Efter flere år som arbeidstager i flere bedrifter av varierende størrelse, har man erfart flere pussige måter å lede på, for ikke si å bli ledet. Det har flommet over av ledere i alle mulige avskygninger. Mellomledere og halvledere ramler ut av skapene som gjenglemte buktalerdukker. Toppsjefer og direktører likeså.
Mange unge i dag ønsker å bli ledere, det spiller ingen rolle hva man skal lede, men lede skal man, uansett! De tar kurs og skoler, og drømmer om den store jobben på toppen av næringskjeden.
Men hva er det som er så tiltalende der oppe?
Ledere må delta på endeløse seminarer på hoteller uten minibar, og møter som ender i enda flere møter om de forrige møtene. Det hele ender i hotellbaren, hvor man for en stakket stund tror man har kommet frem til noe kontruktivt.
Arbeidsoppgavene er også himmelropende kjedelige, det er papirarbeid og telefoner. Som en altfor lang marerittaktig skoledag.
Også må man gå Birken. Det skal sykles og gås på ski eller hoppestokk til man ser stjerner og oppdager nye galakser. Hvilken leder man blir av å følge flokken!
Å kunne lede er et talent, noe som faller seg naturlig for den enkelte. Under førstegansgtjenesten hvor jeg avtjente verneplikten, kom dette tydelig frem. Den simpleste menig kunne utvise lederkvaliteter langt over hva noe befal hadde evner til. Man kan ikke lære seg slikt.
Når noe går galt i en bedrift, må som regel konserndirektøren uttale seg i media. Da kommer det fort frem at vedkommende ikke har den fjerneste anelse om hva han eller hun driver med, enten de produserer gift eller tomflasker. En god leder delegerer dette til kommunikasjonsdirektøren, da går det virkelig galt avsted, for denne skjønner jo ingenting.
Mange av disse unge fremadstormende spirene vil nok bli skuffet den dagen de lander toppjobben, bare for å finne ut at man ikke er blitt noe annet enn en glorifisert sekretær, med ansvar for kaffemaskinen og en bunke rapporter ingen kommer til å lese likevel.
Postverket ble i sin tid latterligjort for sine fantasifulle titler hos sine ansatte. Overpostpakkmester er for meg en mye mer megetsigende tittel enn human resource manager. For ikke glemme alle disse festlige konserndirektørene med alle sine fjollete undertitler, sleng på noen forkortelser i tillegg, og det hele er enda mer komplett ubegripelig.
Det er ingenting galt med å være snekker, rørlegger, renholder, postbud, skuespiller, tannpleier, omsorgsarbeider eller lokomotivfører. Et av disse yrkene vet jeg med sikkerhet er et av verdens fineste. Men vi skal alle ledes ihjel, av en gruppe mennesker som aldri har sett en kost eller et skrujern i hele sitt liv. Men fine diplomer, det har dem, de måtte bare få noen andre til å henge dem opp for seg.
Aldri før har så få, blitt ledet så dårlig, av så mange.
T.
Kilder:
1. St.prp 14 og 5, uten de der vedleggene som vi ble enige om på det seminaret, tror de ligger i en taxi, ikke spør.
2. Go away you nozy bastard.
3. Egenproduserte overheadfoiler skrevet med en skikkelig fin tusj.
4. He’s not the Messiah, he’s a flatulent git!
5. Grønnsaksdisken på Coop Mega.
Denne tekst ble opprinnelig publisert på min høyst personlige Facebook-profil. Alle rettigheter tilhører meg!
