Få ting opptar oss mennesker mer enn penger. Vi elsker penger, vi kjøper ting med dem, og noen bader i dem virker det som. Vi kan ikke få nok simpelthen. Men penger er også kjedelig. Det er kjedelig å tjene dem, og det er usannsynlig kjedelig å bruke dem på ting man ikke liker, slik som skatt og avgifter.
Men uten dem, så føler man seg litt tilsidesatt, man er ikke en del av forbrukerkarusellen. For det er jo slik i dag, at vi blir foret med reklame dag ut og dag inn for ting vi kan kjøpe, men som vi egentlig ikke trenger. Verden er skapt sånn, i kapitalismens velsignede navn.
Noen har greid på mirakuløst vis å grafse til seg skikkelig mye penger, ja, millioner sies det. Dette er mennesker vi har lært oss å se opp til, vi beundrer deres dårlige smak innen klær, kjøretøy og valg av ektefelle, og sier: jaggu er han/hun smart som har så mange penger. Men er det virkelig så?
For noen år tilbake ble en mobilgründer hyllet opp i tynnere luftlag for sin geniale idé om å selge firmaet sitt. Fyren ble styrtrik over natten, og alt var såre vel, en stund. Men, pengene forsvant like fort som de dukket opp, og nå prøver han desperat å stable noe like lønnsomt på sine ben, med varierende hell, mest uhell efter hva jeg har funnet ut. Det skulle ikke forbause meg om han en dag dukket opp på min dør for å selge meg en støvsuger for at sige det slig..
Vi har også en gruppe smartinger som har gjort det til karriere å løpe rundt på en plen sammen med andre, sparke en rund dings inn i et nett, for senere innkassere en helt sinnsyk slump med penger. Vi snakker hopetall her, hvor mye nå det måtte være. Ingen av disse, hverken ballsparkende, syklende eller hoppende ”stjernene” fremstår som NASAs førstevalg til dyptgripende forskning akkurat. Men penger, det har dem! Dog ikke så lenge, de er like flinke bokholdere som fulle sjømenn.
Bedrifter får heller ikke nok penger. Der tynes de ansatte til det ytterste for å lage noe de kaller profitt, noe de må ha hvert år, og gjerne mer for hvert år som går. Skjer ikke det, er det krise. Da må noen gå, og resten får ikke lønn, hvis man da ser bort fra han på toppen, da. Han må gjerne få tyve millioner i bonus, gjerne mer og for å greie seg.
Hvis man må ha 20 millioner for å greie seg, hvert år, da er man ikke smart, da er man stokk støvende steine dum! Et alvorlig tilfelle for luksusfellen!
For å holde orden på alle milliardene man tjener, så bruker man noe som kalles bokholder. Ingen videre sexy yrkestittel, men det forekommer meg en tanke kjedelig, beklager det.
Her har dog Hollywood kommet med en løsning. For en tid tilbake kom actionfilmen ”The Accountant” på kino, eller ”Bokholderen” som den burde hete på vårt sprog.
Jeg var ikke først i køen for å se den. En bevæpnet Ben Affleck, bokholder av yrke, med noe uoppgjort med noen skikkelig slemme folk, muligens andre bokholdere med urent mel i posen. Her skal en bokholder ordne opp, for første gang! Tipper det gikk så pennehus og skrivemaskiner nesten veltet på gulvet! Jeg syns en regnskapsassistent med automatgæver, er like upassende som peanøtter i fårikål.
De er glade i våpen der borte, altså i USA. De er så glade i dem, at de utstyrer kontoransatte med dem. Det skytes her og der, til litt glede, men og endel forargelse. Det er en klar ulempe når presidenter og skoler blir mål for skyteglade. Skjønt, førstnevnte er det en viss uenighet om i våre dager..
Oppi alt dette virrvaret av våpen, makt og riksdaler, sitter det noen høyt oppe. Velfødde betrakter de en verden som rives i filler. Mye vil ha mer sies det, og det er nok ganske korrekt i vår tid.
Vi gir avkall på fundamentale behov, til fordel for noe vi tror er frihet, frihet til å sørge for at noen ganske få, skal få alt, mens vi som ikke har arvet, stjålet eller bedratt, sitter igjen med smuler. Det er liten tvil om at det går lukt nedover mot avgrunnen hvis det skal fortsette slik.
Tausheten senker seg over første klasse, der sitter det kun noen få, med en pengesekk ingen har sett maken til. Alt dette med vår nesegruse beundring og bifall.
Å tro at det drypper litt ned på oss, må være vår tids største livsløgn.
Noen som har en tier til en kaffe?
T.
Kilder:
Filmene ”The big short”, ”Inside job”, ”Too big to fail” og ”Flåklypa Grand Prix”. Sistnevnte en heroisk filmatisering av da en mystisk ørkenfyrste, uselvisk blåste liv i en forblåst og tilårskommen bygd som sårt trengte kapital.
Denne tekst er tidligere publisert på min høyst personlige Facebook. Rettighetene er mine, ikke dine.
