Innledning:
«Denne byen burde males!» Slik lød den gamle maler Christian Krohgs ord da han ved et tilfelle betraktet Kragerø, en by på vår sørlige kyst. Hva han mente med dette vites ikke, det kan ha vært en slem antydning om at byens hus sto til forfall, en neglisjert samling rønner bebodd av fiskere og andre mennesker med slett livsførsel. Eller mente han at den var meget vakker og burde gjenskapes på lerret med olje eller akvarell, datidens mest utbredte sosiale medium? Man kan undres, men det er i denne by vi befinner oss for denne historiens del. La oss gå ombord.
Del 1. Flaskepost fra døden.
Måkeskrikene, denne støyende påminnelse om at man er i nærheten av sjø og hav, den maritime rotte, hadde plutselig fått en irriterende konkurrent; hipstere! Det var to slike som hadde innfunnet seg på en benk ved kaien med hver sin VAPE og overpriset kaffe i pappkrus.
De to herrer konverserte om den nært forestående veganerfestivalen de skulle arrangere i byen da en snekke kom sigende stille, nesten lydløst mot kaien, tilsynelatende helt av seg selv.
-Der kommer Snekke sin snekke, utbryter den ene overrasket.
-Hva mener du?
-Er ikke det DJ Snekke sin snekke, som kommer der?
-Jo, for pokker, det er det. Men hvor er Snekke selv?
-Han burde jo styre snekken sin litt bedre, for det er like før den kræsjer!
Det var DJ Snekke sin snekke, en av byens trubadurer, en slik som åpner laptopen sin koblet til noen store høytalere, og så kommer folk for å se og høre. Byens eldre garde hadde sterke meninger om DJ Snekke og hans foretagende. De mente at skikkelig musikk, det var viser fremført med trekkspill og handlet om livet på havet. Det var musikk! Snekke hadde og en konkurrent, DJ Sjekte. Det var steile fronter, bror sto mot bror, søstre var slik søstre alltid er; bitre fiender uansett. Fiendtlighetene la seg som en eim av dårlig stemning over hele byen gjennom vinteren, helt til våren kom, for da gjorde alle felles sak og rettet sitt hat mot østlendingene som i årevis hadde gjort byen uutholdelig sommerstid. Østlendingene derimot, de likte svært godt både Snekke og Sjekte sin musikk. Den var jo like smakløs som de enorme hyttene som ligger strødd utover holmer og skjærgård, og som har forvandlet en ellers noenlunde idyllisk plass til det helt motsatte.
Lyden av treverk mot gummidekk ble avbrutt av to hipstere som prøvde å gripe fatt i den villfarne snekke, og utrolig nok lyktes de to i en felles anstrengelse å bringe denne farkost under noenlunde kontroll, og ikke minst få underrettet eieren om at snekken hadde tatt seg en tur på egenhånd.
Ved første øyekast virket snekken forlatt, kun det vanlige rotet man finner i slike båter. Bøtter, garn, anker, snusbokser, fiskekroker og annet løsøre lå rundt omkring og vitnet om en eier uten noe særlig forhold til det å holde orden i tingene sine.
Men hvor var han, eieren av snekken, DJ Snekke, som han kalte seg.
Som sin argeste konkurrent, hadde Snekke tatt et artistnavn inspirert av en lignende artist fra utlandet. De var begge enormt stor fan av den tyske artisten Scooter, og vurderte å ta artistnavn som DJ Moped, Lett MC, eller noe i den dur. Men for å tekkes byens maritime miljøer, samt sikre seg spillejobber på kafeer og gamlehjem, endte de med å kalle seg for henholdsvis DJ Snekke og DJ Sjekte. Det skulle ikke stå på fantasien til de herrer, og om de ikke var uvenner fra før, så ble de ihvertfall det nå, når begge ble klar over den andres valg av artistnavn og markedsstrategi, som var omtrent helt identisk. Musikken de spilte fra sine laptoper var og temmelig lik, for begge hadde kjøpt den samme CD med Absolute music, og det var den de spilte på konsertene sine.
Man kunne være fristet til å være enig med byens eldre mennesker som sa at Erik Bye var en knakende kjekk kar, og at viser om havet og sånn var flott!
Men nå skvulpet Snekkes snekke til kai, sammen med andre snekker, og i denne snekken lå det en bylt med garn og opp av den stakk det et skaft, noe som skulle tilsi at i andre enden er det en øks som sitter fast i noe.
Det er nok best å ringe politiet, for i øksens skarpe ende fant man Snekkes hode!
Og så er det endelig påske, dere!!
Del 2. Skumgummivalsen og en uventet reise.
Et annet sted i landet, nærmere bestemt Dovrefjell, kjører en slags minibuss avsted. Bak rattet sitter Jonny Cetriolo og ved hans side Tony Pomodoro, superdetektivene fra Trondheim. Efter fjorårets oppklaringer ble berømmelsen så stor at de måtte ta seg en velfortjent påskeferie. Valget falt på ett eller annet sted på Sørlandet. Deres hustruer ble igjen hjemme, og pleiet sin nye omgangskrets nå som de var tatt opp i den øverste sosietet, en følge av ektemennenes berømmelse. De fant dette både fornøyelig og en tanke utålelig, da sosieteten var like smakløs og jålete som alle andre såkalte bedrestilte miljøer. Uendelige champagnelunsjer med små idiotiske gneldrebikkjer i håndvesker var nok underholdende en stund, men både fru Pomodoro og fru Cetriolo fant hele miljøet overfladisk og dypest sett unødvendig.
Minibussen, eller megabussen, alt efter hvilket skonummer man identifiserer seg med, var av merket Hino, japansk kvalitet og stor nok for en tomannsekspedisjon ut i det ukjente. Ingen av dem hadde noensinne vært på Sørlandet før, og studerte ivrig kart over området på jakt efter severdigheter og andre ting man kunne finne på der nede et par ukers tid.
Hinoens panoramavinduer gav utmerket utsikt over fjellet, hvis det ikke hadde vært for den tette tåken og at de lå rett bak en diger trailer. Efter en tids stillhet tok Tony ordet:
-Ifølge denne boken her så skulle dette være en meget naturskjønn veistrekning!
-Sier De dét?
-NAFs veibok, den handler kun om veier!
-Alle veier?
-Den hevder så, og det står at vidden her er svært vakker og at den bugner av spennende dyreliv. Den burde males står det her!
-Males? Jonny undret seg. Hvorfor skal man alltid ødelegge naturen slik? Vindmøller her og der og nå insisterer man på å male hele fjellet!
Tony sa seg enig. Jonny hadde stor sans for natur og miljøvern og sånn, og det samme hadde efterhvert Tony også. For å understreke dette hang det en duftende gran inni bussen, en slik bensinstasjoner selger for en slikk og ingenting, og som sparer den enkelte for overdreven personlig hygiene.
Efter en lang nedoverbakke lysnet det i tåken, og selv om Hinoen kunne by på en aldeles utsøkt sittekomfort, var de blitt sultne og kunne trengt en strekk på sine ben og et besøk på et værelse med fasiliteter. Tettstedet Dombås åpenbarte seg, noe som passet våre helter utmerket.
Hinoen ble møysommelig parkert efter alle kunstens regler, og Jonny strenet nå bort mot det han antok var de lokale fasiliteter. Tony grep ham i armen og sa:
-Og hvor har De tenkt Dem?
-Inn dit, til de forhåndværende lokale fasiliteter.
-Men det der er en Tuba-butikk. (Tony kunne en hel del som sånt)
-Og hva er det, undret Jonny seg.
-Det er et musikkinstrument, sånne man ser og hører på 17.mai og sånn.
-Ligner mer på en dass spør De meg!
Tony sukket, lettere oppgitt over Jonnys manglende kunnskaper innen brassmusikk og tidvise ubevoktede bruk av enkelte ord i dagligtalen.
De siktet seg inn på en lokal restaurant, eller det nærmeste man kommer noe slikt på en typisk norsk turistdestinasjon. Eimen av fett veltet ut av døren da de gikk inn, men først gikk de til de forhåndværende fasiliteter for å gjøre nødvendige ærend, og fotografere sine respektive lønlige lem som de sendte til sine hustruer der hjemme.
Fornøyde og lett lattermilde møttes de ved håndvasken, og omtrent samtidig fikk de respons hjemmefra.
-Hva sier Deres kone, spurte Tony.
-Kan du ikke sende postkort som vanlige folk, skrev hun. Og din?
-Dette har vi snakket om!
Latteren runget i det flislagte værelset, særlig da man kunne høre kameralyder fra de forskjellige avlukkene der inne, vår tids minst charmante fenomen må vi påpeke.
Sultne på noe godt å spise entret våre venner spisesalen til stedets restaurant. Interiøret må ha stammet fra forrige århundre; beiset og brunt, og serveringen minnet mer om en militær messe, en slik der man med et plastbrett går bort til en dame som lemper maten på en tallerken til deg. Meget fornem, tenkte våre helter, der de studerte menyen som hang over en myndig dame som sto klar med en svær øse. Alle rettene var avbildet og foliert, og man kunne velge mellom kjøtt med fett, fett med bacon, kjøtt med kjøtt, bacon og fett, kjøttkaker med fett, fettkaker med kjøtt, samt pølser. Alle rettene serveres med potet sto det med liten skrift i bunn.
Jonny syntes det hele så litt i overkant fett ut, så han gikk bort til den myndige øsedame og spurte om de kanskje kunne ha noe lettere retter, for eksempel en salat, eller noe vegansk?
Det ble brått stille i lokalet. Øsedamens ansikt gikk fra gustent grå til rød, øynene smalnet og det begynte å ryke ut av ørene hennes. Et glass som sto på et bord hoppet ned i gulvet og knuste, kun for å understreke stillheten. Man kunne sikkert hørt en knappenål falle, men noen sånne var ikke tilgjengelig da dette ble skrevet.
-SA DU VEGANSK?? Øsedamen hadde trukket pusten dypt for å ytre dette, og Jonny og Tony innså raskt at de nå hadde trampet i en imaginær salat, de kunne trampet litt i klaveret som sto innerst i lokalet, men de fant det best å forlate stedet så fort som mulig.
De løp over bord og kastet seg ut av hvert sitt vindu og la i vei mot Hinoen og dens deilige seter av skandinavisk velour.
Nok en gang ble de reddet av sine lynraske reflekser og indre villdyrs nese for fare, og det faktum at den sinte øsedamen hadde en kropp som en kirkeklokke med en mobilitet derefter.
Den stakkars Hino ble tynt til bristepunktet da Jonny trykket pedalen gjennom gulvet og innhyllet hele Dombås i et sort teppe av eksos. «Dirty tricks» kvitret Tony fornøyd mens han fisket frem noen kalde colabokser fra en kjølebag, og med et forrykende tempo kunne de neste morgen rulle inn til en mindre småby et sted på Sørlandet.
Det hadde vært en lang natt, men dette var bare begynnelsen.
Den tynne smog der innhylder morgenstunden er lett at løfte sløret af, men hva kommer der til under dens dekke?
Del 3. Så spiller vi harmonika.
Det er skrevet mye poesi, viser og dikt for å hylle morgentimenes magi, denne tid av døgnet da verden våkner til liv har så avgjort sine kvaliteter, men vi kan ikke se bort fra at denne verden også er et meget ondt sted, der onde krefter trekker til seg uhygge og ubehageligheter i enhver form og fasong, en vanlig påske i Kragerø der altså.
Man kan skylde på tilfeldigheter, men skjebnen lurer som regel i livets gardiner, og det er nettopp gardiner Max Pådragsnes skyver til side efter en fortryllende natts søvn på et av Kragerøs hoteller. Han åpnet vinduet for å snuse inn vårluft og sjøluft, måkeskrik og annet rabalder da han fikk øye på en stor minibuss i ferd med å parkere like nedenfor. Det store vinduet på denne buss avslørte hvem som kom, og Max kjente de sporenstreks igjen; Jonny og Tony!
Max skyndte seg ned til resepsjonen for å spise frokost, og for å hilse på sine venner fra året før. Minnene om den trønderske massakre strømmet på, og det fornøyet ham.
Max var ukarakteristisk inntagende da han hjertelig hilste på Jonny og Tony. De på den annen side, var meget trette efter den lange kjøretur og flukten fra den onde øsedame, og synet av den oppblåste obdusent og klarinettfantast gjorde ikke underverker for humøret til noen av dem.
-Herr Cetriolo, Herr Pomodoro! Max tok de begge hardt i hendene og ristet ivrig, en manøver de fant noe påtrengende. Max fortsatte babbelet sitt; -Så hyggelig å se dere igjen, ja virkelig! Det var jo så gøy sist, og jeg hadde arbeid i ukevis efterpå, en storslagen sak må jeg si. Er dere tilkalt i anledning drapet?
-Drapet? Nei, det vet vi ingenting om, har det skjedd nå nylig?
-I aller høyeste grad, to dager siden, en lokal musiker visstnok, ble funnet med en øks i skallen, og jeg har tilbudt meg å obdusere siden jeg likevel er her og selv om det er min ferie.
-Vi er også her på ferie, sa Jonny surt, og nå skal vi ha frokost og sove litt.
-Kom innom politihuset efter lunsj, jeg er sikker på at dere vil komme til nytte, frokosten her på hotellet er forøvrig førsteklasses.
De to trette fulgte etter Max inn i frokosthallen hvor det bugnet av en skål jordbærsyltetøy, et halvt brød, svette osteskiver og noe som skulle være eggerøre. Noen svarte striper antydet noe som skulle være bacon, også disse små pølsene som noen insisterer på hører frokosten til.
Efter mye gomling, smatting og andre lyder som gir en lyst til å stikke skrujern hardt inn i ørene, orienterte Max litt mer om drapet. Jonny og Tony ble fort enig om at dette var noe de kunne se litt på mens de likevel var der, det hele hadde jo en aura av mystikk over seg; drap med øks, nesten som i gamle dager noterte Tony i sitt indre.
-Vi kommer efter lunsj, sa Tony. Jonny hadde sovnet ved bordet.
-Godt, pep det fra Max, -da sees vi!
I sitt hjemmestudio koser DJ Sjekte seg med å øve inn nye måter å stå foran sin laptop. I denne bransjen er det viktig å tenke nytt, være kreativ, og han virker mer fornøyd enn vanlig da det plutselig ringer på døren.
Men hva er nå dette?
Del 4. Gå til onkel.
Trange bygater, brosten og minibuss har mange turister bitre erfaringer med, derfor gikk Jonny og Tony til fots for å finne Kragerøs politistasjon. De savnet de gode setene og den fremragende utsikten, men en spasertur hadde de bare godt av, så de labbet i vei gjennom de pittoreske gatene med de hyggelige små hus til de ankom det som skulle være påtalemyndighetenes hovedsete. En staselig trebygning, langt mer innbydende enn andre byers politikamre. De beundret utsiden, for siden gjøre entré på innsiden, med klokker og klær.
Med sine skarpe ansiktstrekk og noe tilgjort myndige fremtoning, var Miranda Brannwesenlund den perfekte politimesterinde. Hun raget svært høyt over gulvet, godt hjulpet av høye hæler og rake rygg, og så bokstavelig talt ned på alle, og nå fikk hun anledning til å betrakte Jonny og Tony ovenfra der de gjorde sin ankomst bekjentgjort via en liten ringeklokke.
-Mine herrer, kom det skarpt fra politimesterinden, herr Pådragsnes er i kjelleren med liket, vil dere vennligst følge meg?
-Det er derfor vi er her, forklarte Jonny.
Tony ble litt satt ut av hennes myndighet, samt piggsveisen på hodet. En høyst utradisjonell sveis for en offentlig person, med mindre man var en tegneseriefigur, noe denne damen sannsynligvis ikke var.
I det lett blålige lyset sto Max Pådragsnes foran det som helt tydelig var et lik på et bord. Silhuetten av en person under et hvitt klede var ikke til å ta feil av, og der hodet befant seg sto det opp et skaft.
-Kom inn mine herrer, kom inn. Max vinket de tre fornøyd inn, som et barn som vil vise en til vanlig uinteressert foresatt noe morsomt i et håp om å vekke litt anerkjennelse.
Max tok tak i skaftet som stakk opp, gjorde noen bestemte bevegelser frem og tilbake med det resultat av armer og ben på liket begynte å sprelle.
Tony ble livredd av synet og hoppet bak et skrivebord, Jonny måtte nøye seg med å gjemme seg bak en stumtjener. Miranda ble om mulig enda mer bister og ba strengt Max kutte ut dette tullet!
-Det grenser til likskjending, proklamerte hun surt.
-Bare rolig, beroliget Max sitt noe vettskremte publikum. -Dette er en vitenskapelig demonstrasjon av en amatørs arbeide.
-Vennligst forklar, snerret Miranda.
-Hvis de herrer også vil komme frem fra sine skjulesteder så skal jeg forklare, for se bare her, øksen er begravd i kroppens nervesystem, og derfor spreller kroppen fortsatt.
Max fortsatte sin selvgode monolog:
-Morderen, eller myrderinden om så er, har aldri gjort dette før og har brukt den skarpe eggen til å begå drapet, og resultatet av dette er at øksen nå sitter fast. Dette hadde vedkommende visst hvis hen hadde hørt relevante podcaster om emnet.
-Finnes det noe slikt, undret Jonny.
-I aller høyeste grad.
-Ja vel.
Miranda var fortsatt sur over den litt barnslige oppvisningen og snerret:
-Er noe av dette relevant for saken vi har foran oss?
-Det får våre detektiver avgjøre. Max rakk dem hver sin rapport han hadde hamret ned på en skrivemaskin kvelden i forveien.
Med rapportene i sine hender takket de alle pent for titten og den litt groteske demonstrasjon og gikk sin vei. Miranda til sitt kontor på loftet og Jonny og Tony ut i Kragerøs gater for å finne et adekvat sted for en kopp kaffe og samle sine tanker og løse tråder.
På en kafé satt de seg ned med hver sin kopp og lyttet til sladder og annet snadder fra byens løsmunnede innbyggere, en evig kilde til informasjon om byens folkeliv, på godt og veldig vondt.
Drapet på Snekke hadde nådd frem til de fleste nå, og den ellers så søvnige by var rystet i grunnvollene. Kun én annen ting sto på agendaen over uheldige omstendigheter, det var den nært forestående veganerfestivalen. Kunne ting bli verre?
I en av byens høyereliggende strøk har Sjekte akkurat åpnet døren etter at det ringte på, flygelet han bestilte på postordre var ankommet og sto nå ute på gaten i all sin prakt.
Han dyttet flygelet inn i sin garasje, det eneste stedet han kunne ha det, enn så lenge.
Hvis bare hun hadde vært her nå, tenkte han, så hadde ikke dette skjedd. Hvem pokker kjøper flygel på postordre? Hun hadde garantert stoppet meg fra slike dumheter, jeg kan jo ikke spille flygel engang. Han åpnet det store lokket og betraktet alle strengene. Dro hånden over noen av dem, det låter så vakkert, så monumentalt og hinsides ustemt!
Tankene på hun som dro fra ham, hvordan kunne hun? En dag sto det bare en pose Fjordland i gangen med en lapp hvor det sto: «klar deg selv ditt naut».
Sjekte hadde gjort mye dumt i sitt liv, som å kjøpe Ford Sierra i Vennesla usett, men at hun dro fra ham til fordel for Snekke, det var mer enn han kunne tåle.
Paralysert av dybden i egen tankevirksomhet ble han stående å se ned i strengene som sang sine siste sure toner, så dypt var han hensunket at da garasjeporten ramlet ned var det som å bli rystet ut av den tyngste søvn.
Han snudde seg brått, akkurat tidsnok til å se noe komme mot ham fra det mørkeste hjørnet.
-Men der er du jo, er du kommet tilbake til m….
Mer rakk han ikke si før en øksehammer slo inn siden på hodet hans.
Flygelet tonet omsider ut, sammen med eieren, og en gjennomrustet Ford Sierra i en garasje i Kragerø.
Ting kunne altså bli verre, svært meget verre, så trå ikke onkel for nær.
Del 5. Seiling i motvind.
Tidlig neste morgen, efter en ganske urolig natt og en bedrøvelig hotellfrokost, strenet Jonny og Tony ut i byens gater på jakt efter spor.
Det mest opplagte var å snakke med de som fant Snekke, de to hipsterne som skulle arrangere veganerfestival, i Kragerø!
Midt på torvet sto noe som kunne ligne på en litt pussig kjøleboks, det var en campingvogn, og på den sto det skrevet: Veganer 2024.
Utenfor sto to herrer og virket utålmodige, ventet de på noen?
-Så, dette er altså den store festivalen dere arrangerer? Det var Jonny som spurte de to som ventet, eller hva de nå gjorde for noe.
Det var rigget til bord utenfor campingvognen, og på det sto det veganske retter av alle slag. Skjønt, på menyen sto det ting som er helt vanlig, enn så lenge, slik vi kjenner det fra vanlige kafeterias og lignende. Pølse i brød, lapskaus, biff med løk, rekekabaret, makrell i tomat, pizza og annen tradisjonell husmannskost sto på menyen. Selv om de akkurat hadde spist noe hotellet insisterte på var frokost, så kunne de faktisk tenkt seg å prøve noe av det som sto på menyen. Jonny og Tony var eventyrlystne i matveien, som andre veier, så de bestilte hver sin pølse i brød.
Kort etter ble de begge rakt noe som kunne ligne pølse i brød, med ketchup og sennep, de tok hver sin bit, smakte eftertenksomt hvorpå deres respektive tanker muligens sammenfalt med hverandre. De rakte pølsene, eller hva det nå skulle være tilbake, og takket pent nei til å prøve noe annet. En utkokt gulrot kan ikke på noen måte erstatte mekanisk utbenet kjøtt og E-stoffer, veganerne ble skikkelig lei seg av den hårde dom over maten sin, og betraktet trist fire agurker som lå på en engangsgrill. Det skulle være kjempegrillpølser.
Tony spurte om de hadde sett denne Sjekte noe sted, siden de var så flinke å finne herr Snekke i snekken sin. De hadde ikke sett ham, men han skulle jo dukke opp for å spille på festivalen sa de, de hadde faktisk booket både Snekke og Sjekte til å spille, eller hva de nå drev på med, men nå var jo Snekke utelukket av åpenbare grunner, og Sjekte, ja hvor var han?
-Kanskje vi skulle tatt megabussen og kjørt litt rundt, undret Tony.
-God idé, svarte Jonny, vi kunne trenge litt komfort mens vi tenker, og der er jo setene i Hinoen førsteklasses!
Det tar ikke lang tid å kjøre Kragerø på kryss og tvers med en litt for stor minibuss, men det gav våre helter mer enn nok tid til å gruble over saken, og komme frem til at det ville være litt for opplagt at Sjekte hadde tatt kverken på Snekke, selv om de var nesten landskjent for sitt mishag ovenfor hverandre. Og hipsterne som hadde booket begge til samme festival er utelukket, de visste jo ingenting, om noe som helst, eller?
-De der tullingene er da av så skrøpelig karakter at de er ute av stand til noe som helst, servere gulrot som pølse! For noe vissvass! Jonny var enda skarpere i sin dom nå når de var alene i bussen.
-Det smakte ingenting, utfylte Tony, null og niks!
-Hva tror De «han» ville tenkt om dette?
-«Han»?
-De vet hvem jeg mener.
-Å ja, han ja.
Tony ble stille, så ut av panoramavinduet og lot blikket hvile et øyeblikk på en litt underlig dame han fikk øye på.
Uten det store blonde håret kunne det jo nesten ligne, men nei, det kan ikke stemme.
Et flygel, eller Klavér, som er det samme, er et instrument som er mest brukt til musikk, gjerne av den litt klassiske typen. Man sier iblant at man kan trampe i det, men det er et meget kostbart instrument, så det kan vi ikke anbefale. Flygelet er en videreutvikling av det enda eldre Cembalo, et instrument som Bach blant annet gjorde umåtelig populært i sin tid, for ikke å snakke om Händel, mannen bak uttrykket full hendel. Alle sorterer under pianofamilien, og er forsåvidt også i slekt med kirkeorgelet og trekkspillet, hvis vi ser litt stort på det.
-Dette var et meget fint kåseri, Tony, men det forklarer ikke hvorfor det kommer et flygel halvveis flygende, og i full fyr ned den bakken der borte.
-Full hendel, Jonny, full hendel!
-Hva?
-Jamen kjør etter det, da, for svingende!
Jonny satte Hinoen i sving, trampet gassen gjennom gulvet, igjen, og en jakt tok til i de trange gater.
Selv på brosten var flygelet forbausende mobilt, og lyden av det store lokket som klappet opp og igjen og strengene innenfor laget sammen lyder og spetakkel som ville fått innpass på enhver festival for pling-plong-musikk. Den festivalen var det dog lenge til, så her var flygelet langt forut for sin tid, slik som pling-plong-musikere også hevder å være.
Den jevne innbygger hadde med årene sett mye rart utspille seg i byen de holdt så kjær, alt fra overstadig berusede østlendinger til tyske turister på jakt etter noe gratis. Men dette, et brennende flygel, efterfulgt av en japansk minibuss, det var noe nytt, og langt mer fantasifullt enn vår tids russetog, som i våre dager er en trist affære. Men det var nå dette som trakterte de smale strøk med all sin støy og ballade.
Som skigarder og andre forgjengelige ting kan heller ikke et flygel på frifot vare evig, og dets elleville ferd kom til en brå slutt i en velplassert lyktestolpe på byens torv. Jonny parkerte minibussen ved siden av, betalte noen kroner på parkometeret, da han antok at de kanskje måtte være her en stund. Tony tømte kjøleboksen for colabokser og begynte å slukke flammene før hele byen, som for det meste består av trehus, gikk opp i flammer. Akk ja, hva skulle vi gjort uten kapitalismens munnvann?
Jonny betraktet sørgmodig restene av hans yndlingsmineralvann og det nå lettrøkte flyvende flygel, og noterte seg at det stakk noe ut av lokket, noe som minnet om en legemsdel.
Han henvendte seg til Tony; -Ring Pådragsnes, og hun der sure Miranda, her er en til.
Full Händel og fullt flygel, eller skal vi si overfylt flyvel?
Det seilte over torv mot fjord, sortmalt og ondt, som ett par lakksko.
Og i sin buk, som hvalen Moby Dick, bar det en last mot sitt endelikt.
Nå går det bare en vei!
Del 6. Vår herres biljardkuler.
Som på et feilmontert biljardbord ramlet nå alle kuler ned mot samme hull, nærmere bestemt torvet i Kragerø. Et flygel sto plantet i en lyktestolpe, og Miranda Brannwesenlund var i ferd med å omkranse det hele med påtalemyndighetenes sørgebånd, eller den der plastrullen det står politi på.
Max Pådragsnes var som vanlig henrykt over skuet; enda et lik! De øvrige tilstedeværende var litt mer avmålt og fattet i møte med den forhåndværende situasjon.
Miranda grep til sin megafon, et effektivt middel i å spre store folkemengder og andre skuelystne.
Hun trykket på knappen og ropte:
-Hold avstand, det har skjedd noe fryktelig kriminelt her, det er ingenting å se i det hele tatt, overhodet ikke noe spennende, det er ikke et lik som stikker ut av et flygel, men noe helt annet, lover, gå hjem med dere!
Så henvendte hun seg til de to veganerne, for de var like i nærheten og ble nysgjerrige.
-Spesielt dere to, stikk av, med de der pølsene deres, og hva dere nå har på hodet, ser jo ut som en bolle.
For andre gang ble de lei seg, og skikkelig traumatisert, som den gangen noen hadde smurt meierismør på skiven deres. De gikk bort, slik Miranda befalte.
Max fant det best å løfte på flygelets store lokk, slik at man kunne få rede på hva, eller hvem som lå under der. Man kan ikke identifisere noen bare ved en fot som han sa, så lokket ble satt opp slik at Jonny, Tony, Miranda og Max kunne se hva i all verden som lå oppi der.
Til tross for den hasardiøse ferd og møtet med en usedvanlig godt plantet lyktestolpe, og det faktum at flygelet brant, så var det tilsynelatende ganske helt og pent. Det kunne sikkert selges på Finn.no senere, om det skulle komme til det. Selv flygler fra postordre er jevnt over av god kvalitet som sådan, noe vi ikke kan si om slike keyboards noen kjøper til jul for å spille julesanger på.
Max dro frem sitt verktøy som han sa, og alle var glad det ikke var klarinetten, eller andre hemmeligheter. Til tross for brann og høy hastighet, Miranda kjente igjen trynet:
-Det er jo han der Sjekte!
Max ble brått usikker og spurte dumt:
-Mener De at det ligger en slags båt oppi her? Si meg, trenger De briller?
Miranda brysket seg til, slik en kvinne kan finne på å gjøre iblant, og forklarte Max hva som lå oppi flygelet.
-Man kan også kalle det et klavér, skjøt Tony forsiktig inn i den lett opphetede konversasjon.
Nå freste Miranda som et stjerneskudd!
-Ikke kom her, forbaskede mannfolk, eller hva dere identifiserer dere som i våre dager!
Så fortsatte hun, uten kontroll over sine emosjoner:
-Det er artisten DJ Sjekte som ligger steindød oppi dette instrumentet, skjønner dere dét?
En hel bys kunstneriske grunnvoll var med ett rykket opp med roten, en katastrofe av uant karakter. To av byens mest fremtredende talenter var revet ut av tiden på brutalt vis. Hvem kunne stå bak noe slik?
Det gikk mot kveld, og den kalde sjøluft la seg som et gufs over Kragerø, og det gikk opp for flere at Jonny og Tony var byens siste håp, før alt brant opp, eller på annet vis endte på kirkegården. Og tiden var ikke på deres side!
Stravinsky gav oss Vårofferet, et mesterverk med overaskende lite flygel involvert, men desto mer orkester og den slags, og en mulighet for et misantropisk blikk på hver utsprunget knupp og knopp på trær og sånn. For det meste bringer våren oss en mengde ugress, og det må lukes!
På med havehansker, det er meget ugress i denne by.
Del 7. Drømmeren i tårnet.
En ukes tid før spetakkelet vi nu har befattet oss med så langt i denne fortelling, og i en litt annen del av landet, der bodde en underlig sortkledd en.
Lenge hadde han betraktet markene rundt sin bolig, en tvungen tilstand av inneliv han helst kunne vært foruten. Han var ikke alene, cellene var fylt opp med slike som ham, eller delvis som ham. Tiden i Halden fengsel nærmet seg slutten for innsatt nummer 2818, og han kunne nesten kjenne lukten av frihet i det fjerne. Frihet, og utsikten til et måltid som ikke var tilberedt i en hundreliters gryte. Dette skulle sannelig smake!
Dagen efter den elleville flygelferd, like før solen stakk frem, våkner to veganere i sin campingvogn av typen SMV 14LS som skulle huse veganerfestivalen. De våknet ikke av seg selv eller ved hjelp av noen vekkerklokke, men en duft de ikke hadde kjent på lang tid. Det duftet himmelsk, men og så syndig. Smør og olje dampet lidderlig i en stålpanne som var brakt til høy temperatur. Sammen med hvitløk, frisk rosmarin og friskvernet pepper lå en deilig biff og hygget seg. De to tittet mot vognens kjøkkenavdeling, og så en mannsfigur stå ved gassblusset med en stor blond parykk på hodet. Den perfekte forkledning for enhver skurk!
Så snudde den onde skikkelse seg mot de forskremte og lett anemiske herrer som lå i hver sin pysjamas med bamser på og sa:
-God morgen mine herrer, får vi by på noe å spise og litt stump vold?
-Hva gjør du her inne, spurte de nesten i kor.
-Vi er ikke dus, kom det skarpt. -God natt.
En skarp øks kom til syne, og det ble igjen natt for de to.
Det var bra de fortsatt var ikledd sin pysjamas!
På hotellet satt nå Jonny og Tony og stirret ned i hver sin tallerken med havregrøt. Det var liksom ikke måte på hvor nedrig det skulle bli der de prøvde å samle trådene i nok en grotesk sak.
-Dette er første gang jeg har vurdert å be for maten, sa Jonny.
-Be? Spurte Tony.
-Ja, jeg ber om at den må bli borte.
-De er inne på noe der, la oss be.
De lo litt over sin lille ulykke og det trøstesløse i skålen foran dem, da obdusent Max Pådragsnes kom heseblesende inn og ville samtale med de to, umiddelbart!
-Veganerne, pep han, -de er borte, forsvunnet, som dugg for åpen flamme!
-Hvordan vet De dette, spurte Jonny.
-Jeg stakk innom for å spise frokost der i dag.
-Seriøst? Undret Tony.
-Ja, og da jeg kom dit var døren igjen men inni lå alt i hulter og bulter, eller hva det heter, og jeg så ingen av dem. Men det duftet ganske godt fra vognen deres.
-Hva duftet det? Spurte Jonny.
-Biff, ordentlig ekte biff, ikke noe sånn vegansk tullball.
Tony slo nevene i bordet så havregrøten hoppet, og utbrøt:
-Det er bare en mann som er så djevelsk, så sjofel, og kriminelt mesterlig som kan finne på å steke biff i en campingvogn med to veganere!
Noe så ondsinnet mot noe så ømskinnet!
De røsket med seg Max, lot som om havregrøten ikke eksisterte og spurtet mot byens torv.
Det var ingen tid å miste, og den onde person kunne fortsatt være i nærheten, noe som hadde vært litt kjekt, for da kunne han arresteres samtidig!
Lykken står dog den onde bi, eller hva i all verden ordtaket sier, for på torvet sto bare den lurvete campingvogn, og der var allerede politimesterinde Miranda Brannwesenlund på plass. Som den fødte karrierekvinne visste hun hvordan man skulle gjøre seg bemerket og komme seg opp her i verden, derfor var hun veldig stolt over kontoret sitt på loftet i politihuset. Det sto til og med i hennes CV.
-Å ja, der er dere igjen. Hun var med ett litt mer inntagende enn normalt, og virket noe utålmodig med å overlate akkurat denne delen av den store kriminalsak til våre helter.
Hun tok med seg Max for å tre litt unna mens Jonny og Tony begynte å snuse rundt efter spor og spennende ledetråder.
Så, på litt avstand, hvisket Miranda til Max: -Se nå, nå skal vi se hvor dyktige disse amatørene er!
-Disse herrer er faktisk svært kompetente, kontret Max.
Miranda fnøs, satt armene i sidene og betraktet de to.
-Det lukter utvilsomt av biff her, smattet Tony.
-Nydelig duft, la oss se innenfor.
De åpnet døren, og på gulvet foran dem lå det en blond parykk.
Det neste som slo dem var ikke bare eimen av noe deilig fra en panne, men også den umiskjennelige lukten av propangass.
De så på hverandre, og ropte: GASS-GASS-GASS!!!
Tusen duer og femtenhundre måker tok sporenstreks til vingene, og fire ekorn som satt i et nærstående tre falt ned, da campingvognen gikk i luften med et brak!
Hvordan en campingvogn av typen SMV 14LS kunne selvantenne slik vites ikke, men nå var den ikke mer, dens eksistens var nu kun et minne. Og festivalen? Den måtte nok avlyses, omsider.
Hostende og med rester av det som en gang var en SMV 14LS over seg, dukket Miranda og Max lettere sjokkert opp. De stirret måpende mot det som en gang skulle være et slags gastronomisk høydepunkt i Kragerøs historie, men som nå bare var en rykende ruin.
Miranda prøvde å gripe tak i Max men han var for rask, han løp mot restene og ropte fortvilet etter sine to venner, Jonny og Tony.
Han sank sammen i de rykende restene og var utrøstelig, de var som forduftet! Miranda ble beveget av scenen og brøt for en gangs skyld karakter, hun fant frem et lommetørkle.
Til og med måkene ble stille, og duene, de bøyde hodet i andektighet.
Det kunne altså bli svært meget verre!
Del 8. Så lenge skuten kan gå
Som kystnasjon har vi alle et eller annet forhold til havet. Dette blå og kalde som omgir vårt land, og som har vært en viktig næringsvei siden lenge før vikingene fant ut at plyndring var en festlig og innbringende aktivitet. Fiskeriet er fortsatt viktig, og fortsatt tråles våre kyster efter silden, også kalt havets sølv, eller reker, havets rosa gull. Det pumpes også opp olje og gass, sammen med andre intetanende fiskearter som plutselig blir røsket opp av sitt dype rike for å ende i gryter rundt om i de tusen hjem.
For en effektiv utryddelse av livet i havet, ble garnet oppfunnet, muligens av Arne Garnborg.
Det var et slikt garn som hang til tørk på en reketråler som brått fanget to merkelige fisker, de kom flyvende efter et brak på torvet. Og der slike garn vanligvis er laget for å fange og ta av dage, var dette garnet redningen til to detektiver som kom luftveien.
Jonny og Tony var reddet, og prøvde nå å komme seg ut av dette høyst effektive fiskeredskap.
De var rystet og rørete efter denne tur gjennom luften, men det sto ikke verre til enn at de kom seg på sine ben og kunne skremme livet av Max som lette febrilsk etter dem i restene av en campingvogn. Han trodde han så spøkelser der Jonny og Tony gjorde sin tilstedeværelse bemerket med et lavt kremt.
Tiden var nå knapp, så eventuelle utbrudd av emosjonell art og andre karakterbrudd knyttet til gjensynsglede fikk vente. Miranda virket også tilsynelatende glad for at de to hadde overlevd, på sin dempede måte.
Kapteinen på reketråleren ble avhørt av en utålmodig Miranda. Ikke bare hadde han fanget våre venner i sitt garn, han hadde også observert underlige aktiviteter på torvet i de tidlige timer. En sortkledd og ond skikkelse hadde kommet bærende på to spjælinger som han beskrev det og lempet de ned i en ventende ond båt.
Som kaptein i den sørlandske skjærgård hadde han sett mye rart, og dette var intet unntak.
Reketråleren ble umiddelbart rekvirert til påtalemyndighetenes forgodtbefinnende, for nå var alle sikre på at den onde skurk var på vei ut i internasjonalt farvann for på den måten unnslippe lovens lange arm, eller fiskegarn.
Med hver sin kikkert finkjemmet de alle sammen havet foran dem, og plutselig, der ute, så de noe ytterst ondt, og veldig mistenkelig.
-Jeg visste det, knurret Tony.
Jonny var enig, og knurret litt han også. Tråleren kom stadig nærmere målet, men de nærmet seg også internasjonalt farvann, og der sluttet Mirandas jurisdiksjon.
-Han må ikke slippe unna! Hun ble enda mer utålmodig og gikk frem til båtens baug og dro frem megafonen sin. Jonny og Tony ble med frem, de var nå sikre på hvem de hadde med og gjøre.
De var nå kommet innenfor hørevidde, så Miranda ropte i sin megafon:
-Stopp den båten, i lovens navn!
-Aldri i livet! Den onde hadde også megafon.
-Hvor har De gjort av veganerne?
-De sitter på den ydderste nøgne ø, med en fiskestang.
-Fiskestang? Miranda ble bister, mer enn før, noe som skulle litt til.
-Så kan de klare seg selv til noen plukker dem opp.
-De er veganere, de spiser ikke fisk!!
-Nettopp. Den onde lo hånlig i sin megafon, vel vitende om at han snart var i internasjonalt farvann.
Jonny spurte pent om å få låne megafonen litt, for nå så alle hvem det var som satt i den onde båt. Hun gikk med på det, og overlot den til ham.
-Så, det var deg, igjen!!
-Jepp, hvem ellers?
-De er en ordentlig skurk, en rabagast av verste skuffe!
-Jeg er skurk nummer én i Norge i dag.
Jonny trykket ned knappen igjen for å tale til den onde, men endte med å knurre. Så holdt han mikrofonen opp mot Tony, slik at han også kunne knurre. De hyttet også med neven.
Selv om det gikk sakte og at en slik jakt med reketråler tar sin tid, halte de likevel innpå den ondes båt litt efter litt, og i følge sjøkartet var de nå like ved grensen til norsk territorialfarvann. Miranda forlangte stadig mer fart og full hendel, men til liten nytte, det gikk så fort det kunne. Forventningene om å få skurken i garnet ble brått avbrutt da det like foran de jagende dukket opp en ubåt!
Den onde hoppet over på ubåten og banket på tårnet med øksen sin og en luke på toppen åpnet seg hvor en ubåtkaptein stakk hodet opp og sa:
-Buonasera signor Dente.
Lukten av sjø, råtten fisk og gammelt garn ble nå fortrengt av duften av en perfekt bolognese. På reketråleren kunne man bare målløst beskue at den onde skurk kom seg unna, og at han mest sannsynlig ville få noe godt å spise til aftens.
Og til en god bolognese hører den perfekt kokte pasta til, og den skal være Al Dente.
The end.
Epilog:
Jonny og Tony reiste senere hjem i Hinoen, og denne gangen via Østerdalen, og forhåpentligvis fritt for onde øsedamer og annen dramatikk.
Deres respektive fruer hadde kommet for å delta på hjemreisen og for å høre om det spennende eventyret de hadde vært med på, for som de sa; å henge rundt i de fine salonger med veskehunder var noe de var grundig lei.
De tok også med seg Max, for i Hinoen er det husrom og hjerterom, og kino! Og med kjøleboksen full av duggfrisk cola lå det an til å bli en fin tur.
Samtidig senker solen seg over en villa i Toscana. Lyden av en vinkork som forlater flaskens trange grep, efterfulgt av den skjønne skvulpingen som bare god vin kan lage i det den helles i glasset, antydet at det kunne bli nok en fin aften.
Så knitrer det svakt fra en platespiller, og en kjent og kjær stemme synger:
«I hildringstimen er det godt å seile».
Og med det takker jeg for følget og ønsker alle en fredeligere påske.
Alle rettigheter til denne tekst tilhører meg, forfatteren. Alle sammenligninger med virkelige eller fiktive personer eller gjenstander er temmelig tilfeldig.