stjernetegn er at jeg synes ganske godt om skalldyr. Men vi betviler at alle som er født i stjernetegnet til vekten er noen tjukkaser. Dog kunne horoskopet til baderomsvekten vært ganske interessant.
Det er hevdet at efter at noen eftersigende smarte mennesker fant opp atombomben, så begynte det å dukke opp underlige lys på himmelen. Ingen kunne si hva det var, og da «noe» styrtet, var myndighetene raskt på banen med å dekke over det hele. Kanskje det bare var noe tull, hvem vet? Den mest konspiratoriske delen i meg sier at når noen i dress og mørke briller sier at noe er tull, så er det noe de prøver å dekke over. Og sånne ting, ja det er jo alltid spennende!
Nå er det veldig påfallende hvor hysterisk dårlig fotografiske gjengivelser man har av alle disse fenomener. En simpel lysende prikk som fyker rundt er ikke spesielt forklarende, selv om noen av oss så inderlig ønsker at dette er beviset for intelligent liv, hva nå enn det skal bety i vår tid? Det er ikke alt vi som mennesker foretar oss som fortjener merkelappen intelligent.
Men hva er det disse tusener av mennesker har sett? Er det besøk fra en annen planet? Er det noe greier myndigheter driver med av uvisse årsaker? Eller er det bare en konsekvens av lettsindig omgang med rusmidler? Uansett hva det er, så har det alltid vært litt vel mye latterliggjøring av de som plutselig har fått øye på noe rart. Og hvis man prøver å forske på det, litt mer seriøst, så er det ikke måte på hvor idiot man er. Vi hadde ikke kommet så langt hvis vi pekte nese til alle som lurte på ting her i verden.
Med de fysiske lover vi så langt kjenner til, så er det temmelig usannsynlig at vi blir besøkt av noen fra andre planeter. Nærmeste mulige planet hvor det teoretisk kan være liv i en eller annen form, er så langt unna at en reise til og fra ville tatt skikkelig lang tid. Offentlige etater kunne nok tenke seg å ha kontor der, da dette ville effektivisert saksgangen betraktelig. Men foreløpig må det bli med tanken, for er det en ting som kjennetegner verdensværelset, så er det at det er gigantisk!
Det er og en litt skremmende tanke, at midt i dette gigantiske universet, så er vi alene. Kan det være mulig? I følge en efterhvert fantasiløs filmindustri må det bugne av liv der ute, og deres yndlingsnarrativ er at det som eventuelt måtte være der ute, de er ikke spesielt vennligsinnet av seg. I flere filmatiseringer blir vi besøkt av sivilisasjoner med urent mel i posen, noe som må være et ekstra stort sjokk for glutenallergikere! Og selv om disse langveisfarende åpenbarer teknologi vi bare kan drømme om, så vinner vi menneskene over dem, og det er alltid kjekt når man har kostet på seg en kinobillett.
I den litt mer fantasifulle enden av ovennevnte industri, blir en hel galakse gjenstand for vår oppmerksomhet, og vår drøm om kontakt med andre der ute blir bare mer påtrengende. Bare de er snille, altså. Men hva skjuler seg inni en flyvende asjett? Er det grønne menn/kvinner/transpersoner? Og hva er det de vil? Hvis noen tar seg bryet med å reise i et godt snes lysår for å besøke oss, burde vi ikke få lov til å hilse på dem ordentlig uten at militære myndigheter legger lokk over dem? Og har de laservåpen, kule romskip og snakkende roboter?
En annen mulighet er at de som eventuelt tar turen har funnet voyagersondene, hørt musikken og sett dette vovede billed vi har sendt ut, og tenkt å nei, enda en sånn planet som sender smuss uten å ha blitt bedt om det. Igjen, det var noe med intelligent liv og sånn, og selv i verdensværelset bør det herske en viss sans for sosiale normer.
Uansett hva og hvem som måtte være der ute, så kan jeg forstå de holder en viss distanse, for slik vi mennesker herjer med planeten og hverandre, så er det nok lenge til noen virkelig intelligente gidder snakke med oss.
I mellomtiden får vi skue lengselsfylt mot den klare stjernehimmel, se stjerneskudd og funklende stjerner, og kanskje en dag, så er også vi verdige nok til å få delta i hva som enn måtte foregå der ute. For her på jorden er det bare tøys!
«Denne byen burde males!» Slik lød den gamle maler Christian Krohgs ord da han ved et tilfelle betraktet Kragerø, en by på vår sørlige kyst. Hva han mente med dette vites ikke, det kan ha vært en slem antydning om at byens hus sto til forfall, en neglisjert samling rønner bebodd av fiskere og andre mennesker med slett livsførsel. Eller mente han at den var meget vakker og burde gjenskapes på lerret med olje eller akvarell, datidens mest utbredte sosiale medium? Man kan undres, men det er i denne by vi befinner oss for denne historiens del. La oss gå ombord.
Måkeskrikene, denne støyende påminnelse om at man er i nærheten av sjø og hav, den maritime rotte, hadde plutselig fått en irriterende konkurrent; hipstere! Det var to slike som hadde innfunnet seg på en benk ved kaien med hver sin VAPE og overpriset kaffe i pappkrus.
De to herrer konverserte om den nært forestående veganerfestivalen de skulle arrangere i byen da en snekke kom sigende stille, nesten lydløst mot kaien, tilsynelatende helt av seg selv.
-Der kommer Snekke sin snekke, utbryter den ene overrasket.
-Hva mener du?
-Er ikke det DJ Snekke sin snekke, som kommer der?
-Jo, for pokker, det er det. Men hvor er Snekke selv?
-Han burde jo styre snekken sin litt bedre, for det er like før den kræsjer!
Det var DJ Snekke sin snekke, en av byens trubadurer, en slik som åpner laptopen sin koblet til noen store høytalere, og så kommer folk for å se og høre. Byens eldre garde hadde sterke meninger om DJ Snekke og hans foretagende. De mente at skikkelig musikk, det var viser fremført med trekkspill og handlet om livet på havet. Det var musikk! Snekke hadde og en konkurrent, DJ Sjekte. Det var steile fronter, bror sto mot bror, søstre var slik søstre alltid er; bitre fiender uansett. Fiendtlighetene la seg som en eim av dårlig stemning over hele byen gjennom vinteren, helt til våren kom, for da gjorde alle felles sak og rettet sitt hat mot østlendingene som i årevis hadde gjort byen uutholdelig sommerstid. Østlendingene derimot, de likte svært godt både Snekke og Sjekte sin musikk. Den var jo like smakløs som de enorme hyttene som ligger strødd utover holmer og skjærgård, og som har forvandlet en ellers noenlunde idyllisk plass til det helt motsatte.
Lyden av treverk mot gummidekk ble avbrutt av to hipstere som prøvde å gripe fatt i den villfarne snekke, og utrolig nok lyktes de to i en felles anstrengelse å bringe denne farkost under noenlunde kontroll, og ikke minst få underrettet eieren om at snekken hadde tatt seg en tur på egenhånd.
Ved første øyekast virket snekken forlatt, kun det vanlige rotet man finner i slike båter. Bøtter, garn, anker, snusbokser, fiskekroker og annet løsøre lå rundt omkring og vitnet om en eier uten noe særlig forhold til det å holde orden i tingene sine.
Men hvor var han, eieren av snekken, DJ Snekke, som han kalte seg.
Som sin argeste konkurrent, hadde Snekke tatt et artistnavn inspirert av en lignende artist fra utlandet. De var begge enormt stor fan av den tyske artisten Scooter, og vurderte å ta artistnavn som DJ Moped, Lett MC, eller noe i den dur. Men for å tekkes byens maritime miljøer, samt sikre seg spillejobber på kafeer og gamlehjem, endte de med å kalle seg for henholdsvis DJ Snekke og DJ Sjekte. Det skulle ikke stå på fantasien til de herrer, og om de ikke var uvenner fra før, så ble de ihvertfall det nå, når begge ble klar over den andres valg av artistnavn og markedsstrategi, som var omtrent helt identisk. Musikken de spilte fra sine laptoper var og temmelig lik, for begge hadde kjøpt den samme CD med Absolute music, og det var den de spilte på konsertene sine.
Man kunne være fristet til å være enig med byens eldre mennesker som sa at Erik Bye var en knakende kjekk kar, og at viser om havet og sånn var flott!
Men nå skvulpet Snekkes snekke til kai, sammen med andre snekker, og i denne snekken lå det en bylt med garn og opp av den stakk det et skaft, noe som skulle tilsi at i andre enden er det en øks som sitter fast i noe.
Det er nok best å ringe politiet, for i øksens skarpe ende fant man Snekkes hode!
Og så er det endelig påske, dere!!
Del 2. Skumgummivalsen og en uventet reise.
Et annet sted i landet, nærmere bestemt Dovrefjell, kjører en slags minibuss avsted. Bak rattet sitter Jonny Cetriolo og ved hans side Tony Pomodoro, superdetektivene fra Trondheim. Efter fjorårets oppklaringer ble berømmelsen så stor at de måtte ta seg en velfortjent påskeferie. Valget falt på ett eller annet sted på Sørlandet. Deres hustruer ble igjen hjemme, og pleiet sin nye omgangskrets nå som de var tatt opp i den øverste sosietet, en følge av ektemennenes berømmelse. De fant dette både fornøyelig og en tanke utålelig, da sosieteten var like smakløs og jålete som alle andre såkalte bedrestilte miljøer. Uendelige champagnelunsjer med små idiotiske gneldrebikkjer i håndvesker var nok underholdende en stund, men både fru Pomodoro og fru Cetriolo fant hele miljøet overfladisk og dypest sett unødvendig.
Minibussen, eller megabussen, alt efter hvilket skonummer man identifiserer seg med, var av merket Hino, japansk kvalitet og stor nok for en tomannsekspedisjon ut i det ukjente. Ingen av dem hadde noensinne vært på Sørlandet før, og studerte ivrig kart over området på jakt efter severdigheter og andre ting man kunne finne på der nede et par ukers tid.
Hinoens panoramavinduer gav utmerket utsikt over fjellet, hvis det ikke hadde vært for den tette tåken og at de lå rett bak en diger trailer. Efter en tids stillhet tok Tony ordet:
-Ifølge denne boken her så skulle dette være en meget naturskjønn veistrekning!
-Sier De dét?
-NAFs veibok, den handler kun om veier!
-Alle veier?
-Den hevder så, og det står at vidden her er svært vakker og at den bugner av spennende dyreliv. Den burde males står det her!
-Males? Jonny undret seg. Hvorfor skal man alltid ødelegge naturen slik? Vindmøller her og der og nå insisterer man på å male hele fjellet!
Tony sa seg enig. Jonny hadde stor sans for natur og miljøvern og sånn, og det samme hadde efterhvert Tony også. For å understreke dette hang det en duftende gran inni bussen, en slik bensinstasjoner selger for en slikk og ingenting, og som sparer den enkelte for overdreven personlig hygiene.
Efter en lang nedoverbakke lysnet det i tåken, og selv om Hinoen kunne by på en aldeles utsøkt sittekomfort, var de blitt sultne og kunne trengt en strekk på sine ben og et besøk på et værelse med fasiliteter. Tettstedet Dombås åpenbarte seg, noe som passet våre helter utmerket.
Hinoen ble møysommelig parkert efter alle kunstens regler, og Jonny strenet nå bort mot det han antok var de lokale fasiliteter. Tony grep ham i armen og sa:
-Og hvor har De tenkt Dem?
-Inn dit, til de forhåndværende lokale fasiliteter.
-Men det der er en Tuba-butikk. (Tony kunne en hel del som sånt)
-Og hva er det, undret Jonny seg.
-Det er et musikkinstrument, sånne man ser og hører på 17.mai og sånn.
-Ligner mer på en dass spør De meg!
Tony sukket, lettere oppgitt over Jonnys manglende kunnskaper innen brassmusikk og tidvise ubevoktede bruk av enkelte ord i dagligtalen.
De siktet seg inn på en lokal restaurant, eller det nærmeste man kommer noe slikt på en typisk norsk turistdestinasjon. Eimen av fett veltet ut av døren da de gikk inn, men først gikk de til de forhåndværende fasiliteter for å gjøre nødvendige ærend, og fotografere sine respektive lønlige lem som de sendte til sine hustruer der hjemme.
Fornøyde og lett lattermilde møttes de ved håndvasken, og omtrent samtidig fikk de respons hjemmefra.
-Hva sier Deres kone, spurte Tony.
-Kan du ikke sende postkort som vanlige folk, skrev hun. Og din?
-Dette har vi snakket om!
Latteren runget i det flislagte værelset, særlig da man kunne høre kameralyder fra de forskjellige avlukkene der inne, vår tids minst charmante fenomen må vi påpeke.
Sultne på noe godt å spise entret våre venner spisesalen til stedets restaurant. Interiøret må ha stammet fra forrige århundre; beiset og brunt, og serveringen minnet mer om en militær messe, en slik der man med et plastbrett går bort til en dame som lemper maten på en tallerken til deg. Meget fornem, tenkte våre helter, der de studerte menyen som hang over en myndig dame som sto klar med en svær øse. Alle rettene var avbildet og foliert, og man kunne velge mellom kjøtt med fett, fett med bacon, kjøtt med kjøtt, bacon og fett, kjøttkaker med fett, fettkaker med kjøtt, samt pølser. Alle rettene serveres med potet sto det med liten skrift i bunn.
Jonny syntes det hele så litt i overkant fett ut, så han gikk bort til den myndige øsedame og spurte om de kanskje kunne ha noe lettere retter, for eksempel en salat, eller noe vegansk?
Det ble brått stille i lokalet. Øsedamens ansikt gikk fra gustent grå til rød, øynene smalnet og det begynte å ryke ut av ørene hennes. Et glass som sto på et bord hoppet ned i gulvet og knuste, kun for å understreke stillheten. Man kunne sikkert hørt en knappenål falle, men noen sånne var ikke tilgjengelig da dette ble skrevet.
-SA DU VEGANSK?? Øsedamen hadde trukket pusten dypt for å ytre dette, og Jonny og Tony innså raskt at de nå hadde trampet i en imaginær salat, de kunne trampet litt i klaveret som sto innerst i lokalet, men de fant det best å forlate stedet så fort som mulig.
De løp over bord og kastet seg ut av hvert sitt vindu og la i vei mot Hinoen og dens deilige seter av skandinavisk velour.
Nok en gang ble de reddet av sine lynraske reflekser og indre villdyrs nese for fare, og det faktum at den sinte øsedamen hadde en kropp som en kirkeklokke med en mobilitet derefter.
Den stakkars Hino ble tynt til bristepunktet da Jonny trykket pedalen gjennom gulvet og innhyllet hele Dombås i et sort teppe av eksos. «Dirty tricks» kvitret Tony fornøyd mens han fisket frem noen kalde colabokser fra en kjølebag, og med et forrykende tempo kunne de neste morgen rulle inn til en mindre småby et sted på Sørlandet.
Det hadde vært en lang natt, men dette var bare begynnelsen.
Den tynne smog der innhylder morgenstunden er lett at løfte sløret af, men hva kommer der til under dens dekke?
Del 3. Så spiller vi harmonika.
Det er skrevet mye poesi, viser og dikt for å hylle morgentimenes magi, denne tid av døgnet da verden våkner til liv har så avgjort sine kvaliteter, men vi kan ikke se bort fra at denne verden også er et meget ondt sted, der onde krefter trekker til seg uhygge og ubehageligheter i enhver form og fasong, en vanlig påske i Kragerø der altså.
Man kan skylde på tilfeldigheter, men skjebnen lurer som regel i livets gardiner, og det er nettopp gardiner Max Pådragsnes skyver til side efter en fortryllende natts søvn på et av Kragerøs hoteller. Han åpnet vinduet for å snuse inn vårluft og sjøluft, måkeskrik og annet rabalder da han fikk øye på en stor minibuss i ferd med å parkere like nedenfor. Det store vinduet på denne buss avslørte hvem som kom, og Max kjente de sporenstreks igjen; Jonny og Tony!
Max skyndte seg ned til resepsjonen for å spise frokost, og for å hilse på sine venner fra året før. Minnene om den trønderske massakre strømmet på, og det fornøyet ham.
Max var ukarakteristisk inntagende da han hjertelig hilste på Jonny og Tony. De på den annen side, var meget trette efter den lange kjøretur og flukten fra den onde øsedame, og synet av den oppblåste obdusent og klarinettfantast gjorde ikke underverker for humøret til noen av dem.
-Herr Cetriolo, Herr Pomodoro! Max tok de begge hardt i hendene og ristet ivrig, en manøver de fant noe påtrengende. Max fortsatte babbelet sitt; -Så hyggelig å se dere igjen, ja virkelig! Det var jo så gøy sist, og jeg hadde arbeid i ukevis efterpå, en storslagen sak må jeg si. Er dere tilkalt i anledning drapet?
-Drapet? Nei, det vet vi ingenting om, har det skjedd nå nylig?
-I aller høyeste grad, to dager siden, en lokal musiker visstnok, ble funnet med en øks i skallen, og jeg har tilbudt meg å obdusere siden jeg likevel er her og selv om det er min ferie.
-Vi er også her på ferie, sa Jonny surt, og nå skal vi ha frokost og sove litt.
-Kom innom politihuset efter lunsj, jeg er sikker på at dere vil komme til nytte, frokosten her på hotellet er forøvrig førsteklasses.
De to trette fulgte etter Max inn i frokosthallen hvor det bugnet av en skål jordbærsyltetøy, et halvt brød, svette osteskiver og noe som skulle være eggerøre. Noen svarte striper antydet noe som skulle være bacon, også disse små pølsene som noen insisterer på hører frokosten til.
Efter mye gomling, smatting og andre lyder som gir en lyst til å stikke skrujern hardt inn i ørene, orienterte Max litt mer om drapet. Jonny og Tony ble fort enig om at dette var noe de kunne se litt på mens de likevel var der, det hele hadde jo en aura av mystikk over seg; drap med øks, nesten som i gamle dager noterte Tony i sitt indre.
-Vi kommer efter lunsj, sa Tony. Jonny hadde sovnet ved bordet.
-Godt, pep det fra Max, -da sees vi!
I sitt hjemmestudio koser DJ Sjekte seg med å øve inn nye måter å stå foran sin laptop. I denne bransjen er det viktig å tenke nytt, være kreativ, og han virker mer fornøyd enn vanlig da det plutselig ringer på døren.
Men hva er nå dette?
Del 4. Gå til onkel.
Trange bygater, brosten og minibuss har mange turister bitre erfaringer med, derfor gikk Jonny og Tony til fots for å finne Kragerøs politistasjon. De savnet de gode setene og den fremragende utsikten, men en spasertur hadde de bare godt av, så de labbet i vei gjennom de pittoreske gatene med de hyggelige små hus til de ankom det som skulle være påtalemyndighetenes hovedsete. En staselig trebygning, langt mer innbydende enn andre byers politikamre. De beundret utsiden, for siden gjøre entré på innsiden, med klokker og klær.
Med sine skarpe ansiktstrekk og noe tilgjort myndige fremtoning, var Miranda Brannwesenlund den perfekte politimesterinde. Hun raget svært høyt over gulvet, godt hjulpet av høye hæler og rake rygg, og så bokstavelig talt ned på alle, og nå fikk hun anledning til å betrakte Jonny og Tony ovenfra der de gjorde sin ankomst bekjentgjort via en liten ringeklokke.
-Mine herrer, kom det skarpt fra politimesterinden, herr Pådragsnes er i kjelleren med liket, vil dere vennligst følge meg?
-Det er derfor vi er her, forklarte Jonny.
Tony ble litt satt ut av hennes myndighet, samt piggsveisen på hodet. En høyst utradisjonell sveis for en offentlig person, med mindre man var en tegneseriefigur, noe denne damen sannsynligvis ikke var.
I det lett blålige lyset sto Max Pådragsnes foran det som helt tydelig var et lik på et bord. Silhuetten av en person under et hvitt klede var ikke til å ta feil av, og der hodet befant seg sto det opp et skaft.
-Kom inn mine herrer, kom inn. Max vinket de tre fornøyd inn, som et barn som vil vise en til vanlig uinteressert foresatt noe morsomt i et håp om å vekke litt anerkjennelse.
Max tok tak i skaftet som stakk opp, gjorde noen bestemte bevegelser frem og tilbake med det resultat av armer og ben på liket begynte å sprelle.
Tony ble livredd av synet og hoppet bak et skrivebord, Jonny måtte nøye seg med å gjemme seg bak en stumtjener. Miranda ble om mulig enda mer bister og ba strengt Max kutte ut dette tullet!
-Det grenser til likskjending, proklamerte hun surt.
-Bare rolig, beroliget Max sitt noe vettskremte publikum. -Dette er en vitenskapelig demonstrasjon av en amatørs arbeide.
-Vennligst forklar, snerret Miranda.
-Hvis de herrer også vil komme frem fra sine skjulesteder så skal jeg forklare, for se bare her, øksen er begravd i kroppens nervesystem, og derfor spreller kroppen fortsatt.
Max fortsatte sin selvgode monolog:
-Morderen, eller myrderinden om så er, har aldri gjort dette før og har brukt den skarpe eggen til å begå drapet, og resultatet av dette er at øksen nå sitter fast. Dette hadde vedkommende visst hvis hen hadde hørt relevante podcaster om emnet.
-Finnes det noe slikt, undret Jonny.
-I aller høyeste grad.
-Ja vel.
Miranda var fortsatt sur over den litt barnslige oppvisningen og snerret:
-Er noe av dette relevant for saken vi har foran oss?
-Det får våre detektiver avgjøre. Max rakk dem hver sin rapport han hadde hamret ned på en skrivemaskin kvelden i forveien.
Med rapportene i sine hender takket de alle pent for titten og den litt groteske demonstrasjon og gikk sin vei. Miranda til sitt kontor på loftet og Jonny og Tony ut i Kragerøs gater for å finne et adekvat sted for en kopp kaffe og samle sine tanker og løse tråder.
På en kafé satt de seg ned med hver sin kopp og lyttet til sladder og annet snadder fra byens løsmunnede innbyggere, en evig kilde til informasjon om byens folkeliv, på godt og veldig vondt.
Drapet på Snekke hadde nådd frem til de fleste nå, og den ellers så søvnige by var rystet i grunnvollene. Kun én annen ting sto på agendaen over uheldige omstendigheter, det var den nært forestående veganerfestivalen. Kunne ting bli verre?
I en av byens høyereliggende strøk har Sjekte akkurat åpnet døren etter at det ringte på, flygelet han bestilte på postordre var ankommet og sto nå ute på gaten i all sin prakt.
Han dyttet flygelet inn i sin garasje, det eneste stedet han kunne ha det, enn så lenge.
Hvis bare hun hadde vært her nå, tenkte han, så hadde ikke dette skjedd. Hvem pokker kjøper flygel på postordre? Hun hadde garantert stoppet meg fra slike dumheter, jeg kan jo ikke spille flygel engang. Han åpnet det store lokket og betraktet alle strengene. Dro hånden over noen av dem, det låter så vakkert, så monumentalt og hinsides ustemt!
Tankene på hun som dro fra ham, hvordan kunne hun? En dag sto det bare en pose Fjordland i gangen med en lapp hvor det sto: «klar deg selv ditt naut».
Sjekte hadde gjort mye dumt i sitt liv, som å kjøpe Ford Sierra i Vennesla usett, men at hun dro fra ham til fordel for Snekke, det var mer enn han kunne tåle.
Paralysert av dybden i egen tankevirksomhet ble han stående å se ned i strengene som sang sine siste sure toner, så dypt var han hensunket at da garasjeporten ramlet ned var det som å bli rystet ut av den tyngste søvn.
Han snudde seg brått, akkurat tidsnok til å se noe komme mot ham fra det mørkeste hjørnet.
-Men der er du jo, er du kommet tilbake til m….
Mer rakk han ikke si før en øksehammer slo inn siden på hodet hans.
Flygelet tonet omsider ut, sammen med eieren, og en gjennomrustet Ford Sierra i en garasje i Kragerø.
Ting kunne altså bli verre, svært meget verre, så trå ikke onkel for nær.
Del 5. Seiling i motvind.
Tidlig neste morgen, efter en ganske urolig natt og en bedrøvelig hotellfrokost, strenet Jonny og Tony ut i byens gater på jakt efter spor.
Det mest opplagte var å snakke med de som fant Snekke, de to hipsterne som skulle arrangere veganerfestival, i Kragerø!
Midt på torvet sto noe som kunne ligne på en litt pussig kjøleboks, det var en campingvogn, og på den sto det skrevet: Veganer 2024.
Utenfor sto to herrer og virket utålmodige, ventet de på noen?
-Så, dette er altså den store festivalen dere arrangerer? Det var Jonny som spurte de to som ventet, eller hva de nå gjorde for noe.
Det var rigget til bord utenfor campingvognen, og på det sto det veganske retter av alle slag. Skjønt, på menyen sto det ting som er helt vanlig, enn så lenge, slik vi kjenner det fra vanlige kafeterias og lignende. Pølse i brød, lapskaus, biff med løk, rekekabaret, makrell i tomat, pizza og annen tradisjonell husmannskost sto på menyen. Selv om de akkurat hadde spist noe hotellet insisterte på var frokost, så kunne de faktisk tenkt seg å prøve noe av det som sto på menyen. Jonny og Tony var eventyrlystne i matveien, som andre veier, så de bestilte hver sin pølse i brød.
Kort etter ble de begge rakt noe som kunne ligne pølse i brød, med ketchup og sennep, de tok hver sin bit, smakte eftertenksomt hvorpå deres respektive tanker muligens sammenfalt med hverandre. De rakte pølsene, eller hva det nå skulle være tilbake, og takket pent nei til å prøve noe annet. En utkokt gulrot kan ikke på noen måte erstatte mekanisk utbenet kjøtt og E-stoffer, veganerne ble skikkelig lei seg av den hårde dom over maten sin, og betraktet trist fire agurker som lå på en engangsgrill. Det skulle være kjempegrillpølser.
Tony spurte om de hadde sett denne Sjekte noe sted, siden de var så flinke å finne herr Snekke i snekken sin. De hadde ikke sett ham, men han skulle jo dukke opp for å spille på festivalen sa de, de hadde faktisk booket både Snekke og Sjekte til å spille, eller hva de nå drev på med, men nå var jo Snekke utelukket av åpenbare grunner, og Sjekte, ja hvor var han?
-Kanskje vi skulle tatt megabussen og kjørt litt rundt, undret Tony.
-God idé, svarte Jonny, vi kunne trenge litt komfort mens vi tenker, og der er jo setene i Hinoen førsteklasses!
Det tar ikke lang tid å kjøre Kragerø på kryss og tvers med en litt for stor minibuss, men det gav våre helter mer enn nok tid til å gruble over saken, og komme frem til at det ville være litt for opplagt at Sjekte hadde tatt kverken på Snekke, selv om de var nesten landskjent for sitt mishag ovenfor hverandre. Og hipsterne som hadde booket begge til samme festival er utelukket, de visste jo ingenting, om noe som helst, eller?
-De der tullingene er da av så skrøpelig karakter at de er ute av stand til noe som helst, servere gulrot som pølse! For noe vissvass! Jonny var enda skarpere i sin dom nå når de var alene i bussen.
-Det smakte ingenting, utfylte Tony, null og niks!
-Hva tror De «han» ville tenkt om dette?
-«Han»?
-De vet hvem jeg mener.
-Å ja, han ja.
Tony ble stille, så ut av panoramavinduet og lot blikket hvile et øyeblikk på en litt underlig dame han fikk øye på.
Uten det store blonde håret kunne det jo nesten ligne, men nei, det kan ikke stemme.
Et flygel, eller Klavér, som er det samme, er et instrument som er mest brukt til musikk, gjerne av den litt klassiske typen. Man sier iblant at man kan trampe i det, men det er et meget kostbart instrument, så det kan vi ikke anbefale. Flygelet er en videreutvikling av det enda eldre Cembalo, et instrument som Bach blant annet gjorde umåtelig populært i sin tid, for ikke å snakke om Händel, mannen bak uttrykket full hendel. Alle sorterer under pianofamilien, og er forsåvidt også i slekt med kirkeorgelet og trekkspillet, hvis vi ser litt stort på det.
-Dette var et meget fint kåseri, Tony, men det forklarer ikke hvorfor det kommer et flygel halvveis flygende, og i full fyr ned den bakken der borte.
-Full hendel, Jonny, full hendel!
-Hva?
-Jamen kjør etter det, da, for svingende!
Jonny satte Hinoen i sving, trampet gassen gjennom gulvet, igjen, og en jakt tok til i de trange gater.
Selv på brosten var flygelet forbausende mobilt, og lyden av det store lokket som klappet opp og igjen og strengene innenfor laget sammen lyder og spetakkel som ville fått innpass på enhver festival for pling-plong-musikk. Den festivalen var det dog lenge til, så her var flygelet langt forut for sin tid, slik som pling-plong-musikere også hevder å være.
Den jevne innbygger hadde med årene sett mye rart utspille seg i byen de holdt så kjær, alt fra overstadig berusede østlendinger til tyske turister på jakt etter noe gratis. Men dette, et brennende flygel, efterfulgt av en japansk minibuss, det var noe nytt, og langt mer fantasifullt enn vår tids russetog, som i våre dager er en trist affære. Men det var nå dette som trakterte de smale strøk med all sin støy og ballade.
Som skigarder og andre forgjengelige ting kan heller ikke et flygel på frifot vare evig, og dets elleville ferd kom til en brå slutt i en velplassert lyktestolpe på byens torv. Jonny parkerte minibussen ved siden av, betalte noen kroner på parkometeret, da han antok at de kanskje måtte være her en stund. Tony tømte kjøleboksen for colabokser og begynte å slukke flammene før hele byen, som for det meste består av trehus, gikk opp i flammer. Akk ja, hva skulle vi gjort uten kapitalismens munnvann?
Jonny betraktet sørgmodig restene av hans yndlingsmineralvann og det nå lettrøkte flyvende flygel, og noterte seg at det stakk noe ut av lokket, noe som minnet om en legemsdel.
Han henvendte seg til Tony; -Ring Pådragsnes, og hun der sure Miranda, her er en til.
Full Händel og fullt flygel, eller skal vi si overfylt flyvel?
Det seilte over torv mot fjord, sortmalt og ondt, som ett par lakksko.
Og i sin buk, som hvalen Moby Dick, bar det en last mot sitt endelikt.
Nå går det bare en vei!
Del 6. Vår herres biljardkuler.
Som på et feilmontert biljardbord ramlet nå alle kuler ned mot samme hull, nærmere bestemt torvet i Kragerø. Et flygel sto plantet i en lyktestolpe, og Miranda Brannwesenlund var i ferd med å omkranse det hele med påtalemyndighetenes sørgebånd, eller den der plastrullen det står politi på.
Max Pådragsnes var som vanlig henrykt over skuet; enda et lik! De øvrige tilstedeværende var litt mer avmålt og fattet i møte med den forhåndværende situasjon.
Miranda grep til sin megafon, et effektivt middel i å spre store folkemengder og andre skuelystne.
Hun trykket på knappen og ropte:
-Hold avstand, det har skjedd noe fryktelig kriminelt her, det er ingenting å se i det hele tatt, overhodet ikke noe spennende, det er ikke et lik som stikker ut av et flygel, men noe helt annet, lover, gå hjem med dere!
Så henvendte hun seg til de to veganerne, for de var like i nærheten og ble nysgjerrige.
-Spesielt dere to, stikk av, med de der pølsene deres, og hva dere nå har på hodet, ser jo ut som en bolle.
For andre gang ble de lei seg, og skikkelig traumatisert, som den gangen noen hadde smurt meierismør på skiven deres. De gikk bort, slik Miranda befalte.
Max fant det best å løfte på flygelets store lokk, slik at man kunne få rede på hva, eller hvem som lå under der. Man kan ikke identifisere noen bare ved en fot som han sa, så lokket ble satt opp slik at Jonny, Tony, Miranda og Max kunne se hva i all verden som lå oppi der.
Til tross for den hasardiøse ferd og møtet med en usedvanlig godt plantet lyktestolpe, og det faktum at flygelet brant, så var det tilsynelatende ganske helt og pent. Det kunne sikkert selges på Finn.no senere, om det skulle komme til det. Selv flygler fra postordre er jevnt over av god kvalitet som sådan, noe vi ikke kan si om slike keyboards noen kjøper til jul for å spille julesanger på.
Max dro frem sitt verktøy som han sa, og alle var glad det ikke var klarinetten, eller andre hemmeligheter. Til tross for brann og høy hastighet, Miranda kjente igjen trynet:
-Det er jo han der Sjekte!
Max ble brått usikker og spurte dumt:
-Mener De at det ligger en slags båt oppi her? Si meg, trenger De briller?
Miranda brysket seg til, slik en kvinne kan finne på å gjøre iblant, og forklarte Max hva som lå oppi flygelet.
-Man kan også kalle det et klavér, skjøt Tony forsiktig inn i den lett opphetede konversasjon.
Nå freste Miranda som et stjerneskudd!
-Ikke kom her, forbaskede mannfolk, eller hva dere identifiserer dere som i våre dager!
Så fortsatte hun, uten kontroll over sine emosjoner:
-Det er artisten DJ Sjekte som ligger steindød oppi dette instrumentet, skjønner dere dét?
En hel bys kunstneriske grunnvoll var med ett rykket opp med roten, en katastrofe av uant karakter. To av byens mest fremtredende talenter var revet ut av tiden på brutalt vis. Hvem kunne stå bak noe slik?
Det gikk mot kveld, og den kalde sjøluft la seg som et gufs over Kragerø, og det gikk opp for flere at Jonny og Tony var byens siste håp, før alt brant opp, eller på annet vis endte på kirkegården. Og tiden var ikke på deres side!
Stravinsky gav oss Vårofferet, et mesterverk med overaskende lite flygel involvert, men desto mer orkester og den slags, og en mulighet for et misantropisk blikk på hver utsprunget knupp og knopp på trær og sånn. For det meste bringer våren oss en mengde ugress, og det må lukes!
På med havehansker, det er meget ugress i denne by.
Del 7. Drømmeren i tårnet.
En ukes tid før spetakkelet vi nu har befattet oss med så langt i denne fortelling, og i en litt annen del av landet, der bodde en underlig sortkledd en.
Lenge hadde han betraktet markene rundt sin bolig, en tvungen tilstand av inneliv han helst kunne vært foruten. Han var ikke alene, cellene var fylt opp med slike som ham, eller delvis som ham. Tiden i Halden fengsel nærmet seg slutten for innsatt nummer 2818, og han kunne nesten kjenne lukten av frihet i det fjerne. Frihet, og utsikten til et måltid som ikke var tilberedt i en hundreliters gryte. Dette skulle sannelig smake!
Dagen efter den elleville flygelferd, like før solen stakk frem, våkner to veganere i sin campingvogn av typen SMV 14LS som skulle huse veganerfestivalen. De våknet ikke av seg selv eller ved hjelp av noen vekkerklokke, men en duft de ikke hadde kjent på lang tid. Det duftet himmelsk, men og så syndig. Smør og olje dampet lidderlig i en stålpanne som var brakt til høy temperatur. Sammen med hvitløk, frisk rosmarin og friskvernet pepper lå en deilig biff og hygget seg. De to tittet mot vognens kjøkkenavdeling, og så en mannsfigur stå ved gassblusset med en stor blond parykk på hodet. Den perfekte forkledning for enhver skurk!
Så snudde den onde skikkelse seg mot de forskremte og lett anemiske herrer som lå i hver sin pysjamas med bamser på og sa:
-God morgen mine herrer, får vi by på noe å spise og litt stump vold?
-Hva gjør du her inne, spurte de nesten i kor.
-Vi er ikke dus, kom det skarpt. -God natt.
En skarp øks kom til syne, og det ble igjen natt for de to.
Det var bra de fortsatt var ikledd sin pysjamas!
På hotellet satt nå Jonny og Tony og stirret ned i hver sin tallerken med havregrøt. Det var liksom ikke måte på hvor nedrig det skulle bli der de prøvde å samle trådene i nok en grotesk sak.
-Dette er første gang jeg har vurdert å be for maten, sa Jonny.
-Be? Spurte Tony.
-Ja, jeg ber om at den må bli borte.
-De er inne på noe der, la oss be.
De lo litt over sin lille ulykke og det trøstesløse i skålen foran dem, da obdusent Max Pådragsnes kom heseblesende inn og ville samtale med de to, umiddelbart!
-Veganerne, pep han, -de er borte, forsvunnet, som dugg for åpen flamme!
-Hvordan vet De dette, spurte Jonny.
-Jeg stakk innom for å spise frokost der i dag.
-Seriøst? Undret Tony.
-Ja, og da jeg kom dit var døren igjen men inni lå alt i hulter og bulter, eller hva det heter, og jeg så ingen av dem. Men det duftet ganske godt fra vognen deres.
-Hva duftet det? Spurte Jonny.
-Biff, ordentlig ekte biff, ikke noe sånn vegansk tullball.
Tony slo nevene i bordet så havregrøten hoppet, og utbrøt:
-Det er bare en mann som er så djevelsk, så sjofel, og kriminelt mesterlig som kan finne på å steke biff i en campingvogn med to veganere!
Noe så ondsinnet mot noe så ømskinnet!
De røsket med seg Max, lot som om havregrøten ikke eksisterte og spurtet mot byens torv.
Det var ingen tid å miste, og den onde person kunne fortsatt være i nærheten, noe som hadde vært litt kjekt, for da kunne han arresteres samtidig!
Lykken står dog den onde bi, eller hva i all verden ordtaket sier, for på torvet sto bare den lurvete campingvogn, og der var allerede politimesterinde Miranda Brannwesenlund på plass. Som den fødte karrierekvinne visste hun hvordan man skulle gjøre seg bemerket og komme seg opp her i verden, derfor var hun veldig stolt over kontoret sitt på loftet i politihuset. Det sto til og med i hennes CV.
-Å ja, der er dere igjen. Hun var med ett litt mer inntagende enn normalt, og virket noe utålmodig med å overlate akkurat denne delen av den store kriminalsak til våre helter.
Hun tok med seg Max for å tre litt unna mens Jonny og Tony begynte å snuse rundt efter spor og spennende ledetråder.
Så, på litt avstand, hvisket Miranda til Max: -Se nå, nå skal vi se hvor dyktige disse amatørene er!
-Disse herrer er faktisk svært kompetente, kontret Max.
Miranda fnøs, satt armene i sidene og betraktet de to.
-Det lukter utvilsomt av biff her, smattet Tony.
-Nydelig duft, la oss se innenfor.
De åpnet døren, og på gulvet foran dem lå det en blond parykk.
Det neste som slo dem var ikke bare eimen av noe deilig fra en panne, men også den umiskjennelige lukten av propangass.
De så på hverandre, og ropte: GASS-GASS-GASS!!!
Tusen duer og femtenhundre måker tok sporenstreks til vingene, og fire ekorn som satt i et nærstående tre falt ned, da campingvognen gikk i luften med et brak!
Hvordan en campingvogn av typen SMV 14LS kunne selvantenne slik vites ikke, men nå var den ikke mer, dens eksistens var nu kun et minne. Og festivalen? Den måtte nok avlyses, omsider.
Hostende og med rester av det som en gang var en SMV 14LS over seg, dukket Miranda og Max lettere sjokkert opp. De stirret måpende mot det som en gang skulle være et slags gastronomisk høydepunkt i Kragerøs historie, men som nå bare var en rykende ruin.
Miranda prøvde å gripe tak i Max men han var for rask, han løp mot restene og ropte fortvilet etter sine to venner, Jonny og Tony.
Han sank sammen i de rykende restene og var utrøstelig, de var som forduftet! Miranda ble beveget av scenen og brøt for en gangs skyld karakter, hun fant frem et lommetørkle.
Til og med måkene ble stille, og duene, de bøyde hodet i andektighet.
Det kunne altså bli svært meget verre!
Del 8. Så lenge skuten kan gå
Som kystnasjon har vi alle et eller annet forhold til havet. Dette blå og kalde som omgir vårt land, og som har vært en viktig næringsvei siden lenge før vikingene fant ut at plyndring var en festlig og innbringende aktivitet. Fiskeriet er fortsatt viktig, og fortsatt tråles våre kyster efter silden, også kalt havets sølv, eller reker, havets rosa gull. Det pumpes også opp olje og gass, sammen med andre intetanende fiskearter som plutselig blir røsket opp av sitt dype rike for å ende i gryter rundt om i de tusen hjem.
For en effektiv utryddelse av livet i havet, ble garnet oppfunnet, muligens av Arne Garnborg.
Det var et slikt garn som hang til tørk på en reketråler som brått fanget to merkelige fisker, de kom flyvende efter et brak på torvet. Og der slike garn vanligvis er laget for å fange og ta av dage, var dette garnet redningen til to detektiver som kom luftveien.
Jonny og Tony var reddet, og prøvde nå å komme seg ut av dette høyst effektive fiskeredskap.
De var rystet og rørete efter denne tur gjennom luften, men det sto ikke verre til enn at de kom seg på sine ben og kunne skremme livet av Max som lette febrilsk etter dem i restene av en campingvogn. Han trodde han så spøkelser der Jonny og Tony gjorde sin tilstedeværelse bemerket med et lavt kremt.
Tiden var nå knapp, så eventuelle utbrudd av emosjonell art og andre karakterbrudd knyttet til gjensynsglede fikk vente. Miranda virket også tilsynelatende glad for at de to hadde overlevd, på sin dempede måte.
Kapteinen på reketråleren ble avhørt av en utålmodig Miranda. Ikke bare hadde han fanget våre venner i sitt garn, han hadde også observert underlige aktiviteter på torvet i de tidlige timer. En sortkledd og ond skikkelse hadde kommet bærende på to spjælinger som han beskrev det og lempet de ned i en ventende ond båt.
Som kaptein i den sørlandske skjærgård hadde han sett mye rart, og dette var intet unntak.
Reketråleren ble umiddelbart rekvirert til påtalemyndighetenes forgodtbefinnende, for nå var alle sikre på at den onde skurk var på vei ut i internasjonalt farvann for på den måten unnslippe lovens lange arm, eller fiskegarn.
Med hver sin kikkert finkjemmet de alle sammen havet foran dem, og plutselig, der ute, så de noe ytterst ondt, og veldig mistenkelig.
-Jeg visste det, knurret Tony.
Jonny var enig, og knurret litt han også. Tråleren kom stadig nærmere målet, men de nærmet seg også internasjonalt farvann, og der sluttet Mirandas jurisdiksjon.
-Han må ikke slippe unna! Hun ble enda mer utålmodig og gikk frem til båtens baug og dro frem megafonen sin. Jonny og Tony ble med frem, de var nå sikre på hvem de hadde med og gjøre.
De var nå kommet innenfor hørevidde, så Miranda ropte i sin megafon:
-Stopp den båten, i lovens navn!
-Aldri i livet! Den onde hadde også megafon.
-Hvor har De gjort av veganerne?
-De sitter på den ydderste nøgne ø, med en fiskestang.
-Fiskestang? Miranda ble bister, mer enn før, noe som skulle litt til.
-Så kan de klare seg selv til noen plukker dem opp.
-De er veganere, de spiser ikke fisk!!
-Nettopp. Den onde lo hånlig i sin megafon, vel vitende om at han snart var i internasjonalt farvann.
Jonny spurte pent om å få låne megafonen litt, for nå så alle hvem det var som satt i den onde båt. Hun gikk med på det, og overlot den til ham.
-Så, det var deg, igjen!!
-Jepp, hvem ellers?
-De er en ordentlig skurk, en rabagast av verste skuffe!
-Jeg er skurk nummer én i Norge i dag.
Jonny trykket ned knappen igjen for å tale til den onde, men endte med å knurre. Så holdt han mikrofonen opp mot Tony, slik at han også kunne knurre. De hyttet også med neven.
Selv om det gikk sakte og at en slik jakt med reketråler tar sin tid, halte de likevel innpå den ondes båt litt efter litt, og i følge sjøkartet var de nå like ved grensen til norsk territorialfarvann. Miranda forlangte stadig mer fart og full hendel, men til liten nytte, det gikk så fort det kunne. Forventningene om å få skurken i garnet ble brått avbrutt da det like foran de jagende dukket opp en ubåt!
Den onde hoppet over på ubåten og banket på tårnet med øksen sin og en luke på toppen åpnet seg hvor en ubåtkaptein stakk hodet opp og sa:
-Buonasera signor Dente.
Lukten av sjø, råtten fisk og gammelt garn ble nå fortrengt av duften av en perfekt bolognese. På reketråleren kunne man bare målløst beskue at den onde skurk kom seg unna, og at han mest sannsynlig ville få noe godt å spise til aftens.
Og til en god bolognese hører den perfekt kokte pasta til, og den skal være Al Dente.
The end.
Epilog:
Jonny og Tony reiste senere hjem i Hinoen, og denne gangen via Østerdalen, og forhåpentligvis fritt for onde øsedamer og annen dramatikk.
Deres respektive fruer hadde kommet for å delta på hjemreisen og for å høre om det spennende eventyret de hadde vært med på, for som de sa; å henge rundt i de fine salonger med veskehunder var noe de var grundig lei.
De tok også med seg Max, for i Hinoen er det husrom og hjerterom, og kino! Og med kjøleboksen full av duggfrisk cola lå det an til å bli en fin tur.
Samtidig senker solen seg over en villa i Toscana. Lyden av en vinkork som forlater flaskens trange grep, efterfulgt av den skjønne skvulpingen som bare god vin kan lage i det den helles i glasset, antydet at det kunne bli nok en fin aften.
Så knitrer det svakt fra en platespiller, og en kjent og kjær stemme synger:
«I hildringstimen er det godt å seile».
Og med det takker jeg for følget og ønsker alle en fredeligere påske.
Alle rettigheter til denne tekst tilhører meg, forfatteren. Alle sammenligninger med virkelige eller fiktive personer eller gjenstander er temmelig tilfeldig.
Som herre av min tid anerkjenner vi på alle måter den kampen kvinner har ført for å få sin rettmessige plass i samfunnet, det er til alles beste. Mitt daglige virke, som i sin tid var høyst mannsdominert, er kvinners inntreden overhodet ingen ulempe, tvert om. Og sett på verdensbasis, er fortsatt de fleste kriger startet av menn, gjerne med et litt pussig ego, men det er en annen sak.
Som mangeårig eneboer, nærmeste huleboer, ser man dog ting litt fra utsiden, og når vi stirrer inn i nåtiden, ser man mangt og meget, og det er langt fra pent. De aller fleste borgere av Norges middelklassesamfunn, som jeg velger å ta utgangspunkt i, består av to foresatte og halvannet barn. Nå er ikke jeg biolog, men allerede her ser jeg et problem.
Efter normalen er begge foresatte i fast arbeide av noe slag, og det er vel og bra. Huslån, eller lån på en hybel til langt over varmepumpen, som heldig nok er på bakkeplan hører med. Utad virker det hele ideelt, et drømmesamfunn, alle er glade og de halvannet avkom har plass på skole eller barnehave, slik at foresatte kan neglisjere den delen av oppveksten også.
Hjemme hersker diverse duppeditter og fjernsynet som barnevakt mens de foresatte krangler om hva, og ikke minst hvem som skal varme middag i mikroen, eller de krangler om hvorfor ingen har satt på vaskemaskinen.
Akk ja, hvilke strabaser! Også må det vaskes, og den lille dingsen som støvsuger har gomlet i seg ukens tredje marsvin, så den er ute av drift. Hvordan gjør man sånt igjen? Holde rent?
Det er nok ikke bare idyll, og når husets kvinne har funnet seg en slask som gikk glipp av førstegangstjeneste og oppdragelse hjemmefra, og kvinnen selv heller ikke har lært opp og ned på en vaskebøtte, så er katastrofen er faktum.
Kvinnekamp er vel og bra, men oppvask, klesvask og matlaging skjer ikke av seg selv, og tro det eller ei, mange menn i dag kan dette, vi har lært det, enten hjemme eller av oss selv!
Jeg anerkjenner min egen generalisering her, men en noenlunde husholdning krever litt arbeid enten man vil det eller ei. Man kan stå i sine rødeste strømper å brøle til vaskebøtten, men gulvet blir ikke rent av det. Man kan brøle til en mann om det samme, og resultatet kan variere noe. I mellomtiden plinger det lystig i mikroen, og nok et næringsfattig måltid står for døren.
Man kan skrive bøker om gamle kjønnsroller, og jeg tror noen bare er der, fordi vi biologisk er litt hver for oss, men husarbeid, det må alle kunne.
Kanskje er det en god forandring på vei i verden? Vi menn har lært, enten av oss selv, eller ved hjelp av vidois på internettet, hvordan man koker en saus som smaker, vasker gulv og holder huset i pen stand, hvordan man piller ut hamstere fra støvsugere, og ikke minst forklarer yngre mennesker hvordan livet fungerer i møte med tungt maskineri.
For det er nå slik, kjære venner (og uvenner, hei på dere!), at kvinnekamp har skapt en generasjon menn som har anerkjent deres plass, og hyller den på alle måter, og tatt den konsekvens at vi har lært husstell. Og så kommer dere og vil ha en mann?
Vi nærmer oss kjernen i mitt buskap, mener budskap. Altfor ofte får jeg gleden av at samtale med kvinner, rundt min egen alder, som overhodet ikke behersker hjemmets nødvendigheter. Før var mannens rolle å skifte dekk, nå gjør vi alt, og dere? Intet!
Vi retter nu en streng pekefinger mot alle dere som sitter der i gymnastikktøy uten å bedrive gymnastikk, mann eller kvinne, eller hva De nu identifiserer Dem som, som lurer på hvorfor ikke det finnes en applikasjon for å vaske og stelle. Det kalles armer og ben, kjære bolledeig, og svette er et naturlig produkt av et velholdt hjem.
I den moderne tids neonlys må det være lov å påpeke at enkelte aspekter av vår tid har spilt falitt. Det het seg at veien til mannens hjerte gikk gjennom maven, og at kvinner syntes godt om diamanter. Jeg skal gjerne kjøpe diamant, men da skal det stå noe på bordet som er bedre enn det jeg kan lage selv, og da skal hun være god!
I mellomtiden vasker jeg gulvene selv, da vet jeg det blir rent!
For de av oss som har tatt seg bryet med å lese litt historie eller høre besteforeldre prate om annet enn været og andre trivielle ting, så har vi lært at for lenge siden var det krig her i landet, på ekte! Nå var riktignok stridighetene kortvarige og de som valgte å slåss og sånn, de gjorde det godt kamuflert i skog og kratt. Misforstå meg rett, enkelte gjorde en umenneskelig innsats for noe de trodde på, mens andre fant ut av dette i siste liten, sånn like før kongen kom hjem igjen og det var relativt trygt å briske seg i anorakk og med et hjemmesnekret gevær.
Det er skrevet snesevis av bøker om emnet, fra de som opplevde krigen, og fra de som i senere tid føler det som sin plikt å rette moralske pekefingre mot folk som forlengst er avgått med døden. Det er en enkel øvelse å moralisere i eftertid, og det formelig raser i samtidens glasshus når stener kastes med selvtilfreds iver fra såkalt intellektuelle med mastergrad i ordkløveri og moralsk forargelse.
For en tid tilbake ble vi gjort oppmerksom på at noen yngre mennesker tok til orde for å fjerne deler av historieundervisningen som omhandlet krigen og slike fæle ting. De kunne jo bli lei seg, stakkars. Og dette er samme generasjon som sitter hjemme og leker verdens barskeste Rambo og slakter for fote med sine edb-spill. Si meg, hva feiler det folk?
De aller tøffeste i dag brysker seg voldsomt med å si at hadde det vært meg hadde jeg nektet! Ja, man kunne sannelig prøve, men den gangen gjorde man faktisk som man fikk beskjed om, utrolig nok, uten at det skal unnskylde de forkasteligheter som ble begått. Helt utenkelig i dag? Kanskje. I dag får man ikke kids til å klippe plenen en gang. Det er dog godt mulig at en trussel om en rasjon bly i pannebrasken ville fått noen og enhver til å kaste seg over plener og snehauger hvis den ble presentert passe bestemt. Men, nok om ubrukelig ungdom, jeg var sikkert temmelig ubrukelig selv, men jeg har avtjent både verneplikt og trasket milevis med plenklipper!
Da den kolde krig herjet som verst kunne vi som vokste opp bli utsatt for litt av hvert. Overalt var det bomberom, sånn i tilfelle. Og med mindre man var en fare for seg selv og sine omgivelser og ble identifisert som mann, så skulle man i militæret. Vi hørte stadig fortellinger fra besteforeldre, falmede minner om den vonde tid og at dette ikke måtte skje igjen. Noen fortalte med stor iver, mens andre, av uvisse årsaker, var mindre meddelsomme. Utvilsomt en traumatisk tid, og for en generasjon som lærte at det var best å holde tett, så var belastningen stor nok. Sett med dagens kontaktlinser så kunne flere hatt godt av å lufte litt, men som vi har lært så var det bare de ordentlig gale som gikk til psykolog og traumer fantes jo ikke, for det hadde man kollektivt gått inn for. Vi som ble født noen år senere fikk den tvilsomme fornøyelsen å frykte en nært forestående atomkrig. Vi har faktisk vært temmelig nær noen ganger, og det er bare flaks at vi i dag kan overlate denslags til de mer fantasiløse deler av Hollywoods filmindustri.
Krig er en kreftform vi mennesker kunne kurert, men så lenge vi lar oss styre av geriatriske imbesile tullinger, så er jeg redd den kuren uteblir. Hvis man føler en liten smule angst for atomkrig, så skjønner jeg det godt, og det er helt i orden å snakke om det.
Alternativet er flytende selvmedisinering og utelukkelse fra samfunnet, og vi har ingen Erik Bye til å tale deres sak mer, han er død, som håpet om evig fred på jord.
Det er svært meget med denne verden vi lever i som er grunnleggende galt. Det kan være kjipe sykdommer, krig, sult eller andre uhumskheter verdenssamfunnet ikke gidder å fikse med mindre det skulle lønne seg økonomisk, da får som kjent flere piper en annen lyd.
Det er også andre ting vi uten helt vite hvorfor tidvis føler det må rettes fokus på, og for dette har vi funnet opp verdensdagen! En dag som liksom skal løse problemet, endre fokuset, og få oss alle til å føle at vi bryr oss. Det er sikkert godt ment mye av dette, men for enkelte må slike dager føles som en real nesestyver. Verdensdagen for nesestyvere savner bare en dato, og da kan vi krysse det problemet av listen også.
Vi kan begynne med de litt enkle og uskyldige dagene. Det finnes en jazzdag og en poesidag henholdsvis 30.april og 21.mars. På disse dagene, da skal det jazzes og leses poesi! Jeg har ikke sett så mye av det de dagene, så her trengs det tiltak. Noe sier meg at disse dagene kunne vært slått sammen, også kunne en av dagene vært viet til andre kulturelle uttrykk som enda ikke har sin egen dag.
På verdensdagen for enker, som forøvrig er 23.juni, skal vi alle rette fokus på de som er blitt enker, eller de som ønsker å bli det. Jeg er usikker på hvilke tiltak eller fokusområder som gjelder den dagen, men en egen dag har de i alle fall. Den internasjonale dagen for lykke faller på 20.mars, og noen ville nok tenkt at disse to kunne vært på samme dag. De om det.
Verdens synsdag som er den 10.oktober, faller morsomt nok på samme dag som dagen for psykisk helse. Dette er en dag da vi seende kunne dekket for øynene en hel dag for å føle litt på problematikken som blinde må gjennomgå hver dag. Men også her ser vi at ingen bryr seg om sånt, hverken om de blinde eller de som har en hverdag mer krevende enn andre. Det er ikke alt som ligger utenpå men, med en egen verdensdag så får det være godt nok. Resten av året må man klare seg selv, som vanlig.
Det er naturligvis meget godt tenkt alt dette, enten man retter fokus på melk, jazz, barnearbeid, funksjonshemmede, sivil luftfart, toaletter, turisme eller diabetes. Alt dette har sin egen dag, og jeg kan merke at med litt løsaktig oppmerksomhet så blir alt så meget bedre.
5. Juni er miljøverndagen. Da er det viktig å kildesortere skikkelig, ikke kaste skrot i busk og kratt, og gjerne skifte ut sitt billed i sosiale medier med et tre eller noe annet grønt og flott.
Å, som vi bryr oss, dere, virkelig!
Resten av året gjør vi som vi pleier; hver person for seg selv.
Vi skal vel ha for forsøket i det minste, eller bare ha en verdensdag for ingenting, hele året!
I dette avsnitt av Tormod hytter med neven, tyr vi til massegeneraliseringer, men adressaten burde være kjent nok, så her kjører vi på! De av dere som velger å ta anstøt av dette nyter ingen medfølelse i denne omgang men bes lese nøye før dere slår dere løs over tastaturet.
For de av dere som fortsatt anvender det nu litt avdankede, men likefullt fungerende mediet Facebook, kjenner nok til fenomenet. Kommentarfeltene renner over av dem, og deres evne til å kommentere står i de fleste tilfeller til stryk. Men det gjør ingenting, stor eller liten bokstav, kommaregler, skrivefeil over en lav sko, selv fra mennesker som så avgjort burde vite bedre! Det hele gjort dobbelt irriterende med en frekk Giphy, sånn bare for å vise at man tross alder og livets harde skole, behersker det moderne EDB. At samme gjeng stadig blir hacket kommer nok av at de bruker knyttneven når de hamrer på tastene sine, det er i alle fall mye som tyder i den retning.
Kjenner De Dem igjen? De burde kanskje avslutte og lese dette omgående. Ikke det? Neivel.
De unge har for lenge siden fått nok av foresattes og besteforeldres pinligheter fremført for åpen mikrofon og rømt til andre sosiale plattformer, mens vi som er litt mellom bark og vedstabler sitter igjen og humrer lett for oss selv.
Bør man gjøre narr av slike mennesker? Ja, så absolutt. Det var en gang en generasjon som vokste opp i skyggen av krigen. Ja, den krigen. Landet og verden som sådan var stort sett preget av optimisme, og muligheten for å breie seg litt var tilstede. Jeg erindrer nabolaget mitt, der middelklassefamilier levde på svære arealer, i alle fall sett med dagens briller, og det er de jeg bruker her.
Utover etterkrigstiden lød det nærmest som et mantra: klipp deg og få deg en jobb. Høres litt lettvint ut, gjør det ikke? Men sett litt stort på det, så var det ikke langt unna sannheten. Med en lett vannkjemmet sleik kunne man faktisk få en noenlunde greit betalt jobb, en som kunne fø en liten familie med hus og hjem. Høres greit ut det, ikke sant? Kan man få jobb sånn i dag? Neppe.
I dag kan man heller si mantraet lyder: Klipp deg, ta fire fem utdannelser, mastergrader, bachelor i gud vet hva, og De kan kanskje få en jobb med minstelønn. Kanskje.
Terskelen for å få et liv som forrige generasjon fikk med enkle midler virker uoverstigelig, og for en skoletrett ungdom i dag, er det ikke bare å gå til en arbeidsgiver og spørre. Gjør man det blir man sikkert kjeppjaget, eller gjort til latter. Muligheten for at vedkommende som avviser slik fikk jobben sin ved nettopp å møte opp, uten fagbrev eller andre diplomer, men pen i tøyet og hårmanken under noenlunde kontroll, er overveiende sannsynlig.
Verden går fremover sies det, og det er forsåvidt en fin ting, men vi har så lett for å glemme ting på veien. En generasjon karret til seg alt som fantes; tomter, hytter, jobber, biler og båter. De sitter i mange tilfeller i nedbetalte hjem og gnikker og gnur på det de rasket sammen. Og for all del, mange har jobbet og slitt for sine goder, og det er heller ikke dere jeg peker min skumleste pekefinger mot!
Så hvem er det De nu peker fingeren mot vil dere spørre? Jo, det er de som ikke skjønner hvorfor dagens unge voksne ikke har stort hus, gjerne med tre stuer, to biler, hytte, gjerne to av dem og, og hvorfor en hel generasjon nå ikke lenger bryr seg om sølvtøy og servise som bare brukes til fint, og alskens nips og spetakkel. Vi har ikke råd, og vi gir faen. Det materielle jaget vi ble innpodet med er totalt meningsløst, og flere og flere av oss ser at muren vi så for oss å komme over en dag, den er bare uendelig høy. Jeg brukte tyve år. TYVE! Og føler fortsatt at jeg sitter på gal side mens festen er på den andre siden.
Jeg tegner et bilde av en utvikling som ikke er slått ut i full blomst her i landet enda, men vi ser den komme, fortere enn vi liker. I andre deler av verden så har det kommet altfor langt, og motløsheten brer om seg.
Og i mellomtiden sitter en hel generasjon på toppen av sine små fjell av skrot og skrammel og formaner at bare man klipper seg så ordner det seg nok lille venn. Beklager, men det skal mer til, altfor mye mer til.
Noen kaller dem dessert-generasjonen, men flere og flere har fått nok av denne selvgode gjengen og sier bare; ok, boomer!
Uten irriterende giphy til slutt.
T.
Kilder:
En panda som kjeder seg (nettsted for søvnløse)
Kommentarfelter og facebook-grupper for folk som har levd for lenge.
Det var en tid, for et godt snes år siden, at man som yngre person måtte delta i andres bursdager, eller enda verre; delta i sin egen!
Heldigvis kan man som voksen velge å avstå fra den slags, og hvis man vil holde vekten på et moderat nivå, så er det å holde seg langt unna et godt råd fra meg. Man vil også spare seg for tidlig tinitus, men det er en helt annen sak.
Som bruker av diverse sosiale medium er man dog ikke forskånet fra å se en viss utvikling når det kommer til kaken, og da den hjemmebakte typen. Jeg er selv skyldig i fremvisning av egne begrensede kokekunster her og der, og fremholder at jeg kun er en glad amatør som slumper meg frem til mangt og meget. Men kaker, det er det lite av.
Jeg kan svakt erindre at uansett anledning, så dukket det opp noe som smakte litt av sjokolade, sur melk og svidd bunn. Drysset med et tynt lag kokos og med en enslig seigmann plassert i midten, så var det servert. Kaken jeg skriver om er naturligvis den klassiske langpannen, og den bakes nok fortsatt i de tusen hjem når noen skal feires. Trygt og godt, men nu er den på vikende front.
Jeg nevnte den enslige seigperson. Plassert på noe som fremsto som en god kvadratmeter kake gjorde den et ensomt og litt trist inntrykk. Mutters alene i et hav av kokos sto den der og ventet på sin skjebne, en kort gjesteopptreden på en dekorert papptallerken, og så strake veien inn i gapet på en heldig gjest som fikk pynten, for det er hva den lille seige tingest skulle være. Pynt.
For hva er vel en kake uten pynt og dekor? Det er fortsatt en kake, men efterhvert som årene gikk og velstanden i samfunnet har økt, har også pyntingen av kakene tatt seg noe opp. Noen begynte kanskje å legge ut noen tynt spredde nonstop, seigpersonen fikk selskap av en seigperson til, kanskje enda fler og. Så ble det en pynteting på hver bit oppskåret kake, og alle gledet seg over dette. I rettferdighetens navn er dette bra tenkt, altså.
På et tidspunkt som sammenfaller med en av vår tids største unødvendigheter, influensere, dukket den amerikanske cup-cake opp. Små porsjonskaker, hvor dekor og pynt betyr alt, og innholdet er like tomt som ovennevnte unødvendighet. Disse skulle bakes av allerede overbelastede småbarnsforesatte, og pyntes så overdådig som mulig. Fine kaker, utvilsomt gode, om man liker litt kake til smågodtet sitt.
Det er sikkert fortsatt trendy med slike koppekaker, men skal man virkelig følge med i tiden, så er det kun en ting som gjelder, og her følger en kort instruks for hvordan arvtageren til langpannen skal se ut:
Man baker en kake, rund, firkantet, trekantet eller hva man gidder. Skjær den opp så den kan fylles med krem, enda mer krem, og litt smågodt fra løsvektavdelingen. Klapp hele sulamitten sammen, og dekk så med glasur eller krem, gjerne i en glorete farve. Jo høyere kake jo bedre. Så dekorerer man med fire kilo smågodt i løsvekt, Sytten kvikklunsjer, Fem plater firkløver, ti poser seigpersoner og en slikkepinne til å sette på toppen.
Voila og bånn appetitt! Fjern alt knuselig og søk dekning.
Med disse bildene på sin indre netthinne, merker jeg at oldtidens langpanne med sin beskjedne pynt og litt beske smak faktisk hadde noe for seg; man sto ikke i fare for å pådra seg livsstilsykdommer om man ble invitert til et selskap.
Og til dere som har små mennesker i hus, så kan dere fortelle om den gangen vi bare fikk brus på lørdager. Ikke bare har vi sikret en ny generasjon diabetikere, men med slike skrekkhistorier er vi også sikret en ny traumatisert generasjon sengevætere.
Norge er på mange måter et ganske langt land, i alle fall sammenlignet med Island, som er en klump med en vulkan i midten, eller England, hvor det ligger en pub i midten.
Midt i dette gitarformede, værbitte og oljedopede land ligger Trøndelag, et slags fylke om man vil, og det er her årets påskemysterium vil finne sted.
I et vakkert hus i en av Trondheims forsteder våkner en kvinne av en urolig natts søvn. Man skulle tro hun hadde kommet i undergansgalderen slik alle kvinner før eller siden gjør, men for denne damen var det svært meget verre. En uhyggelig forutanelse hadde lagt seg over henne da hun kvelden i forveien skulle hygge seg med noe muntert på fjernsynet. Det som skulle være et program om mat fikk henne til å sette avokadoen i halsen, sammen med et knippe lettprodukter og andre vederstyggeligheter blottet for smak og livsglede hun hadde funnet frem som aftensmat. Over skjermen fløt det over av rigelig smør, ekte fløte, fete biffer og friterte fristelser. Onde minner fra hennes egen restaurant dukket opp igjen. Grethe Roedeløken som hun het tittet urolig ut vinduet, mens posen med lett-urteteen langsomt sank ned i det varme kalorifrie vannet. Vannet var også økologisk og kortreist, tappet i Danmark. Gårsdagens tv-utsendelse hadde rørt ved noe, hun fikk onde tanker i det skrukkete og underernærte ansiktet.
Utsikten til Skansen bro var upåklagelig fra kontorvinduet til Trondheims mest prominente detektiver. Der hvor Grusgaten går over i Blindvoldgaten ligger et nydelig forretningsbygg som skapt for denne virksomhet. Fire etasjer betong og bølgeblikk troner stolt oppi gråværet, og her holder altså detektivene Tony Pomodoro og Jonny Cetriolo til.
Akkurat i dag var det rolig på kontoret, siden byens kriminelle elementer var på forbryterkongress i Wien, og resten simpelthen hadde tatt seg påskeferie. Ryddige forhold er en æressak, noe som kom både påtalemyndigheter og detektiver til gode.
Tony satt godt tilbakelent i sin stol og leste i en katalog, mens Jonny tegnet hatter og briller på tilfeldige mennesker i en avis.
-Vet De, at i Italien har de eget matpoliti?
Det var Tony som ytret seg fra sin katalog. Jonny ble nysgjerrig.
-Sier De dét?
-Ja, det heter Carbonaren, leste det på internett i går.
-Åh, nei, De tenker nok på Carabineri, det der halvmilitære politiet.
-Jeg er ganske sikker på at de arresterer folk som gjør gale ting på kjøkkenet og.
-Det gjør de nok, men der tror jeg faktisk enhver ektefødt italiener har politimyndighet.
-Lyder fornuftig, sa Tony.
-Ja, ikke sant kom det muntert fra Jonny, som lo av sine egne tegneferdigheter.
Det å være detektiv kunne være riktig så fornøyelig kunne de fastslå der og da.
Tony fant frem en hammer.
I en annen del av byen har proteseforhandler N A Leggen akkurat funnet frem hoppestokken sin for en liten promenade i byens gater, dette var noe han gjorde hver dag til nesten samme tid, sånn utpå eftermiddagen en gang.
Denne dagen hadde han også fortært sin livrett, nemlig pizza pepperoni, med et godt lag ananas over. Livet kunne bare ikke bli bedre med et slikt herremåltid i maven.
Han strenet ut fra leiligheten sin i Vispegaten, myste opp mot det høyeste spiret på Nidarosdomen og gjorde seg klar. Men det var dog noe rart, fjæren på hoppestokken virket litt merkelig, ikke som den pleide. Han trakk på skuldrene og tenkte ikke videre over saken og hoppet. Men det var noe galt med hoppestokken, med et byks forvant Leggen opp i luften som en rakett og landet på spiret han nettopp hadde betraktet nedenfra.
Nå er jo slike spir litt uheldig konstruert. Temmelig spisse, og ikke beregnet på å motta uheldige hoppestokkfantaster som kommer flyvende fra oven. Det gikk som det måtte gå, Leggen hadde tenkt sine siste tanker og hoppet ut av tiden.
Hva var så dette? Et hendelig uhell, eller kanskje mye verre, et drap?
Uansett, så er påsken i gang og blod må flyte!
Og trønderfår erstatter ikke pepperoni, selv om dette var normalen der han pleide å jobbe en gang i tiden.
Del 2. Danser med pulver.
I en fasjonabel leilighet midt i sentrum, i åttende etasje, plinger det festlig i en mikrobølgeovn, og når den åpnes, brer det om seg en duft altfor mange dessverre blir utsatt for i en travel hverdag; ferdigmat. Et dryss med revet parmesan fra pose fullbyrdet det som visstnok skulle være en lasagne.
Det er Bob-Trude Griske som skal til å bisette dette måltid, hen snuser inn duftene, utbryter et fornøyd sukk mens hen legger fjærboaen over skuldrene og setter seg til i sin sofa.
Det lukter og smaker nøyaktig slik det gjorde da hen jobbet på restaurant Den Fete Pave, også er den rykende varm i kantene og nokså kald i midten. Denne retten har alt utbryter Bob-Trude stolt! Efter at hen la kokkehatten på en hylle, ble hen dragartist på fulltid og nøt nå stor suksess ved å mime til DDE.
Livet kunne virkelig ikke bli bedre enn dette, også i Trøndelag!! På toppen av det hele sa det plutselig pling i et annet apparat. Bob-Trude hadde nemlig lastet ned sjekkeapplikasjonen «Trønder™». Ikke bare ble det en deilig middag, det lå også an til date, for her i byen sløser man ikke med tiden. En melding der det kun sto «pule?» kunne vel ingen motstå? Hen svarte «ja», trakk på seg fiskenettingstrømper, jafset i seg resten av maten og forsvant ut sin dør i rasende fart.
Til å være en såpass fasjonabel bygård var det fortsatt ikke installert heis, det var derfor nødvendig å bruke trappen. Det var kun ett problem; den var ikke der, noe Bob-Trude i sin iver ikke la merke til før det var for sent. Turen ned til utgangen gikk hurtig nok, vi må nesten si at det kan ha vært en lokal rekord i så måte, dog noe skjebnesvanger. Det ble ingen date den kvelden, for i bunnen av en bygård ligger det en blodig pannekake innsvøpt i en rosa fjærboa.
På en restaurant sitter en person i sort skinnvest, han har akkurat mottatt en melding via en applikasjon, og uten å foretrekke en mine, bestiller vedkommende en øl til seg selv.
En liten blå pose med noe isenkram fra skrotnissekjeden Clas Ohlson klemmes inn i en setepute før servitøren setter en romtemperert og død pilsner på bordet. Det nikkes og smiles fornøyd.
Dagen efter, i Hovedstaden, ringer det muntert i en telefon.
En eldre mann sveiper lett over skjermen og svarer:
Pådragsnes her, hva gjelder det? Jasså, sier De det. Jeg kommer med det samme.
Jepp, det er ingen ringere enn obdusent Max Pådragsnes som har mast seg til å få være med igjen, og han har øvd seg meget både i fag og klarinett siden sist, noe vi beklager.
Max pakket sin koffert i en fei og satte seg på trikken til jernbanestasjonen for å finne et tog til Trondheim. Fly ville vært raskere, men Max var fortsatt av den oppfatning at siden flyvemaskiner var såpass ny teknologi tok han ikke sjansen på å forulykke i et aluminiumsrør med vinger.
Del 3. Propell i tomat.
På kort tid møtte to borgere av denne by sin skjebne, den ene på et spir, den annen som et flatpakket møbel.
Politiet gjorde det de kunne best, nemlig å henlegge sakene fortløpende som hendelige uhell. Ingen vits i å lage mer arbeid enn nødvendig, og dessuten sto en kanne med pulverkaffe klar, så da ble det sånn.
Grethe Roedeløken satt seg til med sin laptop for å lese nytt, og efter en skandaløs innloggingsprosess fikk hun se at det var to dødsfall i byen, to temmelig spektakulære som sådan. Sterkt preget av gårsdagens sjokkopplevelse på fjernsynet mintes hun da en ung kokk skulle ansettes hos henne. Det var en ung mann som var pent kledd og fra Drammen. Hun syntes at det i seg selv var eiendommelig nok, en velkledd drammenser, noe slikt hadde hun aldri opplevd før.
Efter å ha blitt vist rundt i kjøkkenet ble dog denne unge mann svært bedrøvet latet det til, og da raden av mikrobølgeovner i hovedkjøkkenet ble vist frem rant det over for ham. Han kastet av seg den hvite jakken, fremførte en tirade av verste slag før han gikk ut bakdøren og satt seg til på en benk utenfor. Han fisket frem en sigarett og prøvde å roe seg ned.
Grethe stakk nesen ut for å se, og antydet at det ikke var bra for helsen det han gjorde der.
Han reiste seg, stakk en anklagende finger anført av en rykende sigarett mot kjøkkenet og brølte: Det dere driver med der inne er faen ikke mye bra det heller!
Dette var fem år siden, og aldri før hadde Grethe sett eller hørt noe lignende.
Disse fornærmelser var mer enn hun kunne tåle, så hun sendte den sinte unge mann på dør, og ba han aldri vise seg mer!
Med disse minner roterende i hodet trakk hun på seg hansker, en bitter mine, og satt seg på trikken til byen.
Et annet sted i byen senere samme kveld har en annen person satt seg til for å spise aftens. Det er byens mest kjente gourmand som har inntatt et bord ved restaurant Den Fete Pave, og han har akkurat bestilt en av sine favorittmåltider; Sgombro spagetti al pomodoro. Kelneren spør om gjesten ønsker en flaske ketchup til maten, noe han takker ja til. Det er ordboksforfatter Marsvin Nisveth som med kyndig hånd skviser ketchup over en fra før temmelig rød rett, og med stedsmessig korrekt promille innenfor vesten inntar han sin middag i den svakt opplyste restauranten. Ketchup, tomatsaus og store mengder rødvin fyller snart hans bollekinn og ikke minst mave. Det flyter i røde farver, som et maleri fra Carpaccio, som en syndig soloppgang i Tolkiens univers, hvor blod har flytt dagen før.
I denne kakofoni av rødt skjønner ikke Nisveth hvorfor også hans hvite duk også farves rød, og buksene, og skjorten. Han åpner skinnvesten og oppdager at ut av hans buk står noe som minner om en propell, og den kom innenfra, som en mekanisk versjon av den åttende passasjer boret den seg ut av en forvirret gjests mave. Nisveth rakk å rope på kelneren før han sank sammen og trakk sitt siste sukk.
Et uhell, eller nok et offer for en ond drapsperson? Livet nord for Sinsenkrysset kan sannelig by på sine utfordringer.
Del 4. En ku for alt.
Jonny Cetriolo og Tony Pomodro hadde akkurat skriblet ferdig i sin avis og lest ferdig sine tidsskrifter da telefonen ringte, det var fra politihuset, de måtte komme en tur, for de hadde akkurat henlagt tre saker som ville være perfekt for de to nå. Tre lik hadde dukket opp og en obdusent fra Hovedstaden hadde akkurat begynt arbeidet sitt med dem. «Kom, så ska dåkk få sjå no artig» lød det fra den annen ende. De kunne nesten ikke vente, så de kastet seg rundt og ned til sin firmabil, en elektrisk Renault Zoe.
Tony satte seg til for å starte bilen mens Jonny tok plass i baksetet. Brummingen som fulgte ville nok for de fleste virke litt underlig da dette jo er en slik elektrisk bil. Men for å ikke vekke for mye oppmerksomhet og ikke minst avsky i byens konservative bilmiljøer, hadde de montert en dieselmotor på taket. De var begge svært tilfreds med dette, særlig siden motoren var fra Fiat, som er italiensk med en pålitelighet derefter. Bilen låt som en blanding av gammel traktor og campingbil der den satte avsted mot påtalemyndighetenes hovedkvarter.
Tony og Jonny var godt kjent i hovedkvarteret fra før. Glattcellene vakte minner om ville ungdomsdager, men en tur dit hadde de ikke tid til nå, også var de jo edru begge to, så slike forlystelser måtte vente til en annen gang. Nå gikk turen til obduksjonssalen, anført av politimesteren selv, en myndig kvinne må vite. Halvannen meter høy og like bred med en bister mine syntes hun at det inntrufne var høyst ubeleilig, derav henleggelsene. Men som hun sa; om to detektiver ville se på sakene så greit for henne. Hun åpnet døren til salen og ropte inn: Herr Pådragsnes, her er detektivene våre.
Som detektiver hadde både Tony og Jonny sett mye rart, og siden de opererte utfra der de gjorde, så skulle det ikke stå på det nei. Men dette, dette var noe annet. Fra den ene enden sto det et spir med en likpose tredd over. På et annet bord lå en likpose hvor det mer så ut som om innholdet hadde mistet sin opprinnelige form. På det tredje bordet lå en stol med en likpose ovenpå.
Max Pådragsnes presenterte seg med sin tynne pipestemme og dialekt fra Bogstad og begynte med en kort presentasjon av personer og dødsårsak.
«Mine herrer» begynte Max, «det første offeret er en mann hvor dødsårsaken er gjennomborelse med et spir, sannsynligvis fra 1100-tallet eller deromkring».
-Mener De at mannen er fra 1100-tallet? Tony undret seg litt over hva så gamle folk eventuelt gjorde ute alene.
-Nei, spiret er fra 1100-tallet, men dette er kun antagelser fra min side innrømmet Max. Han var tross alt ikke arkeolog.
-Men det er jo spiret på Nidarosdomen! Jonny kjente det lett igjen.
-Nidarosdomen? Max tittet spørrende på de tre andre i rommet.
-Ja, Nidarosdomen. Norges mest kjente kirke. Tony kunne en hel del om sånt faktisk.
-Aldri hørt om. Er det noe jeg burde kjenne til, eller? Hovmodet til Max kjente ingen grenser iblant, og de tre innfødte i rommet kjente hvordan de unisont kjente mishag mot denne fyren. Selv om han unektelig var stilig å se til, med to terninger tatovert på halsen og barten på underleppen, men likevel, aldri hørt om domen liksom. Idiot.
Hva Nidarosdomens domkantor mente om at snuten røsket med seg hele spiret som bevis vites ikke, men hun kan neppe ha vært fornøyd.
Den andre offeret, Bob-Trude Griske ble fremvist, hvorpå alle brakk seg. Ingen hadde sett en så stygg rosa fjærboa før. Gikk folk med sånt? Hen var også temmelig maltraktert der hen var puttet i posen. Dødsårsak; mangel på trapper og fall fra stor høyde. Tony og Jonny grublet seg i mellom. Underlige saker.
Så var det det tredje offeret, drept på restaurant av en stol med en slags ond innretning skjult i stolryggen.
Tony betraktet innretningen, og slo fast at den var laget med ting man fikk kjøpt enten hos Biltema eller Clas Ohlson, «og se, delene har gått i stykker allerede».
Jonny og Tony fikk se rapportene til de tre, og selv om fristelsen var stor til å tegne barter på bildene, unnlot de dette, og leste dem heller slik de ble bedt om.
-Ser De noen sammenheng her, Tony?
-Ikke med det samme. Jonny leste en gang til.
-Se her, maveinnholdet, hva de har spist.
-Æsj, hva faen er det de har levd på?
-Ikke sant, temmelig grotesk.
Tony sammenfattet rettene og slo fast at samtlige hadde et nokså løst forhold til hva som kan regnes som spiselig, og ikke minst god gastronomi.
-Her ville nok det Italienske matpoliti hatt ett og annet å si, sa Jonny.
-Carabineri, kom det fra Tony.
-Nettopp.
Her var det litt av hvert å tenke på for de to glupingene, så de ble enige om å dra hjem til Tony for å fordøye inntrykk, samt steke seg et par digre biffer.
Max dro med seg politimesterinden for å spise på restaurant, hun kunne friste med noe helt spesielt som hun sa; sodd!
Å fy faen!!! Hverken Tony eller Jonny kunne dy seg, de dro hjem.
Med en kald dieselmotor på taket røykla de trøndernes gater der de trampet gassen i bånn på sin lille el-bil. De liker sånt der oppe.
På trikken fra byen sitter en kald kvinne, Grethe Roedeløken har hatt nok en opprivende dag. Hun liker egentlig å ha det litt travelt, men nå var det litt i overkant hva hun hadde påtatt seg, det kunne hun ikke stikke under en stol. Huff ja, stol. Hun ble eftertenksom i det trikken fra Grisekaldbanen nådde holdeplassen hennes. Grisekaldbanen var en skarp konkurrent til den mer kjente Gråkallbanen, selv om den betjente en helt annen del av byen. Konkurranse er og blir konkurranse, helt i tråd med vår tids feilslåtte kollektivpolitikk.
«Spagetti er best når man kan bite i den», Grethe mumlet dette lavt mens hun betraktet husene utenfor. I hennes ører var dette det verste tullet hun hadde hørt, for når det kom slik ut av boksen med Spagetti ala Capri, nesten som grøt, så må det være riktig, eller?
Hun gikk av trikken og spaserte hjem, bister til sinns, som vanlig.
Del 5. Sodd off.
Det er noe ualminnelig vakkert med et godt tilberedt stykke kjøtt, det som igjen ikke er fullt så vakkert, er at tre mennesker har endt opp på likhuset, og deres siste måltid i seg selv er en forbrytelse. Tony kunne sin biff, og Jonny satte pris på dette, og med hver sin veltempererte glasscola kunne det ikke bli bedre.
-Påfallende at vi får tre slike saker oppi hverandre? Tony undret seg.
-Kan det være en sammenheng?
-Tja, ingen hadde spist sodd i alle fall.
-Nei, i så tilfelle ligger hele byen tynt an.
-Tror De det er samme person som kverker folk som begår gastronomiske forbrytelser?
-Kan jo begynne å lure.
-Sant nok, min kone kom forøvrig hjem med en posesaus i går. Den skulle bare tilsettes smeltet margarin og røres ut med pulveret i posen. Det skulle visst være Béarnaisesaus.
-Er det sant?
-Jepp. Hun sitter i vedboden og skammer seg.
-Passende.
-Vil si det. Smakte biffen?
-Utmerket. Skål.
-Skål.
Den Fete Pave har i snesevis av år vært selve hjørnestenen innen trøndersk og internasjonal cuisine. Her møtes hele verden i en rad av mikrobølgeovner, og for den jevne trønder er dette mer enn godt nok. Stedet er ikke belemret med stjerner i reiseguider eller hederlig omtale andre steder. Og selv om stedet dagen i forveien ble åsted for noe som mest sannsynlig kan være en påskebasert forbrytelse, så hindret ikke det stedets innehaverinde å holde åpent.
Det er også her Max Pådragsnes og den bryske politimesterinde valgte å innta aftenens middag. Sodd er fast på menyen her og er et must for alle som forviller seg til denne delen av landet. At ingen kommer tilbake igjen er en annen sak.
-Husets vin er god.
-Å ja? Max ble nysgjerrig. Er det druer dyrket lokalt, eller noe annet spennende?
-Tja, druer er det vel lite av, men man blir på druen etterpå. Den lille braffe ler godt og fortsetter; det herre her, det e saft og heimbrejnt.
Hun tømmer glasset sitt, raper charmant og smiler bredt.
-Dere har vel ikke en fransk vin her, eller noe fra Italia? Max føler litt på usikkerheten, men blir snart roligere når han hører at det plinger lystig i mikroene på kjøkkenet. Mat efter hans hjerte!
To tallerkener med glovarm sodd kommer på bordet. Kald i midten, akkurat slik det skal være humrer en lett animert politimesterinde. Max smiler og smaker. Utsøkt! Det blir en helaften.
Utenfor restaurant Den Fete Pave kjører en buss forbi, den er full av hockeysveiser og barter. Det er byens fotballag Rosenstjert som feirer en ny og overdådig seier over erkefienden Ildspåsettelse. Bussjåføren tenkte at et besøk på «Paven» kunne være noe, men treneren insisterte på at siden de vant 96-0, så var kun det beste godt nok. «Vi ska te Egon i Tyholttårnet!! No!!». Likar bli det itj, ekte hjemmebrentseier!
Vel hjemme, med utsikt mot Tyholttårnet, har Grethe Roedeløken satt fra seg vesken med sakene sine i gangen og satt seg til rette med et glass vin. Turen hjem fra trikken var både kald og hustrig, men nå kunne hun endelig nyte frukten av dagens arbeide, fri for bekymringer.
Grethe setter seg til bords med et glass vin mot de tynne leppene, slike som kan dekoreres med leppestift, men som i dette tilfellet kan pyntes med en tynn blyant. På bordet står en klassisk italiensk rett; spagetti carbonara. Hun lager den med kyllingkjøttdeig og fullkornmakaroni, sausen med lettmelk og margarin. Også har hun løk, erter og champignon over før det gis en tur i mikroen.
Hun slurper lett den lokale vin og bemerker for seg selv at det der Tyholttårnet virket å stå nærmere enn det pleier.
Lydbølgen fra tårnets eksploderende fundament rekker hun så vidt å høre før tårn med restaurant på toppen kommer mot henne i vill fart.
Hun rekker knapt å se logoen til hennes skarpeste konkurrent innen mikrobølgegastronomi før det kommer rasende over henne. Hun roper bare EGON!!
Vederstyggeligheten på bordet ble klemt like flat som hun som hadde tenkt å spise den, og mange vil nok tenke at det var like greit.
Ja, også røk det med et fotballag i samme slengen og litt inventar av luguber kvalitet.
Ringvirkningene i tippeliga så vel som de hardbarkede loppemarkedmiljøene lot ikke vente på seg!
Det tårner seg opp her, dere!
Del 6. Intet nytt under spisestuestolen.
Alle som har studert turistattraksjoner verden over har sikkert fått med seg at bygninger av abnorme størrelser, eller som til tross for alvorlige konstruksjonsfeil men som likevel blir stående, er av stor interesse, selv for de minst oppvakte blant oss. Pisa har sitt skjeve tårn, Trondheim hadde, i alle fall hva denne lille historie angår, sitt loddrette tårn.
Man kunne forledes til å tro at en regelrett sprengning av tårnet for å få det til den skjeve side var en aksjon anført av byens skjeve miljøer, og det er jo gøy nok. Men som vi vet er ikke slike grupperinger kjent for slike aksjoner. De er heldigvis temmelig fredelige av seg, om vi ser bort fra noe av musikken de avnyter. De om det.
Det enorme smellet kunne høres over hele byen, og det braket som efterfulgte var nok til å vekke samtlige seismografer på den festlige halvkule av kloden da Tyholttårnet deiset i bakken og klemte flatt fru Roedeløkens hus, for ikke å snakke om fru Roedeløken selv.
Tony og Jonny som satt med sine papirer og tenkte så det knaket i ostepop hørte det meget godt, og den lille vedboden hvor Tonys kone satt og furtet, der ramlet døren av hengslene. Nå lå Tony tynt an. Heldigvis var Jonny snarrådigheten selv, og de rømte stedet med Renaulten i silent mode, altså de unnlot å starte den bråkete dieselmotoren på taket.
Sykt smart det der var de enige om når pedalen nådde bunnen og farten nådde toppen, sånn rundt 43 km/t.
På Den Fete Pave var stemningen god. Max hadde slurpet i seg sodd og flere glass lokal vin, og nå var den før så bryske politimesterinde blitt adskillig mer inntagende. Hun moret seg også over hvordan denne selvopptatte østlending henga seg til trøndersk kultur og gastronomi! Max var animert, og følte nå for å dele sin lidenskap med de få som var innom denne kveld, nemlig klarinettspillet sitt. Han dro den frem, klarinetten.
Med øvede hender monterte han instrumentet, fuktet den lille trebiten man blåser i, også begynte han å spille en vise som heter Hammer smashed face som opprinnelig ble komponert og spilt inn av det amerikanske dødsmetalorkesteret Cannibal Corpse i 1992.
Dette verket fremført på klarinett må nok sies å være temmelig originalt, for ikke si smakløst under de rådende omstendigheter, men siden de øvrige gjester var i en forfatning hvor bruk av kjøretøy og motorisert redskap frarådes, så ble det virkelig fart i sakene når tonene av denne velsignede vise fant sin vei inn i ørene til publikum.
«This is trøndring» ropte en tilskuer entusiastisk og kastet opp på gulvet.
Og når visen ble avsluttet med braket fra Tyholttårnet, må vi vel kunne fastslå at stort bedre enn dette blir det neppe.
Som et fullverdig punktum ble det også kastet møblement ut gjennom vinduet. Stedets innehaver var jo gått for kvelden, så det var bare å slå seg løs, og med hennes nåværende allmenntilstand brydde hun seg nok ikke. Men det var det ingen som visste enda.
Livet er en fest i skinnvest, så lenge det varer.
Del 7. Gondolferd i Nidelven.
Tony og Jonny hadde fått opp farten, de var av en eller annen grunn sikre på at det store smellet de hadde hørt var noe de burde undersøke, og når likevel Tonys kone var sluppet fri var det best de kom seg unna.
-Litt som biljakt dette, sa Tony.
-Ja, skal vi svippe nedom sentrum mens vi er i gang?
-Det kan vi godt, men alle torghandlerne er jo dratt hjem så sent, så det blir ikke som i actionfilmene vi har sett.
-Å ja, der hvor epler og pærer blir kastet rundt og slike ting?
-Nettopp.
-Det er sikkert en kebabkiosk vi kan krasje i?
-Kjør på!
Jonny presset drittbilen opp i 44 km/t og siktet mot en skrøpelig campingvogn som serverte kebab og bakt potet.
Siden Norge aldri har hatt en egen kultur for nattmat efter fuktige kvelder, har vi måttet importere dette fra utlandet. Kebab har således vært en hjørnesten blant landets utagerende festløver, og med tiden har vår egen lille knoll poteten funnet sin vei inn i denne delen av landets gastronomi, da i sin bakte form med diverse fyll og fanteri på toppen.
Det var nettopp utenfor en slik kiosk Max og politibrafferinden hadde innfunnet seg efter sjøslaget på «Paven», og det var den samme vogn våre venner Jonny og Tony siktet seg inn mot.
Stopp!! Ropte plutselig Tony, der står jo han der fra hovedstaden og politibollen!
Jonny stanset bilen ved siden av dem og så at begge hadde valgt bakt potet til aftens, et utsøkt valg var alle enige om, selv om mandelpoteter var et underlig men økonomisk valg.
-Hva driver dere med, ville den lille runde vite mens hun dyttet en serviett i ansiktet for å tørke bort rømme fra poteten sin.
-Hørte dere ikke smellet oppe fra Tyholt? Vi er på vei for å undersøke om det kan ha noe med sakene våre å gjøre, sa Tony.
Hun dro myndig med seg Max og satte seg i baksetet og kommanderte kjør! Bilen ble tydelig tungt lastet, og med alle godt sikret med setebeltet var det bare å komme seg avgårde.
Ferden videre tok dog sin tid, underveis måtte batteriet lades, og det måtte fylles diesel, for det ble insistert på at bilen måtte lage lyder. Det tok sin tid fra sentrum til Tyholt, noe som skyldtes delvis villedende veiledning fra en dritings politimesterinde i baksetet.
Da bilen med den brummende motor på taket passerte Elgeseter bro, la de merke til noe pussig på elven. I det dunkle lyset natten kunne skilte med, så de at på Nidelven var en gondol på vei nedover. Dette syntes alle i bilen var såpass muntert, at de stoppet for å ta bilde med sine mobiltelefoner. Men hvem var dette som dro på utflukt med gondol i de tidlige morgentimer, for såpass langt var man kommet. Det nærmet seg grålysning i en by som for det meste oppleves som grå og nitrist. Men maritime eiendommeligheter måtte vike, for noe hadde øyensynlig gått i luften og plikten kallet for den brokete forsamling i den lille elbil.
Del 8. Al Dentes Inferno.
Hvor mye ugagn er det mulig å utrette på en gang? Temmelig mye, om man er driftig og sliter med nattesøvnen.
Al Dente var en sånn, eller Alfred som han egentlig var døpt. Hele livet var han plaget av egen ærekjærhet og at han var oppvokst i en by som resten av verden anså som et forvokst veikryss. Veien til egen storhet var brolagt med tåpeligheter, villspor og brennende begjær.
Ryktene om en ordentlig flott fremtid i Trondheim hadde brakt ham hit, men skuffelsene hadde sendt ham ned i en skrekkelig tilstand, men nå var det nok.
Det hadde vært en lang og travel natt, for ikke si dager, og nå sto byen mer eller mindre på hodet. I den nystjålne gondol drev han nå nedover Nidelven for den store finalen i sin store vendetta mot middelmådighet og lettprodukter.
I ruinene av det som en gang var et stort tårn med restaurant på toppen vrimlet det av redningsmannskaper og lignende, samt to detektiver, en velfødd politimesterinde og en lett forbauset obdusent i kalosjer som ikke var spesielt vant til feltarbeid som sådan.
En svært målrettet eksplosjon hadde sendt tårnet i en bestemt retning og klemt et eneste hus paddeflatt, og det var Grethe Roedeløkens hus.
Tony betraktet det flateste huset han hadde sett på lenge da en nabo som luftet hunden sin kom bort og lurte på hva som foregikk.
-Hva har hendt her, ville naboen vite.
-Ser De ikke det? Tyholttårnet har blitt sprengt og huset til fru Roedeløken er klemt flatt, forklarte Tony.
-Å ja, sa naboen dumt, men hun er vel ikke hjemme?
-Hvorfor sier De det?
-Gondolen hennes er vekk, så da er hun vel på tur i den.
-Gondol?? Tony var fjetret.
-Ja, hun er Trondheims eneste eier av en ekte italiensk gondol. Hun bruker den som reklame for restauranten sin for å gi den en aura av autentisitet.
-Såpass trengs nok, for det er ikke mye som minner om italiensk når det kommer til maten på stedet hun driver.
-Det kan så være, jeg spiser kun sodd der likevel. Men nå må jeg videre, hunden er utålmodig og vil hjem.
Tony takket for opplysningene og fikk det travelt med å raske med seg Jonny, bollen og klarinetten, for nå måtte de finne igjen gondolen de hadde sett og gi Grethe beskjed om hva som hadde skjedd med huset hennes. De visste enda ikke at Grethe, som nå var frarøvet sin lille skute, også var frarøvet selve livet, uansett hvor trist det måtte ha vært, i alle fall sett fra et matperspektiv. Nuvel.
Naboen trakk med seg den søte lille lekehunden med hjul og gikk hjem til seg selv. Dette var et kalorifattig men allergivennlig nabolag.
Tony, Jonny og hvetebollen måtte forlate Max i ruinene. Max hadde nok å gjøre, for han hadde funnet et helt fotballag oppi haugen, noe som moret ham umåtelig.
For å gjøre turen ned til sentrum kortere tok de snarveien over parkeringsplassen til Bunnpris gourmet på Elgeseter, og sparte nesten 7 sekunder. Bilen gjorde et byks over fortauet og med et brak måtte de se at den bråkete motor på taket ramlet av. Jonny hadde stor kompetanse på sveis og søm, men slik Tony nå kjørte holdt det ikke. De fikk kjøpe seg en ny efter påske.
I en felles anstrengelse av tankevirksomhet så tidlig en morgen, antok de tre at målet for gondolferden var restauranten til Grethe, altså Den Fete Pave. Den lå fint til langs Nidelven, med utsikt mot Bakklandet, en bydel av en viss skjønnhet har vi latt oss fortelle, usannsynlig som det høres ut.
Bilturen til restauranten gikk bedre enn forventet siden den lille runde hadde sovnet og var således ute av stand til å villede, men da bilen stoppet brått i en gjerdestolpe våknet hun igjen, klar for action som hun sa det selv.
De oppdaget at døren var brutt opp og at noen romsterte inne i dette fornemme gastronomiske tempel for de mindre kresne.
-Her begås det innbrudd i grålysningen! Ropte politimesterinden.
Hun spisset sine knoker og gjorde seg klar til håndgemeng og arrestasjon av det som måtte befinne seg der inne.
Med Jonny og Tony på slep stormet den barske politimester inn i restauranten. Døren fikk hard medfart, den gikk av hengslene, ikke ulikt all annen aktivitet i selvsamme lokale kvelden i forveien.
Lokalet var dunkelt opplyst, stearinlysene var tent og bordene ryddet bort og mitt i restauranten sto en enslig skikkelse med en stor gryte. Gulvet var dekorert med ni sirkler perfekt kokt spagetti, og det var dette synet som møtte en nå sterkt oppildnet purk.
-Stopp! I lovens navn! Hvor er fru Roedeløken, og hvem er De?
-Jeg er Al Dente, og dette er mitt inferno!
-Og hva gjør De med den gryten?
-Dette er den siste gryte sodd fra dette kjøkken, dette bedragerske produkt, oppvaskvannet fra helvete, dette er ikke mat!!
-Å jo da, det der er gode greier, og nå er De arrestert for gondoltyveriet på Tyholt! Sett fra deg gryten og frem med labbene, mister.
Jonny og Tony sto like bak og så på der Al Dente ble arrestert da begge fikk den geniale innskytelse at denne båttyv kunne ha noe med resten av sakene å gjøre.
Under trussel av å bli brukt som krakk under den nå enda bryskere politimesterinde, brøt Al sammen og la sine kort på et bord. Sammen med bankkort, lånekort og studentbevis, kom det frem kvitteringer på diverse saker som knyttet Al til både drap og tyveri. Han tok vare på alt i tilfelle noe kunne skrives av på skatten, og i utgangspunktet er jo det ganske smart tenkt, men i dette tilfellet fellende bevis for en rekke fiffige mord. Litt av en fyr!
Al, eller Alfred som vi nå kan si, trygge på at han ikke kommer efter oss, knurret misfornøyd da han ble ført bort, og over skulderen roper han sint: Jeg burde visst bedre enn å begå kjeltringstreker i en by hvor Jonny Cetriolo og Tony Pomodoro holder til, og så bli arrestert av den vandrende frityr! Han siktet til politimesterinden som nå raidet kjøkkenet for noe spiselig.
Jonny og Tony dro tilbake til kontoret sitt, godt fornøyd med egen innsats. De ble hederlig omtalt i dagspressen i dagene som fulgte, og kunne efterhånden tegne barter og briller på bilder av seg selv i avisen.
Epilog:
Al Dente ble tiltalt for flerfoldige mord, og ble for dette tildelt noen måneder bak murene. Noen vil nok mene at dette var da usedvanlig lav straff for slike forbrytelser, men som det het i dommen, så var motivet bak formildende. Også som nesten ektefødt italiener, hadde faktisk Al Dente en viss politimyndighet når det kom til kriminell gastronomi.
Forfatteren takker for følget. Alle navn og steder er nesten helt fiktive og relasjoner til virkelige steder eller personer, slik som Mordor eller Erebor er helt tilfeldig.
Vi håper det smakte.
Alle rettigheter til denne tekst tilhører forfatteren. Altså meg!
