Det er mange år siden våre tidligste forfedre satt i sine huler og risset inn bilder fra sine daglige gjøremål. Scener fra en jakt, kamp på liv og død for å sette føde over bålet. Eller våre nære slektninger vikingene, som fant det for godt å riste litt i heller, og dermed skape bilder vi i dag kan betrakte og beundre over det ganske land. Langskip og falloser skaper like mye munterhet i dag som det sikkert gjorde den gang.

Vi anser disse skriblerier i dag som stor kunst. Et vitne om at vi mennesker alltid har likt å uttrykke oss med former og farver, enten for egen glede, eller for å vekke anstøt hos andre.

Vi vil gladelig innrømme at man selv har flerfoldige festlige «falloser» på samvittigheten i underganger og andre upassende steder, påført med farvestifter og barnlig latter. Forholdene anses nok i dag som foreldet, derav innrømmelsen, og det faktum at det antagelig lot seg vaske bort temmelig lett.

Vi drømte nok om spraybokser, i muntre farver, og store vegger vi kunne bemale med vår kunst. Slik er mange av oss skapt, men de fleste av oss blir forvist til små tegneblokker, eller lerreter i hjemmet, hvis man er i besittelse av sånt. Men så er det de som ikke lar seg stoppe. På eget initiativ anskaffes det spraymaling, og inspirert av ting man ser i utlandet gyver de løs på hver åpen flekk med sine kunster. Og dette ergrer folk, eller ganske mange i alle fall.

Fenomenet jeg retter en 500 watts lampe mot er tagging, eller graffiti om De vil. Det er, enten man vil eller ei, en kunstart, og den utøves som vi vet i det offentlige rom. Det er en del av kunsten. Og det er her betong møter våre sinnataggere, og heldigvis for det!

Som beboende i by og hvor ferdsel i relativt urbane strøk er ofte forekommende, noterer jeg meg med lett vemod hvorledes en by og dens betong bokstavelig talt sluker sine innbyggere. Som en i massiv sarkofag lar vi oss frivillig spise opp av hard, grå masse. Livstrette arkitekter søker å gjøre sin betong livlig med noen former her og litt treverk der, men de feiler som regel, og resultatet er stort sett det samme; døde omgivelser.

Det er i denne tomme verden menneskelig livskraft siver ut. Sprakende provoserende farver, bokstaver, helst de kuleste i alfabetet. Slagord, eller bare koder som noen få innvidde forstår, og som jeg håper arkeologer i fremtiden vil få en del bry med å tolke. Men de har noe på hjertet disse menneskene. De er som regel unge, og de er lei av det grå rundt seg. 

Jeg liker mye av det jeg ser, menge av disse kunstnere er svært begavede, og så lenge de ikke vinner innpass hos gallerier eller andre steder, så tar de seg til rette og farver vår nære hverdag. Og disse unge, som kanskje synes alminnelig scenekunst har utspilt sin rolle, eller som synes dagens billedkunst bare er kjipt, la dem få holde på, la oss se dem og anerkjenne arbeidet.

Men før noen tror jeg tar alle i forsvar, så vil jeg også understreke at mange tar unødig høy risiko, utsetter seg selv og andre for livsfare, og at det å legge et helt kollektivselskap for hat virker noe tåpelig. Er man misfornøyd med Oslo sporveiers tjenester så er de nok lydhøre for eventuelle klager, men å ødelegge togene deres, ja det er egentlig bare dumt. Skal man på død og liv imponere noen, så kunne man prøvd å tagge et fly? Gjerne i fart også!  Det må da være noen taggere der ute som har mistet bagasjen sin eller på annet vis blitt forulempet av luftens gribber. 

Finn en vegg og mal den ned, skriv noe tøft, noe gøy, noe provoserende! Ha luen på bak-frem og bentøyet litt nedover legemet og finn din indre rebell!                               For ingenting er så gøy som en skikkelig diger «propell»!

T.

Kilder: 

Kollektivreiser foretatt over flere år.

Rettigheter til denne tekst tilhører dens forfatter, altså meg!