Midt i Gudbrandsdalen, i indrefileten av brunost, vafler og uvettig bruk av rømme. I et skogsholt langs den vakre Lågen, hvor hjelmbekledde, eventyrsøkende vestkantborgere har latt seg befrakte i gummibåt i et håp om litt adrenalin i sitt vannkjemmede liv. I dette eventyret av et land sitter dem og drømmer.

Hvem er det som drømmer vil De kanskje nu spørre? Jo, det er innfødte nordmenn. Like norske som furu, torsk og oppdrettslaks drømmer dem om et land langt borte. Og før dette blir for mye av en klisjé, skal jeg komme nærmere et slags poeng, eller videre i saken om De vil.

Iført cowboyhatt og bekledning man normalt finner i en slags avantgardistisk western-film, sitter altså rotnorske menn og kvinner og drømmer om Amerika. Akk ja, Amerika, hva ville verden vært uten?

Det er for all del ikke noe galt med disse menneskene, men jeg undrer litt på hva de drømmer om? Med hver sin overdimensjonerte bil eller van om man vil, med sørstatsflagget vaiende i antenner og juletrær drømmes det, mens diabetes med alle tall i alfabetet sniker seg innpå. Drømmen har sin kostplan må vite, og den er ikke anbefalt om man tenker å feire sin alderdom uten større medisinske komplikasjoner. Glem frokost i det grønne, her skal alt i frityren!

Selvfølgelig er det tøft med biler som lager vakuum i alle oljebrønner som finnes og som får julekort fra oljefondet hvert år, og cowboyhatt, ingenting er tøffere enn det! Man kan høre dem si det; howdy! Med alle mulige norske dialekters aksent. Fra Flekkefjord i sør, til et sted skikkelig langt nord. Og de drømmer, om Amerika, om karbonader med ost, hver dag!

En gang var Amerika bra. Det var skikkelig bra. Vi liker det slik det var, hvis man ser bort fra den groteske rasismen som regjerte og som egentlig gjør det helt opp til vår tid. Men det var mye bra også. Noe skjedde, og det er ikke nytt, og det er langt fra bra.

Derfor lurer jeg på hva våre venner drømmer om, her i Norge. Vil de bare ha en diger bil, fet livstil, bokstavelig talt, eller er det noe mer?

Kanskje de ønsker seg mer håndvåpen, slik som der borte? Man får jo inntrykk av at man kan eie et helt arsenal hvis man bare vil, sånt er jo så strengt her i landet. Hva er galt med å valse inn på Coopen på Ringebu med et maskingevær på ryggen, sånn i tilfelle? Er det det de drømmer om? Eller drømmer de om et land der noen få eier alt og resten ingenting, for det er sånn det har blitt. Og hva med helsetilbudene, som er kun for de rikeste blitt, og de få som får forsikring? Er det slik de vil ha det her i landet og? Eller er det bare uskyldige drømmerier om noe som en gang var bra. Den gang cola var sunt og hvitt brød det eneste som fantes.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg er litt bekymret. Derfor. 

Fordi i dette landet, et av verdens beste har jeg latt meg informere om, finnes det mennesker som synes at dagens Amerika er helt framifrå. Det er ikke våre venner midt i bunad og husmannskostland med sørstatsflagg på den bensintomme Chevroleten.

Nei, det er politikere, og de er merkelig nok folkevalgte. Men ikke av meg, det kan jeg love på tro og ære.

De snakker hardt og nedsettende om noe de tror er sosialisme, og sier utrolig mye ufint om oss som er litt uenige. De snakker varmt om det frie marked, kapitalismens fortrinnlighet og frihet. De snakker overraskende mye om frihet, som om de var de eneste som forstår hva ordet betyr. Frihet. De har copyright på ordet virker det som, vi som er uenige er både kommunister, sosialister og det som verre er, hva nå enn det måtte være. Frihet har vi i alle fall ikke peiling på.

Tilgi min frekkhet her, men jeg syns det er helt greit at det ikke er lov å vase rundt med tunge skytevåpen hvor som helst. Jeg syns også det er en fin ting at alle som trenger det, får medisinsk hjelp når det trengs uten å måtte ruineres av griske kapitalister. Det er frihet for meg. Frihet fra gribber, frihet fra folk hvis eneste talent er å utnytte andre. Frihet fra sinnsyke, griske pengepugere. 

De samme folkene som ønsker å vri hvert øre ut av hver og en av oss, er merkelig nok de samme som skriker og gråter over at skatt er ran. At noen vil ha mine penger, og bruke dem på felleskapet? Nei, det er ran. Men å selge nødvendige medisiner for overpris til døende, det er helt i orden. Si meg, hvem er mest kriminell her?

Kapitalismen har bragt oss mye fint, men den fungerer bare med evig vekst, noe som er fysisk umulig. Den har også mistet alle hemninger og kontroll, og den har blitt offer for en av de mindre aktverdige sidene ved oss mennesker; grådigheten.

De må gjerne drømme i skogholtet sitt, men den forblir nok det, en drøm. Jeg likte den, den var fin. Men nå er Elvis død, oljen er snart brukt opp og grillen har sluknet, og det er ikke kult med automatgevær på Prix.

Og apropos grådighet, en bibelsk dødssynd, så er noen av dem som snakker aller varmest om kapitalisme, kristne. Eller, de tror de er kristne og digger Jesus og sånn.

Nå kjenner ikke jeg Jesus personlig, men hvis han noen gang har vandret på denne jorden, så har han nok vært en sånn jævla sosialist, for det er sånn soga om denne sandalbekledde snekkergutten fra innerst i Midtøsten blir fremstilt i populærlitteraturen om ham.

Før syns jeg Amerika var kult, nå er jeg voksen.

Uten stjerner og striper, eller hammer og sigd.

T.

Kilder:

-Telefonkatalogen fra 1984.

-Ditt distrikt.

-Elloskatalogen.

-Pravda, samlede verker.

-Tomi Lahrens dagbok.

Denne tekst er tidligere publisert på Facebook. Alle rettigheter tilhører forfatteren, om jeg kan kalles noe slikt.