tormodskriver

Kap. 1. På knallert og en kvikk en før lunsj.

Påsken 1977, tettstedet Geithol et eller annet sted i Hallingdal:

En måneskives lys kaster sølv over de snedekte vidder, og i den stjerneklare natt er det ekstra koldt, selv i april. Før våren tar til seg all sne og lar gress og trær få utfolde seg igjen, er det fortsatt litt igjen av dette hvite som omfavner vårt rike. Den siste rest av sne er dog ytterst besværlig, og det å løpe over skaredekte vidder er en tung affære. Andpusten og utmattet løper en mann over skaren, hvert skritt er som bly, og til slutt er det for meget, så meget at ansiktet borer seg gjennom skaren, river i ansiktet som en pisk. Han snur seg til brummingen av en motor og to frontlys på et slags kjøretøy som blender bort månens lys. Det var ikke slik påsken skulle bli når han hadde kjørt i land i Kristiansand noen dager tidligere.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mamma mia! For et beist, tenkte han, da han fikk se hva som kom rullende innover ferjelemmen. Glinsende i rustrøde farver og buldrende som et uvær! En skarp kontrast til en lyseblå Vespa som hadde kjørt hele veien fra Milano til Hirtshals, og som nå sto klar for den siste biten mot Hallingdalen. Men først måtte den forsere Fred Olsens ferjelem og statsbanenes buldrende skiftelokomotiv som skulle trekke ut vogner fra jernbaneferjen han var kommet med. Han hadde aldri opplevd et lignende skue! Så flott, så majestetisk, og temmelig bra, egentlig.

Mario Sega som var hans navn, og som nå var vitne til et unikt stykke samferdselshistorie der han sto klar med sin moped, rede til å ta fatt på den norske fjellheim for litt påskeferie, også henne, da.

Mario hadde lenge gledet seg til dette, en ekte påskeferie som han hadde lest om i ukebladet han fant på et tannlegekontor i Toscana. I det samme magasin hadde han og sett en hjemme-hos-reportasje med noe av det vakreste han hadde sett; en norsk sangerinde.

Lykken sto den lille grabukk bi, for hun skulle opptre like ved der han planla sin ferie, pussig nok.

Vespaens blåaktige røk kunne ikke konkurrere med det digre lokomotivet som akkurat dro ut fra ferjen, men dens entusiasme for oppgaven sto ikke tilbake for noe, ei heller sjåførens iver! Efter en lang omvei via Drammen og Hønefoss hvor han fikk ristet av seg noen forsmådde ektemenn, ankom han Geithol, tungt duftende av sjømat!

Turen opp til familiehytten var som vanlig besværlig, men med sitt nyvunne diplom og stilling som obdusent og patolog i Hovedstaden, var det med friskt mot vår venn Max Pådragsnes (han ja! Dere husker sikkert Max fra tidligere? Ikke det? Neivel!) fant veien frem for en uke med hvile og hygge, samt velfortjent påskeferie, syntes han selv. Han syntes generelt meget godt om seg selv, men det er en annen sak. En koie på et halvt snes kvadratmeter skulle gjøre nytte som bolig de kommende dagene, og medbrakt hermetikk skulle gjøre oppholdet til en drøm av de sjeldne.

Lite visste han at dagene som skulle komme ville by på alt annet enn ro og hygge, tvert imot!

På hytten sin har Max åpnet en ny boks med erter kjøtt og flesk, hermetikk fra øverste hylle, både hva smak og konsistens angikk. Boksen sto i alle fall på hyttens høyeste hylle før den ble tilberedt. Boksen fungerer som gryte humret Max fornøyd der det så smått begynte å boble i gule erter, noen slintrer av kjøtt og en gjennomsiktig klump fett. Han satte seg til utenfor i den beryktede solvegg for å innta nok et måltid med en eim av blikkboks og utsikt fra en snehaug, da en person åpenbarte seg.

-Neimen, er det ikke deg, Max?

-Jo, Max ble brydd av forstyrrelsen og gjennomsøkte sitt indre for å omerindre hvem dette mennesket var.

-Husker du ikke meg, da? Jens, Jens Beksvart?

Jens var bygdens altmuligmann, ubestridt bygdetulling og dynamittentusiast.

-Å jo, selvsagt, god dag, Jens. Max svelget en munnfull og ventet på neste spørsmål, ubetimelig som det enn måtte være.

-Jasså, påskeferie? Fint i fjellet nå, ikke sant, og god mat har du og ser jeg?

Max ble om mulig enda mer brydd, særlig over denne joviale og kameratslige tilnærming og bruken av «du».

-Jeg er på påskeferie, som De ser.

-De? Jens ble usikker, er vi dis, liksom?

-Ja, er vi ikke det?

-Jaja, det er vel sånn dere prater i byen, det?

-Det forekommer meg som høyst unaturlig å tiltale fremmede med du, kom det skarpt fra Max.

-Samma det, åssen går det med den karen da? Ble det noe greie på de der studiene dine eller?

-Ja, jeg er obdusent eller patolog om De vil, med fast ansettelse hos påtalemyndighetene, om De ville vite.

-Høres jækla flott ut det, selv er jeg arbeidsledig snekker.

– Så De er uten fast arbeide?

-Høhø, ja, alle her oppe er arbeidsledige, men jobber for det. Hever trygd og lønn, fint opplegg.

-Høres ut som svindel.

-Kall det hva du vil, blir gode penger av det.

-Men det er jo ulovlig, De kan bli arrestert?

-Neppe, lensmannen her oppe er arbeidsledig han og, samme opplegg.

-Dette er jo umoralsk, et nesepek til vårt samlede samfunn.

-Tull, vi går i kjerka på søndager og da er alt greit har vi lært. Ja, presten er..

– Arbeidsledig?

-Riktig!

Max ristet på hodet, det var enda verre enn han husket fra sine dager som ung, og på ferie med foresatte i samme hytte. Han og Jens Beksvart hadde omgåttes den gang, som venner. Men det var lenge siden nå.

-Du får kose deg med maten, jeg skal på samfunnshuset, det er konsert i kveld, hele bygda kommer. Ta med noe hjemmebrent og legg fra deg disingen å ta deg en tur, blir moro!

-Konsert? Max undret seg. -Tja, litt kultur har da aldri skadet?

Hytten var både møllspist og falleferdig, og ikke helt slik han husket. At en hel familie kunne finne på å stappe seg inn i noe slikt år efter år fremsto nå som noe underlig, så han fant frem tversoversløyfe og gamasjer, låste den knirkete dør og gikk. Det kunne neppe bli verre enn å tilbringe tid i en rønne.

Eller?

Kap. 2. En flaggstang i stjerten.

Samfunnshuset i Geithol var en vakker gammel trebygning, et forhenværende bedehus, slik man gjerne finner over hele landet, men som nå tjente til mer hyggelige aktiviteter, noe som ergret bygdens prest ganske mye. Her var Vigdis Windeltrapp i full gang med forberedelsene til kveldens arrangement. Selveste Krinoline Flagstang sto på plakaten, og det var denne plakaten Vigdis hadde spikret opp over alt i anledning konserten.

Vigdis var bygdens primus motor for omtrent alt som skulle skje, hun jobbet som musikklærer, skrev i lokalavisen og anmeldte alt som skjedde med terningkast. Hun kjørte også en militær feltvogn, noe som var usedvanlig praktisk når hun trengte å ta noen snarveier for å rekke alt hun var med på og skulle anmelde. Den var alltid full av diverse musikkinstrumenter, alt fra triangel til trekkspill, luftgitar og bratsj! Som en kuriositet var hun Geithols eneste som ikke hevet trygd i tillegg til fast gasje.

Foran sminkespeilet, et slikt med en haug lyspærer, var Krinoline i full sving med å pudre fjeset og påføre alle lag med sminke som en opptreden krever. Godt hjulpet av sin assistent Lene Stöl, som var heavy metal-entusiast og således temmelig kulturelt begavet. De to hadde jobbet sammen lenge nå og kjente hverandre godt, i alle fall efter datidens standarder. Krinoline var selverklært diva, hadde nesten vært med i melodi grand prix, og vært med i en del ukeblader som den gang som nå tok for seg kjendiser i alle sjikt.

I salen var det munter stemning blant de oppmøtte. Noen var der fordi det var noe som skulle skje, andre hadde gått feil, men ble likevel siden de var i en tilstand hvor befatning med motorkjøretøy ikke er anbefalt. Utenfor sto en nydelig liten Vespa, og innenfor var også Mario som gledet seg mer enn noen til det som skulle skje.

Max hadde omsider innfunnet seg, og han dro umiddelbart kjensel på sin barndomsvenn Jens som hadde vært der en stund allerede, og som var noe ute av stand til å spille Ludo, eller andre brettspill om det skulle være ønskelig.

Max gikk dit han antok man kunne få seg noe til å leske sin strupe, og ble tildelt en halv kopp kaffe før han fikk sagt noe. Nuvel, tenkte han, noe perpleks. Pulverkaffe i plastbeger. Han ble oppmerksom på en annen som hadde et minst like avmålt forhold til sin tildelte dose kaffe, det var Mario, som der og da lignet en mann som hadde mistet alt og vurderte om livet var verdt å fortsette. Han fikk akutt hjemlengsel, og om det ikke var for at han snart skulle få bivåne det vakreste han noensinne hadde sett, så hadde han reist hjem på flekken!

Så ble lysene i salen dempet, og scenelyset gikk på. Vigdis kom til syne, for hun skulle presentere denne store begivenhet som seg hør og bør. For å komme til orde hadde hun medbrakt sin megafon, det eneste instrumentet som er i stand til å overdøve god gammeldags bygderølp og grabukker fra Italien på frierferd!

Vigdis var myndig, og godt kjent for de fleste som var der, så når hun trykket inn knappen på sin megafon og talte ble det stille. Så sa hun:

-Mine damer og resten av dere, vi er i kveld så heldige å få hit en av vår tids store artister innen ostepop og gamle svisker, så ta vel imot, ingen ringere enn Krinoline Flagstang!!

Applaus, jubelrop, roping efter skogens konge og et helhjertet mamma mia runget ut i salen i det Krinoline, med malplassert selvtillit og sitt uskarpe bebrillede blikk som vitnet om et underutviklet åndsliv, omsider entret scenen. Akkompagnert av en grammofon begynte hun nå å synge, og sangene «Norvegia i skogen», «min Brie alltid lukter», «ridderost med pels», samt noen gamle svisker ble avsunget på hennes egen måte. Vel, sang og sang, Vigdis som sto bak sceneteppet og bivånet det som utspant seg på scenen ble mer og mer betenkt over sitt valg av artist til å underholde. Krinolines stemme kunne i beste fall sies å være interessant, men for de fremmøtte var det guttural raping, høylytte hvin og ulyder de fleste, selv i publikums tilstand ville funnet sjenerende. Mellom sangene, hvis de fortjener å bli omtalt som noe slikt, avslørte hun sin knirketemme, et fenomen som mange år senere skulle bli populært blant influensere og kjendiser av tvilsom karakter. Og da hun begynte på noe som skulle være lokale folkeviser hadde Vigdis fått nok! Hun trampet inn på scenen og røsket med seg Krinoline og dyttet henne inn på bakværelset. Lene Stöl var snarrådig, hun satte på en plate med Boney M, og med det ble publikummet, som var noe satt ut, igjen livlig og klar for spetakkel og rølp! Det gamle bedehus hadde sett mye rart gjennom sin levetid, og denne aften var intet unntak.

Man kunne være enig med Geithols presteskap og andre møbler om at fanden hadde kommet på besøk, igjen!

På bakværelset utspant det seg nå scener som i Dantes inferno, for Vigdis var alt annet enn nådig i sin bedømmelse av Krinolines opptreden, ferdigheter innen sangkunsten og musikalitet som sådan. Antrekk og sminke fikk også gjennomgå, sånn for alle tilfellers skyld, alt fremført via megafon.

Krinoline, nå med en durabelig bakoversveis, takket for denne konstruktive, men noe høylytte tilbakemelding, og ba om at assistenten, Lene Stöl ble sendt inn.

Vigdis forlot værelset i det Lene kom inn. Hun så at Krinoline var noe mismodig, hun lukket vinduet som sto åpent, og tenkte at det kanskje var den kalde trekken derfra som gjorde henne litt nedtrykt og ille til mote.

-Vil De ha Deres aftens nå? Spurte Lene.

-Ja takk, De kan sette frem min skål nå, sa Krinoline.

Hun ville alltid ha en skål med riskrem efter sine opptredener, uansett når på året det var, og nå fikk hun den slik hun ønsket.

Lene trakk seg tilbake, og når riskremen ble fortært krøp kulden atter igjen rundt husvegger og tak, og de som ikke var falt i søvn allerede, snublet rundt og fant sikkert frem til sin bopel eller hytte utpå morgenkvisten.

Krinoline satt fra seg en halvspist skål, betraktet seg selv i speilet der hun satt.

-Bittert, mumlet hun for seg selv.

Så falt hun sammen og ble liggende urørlig på gulvet, alene.

Kap. 3. Dødens korsett.

Hodepine, følelsen av en altfor liten mopedhjelm, og behovet for vann, helst i store mengder. Dette var følelsen til Max Pådragsnes der han våknet, til alt hell i sin egen hytte.

Konserten kvelden i forveien var heldigvis nå kun et vagt minne. Det han husket var en halv kopp pulverkaffe, som plutselig var en full kopp med noe som smakte kjemisk og sterilt, ikke ulikt det han brukte på sitt laboratorium. Men han pleide ikke drikke det, i alle fall ikke så ofte.

-Å herregud for en aften, mumlet han.

Så banket det på døren, og enhver lyd av noe styrke var som å få en slegge i hodet, selv for Max, som på denne tiden relativt sett fortsatt var å regne som en ung mann.

-Hvem er det, stønnet Max mens han så efter en bøtte i tilfelle behovet meldte seg.

-Det er lensmannen, er De patolog Pådragsnes?

-Ja, hvordan det? Max undret seg over ryktespredningen i Geithol, den var verre enn før.

-Du må komme, det har skjedd et drap. Lensmannen var utålmodig og banket igjen.

-Du?

-Ja, Du?

Max følte straks et snev av ubekvemmelighet og stakk hodet nedi en sinkbøtte, og derfra lød det: -Et øyebrøøøølghhhhh.

Han var ikke helt i form, Max.

Lensmann Varg Vedovn sto utenfor Max sin hytte og ventet med sin kollega Storfinn Besök da en elg plutselig dukket opp, som om noen hadde ropt efter den. Den trakk seg tilbake da Varg trakk våpen.

Så dukket Max ut av døren, noe blek, men fattet og ulastelig antrukket. Han ble plassert på en sneskuter, med Varg i front og Storfinn bak, og der følte han seg som mellom både bark og vedstabel der ferden gikk tilbake til samfunnshuset.

-Det er vel ikke ny konsert vel, spurte Max høyt når de nærmet seg.

-Ingen fare, hu skrikhalsen er dau, ropte Varg.

-Er De sikker på det, ropte Max.

-Det må nesten du avgjøre, avsluttet Varg.

Intelligent dialog er alltid bortkastet fremført på sneskuter, eller når man overværer andre arrangementer hvor høy lyd inngår, så Max unnlot å spørre om fler detaljer der skuteren for over busker og trær, han hadde sant å si mer enn nok med å holde seg fast, og sitt indre på plass. Max undret seg over hvilken gal vitenskapsmann som fant opp et slikt redskap da Varg skrenset inn på parkeringsplassen foran det tidligere bedehus og alle falt av. Måtte jeg aldri mer måtte fraktes av noe slikt igjen, tenkte Max, der han reiste seg og børstet av smuss og støv fra bakken han for et øyeblikk siden hadde stiftet nærgående bekjentskap med.

Så gikk de innenfor, for der lå det et lik og ventet på dem, sammen med Vigdis og Lene, som var høyst levende, noe Max fastslo temmelig fort. Han kunne jo en del om sånt.

På en hytte like ved satt Mario og reflekterte over tilværelsen og det han hadde opplevd kvelden før. Han hadde kledd seg pent, funnet en bukett blomster som han planla å forære Krinoline efter konserten, men alt som skjedde efter at hun entret scenen var som en sløret drøm. Ikke bare hadde han smakt noe av det ufyseligste han kunne forestille seg, men sangerinden han hadde drømt om i alle disse måneder var heller ikke helt slik han hadde forstilt seg. Hennes skjønnhet var udiskutabel, iført en rubinrød kjole og med briller i tråd med tidens mote, hadde Marios hjerte nesten stoppet opp da hun gikk frem på scenen. Men i det hans hjerte skulle til å bli satt i brann av overstrømmende begjær som kun en Italiener kan fremvise, sluknet ilden brått når hun begynte å synge. Buketten visnet i skuffelse, og Mario visste ikke helt hva han skulle tro.

Han var riktignok døpt og troende katolikk, og fra barnsben var han indoktrinert med en klippefast tro på himmel og helvete. Dette må da være et slags limbus, tenkte han. Diskret puttet han fingre i hvert øre, så kunne i det minste late som at det som kom fra scenen var vakkert å lytte til, noe han ikke var alene om kunne han se.

Men nå satt han som så mange andre, med dundrende hodepine og bitre minner, i den grad det var mulig å huske noe som helst.

Buketten fikk hun i alle fall, såpass husket han på i sin noe forvirrede og animerte tilstand i møte med norsk sprit og kaffekultur. På den annen side fant Mario det hele litt sjarmerende, og forsøkte å finne et Italiensk ord for rølp før han la seg til for å hvile ut siste rest av gårdagen, og samle sine tanker før neste trekk i livets kabal. Aller helst ville han bort fortest mulig, men akkurat nå sto det en elg utenfor og sperret veien, noen hadde visst ropt etter den, der også, og Mario var ikke bevæpnet med annet enn charme som elgen ikke bet på. Flukten måtte vente.

Kap. 4. Sprettkniv og en vissen bukett.

På bakværelset, som nå var blitt til et åsted, lå Krinoline på gulvet slik Vigdis hadde funnet henne denne tidlige morgen. Vigdis var kommet for å rydde og ordne efter gårdagens baluba og hadde funnet henne liggende på gulvet.

Lensmennene trampet inn i rommet med en arroganse som er typisk for personer med en viss urettmessig bemyndigelse og begynte å se seg omkring. Max fulgte snart efter og noterte for sitt indre det han så. På gulvet lå den avdøde, sammen med noe som kunne ligne et par store vinduer, men som viste seg å være brillene hennes. På et bord sto en bøtte med en blomsterbukett oppi. Ingen pen oppsats, der de var stappet nedi med toppen først. På sminkepulten sto det også en skål, riskremen fra dagen før.

-Se her! Sa Storfinn og tok opp den lille skålen med riskremen. Og før noen fikk sagt noe, tok han skjeen og jafset i seg en god munnfull.

-Riskrem er det beste jeg vet, kan ikke la noe sånt gå til spille vet dere. Tror jaggu jeg fant mandelen også.

-Mandel? Max undret seg, det samme gjorde Varg, som burde stoppet sin assistent i å spise opp bevismateriale.

Ja, det smaker skikkelig mandel av dette her, fortsatte Storfinn, og litt bittert.

Så falt han sammen og ble liggende like livløs som Krinoline.

-Den riskremen må ha gått ut på dato, utbrøt Varg. -For en idiot! Det er den tredje på kort tid som begår sånne tabber i tjeneste.

-Vel, det er kanskje noe underlig å spise juledessert i påsken, nesten upassende vil noen sikkert mene, men den var neppe gått ut på dato, men heller forgiftet. Max var som vanlig skråsikker i sin sak, og tilbød seg nå å bistå den gjenværende lensmann med og løse denne sak. Så dro han frem en sprettkniv, for med den kunne han både obdusere og skremme kjeltringer på samme tid! Og nå var det attpåtil to lik, så det var bare å skynde seg før det dukket opp flere!

Varg takket, noe motvillig, og sa det var greit, og i samme øyeblikk stakk Vigdis nesen inn døren og sa hun kunne gjerne hjelpe til hun også. Inntil da hadde hun sittet utenfor bakværelset og trøstet Lene, som var både betuttet og befippet, samt litt utav seg virket det som.

Nå ble Lene spurt ut om hva hun hadde foretatt seg den skjebnesvangre kvelden i forveien, og hun forklarte. Etter konserten hadde hun servert riskremen slik hun pleide, lukket vinduet for den kalde trekken og så trukket seg tilbake for kvelden.

-Og De merket ikke noe usedvanlig? Spurte Max.

-Nei, eller jo, litt, svarte Lene. -Hun virket litt nedfor, sa ingenting, men bare stirret tomt nedi skålen og sa jeg kunne gå.

-Så det var ikke De som forgiftet henne? Sa Varg.

Lene ble synlig opprørt over anklagen og Vigdis tok henne i forsvar, og spurte om ikke vinduet kunne være et viktig spor.

-Sikkert ikke, svarte Varg arrogant. -Åpne vinduer er da helt vanlig når man ikke betaler for strømmen selv!

Max gikk bort til vinduet, studerte karmene rundt og bemerket intet unormalt, så han åpnet det og tittet ut og fikk øye på noe høyst besynderlig. -Kom og se, ropte han.

Og straks sto fire hoder måpende gjennom et lite bedehusvindu, som en kvartett gullfisk som har fått øye på en katt.

-Hva er det der, spurte Varg.

-Noen har laget en engel i sneen, sa Max.

-Hvorfor i helvete har noen gjort det, sa Lene.

-Idioter! Det er jo et spor, sa Vigdis.

Og ganske riktig, det kunne se ut som om noen hadde laget en slik sneengel utenfor, dog noe klosset og ikke spesielt estetisk, det kunne mer se ut som om noen hadde hoppet ut av vinduet og forsøkt å svømme videre i sneen.

Kan man få svømmeknappen hvis man bakser og kaver lenge nok i sne? Hvem vet.

Nå klatret alle fire ut av vinduet for å betrakte denne avantgardistiske gjengivelsen av et velkjent religiøst motiv; engelen. Alle var enig i det ironiske med en fallen engel utenfor et forhenværende bedehus, men fotsporene som gikk fra kunstverket avslørte at her var noe temmelig håndfast på ferde, kanskje en mistenkt i saken til og med!

Sporene gikk litt langs bedehusveggen, litt bortom en snehaug, og litt sånn frem og tilbake og hit og dit, både på to ben og alle fire kunne det se ut som, før de stoppet opp på parkeringsplassen, der det kvelden før hadde stått et meget underlig kjøretøy, i alle fall årstiden tatt i betraktning.

Alle hadde lagt merke til den lyseblå lille Vespa, og sporene efter den var nå lette å følge, for de gikk på kryss og tvers, samt noen runder rundt utvalgte grantrær i retning hyttefeltet like ved. Vanligvis går man rundt en enebærbusk, men det er til jul, nå var det jo påske, og da kjører man visstnok rundt grantrær med moped. Akk ja, er det ikke vakkert når forskjellige kulturer og tradisjoner møtes slik?

Kap. 5. Motordur og moll.

For å følge spor, det være seg fra dyr, mennesker eller små og store motorkjøretøy, så er en terrenggående militær feltvogn særdeles velegnet, og det var nettopp en slik Vigdis hadde. Den sto parkert på taket til bedehuset, noe som både var litt upraktisk, litt tøft, og fordi hun kunne som hun sa det selv. Også var det noe med gratis parkering oppå der, noe som også var greit siden hun ikke hevet trygd sammen med alminnelig lønn som alle andre.

-Hopp inn folkens, kommanderte Vigdis fornøyd etter å ha rygget ned fra taket.

-Vi kunne tatt sneskuteren min, kom det fra Varg.

-Ikke tale om, sa Max. -For det første er det ikke plass til alle på den, og for det andre ligner den mest på en håndmikser, og den slags er ikke egnet til å jage livsfarlige mordere!

Dette var faktisk sant måtte Varg medgi, og det sto faktisk i bruksanvisningen til sneskuteren. «Ockelbo 300 snöskoter fär ej användas till å jaga livsfarliga kriminella», sto det, og som kjent skal man gjøre slik det står i bruksanvisninger, selv om man er mann.

Den lille kvartett stablet seg inn i feltvognen, den var jo laget for krig, så en og annen lumpen kriminell kunne den lett hamle opp med, det sto faktisk i bruksanvisningen, og den hadde Vigdis selvsagt lest!

Max noterte seg et rundt hull i taket, et slikt man har en maskingæverskytter stikkende ut av. Han krabbet opp av hullet og så at der hvor man normalt hadde et skikkelig fint maskingevær, var det montert en enda finere klarinett. Fra hullet kunne han nå være utkikk, og spille litt om det skulle trekke ut i tid dette her, og det gjorde det!

Sporene var lette nok å følge, men de gikk hit og dit og på kryss og tvers, og det begynte å mørkne og gå mot aften da de nærmet seg en hytte, og i en haug utenfor lå den søte lille Vespa. De antok at den var kjørt slik italienere kjører ting, og at den ble parkert deretter.

Mario våknet til lyden av den militære feltvogn og dens frontlys som stirret inn vinduene i den lille hytten han hadde leid. Var det elgen som var tilbake, nå med lys i geviret? Han ble redd, for hva det nå enn var på utsiden fant han det best å flykte, så han krabbet ut gjennom et vindu på baksiden og begynte å løpe i den tunge sne.

Og når månen kastet sitt sølv over landskapet og den kolde natt tar til, løper Mario for livet med en feltvogn i hælene. Dette var i alle fall ikke noe han hadde sett for seg når han hadde bestemt seg for å gjøre alvor av sine ferieplaner og reise nordover.

Nå lå han igjen og kavet i sneen, og så hørte han noen som ropte gjennom en megafon.

-Stans der, hendene i været! Spillet er over!

Det var Varg, som nå hadde klatret opp det lille hullet i taket som snakket. Max sto litt brydd ved siden av, for det var ikke all verdens plass i det lille hullet som i utgangspunktet var beregnet til én.

Mario, som på reisen til Norge hadde lært seg en god del norsk ved hjelp av den berømte boken «impara il norvegese molto velocemente”, eller oversatt; «Lær deg norsk kjempefort!» lurte på nå hvilket spill det dreide seg om? Men han gjorde som han ble bedt om, og han fant seg snart omringet av en litt aparte bande mennesker, hvis kjensel han kun hadde vage minner om.

-Si meg, hva gjelder det, spurte Mario.

-De er arrestert for drapet på Krinoline Flagstang og min kollega Storfinn Besök, kunne Varg informere.

-Men hun er da ikke død?

-Jo, hun er faktisk det, som en sild.

-Sild?

-Ja, det er en slags fisk.

-Men jeg har da ikke drept henne, eller Deres kollega!

-Kanskje ikke, men De er mistenkt nr. 1, vi vet De var i bakværelset hennes i går aften.

Ordvekslingen kunne minne om en duell, slik man ofte ser i såkalte spagettiwesterns, men her var kun sheriffen, eller Varg om dere vil, bevæpnet. Og selv om Mario forsøkte å bedyre sin uskyld, hjalp dette lite, for alle hadde mer eller mindre bestemt seg for at dette var kjeltringen de lette etter. Ikke bare hadde han forgiftet Krinoline, men også Storfinn som hadde tatt for seg av den forgiftede riskrem.

Det så mørkt ut for vår italienske venn, og det ble både mørkt og kaldt der de sto utendørs da Max dro kjensel på en hytte like ved.

-Vi kunne søke ly for natten der inne, sa Max.

Etter den lange kjøreturen i variabel komfort syntes alle at dette virket smart, det kom røk fra pipen, så det var sikkert noen hjemme også, og sant å si, det var skrekkelig kaldt nå!

De banket på, men i det samme en frossen hånd traff døren gled den opp, og inne var det mørkt, og veldig, veldig stille.

Kap. 6. Piperens på gamle tomter.

En typisk norsk hytte i 1977 var enkle greier, stort sett fire vegger og tak, en vedovn eller peis og en brisk eller to. En enkel videreutvikling av den gamle koie, som er en oppgradering fra teltet, som i sin tid avløste soving under åpen himmel.

Det var en enkel liten hytte de søkte ly i, denne lille ansamling av mistenkte, mistenkelige og folk som mistenkte de mistenkte. Hytten var i seg selv mistenkelig, den var øyensynlig varm, men lysene slukket. Varg gikk først, forsiktig mens han så etter om noen kunne gjemme seg der inne. Etter fulgte Mario, i håndjern, og etter han Kom Max som passet på at Mario ikke stakk av igjen. Vigdis og Lene kom etter, for å passe på at ingen av herrene gikk seg vill.

-Her være stille som i den ørken, hvisket Mario.

-Beksvart, sa Max.

-Ja, det er virkelig mørkt her, hvisket Varg.

-Jeg mener det er Beksvart.

-Vi kan se det, kom det skarpt fra Vigdis.

Max hadde kjent seg igjen, selv i mørket, han hadde jo vært der før.

-Det er hytten til Jens Beksvart, fortsatte Max, jeg kjenner den igjen nå.

Varg ledet an, og sa høyt:

-Jens, er du her?

-Nei, lød en stemme bak et forheng.

-Nei, da så, svarte Varg.

-Bare gå igjen, det er ingen her, kom det fra forhenget.

Varg trakk våpen, for nå ante han at noe meget suspekt utspilte seg rett foran hans og de andres neser. Han ble brått bister, og glefset:

-Kom ut derfra, med hendene i været din lømmel!

Og ganske riktig, det var Jens, og nå kom han frem fra sitt skjulested.

-Hva vil dere meg, hvem er alle sammen, og hva gjør dere her? ville Jens vite.

-Du er mistenkt for drap, sa Varg strengt.

Han kom så frem, og i lyset fra noen glør i bunnen av en temmelig stor peis, ja nærmest overdimensjonert for den vesle hytten, så alle at det var Jens Beksvart som hadde prøvd å gjemme seg.

I peisens sparsommelige lys var de nå samlet under samme tak, og de var jo alle mer eller mindre under mistanke. Men hvem?

Alle mistenkte Mario, for hadde han ikke vært innom bakværelset samme aften?

Jens var jo også til stede, og han var jo mistenkelig i alle henseende.

Lene? Efter alle årene som assistent, kunne hun ha fått nok? Særlig siden det ikke hadde hjulpet hennes egen karriere som vokalist i heavy metal-bandet Sort Sæbebad.

For ikke å snakke om Vigdis, som så ivrig hadde fått Krinoline til bygden, og siden blitt så sint som en fiolin når hun fikk høre henne synge? Du snakker om svindel og falsk markedsføring!

Så var det Max, som var så ivrig efter å praktisere sitt yrke på omtrent hva det skulle være?

Alle til stede følte seg nå mer eller mindre under lupen, og Varg voktet over dem som en ulv over sitt bytte, eller en halling over sin femøring, som fortsatt var en mynt i omløp i 1977.

Alle hadde på en eller annen måte tatt noen skjebnesvangre livsvalg, gode som dårlige, og påskefjellets ro er kanskje en glimrende mulighet til å reflektere over nettopp dette.

Jens hadde muligens rekord i merkelige og ikke minst dårlige livsvalg, og det han gjorde nå føyet seg pent inn i rekken av tåpeligheter signert herr Beksvart.

Imens de andre satt på en brisk, som også tjente som sofa på dagtid, og Varg voktet utgangsdøren, gikk Jens nærmere peisen, den var faktisk ganske stor denne peis, stor nok til at Jens kunne krabbe inn i den. Max ble oppmerksom på dette, og ropte på Varg.

-Herr Vedovn, ropte Max, som til tross for hastverket valgte å være ytterst formel.

-Nei, det er peis her, ser De ikke det? Svarte Varg.

-Nei, Beksvart! I peisen!

-Ja, det er vanlig det, man brenner jo ting inni der.

-Se da, Jens prøver å stikke av gjennom peisen!!

-Så sannelig, stopp ham!!

Jens var nå godt på vei opp pipen, så man kunne bare se føttene som sprellet i det lille lyset som glohaugen under gav fra seg. Han hostet og kavet seg vei oppover da noe falt ut av baklommen og la seg i glørne, og det som falt ned var noe man overhodet ikke burde fyre med for å holde varmen!

Det begynte å frese i en lunte og alle skjønte at de nå var i stor fare. Pipen var opptatt, så de løp mot døren, den siste tilgjengelige utveien før alt håp var ute.

Den stjerneklare og stille natt ble brått avbrutt av et brak og en hytte som gikk i luften, bokstavelig talt! Vegger og tak flakset rundt som om det var fest i et kråkereir, og ut av pipen flakset Jens, som mer enn noen nå lignet en ordentlig kråke.

Peis og pipe raste sammen og ble liggende i en røys, så ble det stille, kun knitring fra ting som hadde tatt fyr kunne man høre, men ikke stort mer.

Var det ute med alle sammen, eller var de bare ute en tur?

Kap. 7. Lasso rundt den røde rubin.

En rubinrød soloppgang vekket til live en gruppe mennesker som på forskjellig vis var slynget rundt i fjellheimen. En nysgjerrig elg tittet frem fra et kratt, og mellom rester av det som hadde vært en liten koselig hytte med en litt for stor peis, krabbet den ene og den andre frem fra den rykende ruin. Til og med Jens, som efter en brutal ferd hadde landet med hodet først i en snehaug. Bare hans ben stakk opp, og det var ved hjelp disse han ble trukket frem, noe fortumlet, som resten for øvrig også var. Mario var den som var mest misfornøyd, han hadde for tredje gang stiftet et noe ublidt bekjentskap med hård sne og skare.

Varg kommanderte hele hurven inn i Vigdis sin feltvogn og insisterte på at de skulle dra til samfunnshuset for en endelig oppklaring, og ikke minst oppvarming, for det var like før de frøs i hjel hele gjengen.

Vel tilbake hvor det hele startet, utførte nå Max en rask obduksjon med sin sprettkniv, med Vigdis som hjelpende hånd og ivrig tilskuer. Hun skulle senere anmelde obduksjonen i lokalavisen og gi den terningkast seks, hvilket Max syntes så godt om at han siden gikk hen og fikk tatovert terningkastet som et minne om denne saken, som var en av hans aller første.

Det var dog ingen tvil, det var gift, nærmere bestemt hydrogencyanid, som kan smake av bitter mandel, og som er perfekt når man velger riskrem eller grøt som mordvåpen.

Men hvem av denne nå lurvete bande kunne det være? Det spant seg et nett av uvisshet rundt hver og en av dem.

Duften av de tidligere festligheter hang fortsatt tungt i både tak og vegger, i gulvet også.

En eim av tapt uskyld, slikt som fortrenger tidligere tiders strenge formaninger om et liv i fornektelse og bønn.

Med dette som bakteppe vandret nå Varg frem og tilbake over gulvet, mens resten satt på hver sin pinnestol, siste rest av møblement som hadde overlevd i noenlunde brukbar forfatning.

Løse tråder måtte samles, nøstes opp, for hvem av de som satt der var den skyldige?

De så nervøst på hverandre, kanskje i frykt for å bli uskyldig dømt?

Varg hadde tenkt nøye, og henvendte seg nå til Lene som satt nervøst på kanten av sin stol.

-Det var du som serverte Krinoline riskremen, stemmer?

Hun nikket, tittet ned i gulvet, synlig brydd.

-Og det var intet unormalt utover dette, stemmer?

-Nei, hun fikk sin skål, så tok jeg min og gikk ut.

-Så det var to skåler?

-Ja, jeg pleide å spise en selv også, svarte Lene.

-Men aldri i samme rom?

-Nei, jeg gikk som regel for meg selv, hun var jo litt.. Lene dro på det, som om noen våket ondt over henne, slik Krinoline hadde gjort disse årene hun hadde jobbet for henne.

-Si det som det er, fortsatte Varg, -fortell oss nå hva som, skjedde på bakværelset.

-Jeg kom inn med to skåler, som jeg pleide, satt de fra meg på bordet før jeg lukket det åpne vinduet. Så gav hun meg den ene skålen og takket for all hjelp, og det var litt rart, normalt sa hun veldig lite, var så kald og diva-aktig, men nå så hun opp på meg og smilte faktisk i det hun rakte meg riskremen.

-Pleide hun ikke gjøre det?

-Nei, de siste årene hadde suksessen gått henne til hodet, men så hadde hun begynt å lese anmeldelser av konsertene, og blitt enda mer merkelig, særlig etter at hun hørte meg synge da jeg ryddet i noen papirer og fakturaer.

-Var hun sjalu, undret Varg.

-Tror De? De mener vel ikke at? Det kan ikke være?

Lene sank sammen på stolen sin igjen, hun kunne ikke tro det. Vigdis satt ved siden av, la en hånd på Lenes skulder og sa: -Det er ikke din skyld at du kan synge og har talent, og ikke høres ut som skruer i en kjøttkvern.

-Eller som en ustemt sekkepipe, sa Max.

-Eller, eller, eller, som en soprano som har blitt overkjørt av en Vespa, den dame var jo helt terribile, kom det fra Mario.

-Har da hørt verre ting her før, lo Jens.

-Hysj på deg Jens, Vigdis kvinnet seg opp, -Du mangler jo alle mulige former for gehør og lider av kronisk sprengte trommehinner, hører jo knapt deg selv snakke!

Jens trakk på skuldrene, som han pleide, uanfektet av det hele.

-Saken er klar, Lene, syng for oss, kommanderte Varg.

-Hva? Her, nå? Lene ble usikker, nervøs.

Så rensket hun stemmen, begynte forsiktig på en fransk sang som het «Si tu t’imagines», en sang som Juliette Gréco hadde sunget, og som brakte henne både berømmelse og beundring, fra de laveste til de fineste kretser i Paris.

Nå ble den fremført av Lene Stöl i et gammelt bedehus, og den lille forsamling satt som fjetret når hun sang:

Si tu t’imagines, si tu t’imagines, fillette, fillette
Si tu t’imagines qu’ça va, qu’ça va, qu’ça va durer toujours
La saison des za, saison des za, saison des amours
Ce que tu te goures, fillette, fillette, ce que tu te goures

-Bella mia! Det er det vakreste min øre har fått i en hode! Mario var vekket til live og blitt overstrømmende, i tråd med sitt opphav og ildfulle personlighet.

-For en vakker opptreden, Vigdis gav spontant en sekser på stedet!

Alle klappet, reiste seg, bukket og neiet, så pent var det. Litt brydd av oppstyret satt Lene seg ned og ba Varg fortelle hvem og hvordan saken nå lå an.

-Takk, Lene, dette var noe ganske annet, for å si det forsiktig. -Min hypotese er som følger; Krinoline prøvde å forgifte deg, men tok feil av skålene med riskrem når du lukket vinduet, og på den måten endte hun sine dager for egen hånd, eventuelt skål om man vil.

-En fremragende hypotese, som om jeg skulle sagt det selv, kom det fra en selvgod Max, som fortsatte:

-Til å være arbeidsledig lensmann er De sannelig litt av en skarp traktor på jordet!

-En hvafornoe?

-Og hva med meg, spurte Jens, hva har jeg gjort?

-Ingenting, lo Vigdis, du kan få leke med dynamitt en stund til, bare ikke spreng hytta di igjen!

Den røde rubin hadde slått en lasso rundt seg selv, falt for eget grep, og gått i sin egen felle.

Og når en fullmånes lys atter igjen kaster sølv over Geithols hus og hytter, og et forhenværende bedehus, knatrer muntert en knallert av sted, til Milano på en lyseblå Vespa, med Mario Sega og Lene Stöl.

Han kom langtifra for en skjønnhet, men fant en sangfugl, den grabukken!

FINE. (Ituliensk for slutt. God påske!)

For de av oss som fortsatt besitter vage minner om tegneserier og annen høyverdig litteratur, er det sikkert mange som husker og som fortsatt leser om den lille anden i Andeby, nemlig herr Donald Duck og hans omgangskrets. I dette tilfellet vil jeg rette søkelyset mot hans gjerrige onkel Skrue. En eksentrisk hissigpropp som hadde alvorlige kvaler med å avse så mye som en skarve skilling.

Hans kvaler og mishag mot å bruke penger kom ikke av at han ikke hadde så mange av dem, tvert om. De fleste med en viss kulturell sans vet at i dette tilfellet var det helt motsatt, fyren er alltid portrettert som temmelig styrtrik.

Vi som leste om ham tenkte vel at det måtte være gøy med så mye penger, og at det ville være helt absurd om noen hadde så mye i den virkelige verden, for det er jo helt sinnssykt egoistisk, ikke sant?

Vi er også gjort kjent med Tolkiens historier, og i dette tilfellet om den onde dragen Smaug som røvet dvergenes gedigne gullskatt under fjellet. Også dette en helt absurd rikdom, og vi tenker at dette er jo helt tullete at en person, eller drage om så er, skal eie så mye bare for seg selv?

Det ligger noe skamløst i å grafse til seg så mye, og særlig i påsyn av resten av oss, og det er jo bare historier og underholdning, ikke sant? En and i en pengebinge og en drage i et fjell, og så store rikdommer samlet under enslige vinger, det er jo ikke sånn verden er på ordentlig vel? Eller?

Noen med litt større kalkulator og kunnskaper om matematikk enn meg tok seg bryet med å regne på det, og kom frem til at hvis dragen Smaug bodde i USA, så ville han vært den femtende rikeste. Femtende? Noen har altså karret til seg mer enn en ildsprutende fantasidrage og en sint and med kanon på kontoret. Og det er femten stykker av dem!! Summene disse besitter seg imellom kunne løst en haug med problemer i verden, de velger bare helt selv å la være.

Grådighet er som kjent en gedigen synd, ikke bare i bibelsk forstand, men også i enhver tenkelig moralsk forstand. Men vi har altså noen som helt uten å bry seg soper til seg rubbel og bit, og det skal vi bare godta. Jeg gjør ikke det, ingen burde gjøre det, for ingen, ikke noen, behøver slike summer.

En av barndommens første erfaringer var hvordan justisen hersket når noen tok for seg, og takket være vår sans for litteratur var alle skjønt enige om at onkel Skrue er en kødd og at grådighet er en kjip greie. Kall meg gjerne en håpløs sosialist, men jeg mener det er greit at alle har brød før noen får kake. Og gjett om noen har kake! De har kaker nok til å klatre i kake herfra til månen, hvis da kake egner seg som stige eller til romferd generelt.

Men her er vi altså, og etter valget i USA har tilraningen blitt så åpenlys at det er vanskelig å tro det man ser. Vi minnes revolusjonen i Frankrike, og det er ikke ofte man ønsker seg fler franskmenn og en gjenopplivet Robespierre her i verden. Og hvis noen tror at skattelette til milliardærer er veien å gå, så må dere tro om igjen, for vi snakker her om mennesker som uten blygsel ville gått til de fattigste i verden, sopet sammen de siste smulene på bordet og uten å blunke puttet de i egen lomme. Og hvis De synes dette høres rimelig slemt ut og at ingen er så fæle, så er det nøyaktig det som skjer nå.

Mye vil ha mer, faen vil ha fler hørte jeg en gang, og det er riktig, milliardærer uten magemål er noen faens folk, og vi trenger virkelig ikke noen av dem!

Det er dog en trøst for alle fattige og resten av oss, at en av de rikestes store mål er å bygge en rakett som kan fly ham til Mars, og det er i alle fall mitt håp at han lykkes, og at han tar med seg vennene sine og blir der. Hvis ikke finnes det alternative løsninger, og det å terge massene er minst like farlig som å fly med rakett.

Vive la révolution

T.

Stormen tok tak og rev det gamle av

Morkent og forrevet som det var

Hullet og fælt, revnet av livet på det ville hav

Skipper, matros, en sjøsyk los

Besku dette nye vidunder

Det knirker i masten når vinden tar tak

Glemt er det gamle, stygt som det var

Nå skal det seiles som aldri før

Med seilet på plass er skuten klar

Et skip forlatt for å dø

Fikk livet fornyet

Atter over bølger med vinden i håret

Det knirker i gammel plank

Skraper i kjølen på den gamle

En vennlig hån mot dypet som venter der nede

En dag, min venn

Forenes vi der nede

Men ikke i dag, ikke enda

Det nye seil buler stolt

River med seg en skute

Som trodde at tiden på havet var forbi

For de av oss med en litt for godt utviklet nysgjerrighet på rare ting, så er vel verdensværelset et sted som har skapt undring for flere av oss gjennom uminnelige tider. Planetenes baner ble tidlig kartlagt i oldtiden, stjerner ble fort tillagt litt vel mye betydning, til tross for deres astronomiske distanse til jorden og evne til å påvirke lysår unna. Den nærmeste koblingen til eget stjernetegn er at jeg synes ganske godt om skalldyr. Men vi betviler at alle som er født i stjernetegnet til vekten er noen tjukkaser. Dog kunne horoskopet til baderomsvekten vært ganske interessant.

Det er hevdet at efter at noen eftersigende smarte mennesker fant opp atombomben, så begynte det å dukke opp underlige lys på himmelen. Ingen kunne si hva det var, og da «noe» styrtet, var myndighetene raskt på banen med å dekke over det hele. Kanskje det bare var noe tull, hvem vet? Den mest konspiratoriske delen i meg sier at når noen i dress og mørke briller sier at noe er tull, så er det noe de prøver å dekke over. Og sånne ting, ja det er jo alltid spennende!

Nå er det veldig påfallende hvor hysterisk dårlig fotografiske gjengivelser man har av alle disse fenomener. En simpel lysende prikk som fyker rundt er ikke spesielt forklarende, selv om noen av oss så inderlig ønsker at dette er beviset for intelligent liv, hva nå enn det skal bety i vår tid? Det er ikke alt vi som mennesker foretar oss som fortjener merkelappen intelligent.

Men hva er det disse tusener av mennesker har sett? Er det besøk fra en annen planet? Er det noe greier myndigheter driver med av uvisse årsaker? Eller er det bare en konsekvens av lettsindig omgang med rusmidler? Uansett hva det er, så har det alltid vært litt vel mye latterliggjøring av de som plutselig har fått øye på noe rart. Og hvis man prøver å forske på det, litt mer seriøst, så er det ikke måte på hvor idiot man er. Vi hadde ikke kommet så langt hvis vi pekte nese til alle som lurte på ting her i verden.

Med de fysiske lover vi så langt kjenner til, så er det temmelig usannsynlig at vi blir besøkt av noen fra andre planeter. Nærmeste mulige planet hvor det teoretisk kan være liv i en eller annen form, er så langt unna at en reise til og fra ville tatt skikkelig lang tid. Offentlige etater kunne nok tenke seg å ha kontor der, da dette ville effektivisert saksgangen betraktelig. Men foreløpig må det bli med tanken, for er det en ting som kjennetegner verdensværelset, så er det at det er gigantisk!

Det er og en litt skremmende tanke, at midt i dette gigantiske universet, så er vi alene. Kan det være mulig? I følge en efterhvert fantasiløs filmindustri må det bugne av liv der ute, og deres yndlingsnarrativ er at det som eventuelt måtte være der ute, de er ikke spesielt vennligsinnet av seg. I flere filmatiseringer blir vi besøkt av sivilisasjoner med urent mel i posen, noe som må være et ekstra stort sjokk for glutenallergikere! Og selv om disse langveisfarende åpenbarer teknologi vi bare kan drømme om, så vinner vi menneskene over dem, og det er alltid kjekt når man har kostet på seg en kinobillett.

I den litt mer fantasifulle enden av ovennevnte industri, blir en hel galakse gjenstand for vår oppmerksomhet, og vår drøm om kontakt med andre der ute blir bare mer påtrengende. Bare de er snille, altså.  Men hva skjuler seg inni en flyvende asjett? Er det grønne menn/kvinner/transpersoner? Og hva er det de vil? Hvis noen tar seg bryet med å reise i et godt snes lysår for å besøke oss, burde vi ikke få lov til å hilse på dem ordentlig uten at militære myndigheter legger lokk over dem? Og har de laservåpen, kule romskip og snakkende roboter?

En annen mulighet er at de som eventuelt tar turen har funnet voyagersondene, hørt musikken og sett dette vovede billed vi har sendt ut, og tenkt å nei, enda en sånn planet som sender smuss uten å ha blitt bedt om det. Igjen, det var noe med intelligent liv og sånn, og selv i verdensværelset bør det herske en viss sans for sosiale normer.

Uansett hva og hvem som måtte være der ute, så kan jeg forstå de holder en viss distanse, for slik vi mennesker herjer med planeten og hverandre, så er det nok lenge til noen virkelig intelligente gidder snakke med oss.

I mellomtiden får vi skue lengselsfylt mot den klare stjernehimmel, se stjerneskudd og funklende stjerner, og kanskje en dag, så er også vi verdige nok til å få delta i hva som enn måtte foregå der ute. For her på jorden er det bare tøys!

T.

Innledning:

«Denne byen burde males!» Slik lød den gamle maler Christian Krohgs ord da han ved et tilfelle betraktet Kragerø, en by på vår sørlige kyst. Hva han mente med dette vites ikke, det kan ha vært en slem antydning om at byens hus sto til forfall, en neglisjert samling rønner bebodd av fiskere og andre mennesker med slett livsførsel. Eller mente han at den var meget vakker og burde gjenskapes på lerret med olje eller akvarell, datidens mest utbredte sosiale medium? Man kan undres, men det er i denne by vi befinner oss for denne historiens del. La oss gå ombord.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Del 1. Flaskepost fra døden.

Måkeskrikene, denne støyende påminnelse om at man er i nærheten av sjø og hav, den maritime rotte, hadde plutselig fått en irriterende konkurrent; hipstere! Det var to slike som hadde innfunnet seg på en benk ved kaien med hver sin VAPE og overpriset kaffe i pappkrus.

De to herrer konverserte om den nært forestående veganerfestivalen de skulle arrangere i byen da en snekke kom sigende stille, nesten lydløst mot kaien, tilsynelatende helt av seg selv.

-Der kommer Snekke sin snekke, utbryter den ene overrasket.

-Hva mener du?

-Er ikke det DJ Snekke sin snekke, som kommer der?

-Jo, for pokker, det er det. Men hvor er Snekke selv?

-Han burde jo styre snekken sin litt bedre, for det er like før den kræsjer!

Det var DJ Snekke sin snekke, en av byens trubadurer, en slik som åpner laptopen sin koblet til noen store høytalere, og så kommer folk for å se og høre. Byens eldre garde hadde sterke meninger om DJ Snekke og hans foretagende. De mente at skikkelig musikk, det var viser fremført med trekkspill og handlet om livet på havet. Det var musikk! Snekke hadde og en konkurrent, DJ Sjekte. Det var steile fronter, bror sto mot bror, søstre var slik søstre alltid er; bitre fiender uansett. Fiendtlighetene la seg som en eim av dårlig stemning over hele byen gjennom vinteren, helt til våren kom, for da gjorde alle felles sak og rettet sitt hat mot østlendingene som i årevis hadde gjort byen uutholdelig sommerstid. Østlendingene derimot, de likte svært godt både Snekke og Sjekte sin musikk. Den var jo like smakløs som de enorme hyttene som ligger strødd utover holmer og skjærgård, og som har forvandlet en ellers noenlunde idyllisk plass til det helt motsatte.

Lyden av treverk mot gummidekk ble avbrutt av to hipstere som prøvde å gripe fatt i den villfarne snekke, og utrolig nok lyktes de to i en felles anstrengelse å bringe denne farkost under noenlunde kontroll, og ikke minst få underrettet eieren om at snekken hadde tatt seg en tur på egenhånd.

Ved første øyekast virket snekken forlatt, kun det vanlige rotet man finner i slike båter. Bøtter, garn, anker, snusbokser, fiskekroker og annet løsøre lå rundt omkring og vitnet om en eier uten noe særlig forhold til det å holde orden i tingene sine.

Men hvor var han, eieren av snekken, DJ Snekke, som han kalte seg.

Som sin argeste konkurrent, hadde Snekke tatt et artistnavn inspirert av en lignende artist fra utlandet. De var begge enormt stor fan av den tyske artisten Scooter, og vurderte å ta artistnavn som DJ Moped, Lett MC, eller noe i den dur. Men for å tekkes byens maritime miljøer, samt sikre seg spillejobber på kafeer og gamlehjem, endte de med å kalle seg for henholdsvis DJ Snekke og DJ Sjekte. Det skulle ikke stå på fantasien til de herrer, og om de ikke var uvenner fra før, så ble de ihvertfall det nå, når begge ble klar over den andres valg av artistnavn og markedsstrategi, som var omtrent helt identisk. Musikken de spilte fra sine laptoper var og temmelig lik, for begge hadde kjøpt den samme CD med Absolute music, og det var den de spilte på konsertene sine.

Man kunne være fristet til å være enig med byens eldre mennesker som sa at Erik Bye var en knakende kjekk kar, og at viser om havet og sånn var flott!

Men nå skvulpet Snekkes snekke til kai, sammen med andre snekker, og i denne snekken lå det en bylt med garn og opp av den stakk det et skaft, noe som skulle tilsi at i andre enden er det en øks som sitter fast i noe.

Det er nok best å ringe politiet, for i øksens skarpe ende fant man Snekkes hode!

Og så er det endelig påske, dere!!

Del 2. Skumgummivalsen og en uventet reise.

Et annet sted i landet, nærmere bestemt Dovrefjell, kjører en slags minibuss avsted. Bak rattet sitter Jonny Cetriolo og ved hans side Tony Pomodoro, superdetektivene fra Trondheim. Efter fjorårets oppklaringer ble berømmelsen så stor at de måtte ta seg en velfortjent påskeferie. Valget falt på ett eller annet sted på Sørlandet. Deres hustruer ble igjen hjemme, og pleiet sin nye omgangskrets nå som de var tatt opp i den øverste sosietet, en følge av ektemennenes berømmelse. De fant dette både fornøyelig og en tanke utålelig, da sosieteten var like smakløs og jålete som alle andre såkalte bedrestilte miljøer. Uendelige champagnelunsjer med små idiotiske gneldrebikkjer i håndvesker var nok underholdende en stund, men både fru Pomodoro og fru Cetriolo fant hele miljøet overfladisk og dypest sett unødvendig.

Minibussen, eller megabussen, alt efter hvilket skonummer man identifiserer seg med, var av merket Hino, japansk kvalitet og stor nok for en tomannsekspedisjon ut i det ukjente. Ingen av dem hadde noensinne vært på Sørlandet før, og studerte ivrig kart over området på jakt efter severdigheter og andre ting man kunne finne på der nede et par ukers tid.

Hinoens panoramavinduer gav utmerket utsikt over fjellet, hvis det ikke hadde vært for den tette tåken og at de lå rett bak en diger trailer. Efter en tids stillhet tok Tony ordet:

-Ifølge denne boken her så skulle dette være en meget naturskjønn veistrekning!

-Sier De dét?

-NAFs veibok, den handler kun om veier!

-Alle veier?

-Den hevder så, og det står at vidden her er svært vakker og at den bugner av spennende dyreliv. Den burde males står det her!

-Males? Jonny undret seg. Hvorfor skal man alltid ødelegge naturen slik? Vindmøller her og der og nå insisterer man på å male hele fjellet!

Tony sa seg enig. Jonny hadde stor sans for natur og miljøvern og sånn, og det samme hadde efterhvert Tony også. For å understreke dette hang det en duftende gran inni bussen, en slik bensinstasjoner selger for en slikk og ingenting, og som sparer den enkelte for overdreven personlig hygiene.

Efter en lang nedoverbakke lysnet det i tåken, og selv om Hinoen kunne by på en aldeles utsøkt sittekomfort, var de blitt sultne og kunne trengt en strekk på sine ben og et besøk på et værelse med fasiliteter. Tettstedet Dombås åpenbarte seg, noe som passet våre helter utmerket.

Hinoen ble møysommelig parkert efter alle kunstens regler, og Jonny strenet nå bort mot det han antok var de lokale fasiliteter. Tony grep ham i armen og sa:

-Og hvor har De tenkt Dem?

-Inn dit, til de forhåndværende lokale fasiliteter.

-Men det der er en Tuba-butikk. (Tony kunne en hel del som sånt)

-Og hva er det, undret Jonny seg.

-Det er et musikkinstrument, sånne man ser og hører på 17.mai og sånn.

-Ligner mer på en dass spør De meg!

Tony sukket, lettere oppgitt over Jonnys manglende kunnskaper innen brassmusikk og tidvise ubevoktede bruk av enkelte ord i dagligtalen.

De siktet seg inn på en lokal restaurant, eller det nærmeste man kommer noe slikt på en typisk norsk turistdestinasjon. Eimen av fett veltet ut av døren da de gikk inn, men først gikk de til de forhåndværende fasiliteter for å gjøre nødvendige ærend, og fotografere sine respektive lønlige lem som de sendte til sine hustruer der hjemme.

Fornøyde og lett lattermilde møttes de ved håndvasken, og omtrent samtidig fikk de respons hjemmefra.

-Hva sier Deres kone, spurte Tony.

-Kan du ikke sende postkort som vanlige folk, skrev hun. Og din?

-Dette har vi snakket om!

Latteren runget i det flislagte værelset, særlig da man kunne høre kameralyder fra de forskjellige avlukkene der inne, vår tids minst charmante fenomen må vi påpeke.

Sultne på noe godt å spise entret våre venner spisesalen til stedets restaurant. Interiøret må ha stammet fra forrige århundre; beiset og brunt, og serveringen minnet mer om en militær messe, en slik der man med et plastbrett går bort til en dame som lemper maten på en tallerken til deg. Meget fornem, tenkte våre helter, der de studerte menyen som hang over en myndig dame som sto klar med en svær øse. Alle rettene var avbildet og foliert, og man kunne velge mellom kjøtt med fett, fett med bacon, kjøtt med kjøtt, bacon og fett, kjøttkaker med fett, fettkaker med kjøtt, samt pølser. Alle rettene serveres med potet sto det med liten skrift i bunn.

Jonny syntes det hele så litt i overkant fett ut, så han gikk bort til den myndige øsedame og spurte om de kanskje kunne ha noe lettere retter, for eksempel en salat, eller noe vegansk?

Det ble brått stille i lokalet. Øsedamens ansikt gikk fra gustent grå til rød, øynene smalnet og det begynte å ryke ut av ørene hennes. Et glass som sto på et bord hoppet ned i gulvet og knuste, kun for å understreke stillheten. Man kunne sikkert hørt en knappenål falle, men noen sånne var ikke tilgjengelig da dette ble skrevet.

-SA DU VEGANSK?? Øsedamen hadde trukket pusten dypt for å ytre dette, og Jonny og Tony innså raskt at de nå hadde trampet i en imaginær salat, de kunne trampet litt i klaveret som sto innerst i lokalet, men de fant det best å forlate stedet så fort som mulig.

De løp over bord og kastet seg ut av hvert sitt vindu og la i vei mot Hinoen og dens deilige seter av skandinavisk velour.

Nok en gang ble de reddet av sine lynraske reflekser og indre villdyrs nese for fare, og det faktum at den sinte øsedamen hadde en kropp som en kirkeklokke med en mobilitet derefter.

Den stakkars Hino ble tynt til bristepunktet da Jonny trykket pedalen gjennom gulvet og innhyllet hele Dombås i et sort teppe av eksos. «Dirty tricks» kvitret Tony fornøyd mens han fisket frem noen kalde colabokser fra en kjølebag, og med et forrykende tempo kunne de neste morgen rulle inn til en mindre småby et sted på Sørlandet.

Det hadde vært en lang natt, men dette var bare begynnelsen.

Den tynne smog der innhylder morgenstunden er lett at løfte sløret af, men hva kommer der til under dens dekke?

Del 3. Så spiller vi harmonika.

Det er skrevet mye poesi, viser og dikt for å hylle morgentimenes magi, denne tid av døgnet da verden våkner til liv har så avgjort sine kvaliteter, men vi kan ikke se bort fra at denne verden også er et meget ondt sted, der onde krefter trekker til seg uhygge og ubehageligheter i enhver form og fasong, en vanlig påske i Kragerø der altså.

Man kan skylde på tilfeldigheter, men skjebnen lurer som regel i livets gardiner, og det er nettopp gardiner Max Pådragsnes skyver til side efter en fortryllende natts søvn på et av Kragerøs hoteller. Han åpnet vinduet for å snuse inn vårluft og sjøluft, måkeskrik og annet rabalder da han fikk øye på en stor minibuss i ferd med å parkere like nedenfor. Det store vinduet på denne buss avslørte hvem som kom, og Max kjente de sporenstreks igjen; Jonny og Tony!

Max skyndte seg ned til resepsjonen for å spise frokost, og for å hilse på sine venner fra året før. Minnene om den trønderske massakre strømmet på, og det fornøyet ham.

Max var ukarakteristisk inntagende da han hjertelig hilste på Jonny og Tony. De på den annen side, var meget trette efter den lange kjøretur og flukten fra den onde øsedame, og synet av den oppblåste obdusent og klarinettfantast gjorde ikke underverker for humøret til noen av dem.

-Herr Cetriolo, Herr Pomodoro! Max tok de begge hardt i hendene og ristet ivrig, en manøver de fant noe påtrengende. Max fortsatte babbelet sitt; -Så hyggelig å se dere igjen, ja virkelig! Det var jo så gøy sist, og jeg hadde arbeid i ukevis efterpå, en storslagen sak må jeg si. Er dere tilkalt i anledning drapet?

-Drapet? Nei, det vet vi ingenting om, har det skjedd nå nylig?

-I aller høyeste grad, to dager siden, en lokal musiker visstnok, ble funnet med en øks i skallen, og jeg har tilbudt meg å obdusere siden jeg likevel er her og selv om det er min ferie.

-Vi er også her på ferie, sa Jonny surt, og nå skal vi ha frokost og sove litt.

-Kom innom politihuset efter lunsj, jeg er sikker på at dere vil komme til nytte, frokosten her på hotellet er forøvrig førsteklasses.

De to trette fulgte etter Max inn i frokosthallen hvor det bugnet av en skål jordbærsyltetøy, et halvt brød, svette osteskiver og noe som skulle være eggerøre. Noen svarte striper antydet noe som skulle være bacon, også disse små pølsene som noen insisterer på hører frokosten til.

Efter mye gomling, smatting og andre lyder som gir en lyst til å stikke skrujern hardt inn i ørene, orienterte Max litt mer om drapet. Jonny og Tony ble fort enig om at dette var noe de kunne se litt på mens de likevel var der, det hele hadde jo en aura av mystikk over seg; drap med øks, nesten som i gamle dager noterte Tony i sitt indre.

-Vi kommer efter lunsj, sa Tony. Jonny hadde sovnet ved bordet.

-Godt, pep det fra Max, -da sees vi!

I sitt hjemmestudio koser DJ Sjekte seg med å øve inn nye måter å stå foran sin laptop. I denne bransjen er det viktig å tenke nytt, være kreativ, og han virker mer fornøyd enn vanlig da det plutselig ringer på døren.

Men hva er nå dette?

Del 4. Gå til onkel.

Trange bygater, brosten og minibuss har mange turister bitre erfaringer med, derfor gikk Jonny og Tony til fots for å finne Kragerøs politistasjon. De savnet de gode setene og den fremragende utsikten, men en spasertur hadde de bare godt av, så de labbet i vei gjennom de pittoreske gatene med de hyggelige små hus til de ankom det som skulle være påtalemyndighetenes hovedsete. En staselig trebygning, langt mer innbydende enn andre byers politikamre. De beundret utsiden, for siden gjøre entré på innsiden, med klokker og klær.

Med sine skarpe ansiktstrekk og noe tilgjort myndige fremtoning, var Miranda Brannwesenlund den perfekte politimesterinde. Hun raget svært høyt over gulvet, godt hjulpet av høye hæler og rake rygg, og så bokstavelig talt ned på alle, og nå fikk hun anledning til å betrakte Jonny og Tony ovenfra der de gjorde sin ankomst bekjentgjort via en liten ringeklokke.

-Mine herrer, kom det skarpt fra politimesterinden, herr Pådragsnes er i kjelleren med liket, vil dere vennligst følge meg?

-Det er derfor vi er her, forklarte Jonny.

Tony ble litt satt ut av hennes myndighet, samt piggsveisen på hodet. En høyst utradisjonell sveis for en offentlig person, med mindre man var en tegneseriefigur, noe denne damen sannsynligvis ikke var.

I det lett blålige lyset sto Max Pådragsnes foran det som helt tydelig var et lik på et bord. Silhuetten av en person under et hvitt klede var ikke til å ta feil av, og der hodet befant seg sto det opp et skaft.

-Kom inn mine herrer, kom inn. Max vinket de tre fornøyd inn, som et barn som vil vise en til vanlig uinteressert foresatt noe morsomt i et håp om å vekke litt anerkjennelse.

Max tok tak i skaftet som stakk opp, gjorde noen bestemte bevegelser frem og tilbake med det resultat av armer og ben på liket begynte å sprelle.

Tony ble livredd av synet og hoppet bak et skrivebord, Jonny måtte nøye seg med å gjemme seg bak en stumtjener. Miranda ble om mulig enda mer bister og ba strengt Max kutte ut dette tullet!

-Det grenser til likskjending, proklamerte hun surt.

-Bare rolig, beroliget Max sitt noe vettskremte publikum. -Dette er en vitenskapelig demonstrasjon av en amatørs arbeide.

-Vennligst forklar, snerret Miranda.

-Hvis de herrer også vil komme frem fra sine skjulesteder så skal jeg forklare, for se bare her, øksen er begravd i kroppens nervesystem, og derfor spreller kroppen fortsatt.

Max fortsatte sin selvgode monolog:

-Morderen, eller myrderinden om så er, har aldri gjort dette før og har brukt den skarpe eggen til å begå drapet, og resultatet av dette er at øksen nå sitter fast. Dette hadde vedkommende visst hvis hen hadde hørt relevante podcaster om emnet.

-Finnes det noe slikt, undret Jonny.

-I aller høyeste grad.

-Ja vel.

Miranda var fortsatt sur over den litt barnslige oppvisningen og snerret:

-Er noe av dette relevant for saken vi har foran oss?

-Det får våre detektiver avgjøre. Max rakk dem hver sin rapport han hadde hamret ned på en skrivemaskin kvelden i forveien.

Med rapportene i sine hender takket de alle pent for titten og den litt groteske demonstrasjon og gikk sin vei. Miranda til sitt kontor på loftet og Jonny og Tony ut i Kragerøs gater for å finne et adekvat sted for en kopp kaffe og samle sine tanker og løse tråder.

På en kafé satt de seg ned med hver sin kopp og lyttet til sladder og annet snadder fra byens løsmunnede innbyggere, en evig kilde til informasjon om byens folkeliv, på godt og veldig vondt.

Drapet på Snekke hadde nådd frem til de fleste nå, og den ellers så søvnige by var rystet i grunnvollene. Kun én annen ting sto på agendaen over uheldige omstendigheter, det var den nært forestående veganerfestivalen. Kunne ting bli verre?

I en av byens høyereliggende strøk har Sjekte akkurat åpnet døren etter at det ringte på, flygelet han bestilte på postordre var ankommet og sto nå ute på gaten i all sin prakt.

Han dyttet flygelet inn i sin garasje, det eneste stedet han kunne ha det, enn så lenge.

Hvis bare hun hadde vært her nå, tenkte han, så hadde ikke dette skjedd. Hvem pokker kjøper flygel på postordre? Hun hadde garantert stoppet meg fra slike dumheter, jeg kan jo ikke spille flygel engang. Han åpnet det store lokket og betraktet alle strengene. Dro hånden over noen av dem, det låter så vakkert, så monumentalt og hinsides ustemt!

Tankene på hun som dro fra ham, hvordan kunne hun? En dag sto det bare en pose Fjordland i gangen med en lapp hvor det sto: «klar deg selv ditt naut».

Sjekte hadde gjort mye dumt i sitt liv, som å kjøpe Ford Sierra i Vennesla usett, men at hun dro fra ham til fordel for Snekke, det var mer enn han kunne tåle.

Paralysert av dybden i egen tankevirksomhet ble han stående å se ned i strengene som sang sine siste sure toner, så dypt var han hensunket at da garasjeporten ramlet ned var det som å bli rystet ut av den tyngste søvn.

Han snudde seg brått, akkurat tidsnok til å se noe komme mot ham fra det mørkeste hjørnet.

-Men der er du jo, er du kommet tilbake til m….

Mer rakk han ikke si før en øksehammer slo inn siden på hodet hans.

Flygelet tonet omsider ut, sammen med eieren, og en gjennomrustet Ford Sierra i en garasje i Kragerø.

Ting kunne altså bli verre, svært meget verre, så trå ikke onkel for nær.

Del 5. Seiling i motvind.

Tidlig neste morgen, efter en ganske urolig natt og en bedrøvelig hotellfrokost, strenet Jonny og Tony ut i byens gater på jakt efter spor.

Det mest opplagte var å snakke med de som fant Snekke, de to hipsterne som skulle arrangere veganerfestival, i Kragerø!

Midt på torvet sto noe som kunne ligne på en litt pussig kjøleboks, det var en campingvogn, og på den sto det skrevet: Veganer 2024.

Utenfor sto to herrer og virket utålmodige, ventet de på noen?

-Så, dette er altså den store festivalen dere arrangerer? Det var Jonny som spurte de to som ventet, eller hva de nå gjorde for noe.

Det var rigget til bord utenfor campingvognen, og på det sto det veganske retter av alle slag. Skjønt, på menyen sto det ting som er helt vanlig, enn så lenge, slik vi kjenner det fra vanlige kafeterias og lignende. Pølse i brød, lapskaus, biff med løk, rekekabaret, makrell i tomat, pizza og annen tradisjonell husmannskost sto på menyen. Selv om de akkurat hadde spist noe hotellet insisterte på var frokost, så kunne de faktisk tenkt seg å prøve noe av det som sto på menyen. Jonny og Tony var eventyrlystne i matveien, som andre veier, så de bestilte hver sin pølse i brød.

Kort etter ble de begge rakt noe som kunne ligne pølse i brød, med ketchup og sennep, de tok hver sin bit, smakte eftertenksomt hvorpå deres respektive tanker muligens sammenfalt med hverandre. De rakte pølsene, eller hva det nå skulle være tilbake, og takket pent nei til å prøve noe annet. En utkokt gulrot kan ikke på noen måte erstatte mekanisk utbenet kjøtt og E-stoffer, veganerne ble skikkelig lei seg av den hårde dom over maten sin, og betraktet trist fire agurker som lå på en engangsgrill. Det skulle være kjempegrillpølser.

Tony spurte om de hadde sett denne Sjekte noe sted, siden de var så flinke å finne herr Snekke i snekken sin. De hadde ikke sett ham, men han skulle jo dukke opp for å spille på festivalen sa de, de hadde faktisk booket både Snekke og Sjekte til å spille, eller hva de nå drev på med, men nå var jo Snekke utelukket av åpenbare grunner, og Sjekte, ja hvor var han?

-Kanskje vi skulle tatt megabussen og kjørt litt rundt, undret Tony.

-God idé, svarte Jonny, vi kunne trenge litt komfort mens vi tenker, og der er jo setene i Hinoen førsteklasses!

Det tar ikke lang tid å kjøre Kragerø på kryss og tvers med en litt for stor minibuss, men det gav våre helter mer enn nok tid til å gruble over saken, og komme frem til at det ville være litt for opplagt at Sjekte hadde tatt kverken på Snekke, selv om de var nesten landskjent for sitt mishag ovenfor hverandre. Og hipsterne som hadde booket begge til samme festival er utelukket, de visste jo ingenting, om noe som helst, eller?

-De der tullingene er da av så skrøpelig karakter at de er ute av stand til noe som helst, servere gulrot som pølse! For noe vissvass! Jonny var enda skarpere i sin dom nå når de var alene i bussen.

-Det smakte ingenting, utfylte Tony, null og niks!

-Hva tror De «han» ville tenkt om dette?

-«Han»?

-De vet hvem jeg mener.

-Å ja, han ja.

Tony ble stille, så ut av panoramavinduet og lot blikket hvile et øyeblikk på en litt underlig dame han fikk øye på.

Uten det store blonde håret kunne det jo nesten ligne, men nei, det kan ikke stemme.

Et flygel, eller Klavér, som er det samme, er et instrument som er mest brukt til musikk, gjerne av den litt klassiske typen. Man sier iblant at man kan trampe i det, men det er et meget kostbart instrument, så det kan vi ikke anbefale. Flygelet er en videreutvikling av det enda eldre Cembalo, et instrument som Bach blant annet gjorde umåtelig populært i sin tid, for ikke å snakke om Händel, mannen bak uttrykket full hendel. Alle sorterer under pianofamilien, og er forsåvidt også i slekt med kirkeorgelet og trekkspillet, hvis vi ser litt stort på det.

-Dette var et meget fint kåseri, Tony, men det forklarer ikke hvorfor det kommer et flygel halvveis flygende, og i full fyr ned den bakken der borte.

-Full hendel, Jonny, full hendel!

-Hva?

-Jamen kjør etter det, da, for svingende!

Jonny satte Hinoen i sving, trampet gassen gjennom gulvet, igjen, og en jakt tok til i de trange gater.

Selv på brosten var flygelet forbausende mobilt, og lyden av det store lokket som klappet opp og igjen og strengene innenfor laget sammen lyder og spetakkel som ville fått innpass på enhver festival for pling-plong-musikk. Den festivalen var det dog lenge til, så her var flygelet langt forut for sin tid, slik som pling-plong-musikere også hevder å være.

Den jevne innbygger hadde med årene sett mye rart utspille seg i byen de holdt så kjær, alt fra overstadig berusede østlendinger til tyske turister på jakt etter noe gratis. Men dette, et brennende flygel, efterfulgt av en japansk minibuss, det var noe nytt, og langt mer fantasifullt enn vår tids russetog, som i våre dager er en trist affære. Men det var nå dette som trakterte de smale strøk med all sin støy og ballade.

Som skigarder og andre forgjengelige ting kan heller ikke et flygel på frifot vare evig, og dets elleville ferd kom til en brå slutt i en velplassert lyktestolpe på byens torv. Jonny parkerte minibussen ved siden av, betalte noen kroner på parkometeret, da han antok at de kanskje måtte være her en stund. Tony tømte kjøleboksen for colabokser og begynte å slukke flammene før hele byen, som for det meste består av trehus, gikk opp i flammer. Akk ja, hva skulle vi gjort uten kapitalismens munnvann?

Jonny betraktet sørgmodig restene av hans yndlingsmineralvann og det nå lettrøkte flyvende flygel, og noterte seg at det stakk noe ut av lokket, noe som minnet om en legemsdel.

Han henvendte seg til Tony; -Ring Pådragsnes, og hun der sure Miranda, her er en til.

Full Händel og fullt flygel, eller skal vi si overfylt flyvel?

Det seilte over torv mot fjord, sortmalt og ondt, som ett par lakksko.

Og i sin buk, som hvalen Moby Dick, bar det en last mot sitt endelikt.

Nå går det bare en vei!

Del 6. Vår herres biljardkuler.

Som på et feilmontert biljardbord ramlet nå alle kuler ned mot samme hull, nærmere bestemt torvet i Kragerø. Et flygel sto plantet i en lyktestolpe, og Miranda Brannwesenlund var i ferd med å omkranse det hele med påtalemyndighetenes sørgebånd, eller den der plastrullen det står politi på.

Max Pådragsnes var som vanlig henrykt over skuet; enda et lik! De øvrige tilstedeværende var litt mer avmålt og fattet i møte med den forhåndværende situasjon.

Miranda grep til sin megafon, et effektivt middel i å spre store folkemengder og andre skuelystne.

Hun trykket på knappen og ropte:

-Hold avstand, det har skjedd noe fryktelig kriminelt her, det er ingenting å se i det hele tatt, overhodet ikke noe spennende, det er ikke et lik som stikker ut av et flygel, men noe helt annet, lover, gå hjem med dere!

Så henvendte hun seg til de to veganerne, for de var like i nærheten og ble nysgjerrige.

-Spesielt dere to, stikk av, med de der pølsene deres, og hva dere nå har på hodet, ser jo ut som en bolle.

For andre gang ble de lei seg, og skikkelig traumatisert, som den gangen noen hadde smurt meierismør på skiven deres. De gikk bort, slik Miranda befalte.

Max fant det best å løfte på flygelets store lokk, slik at man kunne få rede på hva, eller hvem som lå under der. Man kan ikke identifisere noen bare ved en fot som han sa, så lokket ble satt opp slik at Jonny, Tony, Miranda og Max kunne se hva i all verden som lå oppi der.

Til tross for den hasardiøse ferd og møtet med en usedvanlig godt plantet lyktestolpe, og det faktum at flygelet brant, så var det tilsynelatende ganske helt og pent. Det kunne sikkert selges på Finn.no senere, om det skulle komme til det. Selv flygler fra postordre er jevnt over av god kvalitet som sådan, noe vi ikke kan si om slike keyboards noen kjøper til jul for å spille julesanger på.

Max dro frem sitt verktøy som han sa, og alle var glad det ikke var klarinetten, eller andre hemmeligheter. Til tross for brann og høy hastighet, Miranda kjente igjen trynet:

-Det er jo han der Sjekte!

Max ble brått usikker og spurte dumt:

-Mener De at det ligger en slags båt oppi her? Si meg, trenger De briller?

Miranda brysket seg til, slik en kvinne kan finne på å gjøre iblant, og forklarte Max hva som lå oppi flygelet.

-Man kan også kalle det et klavér, skjøt Tony forsiktig inn i den lett opphetede konversasjon.

Nå freste Miranda som et stjerneskudd!

-Ikke kom her, forbaskede mannfolk, eller hva dere identifiserer dere som i våre dager!

Så fortsatte hun, uten kontroll over sine emosjoner:

-Det er artisten DJ Sjekte som ligger steindød oppi dette instrumentet, skjønner dere dét?

En hel bys kunstneriske grunnvoll var med ett rykket opp med roten, en katastrofe av uant karakter. To av byens mest fremtredende talenter var revet ut av tiden på brutalt vis. Hvem kunne stå bak noe slik?

Det gikk mot kveld, og den kalde sjøluft la seg som et gufs over Kragerø, og det gikk opp for flere at Jonny og Tony var byens siste håp, før alt brant opp, eller på annet vis endte på kirkegården. Og tiden var ikke på deres side!

Stravinsky gav oss Vårofferet, et mesterverk med overaskende lite flygel involvert, men desto mer orkester og den slags, og en mulighet for et misantropisk blikk på hver utsprunget knupp og knopp på trær og sånn. For det meste bringer våren oss en mengde ugress, og det må lukes!

På med havehansker, det er meget ugress i denne by.

Del 7. Drømmeren i tårnet.

En ukes tid før spetakkelet vi nu har befattet oss med så langt i denne fortelling, og i en litt annen del av landet, der bodde en underlig sortkledd en.

Lenge hadde han betraktet markene rundt sin bolig, en tvungen tilstand av inneliv han helst kunne vært foruten. Han var ikke alene, cellene var fylt opp med slike som ham, eller delvis som ham. Tiden i Halden fengsel nærmet seg slutten for innsatt nummer 2818, og han kunne nesten kjenne lukten av frihet i det fjerne. Frihet, og utsikten til et måltid som ikke var tilberedt i en hundreliters gryte. Dette skulle sannelig smake!

Dagen efter den elleville flygelferd, like før solen stakk frem, våkner to veganere i sin campingvogn av typen SMV 14LS som skulle huse veganerfestivalen. De våknet ikke av seg selv eller ved hjelp av noen vekkerklokke, men en duft de ikke hadde kjent på lang tid. Det duftet himmelsk, men og så syndig. Smør og olje dampet lidderlig i en stålpanne som var brakt til høy temperatur. Sammen med hvitløk, frisk rosmarin og friskvernet pepper lå en deilig biff og hygget seg. De to tittet mot vognens kjøkkenavdeling, og så en mannsfigur stå ved gassblusset med en stor blond parykk på hodet. Den perfekte forkledning for enhver skurk!

Så snudde den onde skikkelse seg mot de forskremte og lett anemiske herrer som lå i hver sin pysjamas med bamser på og sa:

-God morgen mine herrer, får vi by på noe å spise og litt stump vold?

-Hva gjør du her inne, spurte de nesten i kor.

-Vi er ikke dus, kom det skarpt. -God natt.

En skarp øks kom til syne, og det ble igjen natt for de to.

Det var bra de fortsatt var ikledd sin pysjamas!

På hotellet satt nå Jonny og Tony og stirret ned i hver sin tallerken med havregrøt. Det var liksom ikke måte på hvor nedrig det skulle bli der de prøvde å samle trådene i nok en grotesk sak.

-Dette er første gang jeg har vurdert å be for maten, sa Jonny.

-Be? Spurte Tony.

-Ja, jeg ber om at den må bli borte.

-De er inne på noe der, la oss be.

De lo litt over sin lille ulykke og det trøstesløse i skålen foran dem, da obdusent Max Pådragsnes kom heseblesende inn og ville samtale med de to, umiddelbart!

-Veganerne, pep han, -de er borte, forsvunnet, som dugg for åpen flamme!

-Hvordan vet De dette, spurte Jonny.

-Jeg stakk innom for å spise frokost der i dag.

-Seriøst? Undret Tony.

-Ja, og da jeg kom dit var døren igjen men inni lå alt i hulter og bulter, eller hva det heter, og jeg så ingen av dem. Men det duftet ganske godt fra vognen deres.

-Hva duftet det? Spurte Jonny.

-Biff, ordentlig ekte biff, ikke noe sånn vegansk tullball.

Tony slo nevene i bordet så havregrøten hoppet, og utbrøt:

-Det er bare en mann som er så djevelsk, så sjofel, og kriminelt mesterlig som kan finne på å steke biff i en campingvogn med to veganere!

Noe så ondsinnet mot noe så ømskinnet!

De røsket med seg Max, lot som om havregrøten ikke eksisterte og spurtet mot byens torv.

Det var ingen tid å miste, og den onde person kunne fortsatt være i nærheten, noe som hadde vært litt kjekt, for da kunne han arresteres samtidig!

Lykken står dog den onde bi, eller hva i all verden ordtaket sier, for på torvet sto bare den lurvete campingvogn, og der var allerede politimesterinde Miranda Brannwesenlund på plass. Som den fødte karrierekvinne visste hun hvordan man skulle gjøre seg bemerket og komme seg opp her i verden, derfor var hun veldig stolt over kontoret sitt på loftet i politihuset. Det sto til og med i hennes CV.

-Å ja, der er dere igjen. Hun var med ett litt mer inntagende enn normalt, og virket noe utålmodig med å overlate akkurat denne delen av den store kriminalsak til våre helter.

Hun tok med seg Max for å tre litt unna mens Jonny og Tony begynte å snuse rundt efter spor og spennende ledetråder.

Så, på litt avstand, hvisket Miranda til Max: -Se nå, nå skal vi se hvor dyktige disse amatørene er!

-Disse herrer er faktisk svært kompetente, kontret Max.

Miranda fnøs, satt armene i sidene og betraktet de to.

-Det lukter utvilsomt av biff her, smattet Tony.

-Nydelig duft, la oss se innenfor.

De åpnet døren, og på gulvet foran dem lå det en blond parykk.

Det neste som slo dem var ikke bare eimen av noe deilig fra en panne, men også den umiskjennelige lukten av propangass.

De så på hverandre, og ropte: GASS-GASS-GASS!!!

Tusen duer og femtenhundre måker tok sporenstreks til vingene, og fire ekorn som satt i et nærstående tre falt ned, da campingvognen gikk i luften med et brak!

Hvordan en campingvogn av typen SMV 14LS kunne selvantenne slik vites ikke, men nå var den ikke mer, dens eksistens var nu kun et minne. Og festivalen? Den måtte nok avlyses, omsider.

Hostende og med rester av det som en gang var en SMV 14LS over seg, dukket Miranda og Max lettere sjokkert opp. De stirret måpende mot det som en gang skulle være et slags gastronomisk høydepunkt i Kragerøs historie, men som nå bare var en rykende ruin.

Miranda prøvde å gripe tak i Max men han var for rask, han løp mot restene og ropte fortvilet etter sine to venner, Jonny og Tony.

Han sank sammen i de rykende restene og var utrøstelig, de var som forduftet! Miranda ble beveget av scenen og brøt for en gangs skyld karakter, hun fant frem et lommetørkle.

Til og med måkene ble stille, og duene, de bøyde hodet i andektighet.

Det kunne altså bli svært meget verre!

Del 8. Så lenge skuten kan gå

Som kystnasjon har vi alle et eller annet forhold til havet. Dette blå og kalde som omgir vårt land, og som har vært en viktig næringsvei siden lenge før vikingene fant ut at plyndring var en festlig og innbringende aktivitet. Fiskeriet er fortsatt viktig, og fortsatt tråles våre kyster efter silden, også kalt havets sølv, eller reker, havets rosa gull. Det pumpes også opp olje og gass, sammen med andre intetanende fiskearter som plutselig blir røsket opp av sitt dype rike for å ende i gryter rundt om i de tusen hjem.

For en effektiv utryddelse av livet i havet, ble garnet oppfunnet, muligens av Arne Garnborg.

Det var et slikt garn som hang til tørk på en reketråler som brått fanget to merkelige fisker, de kom flyvende efter et brak på torvet. Og der slike garn vanligvis er laget for å fange og ta av dage, var dette garnet redningen til to detektiver som kom luftveien.

Jonny og Tony var reddet, og prøvde nå å komme seg ut av dette høyst effektive fiskeredskap.

De var rystet og rørete efter denne tur gjennom luften, men det sto ikke verre til enn at de kom seg på sine ben og kunne skremme livet av Max som lette febrilsk etter dem i restene av en campingvogn. Han trodde han så spøkelser der Jonny og Tony gjorde sin tilstedeværelse bemerket med et lavt kremt.

Tiden var nå knapp, så eventuelle utbrudd av emosjonell art og andre karakterbrudd knyttet til gjensynsglede fikk vente. Miranda virket også tilsynelatende glad for at de to hadde overlevd, på sin dempede måte.

Kapteinen på reketråleren ble avhørt av en utålmodig Miranda. Ikke bare hadde han fanget våre venner i sitt garn, han hadde også observert underlige aktiviteter på torvet i de tidlige timer. En sortkledd og ond skikkelse hadde kommet bærende på to spjælinger som han beskrev det og lempet de ned i en ventende ond båt.

Som kaptein i den sørlandske skjærgård hadde han sett mye rart, og dette var intet unntak.

Reketråleren ble umiddelbart rekvirert til påtalemyndighetenes forgodtbefinnende, for nå var alle sikre på at den onde skurk var på vei ut i internasjonalt farvann for på den måten unnslippe lovens lange arm, eller fiskegarn.

Med hver sin kikkert finkjemmet de alle sammen havet foran dem, og plutselig, der ute, så de noe ytterst ondt, og veldig mistenkelig.

-Jeg visste det, knurret Tony.

Jonny var enig, og knurret litt han også. Tråleren kom stadig nærmere målet, men de nærmet seg også internasjonalt farvann, og der sluttet Mirandas jurisdiksjon.

-Han må ikke slippe unna! Hun ble enda mer utålmodig og gikk frem til båtens baug og dro frem megafonen sin. Jonny og Tony ble med frem, de var nå sikre på hvem de hadde med og gjøre.

De var nå kommet innenfor hørevidde, så Miranda ropte i sin megafon:

-Stopp den båten, i lovens navn!

-Aldri i livet! Den onde hadde også megafon.

-Hvor har De gjort av veganerne?

-De sitter på den ydderste nøgne ø, med en fiskestang.

-Fiskestang? Miranda ble bister, mer enn før, noe som skulle litt til.

-Så kan de klare seg selv til noen plukker dem opp.

-De er veganere, de spiser ikke fisk!!

-Nettopp. Den onde lo hånlig i sin megafon, vel vitende om at han snart var i internasjonalt farvann.

Jonny spurte pent om å få låne megafonen litt, for nå så alle hvem det var som satt i den onde båt. Hun gikk med på det, og overlot den til ham.

-Så, det var deg, igjen!!

-Jepp, hvem ellers?

-De er en ordentlig skurk, en rabagast av verste skuffe!

-Jeg er skurk nummer én i Norge i dag.

Jonny trykket ned knappen igjen for å tale til den onde, men endte med å knurre. Så holdt han mikrofonen opp mot Tony, slik at han også kunne knurre. De hyttet også med neven.

Selv om det gikk sakte og at en slik jakt med reketråler tar sin tid, halte de likevel innpå den ondes båt litt efter litt, og i følge sjøkartet var de nå like ved grensen til norsk territorialfarvann. Miranda forlangte stadig mer fart og full hendel, men til liten nytte, det gikk så fort det kunne. Forventningene om å få skurken i garnet ble brått avbrutt da det like foran de jagende dukket opp en ubåt!

Den onde hoppet over på ubåten og banket på tårnet med øksen sin og en luke på toppen åpnet seg hvor en ubåtkaptein stakk hodet opp og sa:

-Buonasera signor Dente.

Lukten av sjø, råtten fisk og gammelt garn ble nå fortrengt av duften av en perfekt bolognese. På reketråleren kunne man bare målløst beskue at den onde skurk kom seg unna, og at han mest sannsynlig ville få noe godt å spise til aftens.

Og til en god bolognese hører den perfekt kokte pasta til, og den skal være Al Dente.

The end.

Epilog:

Jonny og Tony reiste senere hjem i Hinoen, og denne gangen via Østerdalen, og forhåpentligvis fritt for onde øsedamer og annen dramatikk.

Deres respektive fruer hadde kommet for å delta på hjemreisen og for å høre om det spennende eventyret de hadde vært med på, for som de sa; å henge rundt i de fine salonger med veskehunder var noe de var grundig lei.

De tok også med seg Max, for i Hinoen er det husrom og hjerterom, og kino! Og med kjøleboksen full av duggfrisk cola lå det an til å bli en fin tur.

Samtidig senker solen seg over en villa i Toscana. Lyden av en vinkork som forlater flaskens trange grep, efterfulgt av den skjønne skvulpingen som bare god vin kan lage i det den helles i glasset, antydet at det kunne bli nok en fin aften.

Så knitrer det svakt fra en platespiller, og en kjent og kjær stemme synger:

«I hildringstimen er det godt å seile».

Og med det takker jeg for følget og ønsker alle en fredeligere påske.

Alle rettigheter til denne tekst tilhører meg, forfatteren. Alle sammenligninger med virkelige eller fiktive personer eller gjenstander er temmelig tilfeldig.

Som herre av min tid anerkjenner vi på alle måter den kampen kvinner har ført for å få sin rettmessige plass i samfunnet, det er til alles beste. Mitt daglige virke, som i sin tid var høyst mannsdominert, er kvinners inntreden overhodet ingen ulempe, tvert om. Og sett på verdensbasis, er fortsatt de fleste kriger startet av menn, gjerne med et litt pussig ego, men det er en annen sak.

Som mangeårig eneboer, nærmeste huleboer, ser man dog ting litt fra utsiden, og når vi stirrer inn i nåtiden, ser man mangt og meget, og det er langt fra pent. De aller fleste borgere av Norges middelklassesamfunn, som jeg velger å ta utgangspunkt i, består av to foresatte og halvannet barn. Nå er ikke jeg biolog, men allerede her ser jeg et problem.

Efter normalen er begge foresatte i fast arbeide av noe slag, og det er vel og bra. Huslån, eller lån på en hybel til langt over varmepumpen, som heldig nok er på bakkeplan hører med. Utad virker det hele ideelt, et drømmesamfunn, alle er glade og de halvannet avkom har plass på skole eller barnehave, slik at foresatte kan neglisjere den delen av oppveksten også.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hjemme hersker diverse duppeditter og fjernsynet som barnevakt mens de foresatte krangler om hva, og ikke minst hvem som skal varme middag i mikroen, eller de krangler om hvorfor ingen har satt på vaskemaskinen.

Akk ja, hvilke strabaser! Også må det vaskes, og den lille dingsen som støvsuger har gomlet i seg ukens tredje marsvin, så den er ute av drift. Hvordan gjør man sånt igjen? Holde rent?

Det er nok ikke bare idyll, og når husets kvinne har funnet seg en slask som gikk glipp av førstegangstjeneste og oppdragelse hjemmefra, og kvinnen selv heller ikke har lært opp og ned på en vaskebøtte, så er katastrofen er faktum.

Kvinnekamp er vel og bra, men oppvask, klesvask og matlaging skjer ikke av seg selv, og tro det eller ei, mange menn i dag kan dette, vi har lært det, enten hjemme eller av oss selv!

Jeg anerkjenner min egen generalisering her, men en noenlunde husholdning krever litt arbeid enten man vil det eller ei. Man kan stå i sine rødeste strømper å brøle til vaskebøtten, men gulvet blir ikke rent av det. Man kan brøle til en mann om det samme, og resultatet kan variere noe. I mellomtiden plinger det lystig i mikroen, og nok et næringsfattig måltid står for døren.

Man kan skrive bøker om gamle kjønnsroller, og jeg tror noen bare er der, fordi vi biologisk er litt hver for oss, men husarbeid, det må alle kunne.

Kanskje er det en god forandring på vei i verden? Vi menn har lært, enten av oss selv, eller ved hjelp av vidois på internettet, hvordan man koker en saus som smaker, vasker gulv og holder huset i pen stand, hvordan man piller ut hamstere fra støvsugere, og ikke minst forklarer yngre mennesker hvordan livet fungerer i møte med tungt maskineri.

For det er nå slik, kjære venner (og uvenner, hei på dere!), at kvinnekamp har skapt en generasjon menn som har anerkjent deres plass, og hyller den på alle måter, og tatt den konsekvens at vi har lært husstell. Og så kommer dere og vil ha en mann?

Vi nærmer oss kjernen i mitt buskap, mener budskap. Altfor ofte får jeg gleden av at samtale med kvinner, rundt min egen alder, som overhodet ikke behersker hjemmets nødvendigheter. Før var mannens rolle å skifte dekk, nå gjør vi alt, og dere? Intet!

Vi retter nu en streng pekefinger mot alle dere som sitter der i gymnastikktøy uten å bedrive gymnastikk, mann eller kvinne, eller hva De nu identifiserer Dem som, som lurer på hvorfor ikke det finnes en applikasjon for å vaske og stelle. Det kalles armer og ben, kjære bolledeig, og svette er et naturlig produkt av et velholdt hjem.

I den moderne tids neonlys må det være lov å påpeke at enkelte aspekter av vår tid har spilt falitt. Det het seg at veien til mannens hjerte gikk gjennom maven, og at kvinner syntes godt om diamanter. Jeg skal gjerne kjøpe diamant, men da skal det stå noe på bordet som er bedre enn det jeg kan lage selv, og da skal hun være god!

I mellomtiden vasker jeg gulvene selv, da vet jeg det blir rent!

Sorry, not sorry.

T.

For de av oss som har tatt seg bryet med å lese litt historie eller høre besteforeldre prate om annet enn været og andre trivielle ting, så har vi lært at for lenge siden var det krig her i landet, på ekte! Nå var riktignok stridighetene kortvarige og de som valgte å slåss og sånn, de gjorde det godt kamuflert i skog og kratt. Misforstå meg rett, enkelte gjorde en umenneskelig innsats for noe de trodde på, mens andre fant ut av dette i siste liten, sånn like før kongen kom hjem igjen og det var relativt trygt å briske seg i anorakk og med et hjemmesnekret gevær.

Det er skrevet snesevis av bøker om emnet, fra de som opplevde krigen, og fra de som i senere tid føler det som sin plikt å rette moralske pekefingre mot folk som forlengst er avgått med døden. Det er en enkel øvelse å moralisere i eftertid, og det formelig raser i samtidens glasshus når stener kastes med selvtilfreds iver fra såkalt intellektuelle med mastergrad i ordkløveri og moralsk forargelse.

For en tid tilbake ble vi gjort oppmerksom på at noen yngre mennesker tok til orde for å fjerne deler av historieundervisningen som omhandlet krigen og slike fæle ting. De kunne jo bli lei seg, stakkars. Og dette er samme generasjon som sitter hjemme og leker verdens barskeste Rambo og slakter for fote med sine edb-spill. Si meg, hva feiler det folk?

De aller tøffeste i dag brysker seg voldsomt med å si at hadde det vært meg hadde jeg nektet! Ja, man kunne sannelig prøve, men den gangen gjorde man faktisk som man fikk beskjed om, utrolig nok, uten at det skal unnskylde de forkasteligheter som ble begått. Helt utenkelig i dag? Kanskje. I dag får man ikke kids til å klippe plenen en gang. Det er dog godt mulig at en trussel om en rasjon bly i pannebrasken ville fått noen og enhver til å kaste seg over plener og snehauger hvis den ble presentert passe bestemt. Men, nok om ubrukelig ungdom, jeg var sikkert temmelig ubrukelig selv, men jeg har avtjent både verneplikt og trasket milevis med plenklipper!

Da den kolde krig herjet som verst kunne vi som vokste opp bli utsatt for litt av hvert. Overalt var det bomberom, sånn i tilfelle. Og med mindre man var en fare for seg selv og sine omgivelser og ble identifisert som mann, så skulle man i militæret. Vi hørte stadig fortellinger fra besteforeldre, falmede minner om den vonde tid og at dette ikke måtte skje igjen. Noen fortalte med stor iver, mens andre, av uvisse årsaker, var mindre meddelsomme. Utvilsomt en traumatisk tid, og for en generasjon som lærte at det var best å holde tett, så var belastningen stor nok. Sett med dagens kontaktlinser så kunne flere hatt godt av å lufte litt, men som vi har lært så var det bare de ordentlig gale som gikk til psykolog og traumer fantes jo ikke, for det hadde man kollektivt gått inn for. Vi som ble født noen år senere fikk den tvilsomme fornøyelsen å frykte en nært forestående atomkrig. Vi har faktisk vært temmelig nær noen ganger, og det er bare flaks at vi i dag kan overlate denslags til de mer fantasiløse deler av Hollywoods filmindustri.

Krig er en kreftform vi mennesker kunne kurert, men så lenge vi lar oss styre av geriatriske imbesile tullinger, så er jeg redd den kuren uteblir. Hvis man føler en liten smule angst for atomkrig, så skjønner jeg det godt, og det er helt i orden å snakke om det.

Alternativet er flytende selvmedisinering og utelukkelse fra samfunnet, og vi har ingen Erik Bye til å tale deres sak mer, han er død, som håpet om evig fred på jord.

T.

Det er svært meget med denne verden vi lever i som er grunnleggende galt. Det kan være kjipe sykdommer, krig, sult eller andre uhumskheter verdenssamfunnet ikke gidder å fikse med mindre det skulle lønne seg økonomisk, da får som kjent flere piper en annen lyd.

Det er også andre ting vi uten helt vite hvorfor tidvis føler det må rettes fokus på, og for dette har vi funnet opp verdensdagen! En dag som liksom skal løse problemet, endre fokuset, og få oss alle til å føle at vi bryr oss. Det er sikkert godt ment mye av dette, men for enkelte må slike dager føles som en real nesestyver. Verdensdagen for nesestyvere savner bare en dato, og da kan vi krysse det problemet av listen også.

Vi kan begynne med de litt enkle og uskyldige dagene. Det finnes en jazzdag og en poesidag henholdsvis 30.april og 21.mars. På disse dagene, da skal det jazzes og leses poesi! Jeg har ikke sett så mye av det de dagene, så her trengs det tiltak. Noe sier meg at disse dagene kunne vært slått sammen, også kunne en av dagene vært viet til andre kulturelle uttrykk som enda ikke har sin egen dag.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

På verdensdagen for enker, som forøvrig er 23.juni, skal vi alle rette fokus på de som er blitt enker, eller de som ønsker å bli det. Jeg er usikker på hvilke tiltak eller fokusområder som gjelder den dagen, men en egen dag har de i alle fall. Den internasjonale dagen for lykke faller på 20.mars, og noen ville nok tenkt at disse to kunne vært på samme dag. De om det.

Verdens synsdag som er den 10.oktober, faller morsomt nok på samme dag som dagen for psykisk helse. Dette er en dag da vi seende kunne dekket for øynene en hel dag for å føle litt på problematikken som blinde må gjennomgå hver dag. Men også her ser vi at ingen bryr seg om sånt, hverken om de blinde eller de som har en hverdag mer krevende enn andre. Det er ikke alt som ligger utenpå men, med en egen verdensdag så får det være godt nok. Resten av året må man klare seg selv, som vanlig.

Det er naturligvis meget godt tenkt alt dette, enten man retter fokus på melk, jazz, barnearbeid, funksjonshemmede, sivil luftfart, toaletter, turisme eller diabetes. Alt dette har sin egen dag, og jeg kan merke at med litt løsaktig oppmerksomhet så blir alt så meget bedre.

5. Juni er miljøverndagen. Da er det viktig å kildesortere skikkelig, ikke kaste skrot i busk og kratt, og gjerne skifte ut sitt billed i sosiale medier med et tre eller noe annet grønt og flott.

Å, som vi bryr oss, dere, virkelig!

Resten av året gjør vi som vi pleier; hver person for seg selv.

Vi skal vel ha for forsøket i det minste, eller bare ha en verdensdag for ingenting, hele året!

T.

Kilder: Ja.

I dette avsnitt av Tormod hytter med neven, tyr vi til massegeneraliseringer, men adressaten burde være kjent nok, så her kjører vi på! De av dere som velger å ta anstøt av dette nyter ingen medfølelse i denne omgang men bes lese nøye før dere slår dere løs over tastaturet.

For de av dere som fortsatt anvender det nu litt avdankede, men likefullt fungerende mediet Facebook, kjenner nok til fenomenet. Kommentarfeltene renner over av dem, og deres evne til å kommentere står i de fleste tilfeller til stryk. Men det gjør ingenting, stor eller liten bokstav, kommaregler, skrivefeil over en lav sko, selv fra mennesker som så avgjort burde vite bedre! Det hele gjort dobbelt irriterende med en frekk Giphy, sånn bare for å vise at man tross alder og livets harde skole, behersker det moderne EDB. At samme gjeng stadig blir hacket kommer nok av at de bruker knyttneven når de hamrer på tastene sine, det er i alle fall mye som tyder i den retning.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kjenner De Dem igjen? De burde kanskje avslutte og lese dette omgående. Ikke det? Neivel.

De unge har for lenge siden fått nok av foresattes og besteforeldres pinligheter fremført for åpen mikrofon og rømt til andre sosiale plattformer, mens vi som er litt mellom bark og vedstabler sitter igjen og humrer lett for oss selv.

Bør man gjøre narr av slike mennesker? Ja, så absolutt. Det var en gang en generasjon som vokste opp i skyggen av krigen. Ja, den krigen. Landet og verden som sådan var stort sett preget av optimisme, og muligheten for å breie seg litt var tilstede. Jeg erindrer nabolaget mitt, der middelklassefamilier levde på svære arealer, i alle fall sett med dagens briller, og det er de jeg bruker her.

Utover etterkrigstiden lød det nærmest som et mantra: klipp deg og få deg en jobb. Høres litt lettvint ut, gjør det ikke? Men sett litt stort på det, så var det ikke langt unna sannheten. Med en lett vannkjemmet sleik kunne man faktisk få en noenlunde greit betalt jobb, en som kunne fø en liten familie med hus og hjem. Høres greit ut det, ikke sant? Kan man få jobb sånn i dag? Neppe.

I dag kan man heller si mantraet lyder: Klipp deg, ta fire fem utdannelser, mastergrader, bachelor i gud vet hva, og De kan kanskje få en jobb med minstelønn. Kanskje.

Terskelen for å få et liv som forrige generasjon fikk med enkle midler virker uoverstigelig, og for en skoletrett ungdom i dag, er det ikke bare å gå til en arbeidsgiver og spørre. Gjør man det blir man sikkert kjeppjaget, eller gjort til latter. Muligheten for at vedkommende som avviser slik fikk jobben sin ved nettopp å møte opp, uten fagbrev eller andre diplomer, men pen i tøyet og hårmanken under noenlunde kontroll, er overveiende sannsynlig.

Verden går fremover sies det, og det er forsåvidt en fin ting, men vi har så lett for å glemme ting på veien. En generasjon karret til seg alt som fantes; tomter, hytter, jobber, biler og båter. De sitter i mange tilfeller i nedbetalte hjem og gnikker og gnur på det de rasket sammen. Og for all del, mange har jobbet og slitt for sine goder, og det er heller ikke dere jeg peker min skumleste pekefinger mot!

Så hvem er det De nu peker fingeren mot vil dere spørre? Jo, det er de som ikke skjønner hvorfor dagens unge voksne ikke har stort hus, gjerne med tre stuer, to biler, hytte, gjerne to av dem og, og hvorfor en hel generasjon nå ikke lenger bryr seg om sølvtøy og servise som bare brukes til fint, og alskens nips og spetakkel. Vi har ikke råd, og vi gir faen. Det materielle jaget vi ble innpodet med er totalt meningsløst, og flere og flere av oss ser at muren vi så for oss å komme over en dag, den er bare uendelig høy. Jeg brukte tyve år. TYVE! Og føler fortsatt at jeg sitter på gal side mens festen er på den andre siden.

Jeg tegner et bilde av en utvikling som ikke er slått ut i full blomst her i landet enda, men vi ser den komme, fortere enn vi liker. I andre deler av verden så har det kommet altfor langt, og motløsheten brer om seg.

Og i mellomtiden sitter en hel generasjon på toppen av sine små fjell av skrot og skrammel og formaner at bare man klipper seg så ordner det seg nok lille venn. Beklager, men det skal mer til, altfor mye mer til.

Noen kaller dem dessert-generasjonen, men flere og flere har fått nok av denne selvgode gjengen og sier bare; ok, boomer!

Uten irriterende giphy til slutt.

T.

Kilder:

En panda som kjeder seg (nettsted for søvnløse)

Kommentarfelter og facebook-grupper for folk som har levd for lenge.

Studier av boligmarkedet over tid.

Det var en tid, for et godt snes år siden, at man som yngre person måtte delta i andres bursdager, eller enda verre; delta i sin egen!

Heldigvis kan man som voksen velge å avstå fra den slags, og hvis man vil holde vekten på et moderat nivå, så er det å holde seg langt unna et godt råd fra meg. Man vil også spare seg for tidlig tinitus, men det er en helt annen sak.

Som bruker av diverse sosiale medium er man dog ikke forskånet fra å se en viss utvikling når det kommer til kaken, og da den hjemmebakte typen. Jeg er selv skyldig i fremvisning av egne begrensede kokekunster her og der, og fremholder at jeg kun er en glad amatør som slumper meg frem til mangt og meget. Men kaker, det er det lite av.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg kan svakt erindre at uansett anledning, så dukket det opp noe som smakte litt av sjokolade, sur melk og svidd bunn. Drysset med et tynt lag kokos og med en enslig seigmann plassert i midten, så var det servert. Kaken jeg skriver om er naturligvis den klassiske langpannen, og den bakes nok fortsatt i de tusen hjem når noen skal feires. Trygt og godt, men nu er den på vikende front.

Jeg nevnte den enslige seigperson. Plassert på noe som fremsto som en god kvadratmeter kake gjorde den et ensomt og litt trist inntrykk. Mutters alene i et hav av kokos sto den der og ventet på sin skjebne, en kort gjesteopptreden på en dekorert papptallerken, og så strake veien inn i gapet på en heldig gjest som fikk pynten, for det er hva den lille seige tingest skulle være. Pynt.

For hva er vel en kake uten pynt og dekor? Det er fortsatt en kake, men efterhvert som årene gikk og velstanden i samfunnet har økt, har også pyntingen av kakene tatt seg noe opp. Noen begynte kanskje å legge ut noen tynt spredde nonstop, seigpersonen fikk selskap av en seigperson til, kanskje enda fler og. Så ble det en pynteting på hver bit oppskåret kake, og alle gledet seg over dette. I rettferdighetens navn er dette bra tenkt, altså.

På et tidspunkt som sammenfaller med en av vår tids største unødvendigheter, influensere, dukket den amerikanske cup-cake opp. Små porsjonskaker, hvor dekor og pynt betyr alt, og innholdet er like tomt som ovennevnte unødvendighet. Disse skulle bakes av allerede overbelastede småbarnsforesatte, og pyntes så overdådig som mulig. Fine kaker, utvilsomt gode, om man liker litt kake til smågodtet sitt.

Det er sikkert fortsatt trendy med slike koppekaker, men skal man virkelig følge med i tiden, så er det kun en ting som gjelder, og her følger en kort instruks for hvordan arvtageren til langpannen skal se ut:

Man baker en kake, rund, firkantet, trekantet eller hva man gidder. Skjær den opp så den kan fylles med krem, enda mer krem, og litt smågodt fra løsvektavdelingen. Klapp hele sulamitten sammen, og dekk så med glasur eller krem, gjerne i en glorete farve. Jo høyere kake jo bedre. Så dekorerer man med fire kilo smågodt i løsvekt, Sytten kvikklunsjer, Fem plater firkløver, ti poser seigpersoner og en slikkepinne til å sette på toppen.

Voila og bånn appetitt! Fjern alt knuselig og søk dekning.

Med disse bildene på sin indre netthinne, merker jeg at oldtidens langpanne med sin beskjedne pynt og litt beske smak faktisk hadde noe for seg; man sto ikke i fare for å pådra seg livsstilsykdommer om man ble invitert til et selskap.

Og til dere som har små mennesker i hus, så kan dere fortelle om den gangen vi bare fikk brus på lørdager. Ikke bare har vi sikret en ny generasjon diabetikere, men med slike skrekkhistorier er vi også sikret en ny traumatisert generasjon sengevætere.

Uten krem og pynt.

T.

Kilder:

Kaker som ikke smaker. (Kjipt forlag 1970)

Cupcakes og sminke. (Teit forlag 2012)